Når pappa er alene hjemme blir alt litt som det faller seg. Shorts i kaldvær, jakke i sola. Tacorester til lunsj og cottage cheese til kvelds. Når fattern er alene hjemme opphører all rutine og tilfeldighetene råder.
Et råd min kjære alltid gir meg, er å prøve å ligge minst ett steg foran. Når plutten blir sulten, bør maten allerede ha stått klart en stund. Når en smokk går i søla, bør en ny stå parat. Sånn blir det ikke helt når fattern er alene hjemme. Da blir det alt i siste liten og raske løsninger står høyt i kurs. Slik som i dag. Alt har gått litt på halv tolv, men han tykje så fint det går a gitt!
I dag har vi hatt en skikkelig kosedag med masse pappatid, som jeg merker at jeg har vært skikkelig underernært på i det siste. Vi har lekt med mobilen til pappa mens pappa har klippet hårtuster. Tror ikke jeg legger ut bilder av sluttresultatet, men det ble fint altså, jeg lover. Vi har sett på Beatles-dokumentaren om Magical Mystery Tour og sunget med til et par låter, og vi har lekt “knus imperiet” i sandkassa og vi har jaggu kommet opp med konseptet for et kliss nytt politisk parti.
Vi liker å kalle det Sunn Fornuft Partiet og vårt slagord skal være: Mindre politikk, mer ærlighet. Nei vent det var det ikke nok schwung over. Skal man komme inn på den politiske arenaen må man nok ha noe som virkelig bryter overflaten med stil.
Sunn Fornuft Partiet
– Politikk er pisspreik, gi oss sunn fornuft!
eller noe sånt.
Oookei, det ble en lang digresjon. Egentlig skulle jeg bare logge meg inn for å legge ut ei litta videosnutt og ønske dere alle en god søndag og et godt valg, så jeg får kutte her, før det ender med politisk raljering og væpnet revolusjon.
Jadda!! Tiden er endelig, endelig(!) inne for et paradigmeskifte på tv-skjermen og vi er godt i gang med å finne nye favoritter. La meg bare få si at det er en gledens dag på høyde med juleaften når barnet ditt sitter i sofaen og ikke lenger fatter interesse for Hinkel Pinkel, Hopsi Deisi og alle de andre meget irriterende karakterene i Drømmehagen. (Les min omtale av programmet her: Drømmehagen for nybegynnere.)
Jeg tenkte derfor at det var på sin plass å komme med et par kjappe anbefalinger fra barne-tv-verdenen, slik at du også kan ha noe å glede deg til når du har irritert deg over den sinnssyke roperten til Hopsi Deisi for siste gang. Så her kommer de, i stigende rekkefølge, mine stalltips for barn i typ 1-3 årsalderen. Spenn deg fast, nu kör vi!
En tegnet serie av den gamle skolen, der den søte introlåta setter stemningen umiddelbart. Hovedpersonen selv, den meget pæreformede bjørnen Bosse, har fått en herlig sørlandsdialekt som kunne smeltet selv en kongolesisk domstol.
Jeg er en relativt smart fyr, men absolutt ikke i norgeseliten. Så derfror: Kan en av mine kjære, smarte lesere være så snill å dechiffrere denne serien for meg?! Altså, jeg vet ikke hva det er, men det er noe suspekt med denne serien. Hvorfor? 1. Den er russisk. 2. Hovedpersonen er en bjørn. Russisk, bjørn, get it? Hvis det ikke er noen underliggende symbolikk som går høyt over hodet på meg, så er det fortsatt en artig serie om en bjørn og hans venninne, jenta Masha, som alltid, alltid(!) fucker opp alt han eier og har.
Disse gutta er jo bare helt nydelige. De fungerer på samme måte som Fantorangen og er vel egentlig bare hallo-damer. Det hørtes nedsettende ut, men det var det ikke altså. Jeg møtte faktisk Kash (uten Zook) på gata en gang og ble heelt starstruck. Tenker han er lei av å se folk i 30-årsalderen med poser under øynene, gå i knestående hver gang han passerer. Innslagene med Kash og Zook koster oss lisensbetalere lite, for disse gutta tar betalt i saltstenger.
