Midt under et viktig jobbmøte i dag, innså jeg noe rart og ganske alvorlig: Små barn gjør deg hjerneskadet!
At jeg ikke har skjønt det før! Hvordan kan jeg ha unngått å se dette for lenge siden? Å få barn gjør deg hjerneskadet! Ikke veldig altså, bare litt. Ikke nok til at du bør oppsøke lege, bare såpass at du kan komme til å slite i sosiale settinger.
Og det innså jeg først i dag! Det var under et viktig jobbmøte at det slo meg. For mens vi satt der, slurpet kaffe og pratet om markedsplaner, bloggaktiviteter, Q1 og annen markedsjippo, kom vi plutselig over på dette med barn. Barn er fint, barn er herlige. Har dere barn?
Men bare to av tre i rommet hadde barn, og som alle vet: Å prate om barn med noen som ikke har barn er No No. Spesielt om man er 2 mot 1, for to småbarnsforeldre som begynner å prate om bleiepriser, omgangssyke, barnehagedekning og barne-tv kan være veldig veldig vanskelige å stoppe. Og det er nøyaktig det verste folk uten barn vet. Så da måtte vi droppe det.
Problemet var bare at da hadde jeg og madammen på den andre siden av bordet allerede satt i gang barneprat-maskineriet. Viste seg at vi hadde døtre på omtrent samme alder og jeg kunne se gløden i øynene hennes i det vi endelig så ut til å bevege oss over fra å prate fag til å prate bleier. Men så måtte vi kutte det ved roten, og derfra og ut hang det liksom en mørk skygge over møtet. Jeg ville prate om noro-virus og Poppeloppane!
Store Hu, Tuddelu, Pippeli og Pip.. 🙂
Og plutselig begynte brikkene i puslespillet å falle på plass. Alle gangene jeg har sittet alene i bilen og hørt på spillelista til plutten (Du e eleeeeeekrisk!). All tiden jeg har blitt sittende igjen i stua for å se ferdig barne-tv mens barna har forflyttet seg til et annet rom. Grunnen til at jeg plutselig fyser på kinderegg hele tiden, og sist men ikke minst, den dagsferske hendelsen med min reduserte sosiale evne til å prate om noe som helst annet enn barneting…
Å herregud, det er som jeg fryktet: Livet som småbarnsfar er i ferd med å spise opp hjernen min!
Jeg trenger voksne impulser og jeg trenger det nå! For om man ikke tar grep tidsnok, er det bare et spørsmål om tid før det rabler helt og man kler på seg bart, frakk og trekant-hatt for å leke Kaptein Sabeltann selv etter barnas leketid.
Så i kveld skal jeg iverksette drastiske tiltak for å reversere prosessen. Jeg skal lese Kafka, drikke chablis og diskutere politikk med Christina. Så skal jeg sette meg i godstolen en times tid og høre på NRK P2.
Hej hej hallå! I går kveld fikk jeg endelig på plass et kliss nytt kommentarfelt her på bloggen, for å gjøre det enklere for alle dere som ønsker å kommentere eller legge igjen et lite ord 🙂
Sånn rent teknisk er det egentlig det gamle kommentarsystemet som har fått seg en liten fix, men samme det. Selv om Disqus-systemet var veldig fint og fjongt, så synes jeg det er litt klønete at man helst må ha egen profil, logge inn og alt det der.
Så fra nå av er ordet helt fritt! Ingen innlogging eller noe som helst. Og som en artig liten bonus vet jeg at denne typen kommentarfelt også funker som en åpen invitasjon til trollene som liker å kommentere anonymt, så jeg regner med at det blir litt flere av dem fremover også. Kan jo bli artig. Begynner uansett å bli altfor lenge siden sist jeg ble truet med barnevernet og den slags.
Og derfor, som en slags lanseringsfest, kjører vi spørsmålsrunde i dette innlegget! Sleng igjen en kommentar, et spørsmål eller hva som helst, og du vil få svar. Til vanlig prøver jeg å svare på det meste jeg får av kommentarer, snapper etc, men for akkurat dette innlegget garanterer jeg svar til alle.
