– “CHRISTINA!! KOM OG SE!!”

Det er så rart med de store øyeblikkene. Man går og venter hver eneste dag på at det skal skje, men så skjer det liksom aldri. Og for hver dag vokser spenningen. Vil i dag være dagen? Nei vel, okei da. Kanskje i morgen da.

Kanskje neste uke.

Kanskje aldri..

Men så, akkurat i det man er like ved å gi opp, plutselig og helt uten forvarsel, så skjer det!

I går var en sånn dag. Plutselig og egentlig ganske ut av det blå fikk lillesnuppa endelig kroppen ut av konstant revers og inn i første krabbegir!

Ok, bein, kom igjen nå. Let´s do this!

Jaddaaa! I´m flying!

Å jasså, du tror gitaren ligger trygt? Ikke nå lenger 😉

Takk for opplæringen brodern, nå kan du gå vekk.

… eneste problemet nå er selvfølgelig at ingenting står trygt lenger og må flyttes opp i voksenhøyde 😉

/ Sett. Alt. Høyt.

*Følg Krabbehjerte på Facebook *