Ikke vær flau, du liker sau! Hvordan kan man ikke digge Sauen Shaun? For alle som kjenner til Wallace & Gromit, så er vi i samme gata med Sauen Shaun. Serien har til og med fått sin egen spin-off med serien Timmy Tid (et lite lam med et tv-program). Artig for små og store. Mest små.
Selv om tittelen kanskje virker meget lite lokkende, så er ikke Ra Ra spesielt bråkete (han er til sammenligning laaangt unna desibelnivået på roperten til Hopsi Deisi fra nevnte Drømmehagen). Ra Ra cruiser rundt i jungelen i pimpmobilen sin og henger ut med venner. De finner på ymse ting. Ingen spesiell moral eller andre spesielle kjennetegn. Jo, hun som introduserer serien høres ut som Silje fra P3morgen #funfact
Nå tenker du kanskje: Er du sinnssyk? Lille Jack?! Tidenes mest irriterende, heseblesende serie med oversøte babylyder annethvert sekund?! Joda, jeg er enig. Men likevel. Denne serien er nok ikke spesielt voksenvennlig, men for barna er den like bænkers som Dan Børge på en lørdagskveld. Og kom igjen, den sangen. Du liker’n. Bare innrøm det. Oggie oggie oggie, do do dee, det er det vi liker best!
Poteeeeeter! Introlåta til serien vil garantert klistre seg til hjernen din og bli der. Søte små episoder på kun 3 minutter som passer perfekt når man er i beit for et raskt strakstiltak for å fange oppmerksomheten til en sulten, liten plutt som venter på kveldsmat. Hver episode er en egen liten musikal og noen av sangene er faktisk skikkelig ålreite. Altså… vi snakker radio-hit materiale. Innser at jeg er yrkesskadet småbarnsfar og beveger meg elegant videre.
En norsk serie! Hurra, lisenspengene går til annet enn marsipankake på møterommet. Bra jobba, Nordisk Film og Filmkameratene! Kjempefine animasjonsserie, som selvfølgelig har et touch av miljøbevisst moral. Det er Blekkulf, tross alt. Heldigvis har han droppet den ultradølle capsen fra 90-tallet, som noen sikkert hadde tredd på ham for å prøve å kommunisere med ungdommen. Anyways, stoooort pluss for fantastiske stemmer til karakterene fra blant annet Henriette Steenstrup, Per Christian Ellefsen, Janne Formoe, Eldar Vågan, Harald Mæle og flere. Shout out til Edward Schultheiss i rollen som den innadvendte hvithaien Haiald.
En fantastisk dukkeserie om en vennegjeng som bor på takene i en liten by. Litt som Friends, bare med dukker. Fra Østfold. Ikke vet jeg hvorfor, men det er et fantastisk påfunn å dubbe dukkene fra svensk til østfoldsk. Personen som kom opp med denne litt sære ideen, burde få et lunsjtillegg på 7,50 om dagen. Gled deg til å stifte bekjentskap med forfengelige Lipton og klumsete Franke. Seriøst, det er dritbra.
Ingen over, ingen ved siden av. Fantorangen er den ukronede kongen av barne-tv og kunne helt sikkert tatt med seg en hel generasjon barn ut i krigen hvis han hadde ønsket. Eller er det en hun? Samme kan det være. Sammen med Eddie utgjør Fantorangen et to-spann som introduserer tv-serier, synger koselige sanger og går gjennom tegninger som ivrige groupies fra hele landet har sendt inn. Sjekk ut Fantorangen i dette klippet:
Hvis du tror jeg overdriver hva gjelder Fantorangens popularitet, så var du helt opplagt ikke på MiniØya i sommer. Det var jeg. Fantorangen skapte kaotiske tilstander ikke helt ulikt The Beatles, og var man litt sent ute kunne man bare glemme å få et glimt av The King of BarnePop. Se vedlagte bilder.
