De utrolig morsomme Minions-skapningene fra Grusomme Meg-filmene er tilbake, denne gangen med sin helt egen film!
Se trailer og vinn superkul Minions-koffert!
BANANA!
Det er noe eget med kino. Si hva du vil om å se film hjemme, men det er noe helt spesielt med kino. Lukten av popcorn, forventningsfull småprat, bustete hoder på rekke og rad og et lite lager med godteri.
Så blir det mørkt. Spenningen fyller salen og alt blir stille. Så ruller gardinene til side og showet er i gang. Jeg blir som et lite barn hver eneste gang og jeg kan med glede meddele at kinoens merksnodige magi lever i beste velgående.
Det kjente jeg i dag, da jeg tok med meg plutten til Oslo, armert med 3D-briller og sursild, for å se førpremieren på den lenge etterlengtede animasjonsfilmen Minions!
Starstruck!
Lookin´ sharp! … eller? 😉
Og de høye forventningene til tross: Minions innfridde!
Filmen tar oss tilbake til USA på 60-tallet i tiden før Minions ble kjent med sin onde herre Gru. Vi følger de morsomme, små skapningene i sin skjebnesvangre jakt på å finne en ond herre de kan tjene. Eller også en kvinne…
Den mystiske Scarlett Overkill (bilde: Despicableme wikia)
Man trenger absolutt ikke ha sett Grusomme Meg-filmene som Minions bygger på, for filmen står helt fint på egne bein. Vi storkoste oss hele veien gjennom og jeg kunne lett sett den igjen!
Filmen har norgespremiere 3. juli, men allerede nå kan du få en kjempemorsom smakebit ved å sjekke ut traileren:
Filmen anbefales på det varmeste og får to tomler opp fra plutten og meg.
Så hvis du befinner deg i Norge i starten av juli, finn frem popcornbøtta, ta en tur på kino, se Minionsfilmen og kos deg!
Storfint besøk i Colosseum i dag 🙂
KONKURRANSE – VINN ÅRETS KULESTE KOFFERT!
Vi er fortsatt helt i starten av sommerferien, så hva passer vel bedre enn å lodde ut en superkul Minions-koffert?!
Sjekk ut denne herlige frekkasen!
Årets kuleste koffert? Høyst sannsynlig.
Så hva skal du gjøre for å vinne? Enkelt!
Legg igjen en kommentar med svar på følgende spørsmål: Hva er Minions´ favorittmat?
Hint: Se traileren 😉
OBS: Husk å legge igjen e-postadresse.
Det var alt! Easy peasy lemon squizy.
Vinneren trekkes ut i løpet av noen få dager og kontaktes direkte, så hiv deg på med det samme.
Og kom deg på kino for å se Minions!
Filmen har Norgespremiere 3. juli og billettsalget har allerede startet!
Og da mener jeg ikke i fysisk forstand i form av det litt ufine området syd for ryggraden altså …
På godt norsk..
Vi befinner oss på Aker Brygge/Tjuvholmen. Vi sitter på en benk og spiser is. Plutten, hans tante, onkel og meg. I dag. 26. juni 2015.
Det er sol og sommer og livet leker. Praten går lett og ledig etter en bedre middag som nå har blitt toppet med is av beste sort og en utsøkt kopp cappuccino.
Men så skjer det.
(Og jeg minner om: Jeg legger ikke til en smule for å pynte på sannheten, jeg overdriver ikke eller finner på ting. Dette. Skjedde.)
Jeg titter opp og får se en person stående utenfor toppleiligheten sin. Og ta notis av at vi befinner oss på arnestedet for Norges dyreste og fjongeste leiligheter.
Jeg er midt i en setning i det jeg ser personen stå der oppe og jeg ble først så overrasket over det som så skjedde at hendelsen på merkverdig vis gled helt naturlig inn i setningen jeg allerede hadde påbegynt.
Og den gikk noe sånt som dette:
– “Så utrolig deilig at det endelig er skikkelig sommer! .. og det tenker jeg at han som står der oppe og barberer armhulene sine er enig i”.
Det tok meg et sekund.
Løgn, det tok meg to sekunder, minst.
Så slo det meg:
Hva. F…?
