I dag tidlig hørte jeg om et helt nytt ord på radioen: Forslumring.
Ordet er en avart av å forsove seg, men dekker en glipe i det norske språk som til nå har stått åpen.
For å forsove seg er én ting, men det er noe ganske annet å ligge og slumre helt til man blir forsinket. Det er ikke det at man har sovet gjennom alarmer og tordenvær, nei man har bare utsatt og utsatt, fordi puta var så altfor myk og god.
Man forsov seg ikke, det lot seg bare ikke gjøre å stå opp.
Å forsove seg er et tegn på at man har bommet helt på tiden og at noe kan ha skjedd, men å forslumre seg er noe ganske annet. Det er et semi-bevisst valg gjort av en trøtt sjel som gjentatte ganger har latt kosen vinne over klokka.
Ikke bedre på noen måte, bare mer forklarende for visse situasjoner.
Men for at noe skal være et nyord, må det nesten passe inn i en setning. Så la oss prøve.
På kontoret, versjon 1:
– Hvor er Hansen?! Møtet begynner om 5 minutter!
– Sorry sjef, men Hansen har forsovet seg og rekker ikke møtet.
På kontoret, versjon 2:
– Hvor er Hansen?! Møtet begynner om 5 minutter!
– Sorry sjef, men Hansen kommer snart. Han har bare forslumret seg litt.
Ey? Det funker som juling, og fyller et tomrom i språket vi ikke engang var klar over.
For nei, jeg forsov meg ikke, jeg bare forslumret meg litt 😉
For når man først får barn, er det overveldende. Det er mye, det er alt, det er en total omveltning av hele livet.
Fra å være fri til å gjøre hva man vil, er man plutselig en bleieskiftende småbarnsforelder med ketchup på skjorta og yoghurt i ævva.
Babyskrik om natta og pulverkaffe på blå resept. I starten kan det være mye, men etter hvert får man tak på det. Man får rutiner. På alt. Morgenrutiner, kveldsrutiner, måltider og klesskift. Livet blir en lang rekke av innøvde rutiner og ritualer. Alt man trenger for en knirkefri hverdag.
Barna endrer seg, rutinene endrer seg med dem. Man endrer seg som person også. Man blir mindre seg selv og mer forelder.
Som kan virke skummelt, men som er helt fantastisk. For barn, enn så høylytte, skrikete og slitsomme de kan være.. så er de magiske. Selve meningen med livet komprimert ned til bare noen få kilo, med bollekinn.
Så lever man i den rare boblen noen år og man tenker at det aldri vil ta slutt. Vi er en koselig liten gjeng, det blir jo bare sånn her. Alltid.
Men det gjør ikke det vettu. Straks barna treffer skolealder, skjer det noe. De blir barn. Ikke lenger bare søte små innekatter man kan kose med dagen lang, men selvstendige barn med større omgangskrets og maur i rumpa. De vil ut og leke med venner. Ikke lenger henge hjemme med mamma og pappa. For stor for det nå.
Og da sitter man der plutselig. Kjenner at det stikker litt i hjertet, mens man klør seg i skjegget og lurer på hvor årene ble av.
Så sitter man igjen med den siste gjenværende fuglen i redet. Fortsatt myk og kosete, og ser på Dyrene i Hakkebakkeskogen og synger med til “So, ro, lillemann”. Og man kjenner det varme i hjertet, men også stikke litt, for man vet at også denne lille fuglen snart vil ut og fly.
Og det er først da man virkelig forstår hvorfor folk får seg en attpåklatt..
/ Jeg sier ikke at vi skal ha det, men jeg skjønner greia. Veldig.
I dag våknet vi til rim på ruta og en helt ny årstid. Ny uke, ny måned og plutselig så var det høst.
Den sto og ventet på oss rett utenfor døra, og så fort vi knirket litt i håndtaket, kastet den seg frem med en iskald klem.
Høst. Definitivt høst.
Frostluft i nesa, pannebånd på nøtta, så absolutt ikke shortsvær lenger.
Nå er det høst.
Og det er noe melankolsk over høsten. Sommeren som vinker farvel fra en seilbåt som suser av sted til varmere strøk. Vinteren som sender skumle blikk fra horisonten.
Men det er noe magisk med høsten også. Noe helt eget, vakkert og fortryllende.
Det fantastiske fargespillet i bladene og den deilige lukten av en kjølig morgen.
Ikke lenger ha dårlig samvittighet om man ikke er på stranden annenhver dag, men vite at kakaokjelen venter.