I forrige uke skrev Christina på bloggen sin om vårt aller første møte. Det var utrolig trivelig å se gamle minner komme til live igjen, og ganske rørende å lese om hvordan hun opplevde det. Men det var jo bare hennes side av saken… Hvordan opplevde jeg vårt aller første møte?
Jeg husker veldig godt da utgangsdøra slo igjen bak meg og jeg begynte på de første skrittene mot bussholdeplassen. Vekk fra min trygge lille ungkarsbule i stødig marsj mot det usikre og skumle. Men også mot sommerfugler. For jeg var så spent. Så utrolig spent at jeg holdt på å kaste opp.
Helt siden den første lille facebook-meldingen tikket inn, hadde jeg… nei, vent nå litt. Det stemmer ikke. I starten var jeg jo ikke spesielt interessert. Vi var i hvert vårt forhold, bodde milevis fra hverandre og hadde verken kjennskap eller interesse for hverandre. Vi var som smør og genser på forskjellige planeter.
Men på et eller annet tidspunkt, noen måneder senere, ved en merkverdig tilfeldighet vi fortsatt klør oss i hodet over, så kom vi i kontakt. På facebook, av alle steder. Og det var bare gjennom et lite hint av et blikkfall, ikke en gang det. Som to blikk som møtes på en stappfull buss, og ingen tar notis av det. Som å si hei i kassa på butikken. Mindre enn det.
Men det var noe. Og en liten gnist trenger ikke stort mer for å bli en stor flamme.
Og brått var jeg på vei. Jeg hadde forsert hjørnet av den siste bygningen på vei opp, nå var det bare strake veien opp. For sent å snu nå. Hjertet holdt på å eksplodere og jeg visste ikke helt hvorfor. Eller.. det er tull. Jeg visste veldig godt hvorfor. Det var kjærlighet som banket på døren.
Og den banket hardt. Hvilket var ganske rart med tanke på at jeg bare hadde skrevet meldinger med denne lille spirrevippen av en jente så langt. Nesten ikke sett bilder og egentlig ikke pratet så mye på telefon heller. Mest tekst. Men det holdt lenge, hjertet forsto det lenge før meg.
Jeg begynte vel å skjønne at det måtte være noe stort på gang da jeg en kveld sendte henne et bilde av meg selv med Jif-flaska parat, som for å si: “Se for en ren og ryddig fyr jeg er. Liker å ha det rent og pent hjemme, jeg.” Hadde hun bare visst hvilken slask jeg egentlig var.. Men hva gjør man ikke for kjærligheten? 😉
How you doin´?
Kanskje allerede den gangen jeg var på tur med jobben, langt langt hjemmefra. Vi hadde så vidt begynt å sende meldinger til hverandre og enda var det ikke snakk om verken følelser eller forelskelse, det var bare meldinger. Trodde jeg, men hjertet kjente lusa på gangen. Det hamret hardt hver gang det tikket inn en melding, og jeg leste hver eneste linje med lupe. Sommerfuglene danset og pulsen steg. Det var et eller annet som bare føltes riktig, som om vi forsto hverandre fra første stund. Som å komme hjem.
Såpass oppslukt i meldingene ble jeg at jeg helt glemte tid og sted en dag på nevnte jobbtur. Jeg ble sittende limt til skjermen og jobbe meg halvt i hjel med et svar som ord for ord måtte være helt perfekt. Og sånt tar tid. Brått hadde tiden løpt fra meg, som igjen førte til at jeg dukket opp altfor sent på noe ganske viktig jobbopplegg. Og det var visst ikke så populært. Men samme det, jeg var forelsket. Forelsket! I tekst! Det var en rar følelse, men den lot seg ikke stoppe.
Jeg husker faktisk jeg skrev det til henne en kveld. Vi kommuniserte via MSN den gangen (dagens ungdom vil aldri forstå). Og jeg husker så godt da jeg skrev det. Hjertet hamret, svetten piplet og det føltes som å hoppe utfor et stup. Hva i all verden feilet det meg? Skulle jeg virkelig skrive til en jente jeg kun hadde kommunisert med via tekst, at jeg var blitt forelsket i henne? Jeg kunne ikke, jeg ville virke ravende gal!
Men jeg gjorde det.
Og hun svarte.