For på den aller øverste takterrassen sto det altså en fyr med barbermaskin og barberte armhulene sine! Utendørs! OG, dette er særs viktig å få med seg: Når han var ferdig børstet/kastet han det ut i luften!
… men det er ikke det verste. Å nei.
For hva befant seg rett under terrassen hans, sier du? Godt spørsmål! Jo da, der var vi der. Og rundt… tja.. skal jeg si 200 andre som satt ute og spiste is, hamburgere, drakk kaffe, skålet i champagne og koste seg. Rett. Under. Leiligheten!
Så hvor var alt armhulehåret hans på vei hen da, mon tro? Jepp! Rett i suppa til Fru Gabrielsen.
Say whaat?
Det første jeg tenkte, og dette er nesten litt pinlig å innrømme, men det var:
– “Å yes! Har jeg endelig blitt såpass bloggkjendis at noen går til disse lengder for å lure meg med skjult kamera? Fett! Oookei, hvor er dere? Hvem står bak dette? Else Kåss, er det deg?”
Men ingen kom.
Etter et par sveip med maskinen og et par hårkast ut fra toppetasjen, trasket han inn igjen og ble borte.
Alt som var igjen var buntene med hår som dalte til marken som falne spurver og haken min som hang helt ned til bakken.
Det neste som slo meg var:
– “Det der KAN ikke akkurat ha skjedd!” for mens jeg sto og fysisk så håret dale ned som englevinger, dele seg opp og spre seg som klasebomber begynte det å gå opp for meg at han helt sikkert var et produkt av min fantasi.
Da så jeg bort på tanta til plutten…
Nakken var bøyd bakover, munnen sto vidåpen som en anakonda med kjevene ute av ledd og øynene var store som Finnmark fylke.
Så brøt vi ut i tidenes mest anspente latterkrampe, før vi ganske raskt kvittet oss med siste rest av iskrem, som nå hadde mistet noe av sjarmen…
For jeg mener: Sjokoladeis med strøssel er godt det altså, men da vil jeg helst at toppingen skal smake tutti frutti, ikke rester av gammel deodorant…
“Mmm, min smaker sjokolade, hva smaker din?” – “Fotballtrening”
Et sjeldent hår i salaten er én ting, men en kvast med armhulebusk lurkende rundt i en skalldyrsrisotto… Yæææk!
Spørsmålet som nå har tjoret seg fast i hjernebarken er følgende:
Hva slags person gjør noe sånt? Med vilje og viten går UT av sin egen leilighet for å barbere vekk kroppshår og deretter kaste det på folk?
Jeg nevnte jo at dette fant sted på Aker Brygge/Tjuvholmen, så utvilsomt en person med penger. Og det var da det slo meg. Toppleilighet i Norges dyreste strøk, da har du ikke bare litt penger, men ræva full av penger. Må med andre ord være en ganske stor ræv.
Kombinerer man dette med fritidsaktiviteten “Kasting av kroppshår i fremmede folks mat” skulle det pluss minus tilsi en slags norgesrekord i rævhøl. Overført betydning.
Og det er greit det altså, hver sin smak, jeg hadde bare ønsket et slags forvarsel, for da kunne jeg allerede ved bestillingen sagt:
– “En dobbel cappuccino med et dryss av armhulebusk, takk”.
Mmmm… Axe.
Det er ikke meningen å mobbe eller henge ut en enkeltperson her, derfor skriver jeg verken gatenavn eller publiserer bildene av ham og leiligheten, for alt jeg vil si er vel bare dette:
Hvis du skal ut på Aker Brygge/Tjuvholmen og kose deg en dag, ta med parasoll.
Hvis ikke kan maten fort få en bitter smak av Norges største rævhøl.
Men enda er jeg litt ute av trening på å lage babymat, så i går tenkte jeg å gjøre det lett. Spaghetti med kjøttdeig. Lillesnupp skulle få sin egen babyvariant vi fant i en bok for barnemat.
Fem ingredienser.
Easy peasy japanesy.
Uuuh, lookin´ good!
MEN, så skulle det ha seg slik at frua i løpet av dagen ble i ganske morken form og sånn ble det at fattern måtte lage middag mens han samtidig våket over to små barn. Godt vi ikke skulle ha noe avansert.
Middag ble produsert og servert.
