Pappahjerte En pappablogg for tøffe menn med myke hjerter

I dag kom jeg over noe som føltes så utrolig urettferdig, men som likevel var så vanvittig overfladisk at det med god margin kvalifiserer til dagens definitive i-landsproblem 😉

Du skjønner: For fire år siden kjøpte jeg meg nemlig det ultimate innen sporty foreldreskap: Joggevogn! Den skulle jeg bruke til å komme i form samtidig som jeg fikk luftet både barn og tanker. En joggende far med barn i vogn, tenk så sporty! Vel… det ble med tanken. Frem til i dag!

For i dag var det duket for vognens tredje tur på fire år og sånt må jo selvfølgelig dokumenteres i sosiale medier. Jeg mener: Hallo, det er 2016. Jeg legger ikke ut på en tøff treningsøkt uten å snikskryte kraftig i prosessen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Så jeg snørte på meg skoene, startet å filme det hele, kledde på datter, filmet litt mer, og la i vei. Nu jävlar skal det jogges og snappes, her!

Men jeg hadde ikke kommet meg langt av gårde før jeg kom over det som raskt skulle vise seg å være “Dagens i-landsproblem”. Og det er: Når du legger ut på joggetur for å snikskryte på Snapchat, men går tom for strøm på mobilen før du har kommet halvveis.

Også jeg som hadde så mange gode idéer! Jeg skulle filme den flotte naturen, jeg skulle vise meg selv svettende og pesende, jeg skulle zoome inn på lilletupp i vogna, og det skulle bli så moro! Men neida, dritten gikk i svart og plutselig sto jeg der i mine svarte løpetights, to tomme hender og ingen snikskrytemaskin.

Det var først da jeg seriøst vurderte å snu og avblåse hele joggeturen bare fordi hele Snapchat-opplegget hadde gått i vasken, jeg innså hvor patetisk overfladisk dette var. Jeg mener, det finnes problemer av alle slags størrelser og fasonger i verden, men sannsynligvis ingen mer ubetydelige enn dette.

Om noe, er jeg både glad og trist for at dette i det hele tatt var et problem. Glad fordi det betyr at livet mitt må være ganske bra, men også trist, for som voksen mann på 34 år burde jeg ha andre ting å bry meg. Som krig og fred og politikk og sånn.

Men akkurat der og da føltes det bare så utrolig urettferdig, og derfor kvalifiserer det med god margin til å være dagens definitive i-landsproblem 😉

High five for fattern? Ikke sjans 😉

/ Om jeg skammer meg? Selvsagt.

Og du: Gjør som 10 000 (!!) andre –> Følg Pappahjerte på Snapchat!

For mer moro og teite problemer: Følg i-landshjerte på Facebook

I blant er det best å bare gi slipp på prinsippene og ta livet som det faller seg 🙂

For i dag var det en sånn dag… Ting kokte bort i kålen og plutselig var all tiden vi skulle bruke på å handle middag, brukt til alt annet.

Plutselig står man der uten verken tid eller lyst til å handle. Og da må man ta et valg: Bite det i seg og kjøre den originale planen. Gi seg i kast med å kjøpe inn og lage den sunne, tidkrevende middagen med alt det sunne tilbehøret eller bare gi blanke og kjøre pølser og spagetti?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det gjorde vi. Og det smakte fortreffelig. Og vet du, noen dager må man bare det. Noen dager er det lov å gi elitismen, mammapolitiet, regelrytterne og ekspertene fingern og si at i dag blir det kjipe pølser og den upedagogiske smaken av herlige barndomsminner.

Nå føler jeg kanskje ekstra på det som blogger som åpner mitt hjem fra halve landet hver dag, men jeg får også mange kommentarer både på blogg og privat fra folk som ofte føler at de ikke er bra nok. Har dårlig samvittighet for ditt, og strekker ikke til for datt. Foreldre som gjør det de kan for å få det til å gå rundt, men som likevel føler at de ikke er bra nok. De har hørt at man bør gjøre sånn, lest at man skal gjøre sånn.

