Nå skjønner jeg hvorfor folk får attpåklatt..

For når man først får barn, er det overveldende. Det er mye, det er alt, det er en total omveltning av hele livet.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Fra å være fri til å gjøre hva man vil, er man plutselig en bleieskiftende småbarnsforelder med ketchup på skjorta og yoghurt i ævva.

Babyskrik om natta og pulverkaffe på blå resept. I starten kan det være mye, men etter hvert får man tak på det. Man får rutiner. På alt. Morgenrutiner, kveldsrutiner, måltider og klesskift. Livet blir en lang rekke av innøvde rutiner og ritualer. Alt man trenger for en knirkefri hverdag.

Barna endrer seg, rutinene endrer seg med dem. Man endrer seg som person også. Man blir mindre seg selv og mer forelder.

Som kan virke skummelt, men som er helt fantastisk. For barn, enn så høylytte, skrikete og slitsomme de kan være.. så er de magiske. Selve meningen med livet komprimert ned til bare noen få kilo, med bollekinn.

Så lever man i den rare boblen noen år og man tenker at det aldri vil ta slutt. Vi er en koselig liten gjeng, det blir jo bare sånn her. Alltid.

Men det gjør ikke det vettu. Straks barna treffer skolealder, skjer det noe. De blir barn. Ikke lenger bare søte små innekatter man kan kose med dagen lang, men selvstendige barn med større omgangskrets og maur i rumpa. De vil ut og leke med venner. Ikke lenger henge hjemme med mamma og pappa. For stor for det nå.

Og da sitter man der plutselig. Kjenner at det stikker litt i hjertet, mens man klør seg i skjegget og lurer på hvor årene ble av.

Så sitter man igjen med den siste gjenværende fuglen i redet. Fortsatt myk og kosete, og ser på Dyrene i Hakkebakkeskogen og synger med til “So, ro, lillemann”. Og man kjenner det varme i hjertet, men også stikke litt, for man vet at også denne lille fuglen snart vil ut og fly.

Og det er først da man virkelig forstår hvorfor folk får seg en attpåklatt..

/ Jeg sier ikke at vi skal ha det, men jeg skjønner greia. Veldig.