Det er søtt med en liten baby som prater og mumler, men det betyr jo egentlig ingenting. Frem til nå, for i dag opplevde jeg noe helt fantastisk…
Vi er på soverommet, det er bekmørkt og langt forbi leggetid. Noen spinkle stråler fra et gatelys sniker seg forbi gardinen og gir rommet et visst omriss. Men annet enn det, er rommet helt mørkt, kaldt og stille. Vel, nesten stille.
For i senga ligger lillesnupp og vrir seg. Like lite trøtt som en kanne med kaffe, og leken som en valp. Så fort jeg ser en annen vei, står hun og hopper. Straks jeg snur meg rundt, kaster hun seg ned og later som hun sover, den sniken.
Så ligger hun stille i noen få strakser, før hun igjen begynner å bable, mumle og vrikke på rumpa. Mon tro om hun noensinne vil sovne. Tydeligvis ikke. Jeg plukker henne opp og går noen runder rundt i rommet. Gluggene blir tunge og kroppen som en sekk med poteter, hun er like ved å sovne.
Jeg legger henne ned og hun snur knapt før hun finner roen og blir liggende helt stille. Jeg stryker henne varsomt langs ryggen til lyden av pusten hennes som kommer taktfast og rolig fra den lille nesa.
I det jeg tror hun har sovnet, trekker jeg meg forsiktig et skritt tilbake. Står helt i ro og lytter. Ingenting. Jeg tenker at kysten er klar og skal akkurat til å forlate rommet, da jeg hører det. Fra det øverste hjørnet av sprinkelsenga, en spinkel stemme så klar og tydelig i den bekmørke natten:
– “Pappa?” spør hun, spakt og usikkert.
– “Ja?” svarer jeg, lunt og rolig.
Jeg beveger meg nærmere, men intet svar kommer. Hun har allerede sovnet. Ville bare vite at pappa var nær. Og det var første gang hun pratet til meg. Ikke bare som et ord, men som pappa. Som en trygg beskytter i et hav av mørke.
Og jeg var der.
/ På sånne kvelder… <3
* Følg Pappahjerte på Facebook *
Å, smelt!
Dette har jeg tenkt mye over, at vi foreldre har så mye makt. Makt til å skremme bort skumle troll og udyr og skumle tanker. Makt til å gjøre mørket trygt, og det kun ved å være der.
Ja, det er sant! Og det innså jeg kanskje ikke virkelig før i går. Det var liksom så tydelig. Og det er fint å vite at jeg var der for det. Og kommer til å være der, inntil hun en vakker dag sier: Åååh pappa, stikk a, du er så masete!
Så vidunderlig deilig!! Åh, blir så rørt og du er så flink å fange øyeblikket med ordene dine, takk for det <3
Åh så vakkert beskrevet at jeg måtte tørke en tåre. Det var et helt spesielt øyeblikk – og du var der ! Som trøst og visshet om at du var der og passet på henne selv om hun sov. Og så vakkert du skriver, det skal du ha – du er en tryllekunstner med ord, og en vidunderlig god pappa
Takk for at du deler.
du e fantastisk flink å formidle. Håper du aldri slutter å blogge!!
ble rørt.
Tusen takk, veldig hyggelig å høre!
Tusen takk for det, Inger
Fortsetter å skrive så lenge dere vil ha meg 
Tusen takk for det! Å få være der for små øyeblikk som det, er kanskje det aller beste ved å være forelder
/ Ha en fjong dag!
Du må aldri slutte å blogge. Bloggen din er så bra og verdifullt å lese!
Tusen takk for det, Andreas!
/highfive
Åh,smelt
må lære hu som Thalie sa på snappen jeg sendte deg igår om du har hørt på den 
Andrèa: Jaa!
Skal følge ekstra nøye med på Såpeboble-snappene fremover 
Nydelig skrevet Peter, rett og slett nydelig. Du beskriver dette fenomenet så bra, at det føles som om jeg opplevde situasjonen sammen med dere
. Hiver meg på det samme som flere andre; du må aldri slutte å skrive om slike øyeblikk!
Hilsen et rørt mammahjerte
Åh- dette gikk rett i hjertet
Hihi, så hyggelig å høre
Første gang jeg kommenterer på en blogg, men nå må jeg bare! Av alt du har skrevet (mye mye bra altså) så må dette være mitt favoritt innlegg
tenkte med en gang på min datter og samboer, og deres spesielle forhold som jeg av og til bare sitter og nyter synet av. Tror jeg babler fælt nå, men håper at du skjønner hva jeg mener… Føler mødre får mye skryt osv, at kanskje fedre blir glemt av og til (?).
ønsker dere alle 4 alt godt!
Deres sønn og datter er så heldige som har en så god, trygg og leken far