Og nå sto hun rundt hjørnet av den neste bygningen. Jeg var så nervøs. Men det kunne jeg jo ikke vise henne, så for å roe nervene spilte jeg høy og dundrende rock på øretrompeten. Mando Diao – Dance with somebody. Så høyt at ørene vibrerte. Men det var helt nødvendig. Og det funket til en viss grad. Nervene roet seg og jeg følte meg som Mr Cool der jeg gikk. Da jeg nærmet meg busstoppet var nervene i høyspenn og kroppen var sammenbitt som krokodillekjever. Det var som å gå inn døra på et jobbintervju. Jeg var så spent at jeg var livredd.
Da jeg rundet hjørnet av den siste bygningen før jeg skulle krysse gaten og møte henne for aller første gang, skjedde det som absolutt ikke skulle skje. For jeg skulle jo fortsette å være Mr Cool. Jeg skulle være han kule kisen som var helt rolig og urban hele veien, han som kunne sklidd rett inn i Hollywood. Men øretelefonene mine ville det annerledes…
Akkurat i det jeg tok dem ut, kastet de seg mot bakken. Jeg viftet etter dem og de skjøt ut til sidene i hver sin retning. Jeg veivet, viftet og herjet frenetisk, før jeg endelig fikk fanget dem og slengt dem i lomma. Jeg må ha sett ut som en pære dritings dirigent på ville veier. Jeg krysset fingrene for at hun ikke hadde sett det pinlige opptrinnet.
Men det hadde hun. Selvfølgelig. For der, på den andre siden av gaten, sto en liten kropp med et kjempesmil. Muligheten for å gjøre et imponerende førsteinntrykk var for lengst spolert, men det ektefølte smilet sa meg at det var dette hun kom for. Ikke Mr Cool, men Mr akkurat-sånn-som-du-er.
Og det var flaks, for jeg for min del trengte ikke å se på henne to ganger for å se at hun var kvinnen i mitt liv. Det bare var sånn. Som om det sto skrevet i stjernene. Som å komme hjem.
Det er søtt med en liten baby som prater og mumler, men det betyr jo egentlig ingenting. Frem til nå, for i dag opplevde jeg noe helt fantastisk…
Vi er på soverommet, det er bekmørkt og langt forbi leggetid. Noen spinkle stråler fra et gatelys sniker seg forbi gardinen og gir rommet et visst omriss. Men annet enn det, er rommet helt mørkt, kaldt og stille. Vel, nesten stille.
For i senga ligger lillesnupp og vrir seg. Like lite trøtt som en kanne med kaffe, og leken som en valp. Så fort jeg ser en annen vei, står hun og hopper. Straks jeg snur meg rundt, kaster hun seg ned og later som hun sover, den sniken.
Så ligger hun stille i noen få strakser, før hun igjen begynner å bable, mumle og vrikke på rumpa. Mon tro om hun noensinne vil sovne. Tydeligvis ikke. Jeg plukker henne opp og går noen runder rundt i rommet. Gluggene blir tunge og kroppen som en sekk med poteter, hun er like ved å sovne.
Jeg legger henne ned og hun snur knapt før hun finner roen og blir liggende helt stille. Jeg stryker henne varsomt langs ryggen til lyden av pusten hennes som kommer taktfast og rolig fra den lille nesa.
I det jeg tror hun har sovnet, trekker jeg meg forsiktig et skritt tilbake. Står helt i ro og lytter. Ingenting. Jeg tenker at kysten er klar og skal akkurat til å forlate rommet, da jeg hører det. Fra det øverste hjørnet av sprinkelsenga, en spinkel stemme så klar og tydelig i den bekmørke natten:
– “Pappa?” spør hun, spakt og usikkert.
– “Ja?” svarer jeg, lunt og rolig.
Jeg beveger meg nærmere, men intet svar kommer. Hun har allerede sovnet. Ville bare vite at pappa var nær. Og det var første gang hun pratet til meg. Ikke bare som et ord, men som pappa. Som en trygg beskytter i et hav av mørke.
Her står jeg med et tørkestativ fullt av sokker. Først er jeg håpefull og optimistisk. Ser ut til at alle har funnet hver sin dansepartner, ja dette var vaska si! Her blir det ingen singelsokker til overs nei, endelig har vaskemaskina roet ned sin glupske appetitt.
