Vi kommer kjørende inn på gårdsplassen, og rett utenfor huset holder to gutter på å trikse på syklene sine. Hopper ned fra fortauskanter og drar på bakhjulet. Kult kledd og tøffe gutter.
Licensed from: Anna Om / yayimages.com
Licensed from: Jorg Hackemann / yayimages.com
6-åringen kjenner igjen han ene. Det er fadderen hans fra skolen. Vi snakker altså om en gutt som er minst 2 hoder høyere enn min sønn og nærmest på størrelse med meg.
Min storelille 1.klassing gleder seg til å hoppe ut av bilen og hilse på ham. Å søren, tenker jeg. Hvordan skal dette gå?
For jeg husker godt hvordan det var da jeg var på den alderen. Man hadde en slags gjensidig respekt for alle på sitt eget trinn, men de som var yngre var jo bare snørrvalper.
Det trengte kun å skille ett år for at man følte seg 10 år eldre enn småtassene på trinnet under. Ikke søren om vi gadd å prate med sånne små babyer, det var vi for tøffe for.
Så det var med klump i halsen jeg så at min store gutt, som plutselig ikke var så stor lenger, tasset ut på gaten for å hilse på guttene. Jeg sto halvveis gjemt bak bilen og krysset fingrene.
– “Hei” ropte han med tydelig iver i stemmen.
De suste forbi i høy fart. Plutselig synes jeg de virket 2 meter høye og fryktinngytende som en streng rektor på en dårlig dag.
Så snudde faddergutten seg mot det lille fadderbarnet, viftet luggen bakover, nikket med hodet, fant frem sitt største smil og ropte helhjertet:
– “Halla!”
Så trikset de videre og viste seg frem, mens 1.klassingen sto og så på med store øyne. De store gutta. De er kule, de.
Og det slo meg: Dette er fremtidens forbilder for ham. Ikke pappa som klipper gress og løser kryssord, men de kule gutta som kan dra på bakhjulet.
Og det var bare så fantastisk hyggelig å se. At de store barna tar litt ansvar for de små, og ikke er for tøffe for å si hei. Også når læreren ikke følger med.
Det fyller meg med håp og glede. For som småbarnsforelder, nå med skolebarn, henger mobbespøkelset alltid og truer i horisonten.
Spesielt med tanke på hvor mye man hører i media om mobbing. Men ting som dette viser at verden ikke er fortapt.
Så lenge det finnes tøffe barn som tør å være en venn.
Alt som skal til er et lite hei. Eller et kjempestort halla.
Licensed from: Anna Om / yayimages.com
❤️
Har også vært der, men min erfaring, både som mamma og lærer, er at de aller fleste, små eller store, er ålreite! Lykke til 🙂
For hundre år siden da eg gikk på skolen kom det en bølge med Indiske og Pakistanske til Norge-og da begynte vi med fadderordning . Min lillesøster begynte i første klasse og eg var 5 år eldre. Mitt fadderbarn var en liten flis av en fugleunge fra Pakistan husker eg, og hun var så glad for at hun gikk i klasse med min søster og hadde meg som fadder. Veldig fint tiltakt syns eg. Flott at det fungerer på din skole også 🙂 <3
Så koselig lesning! Lykke til med 1 klassingen, det kommer til å gå så bra så 🙂 Mitt råd og min erfaring: åpen dør for alle vennene. Og at poden får være hos dem også. Gjerne på middag en gang i blandt og overnattinger her og der når de er klar for det. Perfekt måte å bli kjent med de andre barna og foreldrene dems. Og med så lekne og godhjertede foreldre som dere er, så vil nok dere bli poppis vil jeg tro! <3
Jeg syntes du er veldig flink, og det er hyggelig med den fadderordningen. Det er veldig greit for de yngre å komme i et miljø sammen med de eldre barna så skolemiljøet blir bedre. Ha en fin dag videre
klem
Jævelungene
6 åringen min var med å så storebror spille fotballkamp en helg, og kom løpende til meg med en kjærlighet på pinne som han store, tøffe fadderen hadde kjøpt til han <3