Hvordan barna skal bæres, når de skal slutte med smokk, når de må sove på eget rom, de må spise ditt og drikke datt. Men det ingen forteller deg er at hvis du prøver å holde deg i front av det rotteracet vil du sannsynligvis kollapse før du kommer til første indre.

For tiden leser jeg “Føkk Lykke” av Marte Frimand-Anda, aka Casa Kaos, en herlig upedagogisk bok fra en mor som har sett seg lei på perfeksjonskappløpet. Jeg synes hun gir veldig mange gode eksempler på hvordan jaget etter å være perfekte foreldre faktisk kan rive oss ned, fremfor å bygge oss opp. Om hvordan man jobber så hardt for å holde et nivå man tror alle andre ligger på, et nivå som i realiteten er kunstig høyt. For ingen er så flinke som de skriver på facebook 😉

Sjekk ut boka: Føkk Lykke av Marte Frimand-Anda

Og vet du, helt ærlig, i 2016 synes jeg det må være innafor å si at det til tider kan virke som vi småbarnsforeldre er en gjeng med hysteriske fanatikere. På måten mange uttrykker seg, skulle man tro at man får kreft bare av å ta på en oppdrettslaks og at bæreseler kun hører hjemme i kjelleren til Josef Fritzl. Sannheten er vel at for det aller meste så ordner det seg. Barna ender ikke automatisk opp som pleietrengende krøplinger fordi man bærer dem i en vanlig bæresele, fremfor en økologisk, kortreist, resirkulert, hempsele fra de australske skoger. Det kan også gå bra.

Helt ærlig tror jeg det er bedre at man i blant senker forventningene og tar livet som det faller seg, fremfor å stresse seg halvt i hjel. Vær heller til stede for barna og lek med dem en halvtime ekstra, fremfor å MÅTTE servere frittgående snegler i henhold til planen. Det er ikke så farlig, det ordner seg helt sikkert. I blant er det eneste riktige rådet å følge magefølelsen, for alle er forskjellig. La barnet bruke smokk en stund til, la det sove på rommet ditt og bær barnet ditt som du vil. Så lenge man gjør det beste for barna og det beste man kan, så får det være mer enn godt nok.

Noen ganger gjør man alt etter boka, andre ganger ikke. Noen ganger blir det kortreist alt, andre ganger pølser og spagetti, for i blant er det best å bare ta livet som det faller seg og servere drittmat med et smil 🙂

/ Bånn appetit! 🙂

Les også –> “Hei på deg, Peach Canei”

* Følg Pølsehjerte på Facebook *

Etter en lang pause er vi endelig tilbake på Bloggerne i kveld! 🙂

Hællelujah!

Eller… endelig og endelig, for å være helt ærlig så gruer jeg meg også. Det er jo selvfølgelig veldig stas å få være med på Bloggerne, men det er også ganske skummelt. For det er lett å bli litt skjelven i buksene når man tenker over at man faktisk åpner dørene for X antall hundre tusen seere som plutselig får et direkte innblikk i vår upedagogiske hverdag.

Ikke bare det, men selvfølgelig håper og tror man også at man skal klare å fremstå bare bittelittegranne cool på skjermen, men man vet jo aldri hva som kommer til å skje og plutselig dukker man opp i rutete tøfler og hvite tennissokker og ødelegger hele greia 😉

Spesielt skummelt er det selvfølgelig siden vi etter vår første uke på Bloggerne fikk så fantastisk mange hyggelige tilbakemeldinger fra dere. Kommentarer, mailer og snaps har haglet inn, og veldig mange har skrevet at forholdet vårt er “goals”. Det er jo selvfølgelig utrolig trivelig, men nå som vi er tilbake for vår andre uke, må vi liksom klare å dra med oss den stafettpinnen videre også. Så da spørs det om vi klarer å holde det gode inntrykket oppe eller om hele korthuset raser sammen… 😉

Samtidig har jeg ikke den fjerneste anelse om hva som dukker opp på skjermen utover uka, og derfor er jeg både spent og uvel. Men jeg gleder meg. Og gruer meg. I kanskje like store mengder. Dette er for øvrig den siste uka i årets sesong av Bloggerne og jeg er helt sikker på at de har spart mange freske høydepunkter til den siste uka. Enda større grunn til å både grue og glede seg. Blæh.