Men.. ganske tidlig fikk jeg følelsen av at noe ikke stemte. Ikke feil altså, bare ikke helt der. Maten til lillesnupp virket da VELDIG tørr?
Men jeg hadde jo gått etter boka, så det må bare ha vært oppskriften som var litt under pari.
Joda, hun spiste da litt også, ikke mye, men noe. En slags seier.
Selv om jeg måtte innrømme at hun spiste overraskende lite egentlig, spesielt med tanke på hvor godt det så ut i boka.
Uhm.. Kjedelig!
Middagen ble ryddet av og jeg skulle akkurat til å klappe sammen boka igjen, da jeg i forbifarten la merke til noe:
Jeg hadde glemt fløte.
Av de fem… FEM(!) ingrediensene jeg skulle ha i maten, hadde jeg klart å glemme én.
Det er ganske imponerende.
Imponerende dårlig riktignok, men likevel.
Imponerende.
Fortsatt et lite stykke igjen til stjerne i Michelinguiden.. 😉
/ Godt det enda er lenge igjen av pappapermen, si 😉
For snart et år siden lovte jeg dyrt og hellig at jeg ENDELIG skulle lære meg å spille gitar.
Siden den gang har det skjedd lite dessverre, men nå ser det endelig ut til at det er håp i sikte! For jeg har nemlig fått profesjonell hjelp 🙂
Jan Robert, aka min gitarspillende engel, og hans antatt svakeste elev 😉
Du skal selvfølgelig få se en video av hvordan det gikk, men først la meg ta det to skritt tilbake.
For vi har alle en drøss med ugjorte småjobber liggende rundt huset som vi aldri får tatt tak i. Enten det er å lære seg å spille gitar, male det hersens rekkverket eller sette opp et klesskap.
Yes da, klart jeg skal få malt det rekkverket! … i morgen.
Dager blir til uker, uker blir til år.
Jobben forblir ugjort.
Hvorfor er det sånn?
Fikse terrassen? Klabert! Tar det med en gang.. Skal bare.. Uhm.. på do først.
Og det skaper både frustrasjon, uro og dårlig stemning i heimen. Ikke blir man noe flinkere til å spille gitar av det heller.
Men nå har jeg endelig kommet over redningen: FINN Småjobber!
Dette er en helt genial tjeneste for alle de små jobbene og det fungerer slik:
I går innså jeg noe. Jeg gjør jo for det aller meste ganske kjedelige ting. Henter i barnehagen, handler bleier, skreller gulrøtter, taster på turet, den type ting. Men av og til gjør jeg kule ting også. Lanseringsfester, bloggevents, kjendisparties etc.
Problemet er bare at hver gang jeg gjør noe som er litt over middels kult, så blir jeg så oppslukt av stemningen at jeg helt glemmer å spamme både instagram og snap med selfies.
Og jeg har innsett at jeg ikke klarer å bli noe særlig flinkere på det.
Så derfor har jeg kommet opp med en knallgod plan for å gjøre mitt relativt kjedelige liv så spennende og tilsynelate kult som overhodet mulig.
I form av en film.
Så her skal dere få: “Pappahjerte – The Breakfast” – et helhjertet forsøk på å gjøre en helt vanlig og relativt kjedelig morgen, om mulig litt kulere og mer interessant.
Vi er bare på tredje dagen i pappapermen, men allerede nå har jeg lært noe viktig: Rutiner kommer og går. Ikke bli for opphengt i dem.
Jeg har jo selvfølgelig gått på pappapermen med klassisk overmot og lagt opp programmet etter når hun sover, når hun skal spise også videre.
Og det er ganske dumt å bli for opphengt i sånt, for er det én ting som er helt sikkert så er det at så snart du begynner å stole på en rutine, vil den endre seg voldsomt så snart du snur deg rundt.
I det jeg kom inn døren etter trening fikk jeg sjokkbeskjeden: Vi hadde et piggsvin i hagen som tilsynelatende ikke hadde det så bra.
Fattern tok umiddelbart ansvar og kastet seg på ballen. En klatt med leverpostei og en skål med vann ble servert før jeg inntok dusjen for å la piggsvinet nyte maten i fred.
Da jeg kom ned tittet jeg ut vinduet og svinet lå der fortsatt. I en ball. Hadde ikke så mye som rørt maten engang. Han hadde riktignok flyttet seg en liten halvmeter, men lå fortsatt halvveis ute i solen.
