Pappahjerte En pappablogg for tøffe menn med myke hjerter

Vi sitter på gulvet og leker, pluttisen og jeg. Litt med ditt, litt med datt. Han holder på med en talloppgave da han plutselig spør om jeg vil høre ham telle til 100. Ja, sier jeg, selvfølgelig vil jeg det! Men inni meg er det også en liten stemme som sier at dette kommer til å ta tid. Lang tid. Og stemmen sier at jeg kanskje kan fiske frem mobilen eller gjøre noe annet i det skjulte mens han teller, sånn at tiden får bein å gå på. Jeg mener, veien fra 1 til 100 er ganske traust og lang.

Da først slår det meg: Seriøst, sitter jeg her og vurderer å fiske frem mobilen? Er jeg virkelig så stresset og lite tilstedeværende at jeg seriøst vurderer å scrolle på Facebook mens guttungen stolt viser frem en av sine fremste bragder?

Ikke bare har han lært seg kunsten å telle til 100, men han har også kjempelyst til å vise det frem. Til meg! Og min respons til det er at jeg umiddelbart tenker at jeg ikke har mer tid til sånt enn å låne det et halvt øre?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg kjenner at jeg skammer meg. Skikkelig.

Fordømmer hverdagsstresset som i blant kan være vanskelig å skru av og innser at man også trenger å koble av. Legge fra seg mobilen, nappe ut ringeklokka, slå av tv-en, låse døra og bare være til stede.

For tiden den tikker av sted og plutselig sitter man der uten en eneste bustete småttis til å telle for deg. Kanskje er de på jobb, kanskje er de med venner, kanskje har bare tiden passert. Det er bare så mange ganger det er stas å telle til 100, det er bare så lenge de er små.

Dessuten er det bare kjedelig å telle til 100 når jeg gjør det. Noe helt annet er det når det blir gjort av en engasjert 4-åring. Som stopper ved hver eneste tier. Som helt fint kan si tjueti fremfor tretti, for så å korrigere seg selv og stolt begynne på´n igjen. Som tenker for hvert eneste tall, som smiler når han bikker nok en tier, stadig mer engasjert etter hvert som han nærmer seg det store tallet på toppen.

Så bare tell du, gutten min. Pappa hører. Tell gjerne til 1000 om du vil. Jeg kan lære deg resten 🙂

/Tjueni tjueti tjueelleve

Les også: “Dagens gullkorn – Så deilig”

* Følg Tellehjerte på Facebook *

Etter et lengre avbrudd fra hard trening er jeg tilbake i storform og går inn i min tredje uke i gorillaburet. I dag trosset jeg småsnufsete sykdom og dårlige unnskyldninger, for å finne frem boksehanskene og vise de andre jyplingene hva vi pappabloggere er laget av.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For å denge løs på en forsvarsløs pute er ikke bare utrolig tilfredsstillende, men det er også vanvittig bra trening. Dessuten ser man ganske tøff ut der man står. Jeg sørget selvfølgelig for å watte opp musikken på headsettet og sette på mine hissigste, tøffeste låter for å drive ut mine mørkeste krefter og gyve løs.

Og det kunne sikkert gått helt fint det, hadde det ikke vært for et ørlite problem…

For først fungerte det som bare juling. Jeg slo og sparket, kastet til og med inn noen albuer og et par knær, og i et lite øyeblikk var det bare hudfargen og sveisen som skilte meg fra Bruce Lee. Jeg følte meg tøff, sint og farlig. Svetten rant som en elv og jeg frådet som en rabiat hund.

Jeg skulle akkurat til å fyre av en høyre hook som ville sendt boksebagen milevis av gårde, da musikken plutselig stoppet og hoppet til neste sang. Og med boksehanskene på, fikk jeg ikke skiftet sang igjen. Da først kom jeg på at jeg hadde mikset musikk for både knallhard kampsport og joviale joggeturer…

Brått forsvant den tøffe masken og ble byttet ut med et pinlig smil, litt som når man skrur på lysene på et utested. Borte var den tøffe slåsskjempen og atter igjen var jeg bare en helt vanlig, godt voksen pappablogger med nystrøket løpeskjorte og treningstights. Gjennomsvett, fæl og plutselig meg sjæl. Ikke Bruce Lee.