Men neida, for etter hvert som jeg bretter meg vei gjennom vellinga ser jeg at det begynner å dukke opp enkelte ensomme som henger alene. Jeg tenker jo selvfølgelig at jeg vil finne en partner før eller siden, men etter hvert som det tynnes ut i rekkene, ser de bare mer og mer ensomme ut. Henger ute i kulden, helt alene uten noen å holde rundt seg. Bare en singel sokk på en snor.
Et raskt søk på Gooogle bekreftet at jeg er langt fra alene. Andre desperate og håpefulle har også vendt seg mot internettet når frustrasjonen har blitt for stor.
(ownposters.com)
Men men, når livet gir deg sitroner, lag limonade, så nå har jeg tatt grep og etablert en singelsokkeklubb! Der kan alle de single sokkene henge ut når de blir alene, for å slappe av, møte andre sokke-enker og prate om det mystiske tapet av sin partner.
Og så, en sjelden gang i blant, samler jeg sammen alt jeg finner av avstedkomne singelsokker på rømmen (for som alle vet, ligger jo de både her og der og høyt og lavt), og lar dem møte singelsokkeklubben. Så kjører vi en halvtimes speeddating, der alle sokkene får møte hverandre og lete etter en ny make.
(NB! Bare så det er sagt: Det vil aldri bli aktuelt, uansett hvor desperat situasjonen måtte bli, å parre sammen to sokker som eeegentlig ikke hører sammen. Sokker er monogame og kan kun ha én partner gjennom livet, for bare en minimal forskjell i lengde, elastisitet, form eller farge, får det til å føles som å gå med én støvel og én ballettsko.)
Og vet du hva? Det funker som bare juling!
Alt klart for romantisk date!
Resultatet av dagens dating ble at hele 24 kontoer på sokke-Tinder nå kan legges ned. Hurra! Enda gjenstår det rundt 50 single i klubben, men det er en god start.
Love is in the aaaair <3
Men fra spøk til alvor: Hvor blir de av?! En sjelden gang kaster jeg en brukt sokk, men da ryker ofte partneren også, nettopp for å unngå slik enkeltsokkproblematikk. Vaskemaskinen inspiseres grundig etter hver vask og jeg tar aldri med enkeltsokker hjem fra barnehagen. Så hva er det som foregår? Og hvorfor har alle det sånn?
Jeg er ingen troende mann, ikke egentlig, men ting som dette gjør meg jaggu usikker. Kall det Gud, Allah eller Tor med jekken, men kanskje finnes det faktisk mer mellom himmel og jord enn vi kan forklare? Krefter der ute i universet som vi ikke kan forstå? Eller, stryk det med universet, vi trenger ikke å gå så langt. Vi trenger bare å se til den halvmeteren mellom vaskemaskina og tørketrommelen for å finne et av livets store mysterier…
Det er ikke det at jeg er konfliktsky, jeg bare orker ikke å krangle med deg akkurat nå. For jeg er ikke dum, jeg vet hvor dette ender. Jo mer vi diskuterer dette frem og tilbake, dess mer vil krangelen gå i din favør. Det er ikke min første gang, dette.
Jeg er vant til å bli fintet ut, jeg har tross alt vært i noen forhold oppigjennom, men jeg har også lært. Vet at damer er eksperter på å vri ting rundt og bruke dine egne argumenter mot deg. De er som kung fu-munker. Din største styrke blir din største svakhet, og i det du tror du slår ned den spikeren i kista, ligger du plutselig i boksen selv. Men jeg har lært meg å jobbe rundt det der. Klok av skade kjenner jeg igjen feller og fallgruver på mils avstand.
Men det hjelper jo fint lite, for du er ingen kvinne. Dette er et helt nytt monster, jeg innser det nå. Du er som meg, du. Og du er sta. Og verst av alt: Du har rett.
Vi kan krangle om dette til krampa tar oss, jeg kan nekte så mye jeg vil og kjempe imot med nebb og klør. Men faktum er, at enn så mye jeg hater å innrømme det, så har du rett.
For du vet.
Og jeg vet.
At det er morgen.
Pappa er bare så veldig veldig trøtt.
Og det er lørdag.
Men du bryr deg jo ikke, du har jo ikke tid til å sove. Det er jo lørdag!