Det var alt. Det finnes selvfølgelig mye annet du kan kose deg med, men dette var bare mine brennhete anbefalinger. Og hva er felles for alle? NRK! Jessør, NRK SUPER/NRK3 er stedet å gå når man er i beit for litt skikkelig kvalitets-tv. Jeg vet at det å klage over NRK-lisensen nærmest er å anse som en slags nasjonalsport. Man skulle tro at NRK kom på døra i nattens mulm og mørke, og krevde husholdningens sistefødte barn som offer, slik folk holder på. Jeg betaler derimot gladelig rundt 50 flis i uka for å slippe å bli pepret med reklame hele friggins tiden. Dessuten har de knallbra nett-tv med livesendinger, arkiv etc etc. OBS: Dette er IKKE et reklameinnlegg for NRK, kun en anbefaling om å ikke klage og heller nyte frukten av lisenskronasjene. Og NRK? Pliiis ikke saksøk meg fordi jeg lånte bilder til saken. Jeg synes dere er kjempeflinke. Koz oxo klemmz.
/High five, nyt tv-kvelden
…og du, siden det er sent på kvelden og alt det der… #natta
Tusen hjertelig takk for alle feiende flotte forslag! 😀
Som forventet dukket det opp mange tøffe forslag og jeg tror vi alle har lært en ting eller to om oss selv i denne prosessen. Jeg hadde mange favoritter underveis som knivet om seieren, men til slutt kunne det bare bli én.
Gratulerer så mye med seieren til Marit Raade. Et kliss nytt sjørøverskip fra Lego Duplo, samt sjørøvertelt og greier og greier er på vei i posten 😀
Hmm… dette innlegget ble da skuffende kort. Ingen lange avhandlinger, ingen kraftsalver som går ut i det langdryge… Oh well, får vel bare klaske inn et bilde av hva jeg har drevet med i helgen og si: Until next time, tally-hoooo!
Er det ikke rart hvordan minner kan lagres i et bortgjemt hjørne av topplokket i mange år og tilsynelatende forsvinne, før de plutselig en dag spretter frem og skinner sterkt som en sol? Det skjedde meg i dag.
Jeg satt intetanende og snuste rundt på nettet, da jeg plutselig oppdaget at Smurfene 2 kommer på kino.
Min første tanke var “Æss, den gidder jeg ikke å “, men så ble jeg plutselig revet ut av tankerekken og smurfet rundt 25 år tilbake i tid.
Det må ha vært en gang rundt midten av 80-tallet, kassettens gullalder. Vi bodde fortsatt i rekkehuset, så jeg kan ikke ha fylt 6 år enda. Jeg var bare en liten pjokk med barnets naive gnist i blikket og en frodig bollesveis på nøtta. Jeg var med min storesøster på grønnsaksmarkedet og løp mellom bilene, mens vi ventet på mamma. Hun var travelt opptatt med å ekspedere kunder fra den omreisende grønnsaksbilen, slik hun gjorde en gang i blant. Det var en travel dag og folk stimlet til bilen som hadde rullet opp gardinen, åpnet kassaapparat og satt ut langbenker med fristende frukt og dagsferske grønnsaker.
Men så skjedde det plutselig at jeg merket at det knurret i magen. All løpingen hadde gjort meg fryktelig sulten og jeg løp bort til den sigøyneraktige bodbilen og plukket ut egnede fristelser fra den rikholdige buffeten. Da jeg skulle betale, så jeg plutselig opp på to fjes som smilte tilbake. Det ene tilhørte en av eierne av bilen, det andre tilhørte mamma. Begge sto og smilte til meg, han for å være høflig, mamma fordi hun var mamma. Jeg tok pengene opp av lomma, fikk et øyeblikk av panikk og gav pengene til den ukjente mannen! Det tok meg bare et brøkdels sekund før jeg så tilbake på mamma og innså hva jeg hadde gjort. Jeg hadde kjøpt frukt av en annen selger. Kanskje hennes argeste konkurrent? Var det skuffelse jeg så i blikket hennes? Hun flyttet blikket raskt videre og gikk videre til neste kunde, mens jeg ble stående som lamslått uten helt å forstå hva jeg hadde gjort.
Hadde jeg forrådt min egen mor slik min navnebror fornektet Jesus?
Hvorfor?
Jeg hadde gitt ga pengene til en annen… :-l
Det neste jeg gjorde var å storme inn i bilen vår og låse meg inne. Jeg var livredd, kjempelei meg og skuffet over meg selv. Så veldig veldig skuffet. Jeg hadde såret og vanæret min egen mor på det aller groveste. Det var en grusom følelse, jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Så jeg skrudde på min favorittkassett og kastet meg over frukten. Mat og musikk skulle vel saktens få meg på bedre tanker.