Mens jeg lagde meg en porsjon grøt tenkte jeg litt på hva vi kunne gjøre, snakket med frua og fant ut at vi fikk finne frem en stor pappboks å ha den i og eventuelt ta den med til dyrlegen.
Dyrlegen ja, de vet sikkert råd. Så jeg hev meg på tråden.
Den samtalen gikk ikke helt som jeg hadde sett for meg…
– “Ja hallo?”
– “Hallo ja.”
– “Ja hei du, jeg heter Peter og vel.. jeg har et piggsvin i hagen som ja.. hva skal jeg si, ikke er så veldig pigg” (#badumtss).”
– “Jaha?” svarte hun uten en antydning av latter i stemmen.
Vi jabbet litt frem og tilbake om piggsvin og ganske tidlig i samtalen fikk jeg følelsen av at hun tenkte “Hva fasan er dette for en raring?”. Det var tydeligvis ikke hver dag folk ringte om småpjuske piggsvin.
Men piggsvinet holdt seg på nøyaktig samme plass hele tiden, så jeg sto på midt og fortsatte å spørre. Hun foreslo at vi kunne ta det med ned til dem for en sjekk og eventuelt gi det noe å “sove på” om det sto riktig ille til.
Det syntes jeg hørtes dramatisk ut, men jeg tittet ut på svinet og han lå på nøyaktig samme plass halvveis ute i solen som tidligere.
Litt irritert over at det ikke virket som at dyrlegen var så veldig engasjert i min piggsvinproblematikk la jeg på litt om hvor ille det sto. Nevnte selvfølgelig ikke at han hadde beveget seg tidligere, men sa bare at han lå dønn stille og virket veldig slapp.
Mens jeg gikk fra kjøkkenet og ut på terrassen for å ta en ny titt virket det endelig som at hun hadde forstått alvoret. Men akkurat i det hun begynte å prate om ulike behandlingsalternativer, kom jeg til stedet den hadde ligget. Borte.
Det jeg fra vinduet hadde trodd var piggsvinet var i realiteten en lecablokk…
#kjøtthue
Piggsvinet måte ha stukket av. Jeg så over hele plenen og under terrassen. Ingenting.
Så ble det stille i telefonen. Hun forventet et svar.
– “Ehm.. du?”
– “Ja?”
– “Det kan se ut til at svinet har.. ja.. pigget av.”
– “Hva mener du?” fortsatt uten den minste antydning til smil i stemmen.
– “Nei altså.. han har stukket av.”
– “Javel?”
– “Ja og eh.. jeg har jo ikke akkurat gitt ham noe navn, så jeg får ikke ropt på ham heller,” prøvde jeg meg.
– “Nei,” svarte hun igjen uten et hint av berømmelse for mine paniske humorforsøk. Jeg synes det var unødvendig av henne å ha piggene ut, men hun ville nok ikke satt pris på den ironiske morsomheten heller.
– “Så ja.. ehm.. da er det vel greit da.”
– “Ja.”
– “Jeg ringer dere opp igjen hvis han kommer tilbake jeg.”
– “Det er fint.”
– “Og du?”
– “Ja?”
– “Bare sånn at du skal huske hvem det er snakk om neste gang, så gir jeg ham navnet Børre.”
– “Javel”, svarte hun fast og bestemt som en tysk offiser.
– “Yes.. neida, så.. ha det da.”
Og med det var samtalen over.
Det som startet som en god gjerning, endte i et kleint svineri. Noe sier meg at jeg ikke trenger å oppgi navnet neste gang, for “Har du hørt om piggsvinet som stakk av?” høres ut som en blaut og dårlig vits..
.. eller en sikker vinner fra dyrlegens tale under årets julebord 😉
Jeg har derfor skrevet ned mine fem beste tips som kan gjøre solkremsmøringen til en lek 🙂
Fortell barnet om viktigheten av solkrem
Barn er ikke dumme og med litt smakelig skremselspropaganda kommer man en lang vei. Man trenger jo ikke overdrive, men på en hyggelig måte forklare at hvis man ikke smører seg med solkrem kan man bli solbrent og det er veldig vondt. Dette fungerer veldig godt i kombinasjon med neste tips:
Monkey see, monkey do
Gå foran som et godt eksempel og smør deg selv med solkrem først mens barnet ser på. På den måten kan du bruke argumentet “Mamma, pappa, farmor og farfar har på seg solkrem. Alle må jo ha på solkrem før vi kan gå på stranda…” med største selvfølgelighet.