Pappa, pappa, du må stå opp, det er lørdag!
Ålreit da. Så står vi opp og jeg tenker at det er jo tross alt lørdag, du får få en liten kosebonus, det har du helt sikkert fortjent. Så jeg fisker frem glass, melk og pulver fra kjøkkenet. Hello, sjokolademelk.
Og du blir glad! Kjempeglad! Hopper og jubler som om det var julaften.
Da er det plutselig greit å stå opp tidlig likevel 🙂
… og der kunne selvfølgelig historien sluttet. En fin liten oppsving på en ellers trøtt morgen, og en flott liten twist på slutten. Men neida.
For akkurat i det jeg setter frem glassene og melk og pulver, sjekker du både melkebeholdning og pulverbestand, og finner ut at det dessverre ser ut til at det kun er nok til én. Og det er ikke meg.
Så da sitter jeg der og gnir meg trøtt i øynene og glor i veggen, mens du mesker deg med den deiligste sjokoladeforlystelse. Og jeg må si, jeg føler meg en anelse forfordelt.
Men det er greit altså. Absolutt, helt greit. Pappa er ikke sur, for jeg vet. Jeg vet så inderlig godt. Det vil komme en dag, en gang i fremtiden, når du er ungdom eller kanskje før, men det vil komme en dag. En vakker dag da du også vil våkne opp og tenke at det hadde vært deilig å sove lenge. Det er jo lørdag. Det har du fortjent. Sove til 10-11 minst, høres deilig ut det?
Da skal jeg stå i senga di og hoppe og brøle klokken seks om morgenen, og jeg skal tvinge deg opp av senga og ta deg med ned i sofaen for å se på 5-mila på tv. Og vi skal se hele. Og bare én av oss skal få sjokolademelk.
Småbarnsmødre tror de er så kule. Som om de er mer spesielle og flinkere enn oss fedre. Se på oss, vi er så flinke vi, med våre ammepupper og vårt morsinstinkt. For vi kan føde, vi. Og amme. Og gå på gravidyoga! Ååå, så spesielle vi er.
Men det finnes ting bare vi gutta kan også. Ting som er langt mer spesielt og unikt enn å fleske opp en kjipern ammepupp i tide og utide. Slik som det jeg gjorde i dag.
For bare en pappa kan dra på kaffeslaberas med besteforeldre uten å ha med verken skift, mat eller bleier. Og ikke tenke ett sekund på saken før det plutselig lukter gjeddelik og grevlingpung i hele huset. Og da først tenke: “Å søren… Ja ja, får vel ta seg en tur på butikken da”.
Vi sitter i bilen, jeg bak rattet, han bak setet. Sitter og knatrer på telefonen til pappa, mens jobben som DJ holder ham travelt opptatt. Som vanlig går det i et middels enerverende potpurri av Marcus & Martinus, og hits fra godt og vel 15 år med MGP junior. La oss bare si: Det er nok å ta av.
Rask notis: Plutten er veldig opptatt av tall. Hans nye favorittleke er kalkulator-appen på telefonen min, og der kan han sitte og legge til og trekke fra hele veien til Dakar. Ganske ofte kommer han opp i matteproblemer, men da er det fint for meg å kunne steppe inn som et slags mattegeni og løse selv den tøffeste gåte.
Eg tek saka!
Så også denne gangen. For jeg skal vel ikke gå så langt som å si at jeg er noe mattegeni, men pluss og minus har jeg ganske god dreisen på. Og den lille gangetabellen. Og i en 3-årings verden gjør det meg til et slags allvitende orakel.
– “Hah, enkelt! Det er femten.”
– “JA! Riktig, pappa.”
– “Klart det, pappa kan alt!”
– “Okeeei… Hva er hundre pluss fem?”
– “Hundre og fem.”
– “Hundre pluss to, da?”
– “Hundre og to.”
Og akkurat i det jeg svarer på den siste nøtta, kommer jeg plutselig opp et kjempetriks jeg aldri har tenkt på før. Ganske stolt fisker jeg frem min beste lektorstemme og forklarer belærende:
– “Vet du, jeg skal lære deg et triks. Å regne med hundre virker kanskje vanskelig, men du trenger faktisk bare bytte ut pluss med og, så har du svaret! Og det gjelder for ALT der du skal legge til noe med hundre. Hundre pluss to, er hundre og to. Hundre pluss fem, er liiiiik? Hundre og fem. Hundre og ti, hundre og åttito og så videre. Skjønner?”