For si hva du vil om D.D.E, men det er liksom litt vanskelig å føle seg som en livsfarlig slåsskjempe med stemmen til Bjarne Brøndbo på øret 😉

Har du tenkt over hvor vanvittig mye vi bruker telefonen til? Sånn var det ikke da jeg var ung, si! 😉

/ sponset innlegg

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg er jo fra den generasjonen som vokste opp da de første mobilene så dagens lys, og den gang var det ingen som egentlig skjønte hva man skulle med den.

Vår første mobiltelefon, var en såkalt “biltelefon”. Et stort telefonrør med en tykk, krøllete ledning festet til en massiv kloss som sto plassert i bilen. Se for deg en gammeldags fasttelefon lenket til en koffert på rundt 10 kilo. Ikke akkurat noe å ha i lomma.

På den tiden fungerte mobilen kun til to ting: Sjekke dekningen (som alltid var på det aller laveste), samt ringe til kompiser for å si:

– Halla, gjett hvor jeg er a! Hjemme? Nei, jeg er i bilen! Er ikke det sjukt? Jeg ri… hæ? Hallo? Nå hørte jeg i… (summetone, samtale brutt)

Senere ble mobilen faktisk mobil, men heller ikke da var det særlig bruk for den. For det første var det altfor dyrt og hva i all verden skulle man med sånt uansett? Alle hadde jo hjemtelefon! Om man på død og liv måtte være tilgjengelig hele tiden, kunne man heller skaffe seg personsøker, for mobiltelefoner var bare jåleri for tullebukker. Dessuten var det sinnssykt harry.

Nå for tiden er det jo littebittegranne annerledes. Det finnes vel snart ikke en person igjen i landet som ikke er i gang med å ta selfies innen de forlater fødestua.

Tenk hvilken vanvittig forandring det har vært på bare 20 år! Den gangen brukte man ikke mobilen til det spøtt, men nå er mobilen nært sagt alt du trenger.

Jeg kunne prøvd å liste opp alt jeg bruker telefonen til i løpet av en dag, men den listen ville blitt veldig lang. Selv tannbørsten min er synket opp mot mobilen, og det sier vel litt.

Og de bare: “Halla, skjer a?”, “Æh, du veit”.

Nylig har jeg dessuten kommet over enda en kjempesmart ting jeg kan bruke telefonen til: Mobilbetaling!

Strex er en helt ny tjeneste som lar deg betale for varer og tjenester utelukkende med bruk av mobiltelefonen. Ingen app, kredittkort eller noe som helst – bare mobilen!

Med Strex bruker man enkelt mobilen til å betale for bussbilletter, parkering osv, så slipper man å kløne med egne apper, kredittkortopplysninger osv. Du bruker bare mobilnummeret ditt der Strex er tilgjengelig, så kommer beløpet rett på mobilregningen. Enkelt og greit.

Selv brukte jeg Strex så sent som i dag for å skaffe meg VG+ og sjeldent har jeg kost meg mer med mobilen mens barna lekte og herjet i bakgrunnen. For si hva du vil om å leke på gulvet, men etter en stund er det fint å kunne fiske frem mobilen og få litt pappatid også 😉

Klar for enda enklere betaling med mobiltelefonen? Prøv selv! Strex funker på alle mobilabonnement fra alle leverandører. Du trenger bare mobilen, så er du klar for å betale bussbilletter og alt mulig rart på null komma svisj. Alt du trenger er mobilen, så ordner det seg. Enkelt og greit 🙂

 

 

Gjør livet litt lettere –> Klikk her og prøv Strex!

* Sjekk ut Strex på Facebook *

3 kommentarer

I dag fikk vi endelig prikket inn en dag med syke barn. Det var jaggu på tide, for nå begynte jeg helt oppriktig å bli bekymret. Nå har vi nemlig gått tre uker på rad uten en eneste sykedag og sånn skal det jo ikke være når man har et barn som går sitt første år i barnehagen. En hel uke får være mer enn godt nok 😉

Så da var det egentlig bare en lettelse å våkne opp med snufs og hark på hele gjengen, og sykemelding på alle. Best ut av det kom definitivt plutten, som fikk bli med pappa å levere bilen på service. For hva gjør man når man plutselig har halvannen time å slå i hjel uten noe annet å ta seg til enn å drikke kakao og dra på kafé? Man drikker kakao og drar på kafé.

Og her er vi nå. Cola i glasset, godsaker på tallerkenen og god stemning, litt snufs og hark til tross. Og da det plutselig tikket inn en melding om at bilen var klar for henting, la vi bare vekk telefonen, fylte på glassene og latet som ingenting. Vi er jo tross alt på lunsjpause 😉

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Når 4-åringen fordeler… 😉

/ Hepp hepp!