Da var fattern klar for stranda!
Frist med belønning
Å smøre barna med solkrem trenger egentlig ikke være vanskeligere enn følgende argument: “Det blir ikke noe bading før solkremen er på”. Det ville i hvert fall fungert på meg som barn. Det er helt sikkert dårlig pedagogikk, men på en varm og solfylt dag får viktigheten av solkrem går foran prinsipper.
Tull og tøys
Lag artige mønstre med solkremen på huden. Tegn smilefjes, dyr, bokstaver etc og lat som du tryller bort solkremen når den suges inn i huden.
Og ikke minst: Tull med deg selv. Man måste bjuda på! Ta en stor klatt midt på nesa, klæsj solkrem utover kroppen og lek litt med det. Lek gjør ofte ting litt lettere, dessuten blir du selv godt beskyttet mot solen for dagen 😉
Takk til muttern for lån av stuntrygg 😉
La barnet prøve selv
Det funker ofte også å la barna få prøve selv og se at de mestrer prosessen og at det absolutt ikke er noe skummelt. Så føler de litt mestring også. Dette kan hjelpe med å bidra til å fjerne barrieren.
Øvelse gjør mester.
Se der ja!
Hva er dine beste tips?
Dette var bare fem av mine tips da, men jeg VET at det finnes mange flere tips blant dere lesere der ute.
Derfor har jeg fått gleden av å kunne arrangere en konkurranse i jakten på flere gode tips! Vinneren stikker av med en knallfin premie fra Cosmica!
Visste du forresten at…
Solkrem er et viktig forebyggende middel mot solbrenthet, aldring på grunn av for høy UVB-eksponering, og selvfølgelig hudkreft?
En generell regel er at jo høyere faktor, dess bedre beskyttelse? Det viktigste er likevel at man smører et godt lag med solkrem på hele kroppen. Deretter kommer faktor.
Det er viktig at solkremen er av god kvalitet og at barn gjerne trenger en helt egen solkrem med ekstra beskyttelse?
Cosmica har en egen serie solkremer spesielt utviklet for barn? Disse solkremene har høy faktor og eget partikkelfilter som gir ekstra beskyttelse mot skadelig stråling, spesielt utviklet for barnas sårbare hud.
Cosmica har et samarbeid med Kreftforeningen? For hver kjøpte solkrem med faktor 15 eller høyere donerer Cosmica 1 krone til Kreftforeningens arbeid i kampen mot kreft. I løpet av de siste to årene har de donert over 1,7 millioner kroner til dette livsviktige arbeidet!
Klar for en dag ved bassenget!
KONKURRANSE!
Hva er ditt beste tips for å få smurt barna med solkrem?
Legg igjen en kommentar under dette innlegget og vær med i trekningen av hele solkremlinjen fra Cosmica, både for voksne og barn!
OBS 1: For å være med i konkurransen må du også følge Cosmica på Facebook
OBS 2: Legg igjen e-postadresse også, ellers får jeg ikke tak i deg.
OBS 3: Hvis du ikke har noe godt tips, men ønsker å vinne solkrem likevel, kan du selvfølgelig fortsatt være med i konkurransen! Sleng igjen en high five eller lignende, så er du med 😉
Vinneren trekkes i løpet av helgen og kontaktes direkte.
Premien det står om + noen til. Delta nå, så er sommerhuden sikret 🙂
Ønsker du å sjekke ut de knallfine produktene i premiekurven fra Cosmica, finner du de her:
Og der tror jeg dessverre hun snakker for så utrolig mange av oss. Vi blir usikre på våre egne valg fordi vi leser eller hører et sted at det er feil. Vi skal gjøre sånn, ikke sånn. For gjør du sånn, ja nei da blir barna dine helt umulige til slutt.
Det er som å søke på nettet hvis du føler deg litt dårlig. Du får ørten ulike svar og alle er like dystre. Og du stoler blindt på de fleste.