Men men, for sent å snu nå! Flaueputen er vasket, batteriene er ladet og vi er klar for en ny runde, så får resten bare bli opp til gudene (og klipperne i TV2).

/ Sees vi der?

Bloggerne ser du på TV2 Livsstil, mandag – torsdag kl. 21.30

OBS OBS: Husk å følge Pappahjerte og Umulius82 på Snapchat for artig livesnapping under alle ukens episoder 🙂

* Følg Bloggernehjerte på Facebook *

Aldri vært på barneteater før? Her er fem ting du antakeligvis vil elske og hate 🙂

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi har faktisk aldri vært på barneteater før, men på fredag så vi “Bukkene Bruse på Badeland” og det ga skikkelig mersmak! Ikke bare for den over-entusiastiske 4-åringen, men også for opphavet.

Men barneteater er absolutt ikke som vanlig teater, og et par ting kan det være greit å være klar over hvis man aldri har vært på det før, så her er 5 ting du antakeligvis vil elske og hate ved et barneteater 🙂

La oss ta unna de kjipe punktene først.

1. Hva er det som lukter? Det er ikke til å stikke under en stol at med en sal full av overgira unger i alle aldre vil det hagle med både småfis og tåfis gjennom hele forestillingen, som etter hvert vil gjøre luften tykk, tåkete og en verdig utfordring for nesen.

2. Bråk fra salen – Barn på teater oppfører seg pluss minus som voksne på byen. De roper ut og stemmer i akkurat som de føler for, så hvis du er av typen som synes barn burde sitte presterett ved enhver anledning og spise mat med sølvbestikk, kan gleden et barneteater frembringer bli en utfordring.

3. Plott tynnere enn bibelark – Et barneteater er myntet på de aller minste og plottet vil være deretter. Ikke forvent de helt store overraskelsene eller sub-plott som blåser fletta av deg, slik som at trollet viser seg å være bukkenes ukjente halvsøster. Det er bare et troll. Du vet hvordan det ender.

4. Spoiler alert! Ref. punkt 2 vil tidligere nevnte barn, bli såpass tent av stemningen og spenningen at de gjerne brøler ut alt hva de tenker og føler akkurat når de føler for det. Og vips er både plott og videre handling avslørt. Men igjen, ref. punkt 3 så vet du jo hvordan det ender uansett.

5. Mye lufting – Mange barn, mange blærer små. Døra ut til toalettet går som en svingstang hele forestillingen gjennom, men igjen, det kan jo også bidra til å friske opp luften fra punkt 1, så dette kan vel også anses som noe særs positivt.

Badeland på gang!

Med de negative punktene ryddet av banen, la oss se nærmere på det som var utelukkende positivt!

1. Engasjert publikum – Det er faktisk verdt å dra på barneteater nærmest utelukkende for å oppleve reaksjonene fra salen! Du tror det er stemning på en fullsatt fotballstadion? Jaha ja, da har du ikke opplevd gleden, latteren og jubelen når trollet blir skutt ut av vannsklia og rett ut av badeland 😉

2. Underholdningsverdi – For en fantastisk glede å kunne få se et teaterstykke som er utelukkende morsomt og laget for å underholde. Mine erfaringer med voksenteater er time etter time med dørgende kjedelig og overdrevent skuespill, med endeløse dialoger, gjerne på nynorsk. Med barneteater er det et helt annet tempo over sakene, og jeg tror ikke jeg rakk å klemme inn en eneste gjesp underveis.