* Følg Smultringhjerte på Facebook *

I dag har vært en sånn dag igjen. En dag der jeg får bekreftet at selv om jeg er relativt grovkornet, skjeggete, tøff, sterk og full av kule banneord, så er jeg ikke mye til mann.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For i dag kom nemlig snekkeren tilbake for å gjøre ferdig terrassen. Og selv om materialer hadde blitt kjøpt inn og alt var i boks, ble Norges mest uhendige håndverker sendt ut for å kjøpe mer. Og livredd for å bli avslørt som det ubrukelige håndverkeremnet jeg er, bare nikket og smilte jeg som en godt trent papegøye da jeg fikk instruksjoner om hva som skulle kjøpes.

22 ganger 173, ja. Impregnert og fine, ikke fulle av kvisthull. Har dem ikke 173, kjører vi 198. To på fire og en halv, eller fire på halvannen og to på én. Og jeg bare:

– Øøøh, ja ja, selvsagt! To på én, got it.

Men da jeg sto der, midt på den enorme trevarehandelen, følte jeg meg fort som en fisk i en ørken. Hva i all verden gjør jeg her og hvor begynner jeg? Og hva heter det egentlig? Trevarebutikk? Plankehandel? Spikerkiosk? Dessuten hadde jeg på meg slip-ons og hvite halvsokker. Ikke en bra start 😉

I panikken som bredte seg, snappet jeg heftig for å ha noe å gjøre mens jeg gikk rundt og så ut som en and på skøyteisen, uten at det hjalp stort. Noe denne videosnutten kan bekrefte 😉

Enden på visa ble heldigvis at vi fikk gjort alt vi skulle og at terrassen nå endelig er ferdig! Og det er selvfølgelig mye takket være at jeg ikke tok i så mye som en skrue hele dagen, haha! Men jeg klarte tross alt å finne og kutte planker helt på egen hånd og det får være mer enn godt nok for én dag.

Jeg våknet tross alt med 37,001 i manflu i dag 😉

/ God bedring, du stolte snekker 😛

Les flere innlegg fra “håndverker-serien”:

• “Dusten på arbeidsplassen”
• “I dag er jeg mann”
• “Norges største kjøtthue”

P.S. Alle snuttene er hentet fra dagens story på Snapchat. Klar for mer fjas? Sjekk ut Pappahjerte på Snæpp 🙂

* Følg Snekkerhjerte på Facebook *

Rett før helgen skrev toppblogger Stina at hun etter 6 år motvillig ser seg nødt til å stenge kommentarfeltet på bloggen. Mange hyggelige kommentarer til tross, all drittslenging og jævelskap folk lirer av seg, spiste seg til slutt gjennom panseret og nå orker hun ikke mer.

Hun er så absolutt ikke den første, for flere av Norges største bloggere har for lengst stengt for kommentarer, deriblant Sophie Elise og Mamma til Michelle.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Dette betyr at det må finnes en hel hærskare av frustrerte troll der ute, som vandrer rastløst rundt og leter etter en nytt mål å plage. En person de ønsker å bryte ned med sitt surmaga oppgulp og usaklige kritikk. Bitende kommentarer brygget på misunnelse og mindreverdighetskomplekser, siktet rett mot hjertet. Og selvfølgelig funker det. Når man sitter og gjemmer seg bak et tastatur og langer ut mot en person som bretter ut hele sitt liv i bilder og tekst på nettet, selvfølgelig vil man få en utømmelig kilde til ammunisjon for bitterhetskanonen.

En person som stadig fôrer sine ventende troll med materiale, som opptil flere ganger om dagen bekrefter gang på gang at det er grunn til å hate henne. For hva hun sier, for hvordan hun ser ut og ikke minst for den vanvittige frekkheten til å være seg selv. Pen, vellykket, velformulert og med en hærskare av følgere hun inspirerer og gleder hver eneste dag.

Og der sitter du, ditt bedritne troll, ensom og trist og ingen bryr seg. Kanskje ikke livet gikk helt som planlagt, kanskje kjeder du deg bare, kanskje er du lei av å snakke utelukkende med kattene dine. Eller enda verre, ingen av de overstående.

Kanskje smiler livet, kanskje er alt bare topp, kanskje ser du opp til en av disse bloggerne og følger dem hver eneste dag. Kanskje synes du at hun tar fantastiske bilder, står for fine ting og har gode verdier i livet. Du takler bare ikke suksessen. Misunnelsen spiser deg opp og hver gang du har mulighet, gulper du.

