Det er søtt med en liten baby som prater og mumler, men det betyr jo egentlig ingenting. Frem til nå, for i dag opplevde jeg noe helt fantastisk…

Vi er på soverommet, det er bekmørkt og langt forbi leggetid. Noen spinkle stråler fra et gatelys sniker seg forbi gardinen og gir rommet et visst omriss. Men annet enn det, er rommet helt mørkt, kaldt og stille. Vel, nesten stille.

For i senga ligger lillesnupp og vrir seg. Like lite trøtt som en kanne med kaffe, og leken som en valp. Så fort jeg ser en annen vei, står hun og hopper. Straks jeg snur meg rundt, kaster hun seg ned og later som hun sover, den sniken.

Så ligger hun stille i noen få strakser, før hun igjen begynner å bable, mumle og vrikke på rumpa. Mon tro om hun noensinne vil sovne. Tydeligvis ikke. Jeg plukker henne opp og går noen runder rundt i rommet. Gluggene blir tunge og kroppen som en sekk med poteter, hun er like ved å sovne.

Jeg legger henne ned og hun snur knapt før hun finner roen og blir liggende helt stille. Jeg stryker henne varsomt langs ryggen til lyden av pusten hennes som kommer taktfast og rolig fra den lille nesa.

I det jeg tror hun har sovnet, trekker jeg meg forsiktig et skritt tilbake. Står helt i ro og lytter. Ingenting. Jeg tenker at kysten er klar og skal akkurat til å forlate rommet, da jeg hører det. Fra det øverste hjørnet av sprinkelsenga, en spinkel stemme så klar og tydelig i den bekmørke natten:

– “Pappa?” spør hun, spakt og usikkert.

– “Ja?” svarer jeg, lunt og rolig.

Jeg beveger meg nærmere, men intet svar kommer. Hun har allerede sovnet. Ville bare vite at pappa var nær. Og det var første gang hun pratet til meg. Ikke bare som et ord, men som pappa. Som en trygg beskytter i et hav av mørke.

Og jeg var der.

/ På sånne kvelder… <3

* Følg Pappahjerte på Facebook *