I dag tidlig hørte jeg om et helt nytt ord på radioen: Forslumring.
Ordet er en avart av å forsove seg, men dekker en glipe i det norske språk som til nå har stått åpen.
For å forsove seg er én ting, men det er noe ganske annet å ligge og slumre helt til man blir forsinket. Det er ikke det at man har sovet gjennom alarmer og tordenvær, nei man har bare utsatt og utsatt, fordi puta var så altfor myk og god.
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com
Man forsov seg ikke, det lot seg bare ikke gjøre å stå opp.
Å forsove seg er et tegn på at man har bommet helt på tiden og at noe kan ha skjedd, men å forslumre seg er noe ganske annet. Det er et semi-bevisst valg gjort av en trøtt sjel som gjentatte ganger har latt kosen vinne over klokka.
Ikke bedre på noen måte, bare mer forklarende for visse situasjoner.
Men for at noe skal være et nyord, må det nesten passe inn i en setning. Så la oss prøve.
På kontoret, versjon 1:
– Hvor er Hansen?! Møtet begynner om 5 minutter!
– Sorry sjef, men Hansen har forsovet seg og rekker ikke møtet.
På kontoret, versjon 2:
– Hvor er Hansen?! Møtet begynner om 5 minutter!
– Sorry sjef, men Hansen kommer snart. Han har bare forslumret seg litt.
Ey? Det funker som juling, og fyller et tomrom i språket vi ikke engang var klar over.
For nei, jeg forsov meg ikke, jeg bare forslumret meg litt 😉
Det ser faktisk ut som du sover på bildet. Håper ikke du frivillig ligger og nyter morgenstunden.
Forslumring! Hvorfor har vi ikke tenkt på det før? Et perfekt ord!👍🏼
Jeg trengte det ordet! Det er jo meg! Haha, wops!
Altfor kjent fenomen.
Men vil nok kalle det “forsov meg” videre også.
Høres ikke så bra ut å si til jobben at “Beklager, jeg forslumret meg” – Høres jo ut (som sant er) at man prioriterte puta høyest :p
Oversoving kalles det hos oss