Kanskje er du bare en anelse misfornøyd med ditt eget liv og tar det ut på andre? Kanskje er du bare uenig, men ikke verken språkmektig eller smart nok til å ordlegge deg skikkelig. Og det er så synd! Den konstruktive dialogen og muligheten for en produktiv dialog, sablet ned ved knærne av trollpakk og idioter.

Hva vet vel jeg hva som fôrer et troll, om det er blindt hat eller misunnelse, men jeg heller mer mot sistnevnte, hvorfor ellers skulle man giddet? Jeg bryr meg fint lite om dansk design og ville derfor heller ikke gått inn på en dansk interiørside og sagt: “Lavpanna drittdansker, dere kaller det der en stol? Kjøss meg i kråsen!”

Justin Bieber har flere ganger måttet stenge sin Instagram-konto på grunn av hatefulle meldinger fra sine fans. Fans! Kan det rett og slett være at trolldom springer ut av kjærlighet som blir sur når den blir manisk?

Nei, jeg tror heller de folka er akkurat som deg og meg. Bare litt tristere. Bare et hint, men nok til at det renner over. Kanskje har de blitt dumpet av kjæresten, kanskje er de litt ensomme eller kanskje de bare ikke takler at andre har noe de ikke har?

Ja hallooo, jeg er ikke lykkelig, så hvorfor i helvete skal du ha det bra?!

Hva vet jeg, men trist er det okke som. Trist at de sterke stemmene hysjes ned av taperne. Ja, for det må det være lov å kalle sånne folk, de som får andre til å stenge kommentarfeltet, stenge for dialog. De som ikke har noe annet å bidra med enn å ødelegge for andre. Tapere.

Og hvis du, mot all formodning, skulle være en sånn som liker å rive ned andre for å bygge deg selv opp: Voks opp a. Hvis du har noe å si, så si det på en skikkelig måte. Hvis ikke: Klapp igjen brødsaksa. Enten du er 16 eller 60, det er aldri for sent å se seg selv i speilet og innse at nå er det vel for faen på tide å bli voksen.

/ Voks opp, a.

* Følg Åpent kommentarfelt-hjerte på Facebook *

Endelig er dagen her!!

I dag våknet jeg nemlig opp til det fantastiske tallet jeg har ventet på så utrolig lenge. For endelig har bloggen rundet vanvittige 40 000 følgere på facebook!!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Og det gjør meg så utrolig stolt og glad at jeg blir helt tullerusk! Tenk deg det – 40 000! Ullevål Stadion tar bare 28 000 på det meste, så da er det enda 12 000 igjen å gå på. Det er faktisk helt ellevilt.

Og med ytterligere 25 000 på Instagram og 11 000 på Snapchat, begynner det plutselig å bli et aldri så lite samfunn av folk. Hah, det var en besnærende tanke. En liten by bestående utelukkende av pappalieberes. Dæven døtte, det er et sted jeg kunne tenkt meg å bo. Da hadde det blitt mye high fives, for å si det sånn 🙂

Velkommen til Pappaville – der livet er godt og ingen koker kolje.

Tenk deg det, min egen by med folk. Da hadde det vært lovpålagt taco hver eneste fredag. Og alle katteeiere måtte pukke opp etter katten sin. Og i hvert hus skulle det finnes maskiner som produserte ferdigstekt bacon og iskaffe 24 timer i døgnet. Kokt kolje? Forbudt! Jazz? Forbudt! Millionlønn til alle barnehageansatte og havutsikt for alle. Gratis kino for alle på søndager og melkesjokolade skulle vært like sunt som brokkoli. Må jo være lov å drømme 😉

Men selv om jeg er utrolig stolt av meg selv i dag, må jeg ta et øyeblikk til å takke deg. For uten deg hadde ikke dette vært mulig. Men takket være deg, kan jeg få gjøre det jeg elsker hver eneste dag. Visste du forresten at jeg er den eneste mannen i Norge som lever av å blogge? Den eneste hanen som har karret seg til en fast plass på topplisten sammen med en hel gjeng med høner.

