Dette er historien om den fantastiske utsikten fra rommet mitt i Japan, og den sjokkerende sannheten om den mystiske fabrikken.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg husker så godt den fantastiske utsikten fra rommet mitt på studenthjemmet i Japan. Fra første gang jeg gikk inn på rommet og dro fra gardinene, var jeg forelsket. Hjemme i Norge var jeg blitt vant til den relativt nitriste utsikten fra leiligheten, rett ned på tungt trafikkerte Sars gate på Tøyen. Der asfaltstøvet lå som et brudeslør i vinduskarmen og bilene brummet forbi i en evigvarende kakofoni av motordrønn og eksos.

Men fra det store vinduet på rommet mitt i Japan, var jeg fri. Bare den store skogen som ledet ned til havet, og den lille byen på den andre siden av bukta. Fjellene som ruvet i bakgrunnen og en stor himmel til å ramme det hele inn. Fortryllende.

Time etter time kunne jeg sitte der og drømme meg bort. Se på de rare trærne og aldri slutte å la meg fascinere over at verden endrer seg så mye bare man flytter på seg. Trærne blir annerledes, dyrene blir annerledes, luktene, smaken, folket, lufta, ja alt blir annerledes bare man reiser langt nok.

Og tanker som dette satt jeg og koste meg med mens jeg nøt utsikten fra rommet. Og selvfølgelig; fabrikken. For det idylliske bildet der hav møter natur, ble brutt av bare én ting: Den mystiske fabrikken. Midt i det hele lå den som plommen i egget og slurpet til seg oppmerksomhet. Hver gang jeg tittet ut var den der, og hver eneste gang var den i drift. Morgen og kveld, natt og dag – alltid i drift.

Det fikk meg til å lure: Hva lager egentlig der nede? Det må jo være umåtelig populært siden de aldri tar seg pauser. Jeg så for meg hvordan det dag ut og dag inn satt japanere på rad og rekke i fabrikken, hvordan de snekret i vei på et eller annet, mens sjefen pisket dem rundt. Hvordan så det ut der inne når salget gikk så det sang, og hvor i all verden kunne jeg få kjøpt det de lagde?

Jeg kunne jo spurt noen, men jeg likte også tanken på å ikke vite. Mysteriet og de mange spørsmålene. Men en vakker dag fikk jeg nok. Jeg MÅTTE ha svar! Hva i all verden er det de lager på den lille fabrikken?

En dag vi var på busstur ned til byen, la jeg merke til at det gikk en vei helt ned til fabrikken, så dagen etter fant jeg frem joggeskoene og la i vei. Ned de bratte bakkene fra den lille fjellknausen skolen lå på.

Og etter en god stund, etter å ha jobbet meg nedover en lang nedoverbakke som snirklet seg frem og tilbake gjennom spennende japansk natur og over falleferdige broer, kom jeg til slutt rundt en sving. Der så jeg et lyskryss og en liten avkjøring et stykke unna. Og et skilt. Jeg snudde meg og så opp mot skolen. Jo, dette måtte være stedet. Det lå ingenting annet i disse traktene, dette måtte være stedet!

Jeg kjente gleden og spenningen blafre i magen som sommerfugler. Svetten rant mens joggeskoene knitret mot grusen. Endelig skulle jeg få svar! Alle mine tanker og teorier, endelig lå svaret bare noen få meter unna.

Men da jeg så skiltet, stoppet hele verden opp. Ikke bare beina, også hjertet takket for seg og stupte ned i magen. Blodet frøs til is, nakkehårene reiste seg og kalde gufs red ryggen som en mare.

Den trivelige lille fabrikken som i mitt hode hadde vært full av liv, viste seg nemlig å være nøyaktig det motsatte. For det var så absolutt ikke et trivelig lite verksted der lystige alver lagde artige små leker på oppdrag fra julenissen.

Å nei da.

Ikke engang i nærheten.

Det var et krematorium.

/ Snipp snapp snute, så var utsikten ute.

Les også: “På villspor i Tokyo – del 1”

For mer moro –> Følg Japanhjerte på Facebook