For når det blir kaldere ute, blir det liksom litt varmere inne. Huset blir et lunere sted. Og tøfler da.
Ja, det er lett å tenke at høsten er litt mollstemt og melankolsk, men høsten er forførende fin.
Mørk og mystisk, men full av farger.
Plutselig varm, plutselig kald.
Gå ut i jakke og hutretenner, komme hjem i t-skjorte og svetteperler.
En merkelig tid. En fin tid. En god tid som venter.
Jeg kan finne noe jeg synes er skikkelig stilig og moderne, bare for å få rynkefjes og tommel ned fra frua.
Så da jeg umiddelbart forelsket meg i speilflisene på det nye kjøkkenet, burde jeg umiddelbart skjønt at det var ugler i mosen. Det burde gått av en bjelle. De var ikke den nye dillen fra en motemesse i Paris, men en rottehale i forkledning.
Så var jeg attpåtil så dum å spørre leserne i desperat jakt etter støtte, men det burde jeg selvfølgelig ikke gjort.
Ca. 30 av 225 mener det er Hot, men av disse er de fleste ironiske. Som etterlater meg og et liiite knippe andre, som helt sikkert består utelukkende av deltakere fra Norske Rednecks.
Så.. farvel kjære speilfliser. Jeg vet ikke enda hva som vil skje med dere. Om dere vil bli malt over, revet ned eller flyttet til et nytt og bedre sted, men på kjøkkenet er det nok takk og farvel.
Men..
Det er kanskje like greit. Disco-tiden tok vel egentlig slutt på 70-tallet x-)
For på det nye kjøkkenet har vi noen fliser. Bittesmå speilfliser mellom kjøkkenbenk og overskap. Og jeg digger dem. Synes de er helt rå! Speilfliser liksom, hvorfor har ingen tenkt på det før?!
I det siste har jeg vært så stresset at skuldrene har trukket seg helt forbi ørene. Jeg vet ikke hvorfor, men det føles som at hodet er iferd med å sprenge!
Men nylig har jeg funnet noe som fungerer mot dette. Som senker stressnivået og bringer frem lykken.
Det høres kanskje ut som tull, men å sysle rundt i hagen senker seriøst stressnivået med minst 80%.
Det er noe med kontakten med det grønne, lukten av natur, trimme busker, stelle med gresset, få det fint, få ting gjort. Det er jo fantastisk!
Jeg husker jeg hørte på radioen en gang at man visstnok blir lykkeligere av å jobbe i hagen, og et raskt søk på nettet bekrefter dette. For det er angivelig et kinesisk ordtak som går slik:
Vil du være lykkelig en dag, så drikk deg full. Vil du være lykkelig et år, så gift deg. Vil du være lykkelig resten av ditt liv, så få deg en hage.
Betyr det at den ultimate lykken er å kombinere disse tre? Først gifte seg, så drikke seg full og deretter komme seg ut i hagen? Usikker på om det er noen kjempeidé å rave rundt pære drita i smoking og trimme thujaen, så inntil videre er jeg mer enn godt nok fornøyd med dette.
Podcast på øret, kaffe i koppen, verktøy i boden og en stor hageflekk som trenger litt kjærlighet 🙂
Christina er ute på vift sånn cirka én gang per lysår. Men i kveld skulle hun på show med venninnene, så da får pappa endelig barna for seg selv. Og det betyr pappatid!
I dag var planen klar: Film, is og godteri. Også på en onsdag a gitt!
Bare ligge i sofaen og nyte roen, mens barna koser seg med godteri til filmen. Good times.
Men først må eldstemann ha en dusj etter trening. Og med vannlek og kaos og to barn på badet, tikker tiden brått av sted.
Tomt for klær oppe, så jeg løper ned for å sjekke. I stua møtes jeg av to store klesstativ fylt til bristepunktet med klær. Jeg kjenner på et plagg. Tørt.
Okei, da bretter jeg klærne først. Barna får bare smøre seg med tålmodighet og trøste seg med at de slipper å brette klær (viden kjent for å være det aller kjedeligste et menneske kan gjøre).
En liten evighet senere og alle klærne er brettet. På tide med pappatid. Nei vent. Mat. Litt kveldsmat kommer godt med nå.
Ut på kjøkkenet.. oooog jeg har glemt å rydde vekk middagen. Søren. Ok, da lager jeg litt kveldsmat og rydder kjøkkenet mens barna spiser.
Som tar tid.
Men jeg vet at det vanker en liten gullmynt av et bonuspoeng hvis frua kommer hjem til et glitrende rent kjøkken, så jeg hiver meg over grytene med glede.