Og det til tross for at jeg verken er 16, jente eller fylt med reservedeler av plast. Jeg spiller verken på sex, dramatikk, intriger eller annet fjas. Jeg er bare meg sjæl. En ganske uflid kis med poser under øynene og julemat på magen. Og det er tydeligvis godt nok for deg. Og for det takker jeg deg, du vakre, fantastiske leser. Men klart, jeg har jo noe de andre ikke har da. Verdens kuleste små apekatter og et stykk kvinne det er umulig å ikke bli glad i.

Så ja, takk! Denne fantastiske milepælen skal selvfølgelig feires med bonustaco i kveld, men frem til da skal vi bare leke med barna, tulle med Teo, ta en tur på hytta og nyte søndagen slik søndager nytes best.

/ 40 000 high fives! 🙂

Les også: “Morgenstund på fortauskanten”

* Følg Blogghjerte på Facebook *

Om ikke mange uker reiser vi til Spania for å nyte livet med tærne i sanden, men før vi kommer så langt, er det ørlitegranne tilløp til panikk i leiren.

Før vi reiste sist gang, klarte vi nemlig så vidt å stable på plass et nødpass til plutten i siste liten. Men et sånt er visst bare lov å bruke én gang og derfor skulle vi være ute i gooood tid med å fikse pass til neste tur. Men så kom vi hjem og da hadde vi så god tid, ikke noe å stresse med. Og så var det jo sommer, og så var det barnehagestart, og plutselig er det bare noen få uker igjen!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Derfor er det rimelig bråhast med å få på plass et nytt pass, men siden jeg er forlovet med et notorisk sparehue, insisterer hun på at vi skal bruke bildene vi har igjen fra sist, fremfor å brenne av 250 flis på nye bilder. Så i to dager har vi endevendt alle roteskuffer og kurver. Vi har ryddet skjenken i stua og snudd hele kjøkkenet på hodet.

Vi har kranglet og lurt og bannet og stressa, men ingen bilder. Til frokost i går lurte 4-åringen på hvorfor halve kjøkkenet lå strødd utover gulvet, og jeg forklarte at vi trenger et bilde av ansiktet hans, sånn at han kan få nytt pass og bli med til Spania. Han slo seg til ro med det, men noterte seg at vi ikke fant det.

Han må også ha fått med seg frustrasjonen i stemmen min over hvor det forbaskede bildet kan ha gjemt seg, for rett etterpå gikk han ut i stua, rotet litt rundt, kom tilbake og stilte seg midt på kjøkkengulvet.

– Kanskje denne kan brukes?

/ Lykke til i passkontrollen 😉

* Følg Passhjerte på Facebook *

Å herregud, så snappy man blir uten mat!

I dag skulle jeg nemlig til legen for å ta ei litta blodprøve etter levering i barnehagen. I den anledning måtte jeg faste frem til klokken ti. Helt greit det, tenkte jeg, jeg klarer meg da fint uten mat noen timer.

Oh lord!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Du vet den snickers-reklamen med folk som blir helt diva hvis de blir litt sultne? You´re not you when you´re hungry, eller hva det heter. Vel.. Det stemmer.

I hele dag har jeg gått rundt som en tikkende bombe og ALT har vært feil. Det der er feil, men faen til det da, og hva er det nå da?!?! Innså vel selv hvor ille det var, da jeg sto på kjøkkenet tidligere i dag og Christina ropte på meg fra stua og spurte om jeg kunne ta med to glass biola til ungene, og min første reaksjon var:

– “Aaaargh! Seriøst?! Det var da vakent til mas, men ja vel, GREIT!”

Helle oppi TO glass med melk? Hvorfor straffer du meg, Gud?!

Og da lillesnuppa mistet en pastill som ble fast i bilsetet slik at pappa ikke klarte å fiske den ute, ja nei da var vi bare 2-3 sekunder unna dommedag og ragnarok.

Men nå er jeg endelig ferdig hos legen og har fått i meg en liten skive, noen gulrøtter og en stoooor slurk saft, så nå kan fredagen endelig begynne! Og i dag er det intet mindre enn taaaacoooofreeeedaaaag, så da tror jeg vi bare fyrer av en skikkelig high five og sier GOD HELG!

/ Hilsen brødskive med syltetøy og peanøttsmør gjorde susen gitt 😉

Heng ut med Pappahjerte på Snapchat og Følg Peanøttsmørhjerte på Facebook

Dette er historien om utfordringen som holdt på å ta livet av meg 😉

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I dag skinte solen som en sølvmynt og været minnet veldig om sommer, og derfor føltes det som en god idé med en løpetur. So far, so good.