3. Sanger – Da vi forlot salen gikk jeg og nynnet og sang på flere av sangene resten av dagen (bukkene bukkene bukkene bruse, brødrene bruuuseeeee). Og da jeg senere på kvelden fant ut at samtlige sanger lå ute på Spotify, må jeg ærlig innrømme at jeg ikke ble så rent lite glad 😉 #repeat

4. Ingen etikette – Teateretikette har alltid irritert meg. Ta på seg finstasen, spise kamferdrops, klappe med håndbaken, adlyde bjellen som en sau og generelt sett oppføre seg som fintfolk på 1800-tallet. Nei, gi meg smågodt i salen og jublende barn isteden. No etikette, no problem!

5. Tid – Igjen altså, sammenlignet med vanlig teater, som gjerne varer et sted mellom 7 og 150 timer, var “Bukkene Bruse i Badeland” ferdig på en snau time og det var egentlig helt perfekt. Akkurat passe dose og man kunne dra fra salen mett og god, men fortsatt sulten på mer.

Så alt i alt må jeg bare si at jeg digget min første tur på barneteater og holder absolutt en knapp på det fremfor tradisjonelt teater. Det positive overskygger så til de grader det negative, og man går derfra med nye historier, inntrykk og minner. Goood stemning!

/Tommel opp!

P.S. Har du tips til andre ting jeg kan lage en “5 ting du vil elske og hate”-liste om? Legg igjen et pip i kommentarfeltet 🙂

Les også –> “Facebook-statusen som beit meg i ræva”

* Følg Teaterhjerte på Facebook *

Det har vært så rart den siste uken å se tilbake på hvordan livet var for 10 år siden. Før barn, før hus, før blogg, før alt dette. Så utrolig forskjellig alt er! Den eneste likheten jeg har funnet til nå, er den slående likheten mellom reaksjonen på litt for mye mongolsk vodka og litt for mye barnepass.

For enten man befinner seg på et studenthjem i Japan og skal tøffe seg for eplekjekke amerikanere, eller man prøver å holde styr på to små barn ruset på store mengder påskegodteri, er effekten den samme:

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Lights out! (0 % vodka, 100 % barn) 😉

Det er i det hele tatt rart hvordan livet tar så mange uventede vendinger langs veien. Jeg husker så godt fra tiden i Japan at jeg ikke hadde den fjerneste anelse om hva jeg skulle gjøre senere i livet. Jeg tenkte at det halvåret ville være en fin mulighet til å få tenkt seg litt om, men om jeg så hadde tenkt i 1000 år, ville jeg aldri klart å tenke meg til dette!

Puddingmyk pappa, boende i Larvik med verdens fineste to småttiser, en av landets største blogger og en kjæreste som er søtere enn en kurv full av valper.

Men tenk så gøy det er at livet holder så mange overraskelser på lur! Man vet jo aldri hva som kan komme til å skje, hvor man er i morgen og hvem man møter der. Og det er vel egentlig både like skummel som det er fantastisk. Heldigvis er jeg langt fra så voksen som jeg alltid har trodd jeg skulle vært innen nå. Kanskje blir jeg aldri helt voksen. Den tanken liker jeg godt.

Og med den tanken i hodet skal jeg skru av macen, løpe ned i stua og kose plutten halvt i hjel mens vi titter ut på regnværet. Når lillesnuppa våkner, skal vi sæla på og besøke et vennepar borti gata. Og sånn går no dagan. Og vi har aldri hatt det bedre!

/ Mon tro hva som venter rundt neste sving 🙂

Les også: “Dagens gullkorn – Smittsom”

For mer moro –> * Følg Pappahjerte på Facebook *

Hvis du noensinne har tenkt å reise til Japan: Pass deg for maten!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Da jeg suste til Japan for 10 år siden, hadde jeg hørt mye godt om maten. Misosuppe, sushi, grønnsaker, fisk, alt sånt som kroppen liker. Problemet var bare at de hadde veldig mye annet godt også. Ting som kanskje ikke nødvendigvis var like sunt, og det fikk jeg raskt kjenne på kroppen… 😉

Før avreise lovte jeg daværende kjæreste at jeg skulle være litt flink med maten og komme tilbake freshere enn da jeg dro. Men vi kan vel pent si at det ikke gikk helt etter planen. Det startet kjempedårlig allerede i Tokyo. Livredd for å bestille noe feil eller vondt, gikk jeg for enkle snarveier. McDonalds og småkaker. Ingen fare, det var jo bare noen få dager.