Det var Geir Børresen og smurfene. Smurfe-sangen.
Det gikk bra en stund, helt til jeg støtte på den melankolske tryllefløyten i refrenget eller kanskje var det nynningen til gamlesmurfene? Kanskje var det den kjipe lyden av det lystige fellesskapet deres, mens jeg satt der som et bannlyst uskudd og spiste forbuden frukt? Uansett, der satt jeg altså, verdens minste skapning i forsetet på en gammel bil, låst vekk på en sliten parkeringsplass, mens jeg tygde på mitt lille eple og felte en tåre for mitt svik.
Sorry muttern. Jeg vet at du nok ikke har ofret denne historien en tanke noen gang, men for meg har den faktisk jaget meg mang en gang. Er det ikke rart hvordan hjernen smurfer?
Oh no you didn’t!
Heisann, nå fikk jeg i hvert fall(!) ikke lyst til å se den nye Smurfefilmen. Har ikke sett den første en gang, jeg får vurdere det, for filmen ser jo faktisk ganske trivelig ut. Men jeg er skeptisk Selv om jeg kom meg etter min traumatiske barndomsopplevelse, så har jeg fortsatt varige mén etter alle Smurfehits-samlingene som gjorde sitt beste for å ta livet av 90-tallet.
Smuuuuurf macarena!
Oh no he didn’t!
Æh, kanskje jeg skal se den likevel, for er den én ting alle vet: Alle gode ting er smurf 😀
O’hoy der, blaute rekefis, sliter du med å komme opp med et kreativt og beintøft sjørøvernavn til å bruke i konkurransen om å vinne et Lego Duplo sjørøverskip? Vel, let ei lenger!
2. Legg inn ditt egentlige navn eller hva enn du måtte føle for. Navnet som dukker opp, er ditt engelske sjørøvernavn, men det er selvfølgelig bare halve jobben.
3. Gå inn på Goooogle translate og legg inn navnet der, og oversett navnet til norsk. Du må kanskje justere litt på teksten, slik at den klarer å oversette det. Bruk små bokstaver og skriv ut navn som Cap’n til Captain etc. Og VIPPS: Der har du ditt beintøffe, helt unike sjørøvernavn 😀
Hvis du er virkelig virkelig beinhard og vet en ting eller to om konkurranseinstinkt, så tar du det til det neste nivået. Klikk da på DENNE LINKEN og registrer navnet som ditt nye fulle navn hos Skatteetaten 😀
P.S. Hvis du ikke klarer å vente helt til søndag, men har fryktelig lyst på et sjørøverskip med det samme, foreslår jeg at du tar tak i en liane og svinger deg innom Lekmer.no, hvor du kan få kjøpt Jakes sjørøverskip for en feiende flott pris. 10 % rabatt a gitt. Røverkjøp! *ba dum tss*
Sjekk ut sjørøverskuta på lekmer.no
/innlegget inneholder et snev av reklame. Men for hva? Det var jo så mange rare linker! Vel… det var ikke for Skatteetaten i hvert fall, det kan jælåveræ! 😉
Yarr! Hiv O’ hoi og en flaske med rom, det er sjørøvertid!
Alle vet at Lego Duplo er gøy.
FUS RO DAH!
Alle vet at sjørøvere er gøy.*
Sett de sammen og du har udødelig kombinasjon av glede og rampete moro for karslige karer og andre pirater. Harr di harr harr!
Det er vel ikke å overdrive å si at det har skjedd noe med Lego siden jeg vokste opp. Jeg kan vagt huske legoklosser i to-tre ulike farger og det var stort sett det. Det er jo hakket mer tiltalende å leke med et beintøft sjørøverskip med kanoner om bord som skyter kuler gjennom hele stua.
I sjørøverpakken jeg røvet til meg fulgte det jaggu også med en tvilsom, skjeggete Kaptein Krok-type som kommer utstyrt med sin egen stakkarslige lille øy, komplett med gullkiste (obs, ikke ekte gull) og det hele, så her er bordet duket for mange timer med lek og moro, for små barn og voksne barn. Hvem vinner kampen, Kaptein Krok eller sjørøveren Jake?!
(tilgi meg, jeg er bare en mann. En veldig barnslig mann.)