Jeg var kommet rundt 5 kilometer av gårde, da jeg plutselig kom bak en skoleklasse på tur. De hadde på seg treningstøy, men de fleste bare loffet rundt. Jeg skrudde opp tempoet og suste forbi.

Men akkurat da jeg trodde siste kvise var passert, kom det plutselig en jypling opp på siden. Verdens største smil og to tomler rett til værs. Jeg rev ut øreproppene:

– “Jaha?”

– “Yes!” svarte han og gliste fra øre til øre.

Å jasså ja, så han skal liksom tøffe seg foran klassen og få meg til å se dårlig ut, ey? Not on my watch. Et godt stykke foran oss sto en stor lastebil parkert. Perfekt.

– “Førstemann til lastebilen?” ropte jeg og hevet et øyebryn. Ikke søren om han er klar for det, tenkte jeg.

– “Ja!” kvitterte han og skjøt fart.

Bak ham hørte jeg umiddelbart at resten av klassen brøt ut i spontante heiarop. Hupps!

Go go go!

I brøkdelen av et millisekund vurderte jeg å bare gi ham gleden, men så våknet jegeren i meg til liv. Jeg hadde allerede 5 kilometer bak meg og var egentlig klar for å legge inn årene, men nå lå jeg plutselig skulder til skulder med en liten rekefis som skulle parkere meg foran alle vennene sine. Ikke faen.

Jeg fyrte av alle motorer og la meg på hjul. 100-150 meter å gjøre det på. Headsettet klamret seg tappert fast i det ene øret, mens den andre enden ble kastet fra side til side som en hengebro i stormkast. Også jeg som var midt i favorittsangen min! Skal jeg virkelig la den bli et sørgelig minne over den gangen jeg ble gruset av et spedbarn på 100-meteren? Aldri!

Tidligere på turen hadde jeg tenkt over noe jeg har hørt en gang: “Tapere fokuserer på vinnere, vinnere fokuserer på å vinne.” Det høres bra ut i teorien, men alt jeg klarte å tenke på var min tapre motstander.

Han kan ikke ha vært en dag over 15. Relativt tynn og tilsynelatende ganske veltrent. Dessuten hadde han hele klassen sin bak seg som sto og jublet.

Jeg derimot hadde allerede løpt i snart en halvtime og var gjennomsvett og sliten. Dessuten sleit jeg med min selvdiagnostiserte kneskade. I tillegg var jeg minst dobbelt så gammel og lå helt sikkert et tosifret antall kilo over ham på vektskiva.

Så med andre ord: Han hadde formen, alderen, fysikken og fansen. Men det var én ting han ikke hadde: Et ego som ikke ligner grisen og et veldig tilstedeværende alderskompleks.

For ham var det kanskje moro, men for meg var det blodig alvor og snakk om ære. Skal jeg, voksne mannen, bli passert av den neste generasjon allerede? Skal jeg la denne lille pipestælken ta rattet? Skal jeg akseptere at min tid er over og sende stafettpinnen videre? Nein!

Så jeg ga alt. I 10 herlige sekunder kastet jeg alt jeg hadde av bensin og pinner på bålet og brant kruttet i begge ender. Og det gikk! Med noen meter igjen, feis jeg i fra og etterlot ham i grusen. Jeg kastet hendene til værs og hevdet min rett til tronen. Victory!

Så skal det sies at da det viste seg at det fortsatt var noen meter igjen og min konkurrent brukte min premature feiring på å gjøre et siste rykk, måtte jeg ty til litt ufint spill og skubbing for å dra seieren i land.

Jeg pleier riktignok alltid å si: Det er bedre å tape enn å jukse, men dæven heller, det finnes unntak 😉

Vi avsluttet det hele med en highfive og god stemning, før jeg løp videre. Og jeg klarte akkurat å forsvinne rundt neste sving, før jeg kollapset ned i krabbetempo. Pusten var langt unna og hadde jeg hatt mobilen, ville jeg ringt etter taxi. Eller ambulanse 😉

Men jeg vant. Jeg vet ikke om han vet at det var en konkurranse, men det var det. Og jeg vant. Gammel og seig og sliten og fæl, men jeg vant. Det er veldig usannsynlig at beina kommer til å klare å bære meg utenfor døra i morgen, men samme kan det være. Jeg vant, og takk gud for det, for jeg er ikke helt klar for kamferdrops og støttestrømper riktig enda 😉

/ Peter 1 – Fornuften 0.

* Følg Løpehjerte på Facebook *