Sånn, kjøkkenet i boks, da er det p- *DING DONG*.
Det ringer på. Kompisen fra borti gata. Gutta blir som apekatter og henger i lampene. Når jeg endelig får dem ned, stuer jeg dem sammen i sofaen, slenger meg nedpå og skrur på en film.
Boss Baby. Denne har jeg gledet meg til. Endelig skal jeg få sett en heeeel fi-
– Pappa? Du lovte oss godteri til filmen..
Bah!
Okei, opp igjen.
Leter etter raske løsninger, finner bare godt, gammeldags gryte-popcorn. Det funker. Pop poppeti pop, tre små skåler ut i stua går.
Stålull og såpe, på tide å få popcorn-gryta ren igjen. Brenner seg hver gang, det der.
Sånn! Nå kan jeg endelig.. Teohår? Plutselig slår det meg hvor mye hår og støv det ligger på gulvet. Mørke fliser avslører raskt sånt. Svarte svingende, jeg kan jo ikke sette meg ned med god samvittighet nå. Til støvsugeren!
Jeg sveiper fort over kjøkkenet og gangen, kaster støvsugeren tilbake på vaskerommet og… vaskerommet ja. Skulle ha vasket olabukser, jeg. Og da kan jeg vel egentlig ta en rask runde for å finne flere klær som kan fylle opp en mørk 40-vask.
Så da gjør jeg det. Og kjører dobbel dose av husets mest velduftende tøymykner. Fordi jeg fortjener det.
Så må jeg sende hjem kameraten i sofaen, også midt i filmen a gitt. Sorry, mate.
Men nå! Nu jävlar! Nå er det pappatid med kidsa!
Så jeg spretter lystig ut i stua, kaster meg ned i sofakroken og får hendene bak hodet, akkurat i tide til at rulleteksten begynner..
Og det er allerede langt forbi leggetid.
Og jeg har ikke sett et sekund av filmen.
Og kadaveret av kveldsmaten står fortsatt fremme…
Nå vet jeg hvordan Christina har det når jeg er borte x-)
– “Spiller du poker” spør jeg. Litt for å bryte isen, litt for å ham til å prate.
– “Tja.. litt?” svarer han.
– “Fint”
Jeg tar opp en kortstokk og begynner å stokke. Prøver å få ham nysgjerrig og usikker på hvor jeg vil med dette.
– “Vet du hvordan du vet at motstanderen din bløffer?”
– “Nei?” svarer han usikkert og blunker.
– “Du lærer deg å lese ham. Noen spiller overdrevent selvsikre, mens andre begynner å prate unormalt mye eller snurper seg sammen som et piggsvin. Så du studerer motstanderen din og hans/hennes tendenser. Hvor mye pleier han å raise pre-flop, hva slags kort spiller han ute av posisjon, er han passiv, aggressiv, også videre. Etter hvert vil klare klare å få en god indikasjon på hva han eller hun har på hånden når dere endelig sitter ansikt til ansikt og vedkommende prøver å stjele pengene dine med bare dopapir på hånda.”
*fnis*
– “Du sa dopapir”
– “Å jasså, så du synes det var morsomt? Poenget er: Jeg har studert deg. Jeg kjenner alle dine vaner og uvaner, jeg kjenner deg bedre enn du kjenner deg selv. Jeg vet at du har noe å fortelle.
– “Fortelle?”
Den påtatte fornærmelsen i stemmen og måten han vrir seg ukomfortabelt i stolen, viser at jeg er på rett spor.
– “Spar det til juryen, kameraten din har allerede fortalt oss alt. La oss bare gå rett på sak: Hvor var du i dag mellom klokken null åtte null null og femten tredve?”
– “Ehm.. på skolen og SFO?”
– “Ja, og hva skjedde der?”
– “Ehm.. ingenting?”
– “Det skjedde overhodet ingenting i løpet av syv og en halv time?”
– “Nei”
– “Jeg kan kjøre fra Oslo til Trondheim og fortsatt ha god tid til kjøttkaker og en tissepause, og du prøver å fortelle meg at heeeele den tiden har du opplevd ingenting?”
– “Ehm.. jeg tror det?”
– “Ikke én eneste ting som er verdt å fortelle om?”
– “Vet ikke. Husker ikke”
…
Og sånn er det hver eneste dag.
Uansett hvilken innfallsvinkel jeg går for.
Jeg kan være så supertrivelig jeg bare vil eller kjøre på med et godt gammeldags politiavhør – svaret blir det samme.