Glemte jeg å si at det hele kom pakket inn i mengder med herlig bobleplast?
Okei, nok om det, du skjønner sikkert poenget; Plutten og jeg har kost oss glugg med dette herrrlige stykke leketøy og nå er det DIN tur til å få en mulighet til å stikke av med et eksemplar av det raffe sjørøverskipet.
Vinn sjørøverskip fra Lego Duplo!
Jeg kunne helt sikkert pratet natten lang om mitt lidenskapelige forhold til bobleplast
…men la oss heller gå over til godsakene: Hvordan kan DU få dine klissete labber i et Lego Duplo sjørøverskip? Og ikke bare det, min gode venn, men det er mer! For i premien får du ikke bare sjørøverskipet og alt som hører med, men du får også et raft sjørøvertelt og ymse andre sjørøvereffekter. Tøft? I know!
Plutten digger teltet sitt 🙂
Nok tullprat: Hvordan kan jeg vinne??
Enkelt!
Legg igjen en kommentar og fortell meg ditt sjørøvernavn!
Easy peasy japanesy.
Det er ingen begrensning på antall navnforslag du kan legge igjen! Men husk: Kvalitet vil alltid gå foran kvantitet. Jeg går gjennom alle forslagene med lupe og lar meg ikke sjarmere av antall. Gi meg kvalitet og du vil bli premiert.
Konkurransen avsluttes søndag 01. september kl. 12.00
Vinneren annonseres senere samme dag.
Så, kom igjen Mr. Svartkrutt, Fru Skipskatt og Kaptein Jostein Flodbølge.
Send inn forslag, din landkrabbe. Sees på bøljan blå!
* unntak for ekte somaliske pirater.
De skal visstnok være overraskende lite underholdende.
/high five og yarrrrr fra Kaptein Guybrush von Dinkelkorn
Søndag morgen og verden sover. Ikke engang kattene trekker gatelangs. Ut av en knirkete dør lusker en knirkete kropp. Søvnen er tydelig å lese i øynene på den slitne kroken, men han har et mål, han har en mening.
Og sånn var det at undertegnede dro legemet opp tidlig en søndag morgen for å dra på fisketur lenge før hanen hilser dagen velkommen.
For at denne historien skal få noe trøkk, litt “umph”, så vil jeg at du skal forstå min situasjon. Som nyinnflyttet i Vestfold tenkte vi å starte friskt med å male litt. Stua ble utpekt som mål og veggene sto for tur. Men så er det sånn det alltid er da. Når vi var i gang med veggene, så så plutselig listene fryktelig triste ut og da vi først hadde bestemt oss for å liste litt også… ja for fasan, det taket kunne trengt en runde med sminkekosten det også. Problemet, for alle som kan relatere seg til dette, er at tak. Tar. En. Evighet! Så de siste tjaaa to ukene har det vært jobb, male, sove, jobb, male, sove. Derfor var terskelen høy for at jeg skulle avbryte min meget sårt etterlengtede søvn og dra meg opp før klokka på en søndag morgen. Men, jeg gjorde det. Øynene sved og kroppen verket, men jeg trengte litt pappatid i min flytende man cave.
Og for en fantastisk tur det ble! I min frekke lille 13-foter suste jeg ut til Svenner fyr og dro opp sei, torsk og fjesing (pass deg for fjesingen). Den ene torsken synes det var såpass trivelig å stifte bekjentskap, at den rett og slett ble med tilbake for å hilse på stekepanna.
På vei hjem fra Svenner fyr og med lystig musikk på øret, følte jeg meg rett og slett som en konge. Urmannen i meg brølte som en premiegorilla, jeg hadde fisket mat til min familie og nå skulle jeg hjem og fore dem. Frokosten var i boks, pappa hadde vært flink, livet lekte og alt var bare tipp topp tommel opp.
Så stoppet motoren…
Når båten er et leketøy som flørter lett med bølgetoppene og skumsprøyten står som nyåpnet champagne, ja da er det ekstremt deilig å være ute på bøljan blå. Når fisken napper og solen står opp for dagen, da er det idyll og nasjonalromantikk som vanskelig lar seg toppe. Men når påhengsmotoren plutselig begår harakiri, da blir bølgene til farer og hav til sikker død. Det var et herlig øyeblikk der, da jeg plutselig innså hva jeg hadde gjort. Motoren var død og lot seg ikke gjenopplive. Jeg innså plutselig hvilken vanvittig padlejobb som sto foran meg, med en innkjøpt åre ment for barneskoleelever og Sandra Borch.