The food of champions… niet 😉

Men som student boende på campus langt oppi fjellene, ble de fleste måltidene inntatt i skolens kantine. Og der fikk jeg meg fort en ny livrett: Katsu karre! En nydelig japansk karrirett, servert med masse ris og en panert, fritert snitsel (tonkatsu). Jeg stiftet også fort et litt for nært vennskap til friterte kyllingbiter med hoisin-saus og ris. Jeg ble også veldig fort kjent med to nye begreper: Nomihoudai og tabehoudai; drikk så mye du vil, spis så mye du vil.

Det ene førte til det andre, og det tok ikke lang tid før konsekvensene kom til overflaten, på høyst ydmykende vis…

Katsu karre! #omnomnom

Den friterte kyllingen hadde aldri noen sjanse… (R.I.P)

For vi hadde kommet spesielt langt i studieåret før vi alle måtte stille til skolens obligatoriske legesjekk. To dager senere var det tilbake igjen for resultatene. Én etter én fikk man utlevert papirer, tommel opp og takk for i dag. Men da det endelig var min tur, skjedde det som ikke skulle skje.

Jeg fikk mine papirer og skulle akkurat til å gå videre, da jeg kjente at noen prikket meg i siden. Og der sto det en bitteliten sykepleier. Hun må ha vært rundt 1,30 høy, hvitkledd og helt innlysende underkuet. Som en varsom katt nærmet hun meg, mens hun så på meg med store, ydmyke øyne.

– “Ehm…”

Det var tydelig at hun hadde noe viktig på hjertet, men hennes blyge natur gjorde det vanskelig for henne. Men etter å ha snakket til seg selv på japansk en god stund, fikk hun stotret det frem på vinglete engelsk:

– “Yooou…? Ehm… Youuuuu… Weight. Over?”

Så ga hun meg et nervøst smil og en bunke papirer. På papirene var det bilde av en slags merkelig tegneseriefigur som smilte til sunn mat og så surt på usunn mat. Det var kostholdsråd på ape-nivå. Jeg fant det hele rasende festlig og fylte lokalet med rungende latter.

Men da tittet den mikroskopiske kvinnen bare på meg igjen, fisket frem en bitteliten finger og pekte på arket. Så pep hun fra seg igjen, så ydmykt og forsiktig som bare en japaner kan. Men effekten var total:

– “Yooou… ehm… fat?”

Latteren dro i nødbrekket og kjeven stanset midt i et gapskratt. Stillhet. Jeg hørte hvordan gjengen rundt meg gjorde alt de kunne for å ikke bryte sammen av latter. Jeg prøvde å skylde på dårlige knær, jeg prøvde å skylde på feil utregning av BMI, jeg prøvde mye rart, men den pittelille kvinnen bare smilte høflig og nikket intetsigende.

Da jeg prøvde meg igjen, pekte hun på den delen av testen som viste at jeg hadde et kolesterolnivå som gikk OVER maksverdien! Så viste hun igjen til figuren på arket som smilte til gulrøtter, men ga surmunn til kake.

Og da kjente jeg at det var på høy tid å gå. Slukøret, utspilt og avkledd. Jeg følte et veldig behov for å hevne meg og kunne sikkert spist hele den lille sykesøsteren i ett jafs om jeg ville, men det hadde vel bare blitt feil det også. Så hvis du skal til Japan, ta det fra meg: Pass deg for maten 😉

Et lite monter av ting som kan få deg i trøbbel 😉

Egg og mais kokt i vann fra varm(!) kilde.

Hei døh: Pass deg for maten 😉

/ Opp som en brølende løve, ned som et fullstappet pølseskinn.

P.S. Dette blir min siste historie fra Japan for denne gang. Håper dere har likt japanske dager, men nå er det tilbake til 2016 igjen 🙂

Les også: “Slik holder vi forholdet HOT!”