Hva har du gjort? Hva har du lært? Hvem har du lekt med?
Samme svar. Hver eneste dag.
Vet ikke. Husker ikke. Ingenting.
Men så lenge han ikke klager eller ser ut til å skjule noe viktig, så er det vel et godt tegn. Det har vel bare blitt så dagligdags alt sammen, at han tenker at det ikke er noe å prate om.
Fotball, pokemon, venner, skole – det er jo bare livet hans på en måte.
Lite vet han at jeg kunne sittet i timesvis og hørt om alt han har opplevd i løpet av en dag, og ikke kjedet meg et sekund. Men jeg får vel bare sitte på gjerdet og vente.
En vakker dag skal jeg nok klare å finne ut av hva du gjør i løpet av en dag på skolen, men ikke i dag. Heller.
Vi kommer kjørende inn på gårdsplassen, og rett utenfor huset holder to gutter på å trikse på syklene sine. Hopper ned fra fortauskanter og drar på bakhjulet. Kult kledd og tøffe gutter.
6-åringen kjenner igjen han ene. Det er fadderen hans fra skolen. Vi snakker altså om en gutt som er minst 2 hoder høyere enn min sønn og nærmest på størrelse med meg.
Min storelille 1.klassing gleder seg til å hoppe ut av bilen og hilse på ham. Å søren, tenker jeg. Hvordan skal dette gå?
For jeg husker godt hvordan det var da jeg var på den alderen. Man hadde en slags gjensidig respekt for alle på sitt eget trinn, men de som var yngre var jo bare snørrvalper.
Det trengte kun å skille ett år for at man følte seg 10 år eldre enn småtassene på trinnet under. Ikke søren om vi gadd å prate med sånne små babyer, det var vi for tøffe for.
Så det var med klump i halsen jeg så at min store gutt, som plutselig ikke var så stor lenger, tasset ut på gaten for å hilse på guttene. Jeg sto halvveis gjemt bak bilen og krysset fingrene.
– “Hei” ropte han med tydelig iver i stemmen.
De suste forbi i høy fart. Plutselig synes jeg de virket 2 meter høye og fryktinngytende som en streng rektor på en dårlig dag.
Så snudde faddergutten seg mot det lille fadderbarnet, viftet luggen bakover, nikket med hodet, fant frem sitt største smil og ropte helhjertet:
– “Halla!”
Så trikset de videre og viste seg frem, mens 1.klassingen sto og så på med store øyne. De store gutta. De er kule, de.
Og det slo meg: Dette er fremtidens forbilder for ham. Ikke pappa som klipper gress og løser kryssord, men de kule gutta som kan dra på bakhjulet.
Og det var bare så fantastisk hyggelig å se. At de store barna tar litt ansvar for de små, og ikke er for tøffe for å si hei. Også når læreren ikke følger med.
Det fyller meg med håp og glede. For som småbarnsforelder, nå med skolebarn, henger mobbespøkelset alltid og truer i horisonten.
Spesielt med tanke på hvor mye man hører i media om mobbing. Men ting som dette viser at verden ikke er fortapt.
Så lenge det finnes tøffe barn som tør å være en venn.
Alt som skal til er et lite hei. Eller et kjempestort halla.
For Christina mener at jeg skjemmer bort lillesnuppa hver gang hun er med meg på butikken.
Som selvfølgelig er helt feil. Jeg er ikke så lett å lure at jeg lar meg manipulere av en liten tuppe som vet nøyaktig hva hun skal si og gjøre for å få det som hun vil. Hjelper ikke å skru på skjermen her i gården, pappa er en klippe.
Har jeg en handleliste så følger jeg den slavisk. Men så hender det jo en gang i blant at vi har glemt å skrive noe på lista og hvis det er sånn at lillesnupp har fått med seg at det er noe vi trenger, men som ikke står på lista, ja da kjøper jeg selvfølgelig det.
For her i familien har vi litt dilla på baconost for tiden. Kanskje spesielt lillesnupp. Derfor tenker jeg det er greit at vi alltid har det i kjøleskapet. Og det fine er at hun har oversikt over når vi går tomme og minner meg ofte på det i butikken.
I det siste har jeg riktignok stusset over at jeg synes det går veldig(!) mye baconost, men samtidig har jeg stolt på at snuppeluppa har kontroll på sakene, og kjøpt så snart vi angivelig er tomme.
Og det var ikke før Christina tok en skikkelig rydderunde i kjøleskapet til frokosten i dag, at jeg innså at jeg muuuuuligens har blitt ført bak lyset av en søt, liten manipulator…