Jeg tenkte på familien min som satt hjemme og ventet spent på at pappa skulle åpne døra snart og i det nøyaktige øyeblikket slo det meg. En frase steg til overflaten som jeg kommer til å huske lenge. Ord jeg vil lagre i hjernen for fremtidig referanse, slik at jeg aldri vil ende opp i en sånn situasjon igjen.
For når jeg satt der ute og følte meg som en førsteklassing på tur alene og innså at jeg var havets lille biteleke, kunne jeg som ikke annet enn å tenke én eneste ting:
Mkay, la oss ikke gå bein over hode her nå, men sommeren er i hvert fall over og selv om det kanskje er litt væl tidlig å hilse Carola og hennes julemusikk velkommen, så kan vi i hvert fall si takk og farvel for Postgirobygget frem til neste sommer. Med mindre de prøver seg på en juleplate da. Gud forby. Okei, nok om det.
Folkens, landsmenn, kvinner, bloggere – Hva er oppe?! Fytti Helgeroa, som jeg har savnet dere i sommer! Jeg sjekket ut fra bloggen en gang i juni og har siden det brukt tiden på å ligge på stranda, gå lange turer i fjellet, nyte duggfrisk prosecco i solnedgangen og barekøddamerræ! Her har det ikke vært noe slaraffenliv gitt. Som faste lesere vet, og til glede for nye lesere, så har man som tidligere nevnt flyttet legemet fra Oslo til Vestfold. I den prosessen har det blitt dårlig med bloggetid, og mye, veldig mye, altfor mye av én ting: Banankasser!
Mesteparten av juli gikk faktisk med til å gå på banankassejakt rundt om på Sagene og Torshov. Til slutt gikk det sport i det og vi begynte å planlegge taktisk.
“Hvis vi kjapper oss nå, rekker vi en tur på Rema og Meny før plutten skal sove”
“JA, så tar vi den store Remaen OG Kiwi i ettermiddag! Da pleier de å ha varepåfylling der borte, så dette kan bli en skikkelig gulldag!”
Så hvis du så to voksne mennesker stå omgitt av banankasser stå og high five utenfor en matvarebutikk i Oslo i juli, så var det nok oss.
Sånn på pappafronten, så har sommerens høydepunkt utvilsomt vært at plutten har begynt å gå!!! Jada jada, han var treig som bare pokker, men som plutten sier: “If you’re important enough, people will wait”. Det var et rimelig hårreisende brøl av glede som steg til overflaten første gang jeg så han stabbe sine første skritt. Kommer det mer om dette senere? Ikke umulig 😉
Nok om det, her kommer resten av sommeren oppsummert i ett eneste stort jafs: Nytt hus, ny jobb, ny båt, makrell på kroken, plutselig plen, ny gressklipper og forstadsliv i årene.
Jeg skulle gjerne sittet her og bablet hele kvelden, men vettu, det har jeg ikke tid til. Her skal det akrylleres til krampa tar en, før gulvlistene skal få seg en liten omgang. En velfortjent high five går ut til kjerringa for heltemodig innsats på malafronten 🙂 Når malekosten skyter rygg og nakken føles som en planke, da er det fryktelig trivelig å være to om jobben, og ha Radioresepsjonen på høylytt podcast. Jeg forlater deg her, med et lite bildegalleri, så sees igjen om kun kort, min gode venn.
“Da er vi på vei da dere” pleide fattern altlid å si. Med de ordene startet sommerferien og en lang, kriblende kjøretur ventet oss. Frankrike var målet, men turen dit var en sann reise i seg, og kjøreturene til sommervarmen vil jeg aldri glemme.
Mine kanskje aller beste barndomsminner kommer fra turene til Frankrike med familien. Når fattern utbasunerte de legendariske ordene “Da er vi på vei da dere”, visste jeg at livet smilte og at sommeren var i gang for fullt. Det var det offisielle klarsignalet og verden kjente ingen bekymringer. Og sommerferier da man var barn, var ikke som sommerferier nå. Det var noe magisk over det hele. Det var ikke telling av kroner og forsiktig organisering av dager, men et stort hvitt lerret som sto klart for å fargelegges. Det var et nærmest uendelig antall solfylte dager og ustanselige mengder lykke. Høsten lå så langt unna at den ikke fantes på kartet. Alt var bare glede. Og godteri.