For mer moro og tullball –> Følg Pappahjerte på Facebook

Dette er historien om den fantastiske utsikten fra rommet mitt i Japan, og den sjokkerende sannheten om den mystiske fabrikken.

Jeg husker så godt den fantastiske utsikten fra rommet mitt på studenthjemmet i Japan. Fra første gang jeg gikk inn på rommet og dro fra gardinene, var jeg forelsket. Hjemme i Norge var jeg blitt vant til den relativt nitriste utsikten fra leiligheten, rett ned på tungt trafikkerte Sars gate på Tøyen. Der asfaltstøvet lå som et brudeslør i vinduskarmen og bilene brummet forbi i en evigvarende kakofoni av motordrønn og eksos.

Men fra det store vinduet på rommet mitt i Japan, var jeg fri. Bare den store skogen som ledet ned til havet, og den lille byen på den andre siden av bukta. Fjellene som ruvet i bakgrunnen og en stor himmel til å ramme det hele inn. Fortryllende.

Time etter time kunne jeg sitte der og drømme meg bort. Se på de rare trærne og aldri slutte å la meg fascinere over at verden endrer seg så mye bare man flytter på seg. Trærne blir annerledes, dyrene blir annerledes, luktene, smaken, folket, lufta, ja alt blir annerledes bare man reiser langt nok.

Og tanker som dette satt jeg og koste meg med mens jeg nøt utsikten fra rommet. Og selvfølgelig; fabrikken. For det idylliske bildet der hav møter natur, ble brutt av bare én ting: Den mystiske fabrikken. Midt i det hele lå den som plommen i egget og slurpet til seg oppmerksomhet. Hver gang jeg tittet ut var den der, og hver eneste gang var den i drift. Morgen og kveld, natt og dag – alltid i drift.

Det fikk meg til å lure: Hva lager egentlig der nede? Det må jo være umåtelig populært siden de aldri tar seg pauser. Jeg så for meg hvordan det dag ut og dag inn satt japanere på rad og rekke i fabrikken, hvordan de snekret i vei på et eller annet, mens sjefen pisket dem rundt. Hvordan så det ut der inne når salget gikk så det sang, og hvor i all verden kunne jeg få kjøpt det de lagde?

Jeg kunne jo spurt noen, men jeg likte også tanken på å ikke vite. Mysteriet og de mange spørsmålene. Men en vakker dag fikk jeg nok. Jeg MÅTTE ha svar! Hva i all verden er det de lager på den lille fabrikken?

En dag vi var på busstur ned til byen, la jeg merke til at det gikk en vei helt ned til fabrikken, så dagen etter fant jeg frem joggeskoene og la i vei. Ned de bratte bakkene fra den lille fjellknausen skolen lå på.

Og etter en god stund, etter å ha jobbet meg nedover en lang nedoverbakke som snirklet seg frem og tilbake gjennom spennende japansk natur og over falleferdige broer, kom jeg til slutt rundt en sving. Der så jeg et lyskryss og en liten avkjøring et stykke unna. Og et skilt. Jeg snudde meg og så opp mot skolen. Jo, dette måtte være stedet. Det lå ingenting annet i disse traktene, dette måtte være stedet!

Jeg kjente gleden og spenningen blafre i magen som sommerfugler. Svetten rant mens joggeskoene knitret mot grusen. Endelig skulle jeg få svar! Alle mine tanker og teorier, endelig lå svaret bare noen få meter unna.

Men da jeg så skiltet, stoppet hele verden opp. Ikke bare beina, også hjertet takket for seg og stupte ned i magen. Blodet frøs til is, nakkehårene reiste seg og kalde gufs red ryggen som en mare.

Den trivelige lille fabrikken som i mitt hode hadde vært full av liv, viste seg nemlig å være nøyaktig det motsatte. For det var så absolutt ikke et trivelig lite verksted der lystige alver lagde artige små leker på oppdrag fra julenissen.

Å nei da.

Ikke engang i nærheten.

Det var et krematorium.

/ Snipp snapp snute, så var utsikten ute.