– “Ehmmm… ja.”
– “Bra!”
Samtalen avsluttes og jeg klapper meg selv på skulderen. Hah! Pappa er smart. Kom opp med sin egen matteregel sånn helt ut av det blå. Flinke mannen. Dette kommer til å gå bra det, Peter. Du er en smart fyr, du kommer til å oppdra fine barn som i mange år kommer til å tro at du er verdens smarteste fyr. Og den illusjonen kan vi leve godt med. I hvert fall en 10-15 år til.
Stolt som en hane og kry som en rev, skrur jeg opp musikken igjen. Med da skjer det…
– “Pappa?”
– “Mjaaa?”
– “Hva er hundre pluss hundre?”
– “Ja, hva var det jeg fortalte deg da? Hundre pluss hundre, er hundre ooog… nei vent nå litt.”
Jeg måtte gå på med den sterkeste såpa jeg fant, en type som kun er tilgjengelig på svartebørs. Forbudt i flere land den såpa der. Utviklet på skyggesiden av Øst-Tyskland, opprinnelig ment for kjemisk krigføring og grovvask av serbiske elefanter. Men jeg gjorde det. Kun armert med et kaffefilter av et munnbind. Men jeg gjorde det.
For deg. For oss, egentlig, for jeg bryr meg jo om at det er rent og fint her for ungene selvfølgelig. Og nå er det det. Altså virkelig!
Du kan spise frokost rett på gulvet i dusjkabinettet om du vil. Det er så rent at det føles som å gå inn i et laboratorium. Jeg tror kanskje såpa svei av nesehårene mine og tuklet med noen sensorer i hjernen, for alt jeg spiser og drikker smaker plutselig tutti frutti. Selv kaffe. Tutti frutti med multekrem. Jeg tror ikke det er bra. Men jeg gjorde det. For deg. For oss egentlig, og for barna våre.
Tenkte bare jeg skulle si det.
Glad i deg <3
/ P.S. Øyvind lurte på om jeg ville komme bort på Fifa og øl i morgen. Greit om jeg tar meg en tur?
Når fattern leker frisør, går ting litt over stokk og stein. Det blir vel ikke alltid helt jevnt, eller rettere sagt, det blir alltid skjevt.
Og små tuster av nakkehår stikker ut både her og der. Sommerkort i luggen, høstlangt på toppen. Men rundt ørene og nakken blir det kort da. Gjerne litt for kort, i hvert fall midt på vinteren.
Men bær med meg lille venn, det er den eneste sveisen jeg kan. Så nå vil du for en liten stund likne litt på fattern, om enn med litt tykkere hår. Og uten et hårfeste i stadig tilbakegang, da. Det er jo en slags trøst. For deg.
Jeg er et godt stykke unna svennebrev, men jeg gjør så godt jeg kan. Klipper litt mellom slagene og kjenner kunden godt. Når du ser på youtube og vi er på vei inn i refrenget av “Elektrisk” med Marcus & Martinus, da tar jeg en liten pause, for da vet jeg at det kommer et lite hopp. Så fortsetter jeg.
Og sånn holder vi på helt til jeg ser meg ferdig. Og det tar gjerne litt tid. Selv om det ikke blir helt rett. Eller pent. Men det er billig, moro og kos.
Jeg kunne selvfølgelig tatt deg med til en ekte frisør, men jeg tror ikke du hadde likt det. For ekte frisører er skikkelig gjerrige på skumbadet. Det er ikke pappa. For etter en skikkelig klipp fortjenes et skikkelig bad. Og et skikkelig bad fortjener skum. Masse skum!
Så plasker vi rundt og fjaser helt frem til kveldsmat. Så kan du sitte der med ditt lille kråkereir på hodet og mumse yoghurt til Fantorangen takker for seg. Og jeg kan sitte kry og fornøyd og sanke bonuspoeng fra mamma.
For når fattern leker frisør blir alle fornøyd. Det blir kanskje ikke helt rett, men det er ikke så farlig. Av og til er ikke helt rett, helt rett likevel.