Følelsen av å løpe rundt på tax-free-butikken på danskebåten og sanke inn nødvendig proviant for å overleve flerfoldige uker i utlandet, er et godt minne fylt av søtlig parfymeduft og deilig, syntetisk fruktsmak. Sommerferien var også den ene gangen i året der man plutselig opplevde en veldig oppsving i de likvide midlene. Smilende besteforeldre ga velvillig en slant feriepenger til barnebarna sine og disse sørget jeg for å investere på best mulig måte, og derfor var det ofte bare lommerusk igjen da vi gikk av båten i Tyskland, kun få timer og en urolig natt etter avreise. Med magen full av skumgummi gikk ferden videre nedover Europa
// illustrerende bilde. Hadde det vært ekte, ville det sett mer slik ut:
Ventingen var nesten halve gleden den gangen. I to lange dager satt jeg på en gul sittepute gjennom hele Europa og ventet i spenning. Telte biler, skyer, timer og land, alt for å holde øyne på målet uten å bli tullerusk av all ventingen. I enden av den evigvarende bilturen ventet nemlig den hellige gral: Badebassenget. Vi har alltid bodd i det samme leilighetskomplekset, og badebassenget med den strenge vaktmesteren var selve karamellen. Hver sommer brukte vi time etter time på å dykke rundt i bassenget og lete etter løse mosaikkfliser, som til stadighet flasset av fra sidene av bassenget. Så samlet vi de i fargefulle hauger på balkongen og sammenlignet med resten av søskenflokken.
Jeg blir fortsatt melankolsk på grensen til det virkelig mollstemte når jeg hører sanger jeg forbinder med disse nær sagt magiske sommerferiene fra mitt barndoms paradis. De samme postkassettene gikk på repeat hele veien fra Oslo til Provence, og gjerne hele resten av ferien også, så det er kanskje ikke så rart at jeg nærmest reagerer som en av Pavlovs hunder hver gang jeg hører Kyrie Eleison, Reidar reiser snart, Sing me a song, Mr. Tambourine man og Kingston town. Det knyter seg i magen, minnene raser forbi og jeg fylles av en slags ambivalent lykkefølelse, kanskje også kjent nostalgi.
Når jeg tenker meg om, så var kanskje bilturen noe av det jeg har best minner av fra hele turen, selv om ferien i seg var et eldorado av strender, sol, arkadespill, karuseller og spennende godteri. For turen hadde den magiske spenningen ved seg. Ventingen. Løftet om at man var på vei et sted, et sted så fantastisk at man ikke klarte å beskrive det med ord. Kriblingen i magen. Gleden av å våkne opp i bilen og befinne seg i et annet land enn man sovnet i og vite at man er enda noen timer nærmere målet.
Og så, var man endelig og helt plutselig fremme. Det var nesten surrealistisk. All ventingen, alle forventningene. Og ingen følelse i verden kunne slå følelsen av å ligge i lufta og sveve over badebassenget, på vei til å plaske ned med full kraft i sommerferiens første superplask.
God sommer, godtfolk!
Fun fact: Denne teksten skulle egentlig handle om at flere ønsker forbud mot bruk av sitteputer i bil for barn. Dette kan man blant annet lese om i denne saken i VG. Så skulle jeg på en meget naturlig og fin måte heller anbefale at man anskaffer seg et skikkelig kvalitetssete, slik som f.eks detteAxkid-setet fra Jollyroom som vi nylig selv gikk til anskaffelse av. Men så ble det altså kun med en fotnote, for minnene av sommerferiene fra min glade barndom tok helt overtaket og kapret teksten. Sånn kan det gå. Men like fullt: Sørg for å sikre barna skikkelig før dere legger ut på langtur! En sittepute er kanskje et trivelig klenodie, men det gir altså ingen støtte for barnets hode eller nakke. Ønsker du flere tips til valg av bilsete, kan du sjekke ut: http://pappahjerte.no/tips-valg-av-bilsete-for-barn/