Les også: “På villspor i Tokyo – del 1”

For mer moro –> Følg Japanhjerte på Facebook

For 10 år siden reiste jeg altså til Japan for å tilbringe et halvt år der som utvekslingsstudent. Etter noen dager alene i Tokyo, reiste jeg lengre sør i landet for å gå på skole ved en liten by som heter Beppu.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Beppu! <3 (sett fra skolen)

Jeg visste absolutt ikke hva jeg bega meg ut på, men det halvåret vil nok for alltid stå seg som noe av det beste, rareste og mest fantastiske jeg noensinne har gjort. Og nå som jeg sitter her og blar gjennom bilder og vekker til live gamle minner, blir jeg så glad, rar og uvel.

Og det må jeg bare si: Hvis du eller noen du kjenner noensinne får muligheten til å reise utenlands for å studere eller lignende: Go for it! Hvor enn reisen går, bare gjør det. Hvis tiden passer og du tenker at det kan løse seg, bare hiv deg på. Slike sjanser kommer ikke så altfor ofte i livet, og når de kommer, må man bare hive seg rundt.

Og det kjenner jeg vel mer på nå enn noensinne, her jeg sitter med to små kids, hund, hus, ring på finger, regninger og hele den sulamitten der. Det er selvfølgelig ikke umulig å reise senere i livet heller, det er bare så utrolig mye lettere når man er ung og bundet av færre tråder.

For å kunne sitte her 10 år senere og se tilbake på bilder fra den glade studenttilværelsen i Japan, gjør meg glad i sjela. Og ikke bare de fine minnene, men også de ikke fullt så fine. Slik som den gangen vi drakk sake og sang karaoke 8 timer i strekk, for deretter å valse rett ut i morgenrushet, nakenbade midt i byen og gå rett på forelesning.

Men aller mest det fine og alle de fantastiske menneskene jeg møtte langs veien.

Slik som den gangen jeg satt på et lyntog fra Tokyo til Beppu og “pratet” med en voksen mann fra Hiroshima i flere timer utelukkende ved å tegne på en blokk.

Og den søte japanske jenta som jeg tror ble litt forelsket i meg da det viste seg at jeg var flinkere til å spille håndball enn resten av gutta på skolen, og hun fortalte meg historien om bestefaren hennes som bare én gang i livet hadde tatt én dag fri fra jobben sin i Hiroshima. Dagen da en amerikansk atombombe jevnet hele byen med jorden, 06. August 1945.

Og den gangen vi samlet sammen en gjeng og dro på safari ut i fjellene bak skolen og endte opp med å bade i et gigantisk fossefall.

Eller da Mario fra Sveits tok meg med til en ukjent bakgårdsrestaurant i et helt ukjent strøk av en helt ukjent liten landsby, og jeg fikk servert den kanskje beste maten jeg noensinne har smakt.

Og den kvelden jeg for første og siste gang fikk et ublidt møte med mongolsk vodka. For i kjent norsk stil skulle jeg vise dem at mongolsk vodka ikke var noen match for en hardbarket student fra Norge. Viste seg at jeg tok feil. Kjempefeil.

Eller den gangen vi var på en karaoke, da døren plutselig ble revet opp og den gigantiske rektoren fra skolen (et fjell av en mann fra Samoa med gulltenner) kom inn og sang en Sinatra-låt vakrere enn Sinatra selv kunne drømt om.

Og selvfølgelig vår søte lille Sensei i japansk språk, som ganske innlysende hatet min mangel på japansk arbeidsmoral, men som nok likevel var litt glad i meg uansett. For jeg husker godt smilet hennes da jeg klarte tråkle meg gjennom hele denne teksten under eksamen i japansk muntlig:

Eller da jeg reiste rundt i landet og så byer og øyer jeg aldri før har hørt om, der muligens ingen annen nordmann har satt sin fot!

Og selvfølgelig alle de gangene jeg lot kroppen marinere i glovarmt vann fra varme kilder som lå i fjellene bak skolen, og sørget for at jeg aldri var mer enn noen meter fra et skåldende varmt bad.

