Det er få ting som kan skremme vannet av en mann mer enn disse fire ordene: Vi må prate sammen…
Det betyr stort sett alltid at man enten er i trøbbel, at noe må fikses eller at noe skal planlegges. Og det er i hvert fall ikke noe jeg hopper i taket for.
Det verste er nesten rammen rundt det hele. Alt skal bli så gravalvorlig helt plutselig, selv om man i utgangspunktet kanskje bare skal sette opp en handleliste for neste uke.
Jeg vet ikke helt hva det er, men altfor ofte føles en samtale om neste ukes matinnkjøp eller den pakkingen før helgen, som langt mindre en samtale enn et avhør.
Det verste jeg vet er når frua skrur av tv-en, legger fjernkontrollen langt unna meg og krever min hele og fulle konsentrasjon. Stillheten gjør meg kjempestresset og hjernen gjør alt den kan for å flykte unna. Den begynner å tenke på alt den noensinne har opplevd og skrur opp lyden på musikken i hodet.
Før trodde bare det var jeg som hadde det sånn, men nå har jeg begynt å mistenke at det er en kjønnsmessig forskjell her. For jeg har lagt merke til at når frua har venninner på besøk kan de gjerne sitte rundt et bord med tv-en avslått og bare prate. I timevis! Det funker ikke for oss gutta, ikke i det hele tatt!
Vi må først og fremst gjøre noe, så kan heller praten komme som et lett krydderdryss oppå aktiviteten. Det kan gjerne være helt hjernedødt arbeid, men praten kan ikke være selve aktiviteten, da kollapser hele systemet.
For i motsetning til kvinner tror jeg menn flest prater best når vi blir delvis avledet.
Jeg får i hvert fall helt fnatt av å skulle sitte helt stille og bare prate, men sett det i kombinasjon med noe så snakker vi. Fifa er helt perfekt, men jeg kan også ta et ratt å holde i og en motorvei å se på. Eller en kniv i hånda og noe mat å kutte opp.
Om jeg bare skal klamre meg til en lunken tekopp og stirre inn i veggen, eller enda verre, inn i det intense blikket til en pratesyk kjæreste med en agenda, da gjør hjernen alt den kan for å unnslippe. Blikket blir glassaktig og går over i evighetsmodus. Brått befinner jeg meg på en strand i Maldivene med en drink i hånden.
Helt til jeg blir revet tilbake av et stramt og høylydt: “Hallo, følger du med eller?!”
Nei, la nå kroppen få jobbe mens hjernen lytter, det er i hvert fall mitt bud for den gode samtalen. Så kan det også være lurt å aldri bruke ordene “Vi må prate sammen”, for i mitt hode har det pluss minus samme klang som verkebyll, eksamen og snerk.
Det er for øvrig ikke stort bedre å bryte isen med: “Du, jeg har tenkt på en ting…”
Så her skal du få et gratis stalltips: Neste gang du ønsker å lure gubben utpå en skikkelig alvorsprat, vær listig. Bygg bro rett fra start.
Vent til dere sitter i bilen eller mens han står på kjøkkenet og si noe sånt som: “Jeg synes det er så hyggelig å prate med deg når vi kjører bil jeg” eller “Du er jaggu flink på kjøkkenet du!”, og da først kliner du til med:
– “…og nå som vi først er inne på det, vi skulle ikke invitert svigermor til å bo her i helgen da?”
Ingen garantier for utfallet, men da har du i hvert fall gitt samtalen de beste forutsetninger.
Resten er opp til skjebnen 😉
Stemmer dette for dere også eller er det bare vi som har det sånn?
Er det en forskjell mellom menn og kvinner her eller er jeg helt ute på vidda?
/ Pip fra deg om dette høres kjent ut 🙂
* Følg Pratehjerte på Facebook *