Spesielt gjelder dette for rollen som forelder, for de fleste foreldre ønsker jo å være de beste mulige foreldre for sine barn. Og i en travel mediehverdag vender vi oss gjerne mot nettet, bøker, råd og vink fra andre foreldre og eksperter for hjelp.
Og det kan ofte by på problemer, for råd fra ekspertene synes jeg ofte har en tendens til å gjøre mer skade enn nytte. Nettopp fordi vi alle er forskjellige, men likevel lener oss så veldig på rådene vi får fra fagkyndige, fordi vi automatisk antar at om noen med peiling har sagt noe, ja så må det jo være sant. Såkalt ekspertmakt.
Jeg er helt sikker på at hadde f. eks Gro Nylander gått ut i media og sagt “Fra nå av er det helt greit å gi spedbarn honning!” ville mange stolt blindt på det, utelukkende basert på hennes ekspertmakt. Meg inkludert.
Og det er synd, for det er akkurat dette ekspertveldet jeg vil til livs. Jeg tror mange foreldre er usikre og ønsker å gjøre det som er riktig, men å være forelder handler for min del ikke om å være pedagogisk korrekt. Det handler mer om å gjøre sin greie og gjøre så godt man kan.
Ved å lene oss for mye på eksperter og råd fra andre frarøver vi oss for vår naturlige autoritet som foreldre og setter dermed paradoksalt nok opp et dårlig eksempel for oppdragelse hva gjelder å være et godt forbilde. Jeg synes foreldre skal gå foran som et godt eksempel i bresjen for sin familie, ikke følge etter gjeteren som en saueflokk.
Jo da, jeg kan gjerne ha ørene åpne for råd, vink og veiledning, men i mitt hus er det tross alt mine regler som gjelder. Det er fint å høre hva ekspertene har å si, bla litt i bøkene deres og plukke med seg biter av deres sannhet man synes høres fornuftig ut og prøve dem ut i ens hverdag.
Men på frustrerende vis å prøve å endre egen atferd for å bedre passe inn i malen til en ekspert er ikke noe jeg blindt vil anbefale. Å la et barn gråte til det sovner for eksempel, bare fordi en ekspert sier det.. niet.
Kanskje er ikke reglene i mitt hus alltid korrekte og etter den pedagogiske boka, men jeg trenger å vite med meg selv at jeg bestemmer og følger min vei, ikke noen annens, ellers vil jeg fort bli usikker og inkonsekvent.
Hos oss har vi nok en salig miks av diverse. Vi tar det beste fra vår egen oppdragelse, blander det med elementer vi finner i andres hverdag (venner, naboer etc) og de rådene vi føler passer oss og som høres fornuftige ut, men først og fremst stoler vi på egen autoritet.
Og råd fra foreldregenerasjonen selvfølgelig. Lytt til de som kjenner deg best. Egne foreldre for eksempel, de har kjent deg lenger enn du har kjent deg selv. Men heller ikke de skal blindt få lov til å herje, for de gjør feil de også og det som er riktig for dem trenger ikke være riktig for deg. Du er tross alt den beste ekspert for dine egne barn.
Men selvfølgelig er det én lov som er hellig: Kardemommeloven. Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil.
Det synes jeg funker fint.
Å la ekspertene ta for mye plass og google hver minste lille usikkerhet, gjør deg bare nettopp det: Usikker. Og det er ikke bra det heller. Jeg vil heller være konsekvent på mine egne småfeil, fremfor å usikkert tilpasse meg noen annens stil, for å være foreldre handler også om å ta sine egne valg og stå for dem.
Husk at rundt om i landet er det tusenvis av foreldre som gjør stygge “feil” hver eneste dag om man skal se på oppdragelsen med ekspertens bedrevitende øyne, men jeg tror det er bedre å være sin egen ekspert, jeg. Man ser selv hva som funker og ikke funker, så tilpasser man der etter.
Det er din rett til å oppdra barna dine som du vil, du må ikke høre på noen som helst. For det er tross alt ditt hus og dine regler.
Les gjerne bøker, plukk gjerne opp råd, men hvis alle rådene og kvalifiserte gjetningene fra eksperter bare gjør deg usikker:
Slutt å lese, hør på deg selv.
Fattern er kanskje ikke helt etter boka, men han er ålreit 😉