Jeg savner alt det der. Skikkelig! Men jeg er så utrolig glad for at jeg fikk være en del av det. Til og med de rare kveldene vi koblet alle pc-ene våre sammen og spilte dataspill med en gjeng datanerder fra Sør-Korea, som viste seg å være helt uslåelige i alt.

Så er det også et par enkeltepisoder jeg husker spesielt godt. Slik som den gangen jeg fant ut hva de egentlig lagde på den mystiske fabrikken jeg så fra vinduet på rommet mitt, og ikke minst den hysteriske seansen fra da vi var på skolens obligatoriske helsesjekk.

Men det er en heeelt annen historie. Og de to historiene får du i morgen 😉

Og du, hvis du kan: Reis.

/ Og ja, jeg leste faktisk ALT på den lappen over der. Og besto 😉

For flere historier og japanske røvere –> Følg Japanhjerte på Facebook

Grunnet overfylt arkiv av morsomme rariteter, følger vi i dag opp med runde 2 av rare skilt og morsom engelsk i Japan. Enjoy! 🙂

OBS: Dette er del 2. Første runde finner du her –> “Rare skilt og merkelig engelsk – del 1”

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hunden litt sliten i påsan? Ta den med på hundehealing og øremassasje!

Nordisk gla´ost? Må vel i så fall være snakk om pult ost… #badumtss

Når det romler i magen, du sjekker klokka og den viser 24:30 (…), ta en tur på McDonalds i Tokyo ^_^

For dere som ikke vet hva Bukkake er: Det har ingenting med kake å gjøre. La oss bare si at det er en slags nakenlek med litt for mange deltakere…

Etter en tøff treningsøkt er det lite som smaker bedre enn et stort glass svette. Nam!

Ikke bare er de åpne til kl. 25, men de har også et “hjerte” i butikken. Hva betyr det? Like greit å ikke vite.

ELSKER bruken av ordet “slap”. Vennligst ikke dask vanntanken.. x-)

Ikke bare høres det suspekt ut, men dette kvalifiserer vel også til ny japansk rekord i floskler og skrivefeil 😛

Ref. forrige innlegg og veldig grafiske advarsler 🙂

Kondomdress? Ballespark? Seriøst, hva smaker det av dette potetgullet?

/ Please do not slap the water tank

Les også: “På villspor i Tokyo – del 1”

For mer moro og japanske røverhistorier –> Følg Pappahjerte på Facebook

En ting du garantert vil finne i Japan, er rare skilt med herlige skrivefeil og rare oversettelser.

Her er et lite knippe 🙂

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

På smilet å bedømme, tviler jeg ikke på at dette stemmer på en pikk. Prikk, jeg mente prikk.

“Vennligst sørg for at all suppe har blitt rengjort for noen…”

Rask notis: Fenomenet med rare oversettelser til engelsk er ikke en ukjent sak, det har til og med fått sitt eget navn: “Engrish”. Dette kommer av måten språket er bygd opp på, som gjør at L og R lett kan forveksles. Mer enn det klarer jeg ikke å forklare uten at det fort blir kjedelig å høre på, men resultatet av det hele er alt annet enn kjedelig 🙂

Kaffe og klepp?

Stengt?! Fader asså, jeg som var på jakt etter både kofte og skaller!

Vennligst ikke prøv å gjøre to ting på én gang.

Kjøp brennevin, få en bamse på kjøpet! (Men sånn seriøst… why?)

De skal i hvert fall ha for at advarselsplakatene er grafiske nok… #CRASH!

Den følelsen når du plutselig dytter en gammel bestemor av bussen.

Uventet valg av nettadresse for et dataspill x-)

Redd for å føle deg litt for kvikk og rask en morgen? Ta en forfriskende slurk deeppresso og se om ikke det kan få lagt en skikkelig demper på humøret!

/ Sprit og kosebamse, takk!

P.S. I morgen kommer del 2 😉

Les også: “Dagens gullkorn – Smittsom”

For mer moro og rare skilt –> * Følg Japanhjerte på Facebook *