Pappahjerte En pappablogg for tøffe menn med myke hjerter

Under lunsjen i dag lot vi barna løpe rundt med mobilene våre og knipse i vei. Slik gikk det 🙂

I dag spiste vi nemlig lunsj på en fantastisk, avsidesliggende hotellrestaurant. Beliggende langt utenfor allfarvei, men likevel midt i smørøyet.  Som en oase av lavendelbusker, sitrustrær, krydderplanter og hibiscus, omringet av mango- og avocadotrær så langt øyet kan se. Og midt oppi alt dette, en norsk familie på tur 🙂

Men hotellet har en ganske voksen profil og vi fant fort ut at vi stort sett var de eneste som pratet med utestemme på hele plassen. Så da barna på null komma svisj ble pangmette og rastløse, sendte vi dem ut på oppdagelsesferd i den nydelige bakhagen med hver sin mobiltelefon, for å knipse bilder av busker og grus.

Hadde vel helt ærlig tenkt at de bare skulle komme tilbake med svarte skjermer og tullball, men da vi gikk gjennom bildene fikk vi oss en stor overraskelse! For midt blant sjarmerende bilder av grus, tær og skygger, dukket det plutselig opp flere seriøst fine bilder.

Så her kommer en serie med barnas beste ferieknips fra i dag. Vi starter med pluttens beste og avslutter med lillesnuppas blinkskudd, men skal spare dere for 78 bilder av grus 😉

Den utsikten + lukten av lavendel = Himmærn!

Forsiden av hotellet. Merk skyggen nederst på bildet 😉

Bord. Enda litt mer skygge 🙂

“Jeg har tatt et familiebilde!” ropte han stolt og løp videre.

Høy busk / fallos-symbol.

Appelsinkart på vegg (…eller nok et fallos-symbol om du vil)

Må faktisk si meg smått imponert over dette 🙂

“Ikke gå bort til bassenget og ta bilder av folka der, da”

“Neida pappa, skal bare ta bildet av taket”

Sjekk de tottene <3

Benk i parken, kunst på høyt nivå 🙂

Et minne fra appelsintreet han lekte med halve dagen 🙂

Og nå, over til lillesnuppas lille kolleksjon 🙂

“Et liv i grus” (samfunnskritisk kunstverk på høyt nivå)

Farfars joggesko.

Dagens beste fra lillesnupp 🙂

Far i trapp x-)

/ Mine to små paparazzier 😀

* Følg Fotohjerte på Facebook *

– “DER! Endelig en rygg!”, roper jeg over styret.

Begge girer om. Senker hodet ned mellom skuldrene, biter tenna sammen, legger oss tett på hjul og tråkker på. Umiddelbart kommer smaken av melkesyre i låra og pusten går som et lokomotiv. Svetten pipler og jeg innser at jeg gjerne skulle hatt mer saft å gå på, men det får holde. Jakten er i gang.

For hvert eneste tråkk, tar vi et jafs av forspranget. Nærmere og nærmere, helt til vi endelig legger oss en meter til siden og suser ifra. Et lite vink og takk skarru ha. Så gliser vi fornøyd for oss selv og begynner å lete etter nye rygger i horisonten.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Nå skal ikke jeg skryte på meg at jeg er noen stor syklist, men når vi er her nede skjønner jeg hvorfor blir bitt av basillen. Det er noe ved å hive seg på sykkelen, spenne skoa i pedalen og suse av gårde med vind i fleisen som tilfredsstiller apen i oss.

Best av alt er det selvfølgelig å jakte på rygger. Brenne krutt i begge ender for å ta igjen og fise ifra, i klassisk mannemaner. For det er jakt det og, og all jakt tilfredsstiller den primitive urmannen i oss. Restene av apekatt som liker de enkle gleder, slik som å fange fisk, bryte håndbak, løfte tyngst og parkere folk i sykkelsporet 😉

Og ikke bare det, men det er jo også en velkjent sak at er man først på ferie, så går jo gjerne kaloriinntaket opp et par hakk, og med tanke på all kokos-isen jeg har spist her nede, passer det fint å hive på seg hjelm og sko og briller og bli med fattern ut og jakte på rygger 🙂

Gutane klare for jakt 🙂

Fattern i kjent stil 🙂

Og husk: Ække tøft å værra død. Bruk. Hjelm.

/ Bruk nøtta, på med bøtta 😉

* Følg Sykkelhjerte på Facebook *

Nest siste kveld av ferien og i kveld skal vi gjøre noe vi ikke har gjort på lenge: Ta oss en frikveld!

Ja ja jo jo, så ble klokka nesten halv elleve før kvelden kunne begynne, men man tager hvad man haver. For er man først blogger på heltid, kan man jo ikke ta seg fri bare fordi man drar på ferie 😉

Da får man heller bare skrive og jobbe mens barna gjør andre ting, som å sove for eksempel. Derfor har det blitt lite med frikvelder i ferien, men i kveld skal vi endelig få det til, om enn for bare en time eller to. Så i kveld blir det ikke mer snapping, chatting, mailing, blogging, instagramming eller sitte og glo i macen. Kun dette innlegget og et ønske om en god kveld til alle.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For nå skal vi sette frem litt ost og kjeks, slenge på noen druer, finne frem røverhistoriene, sprette korken av en flaske rødbrus, og nyte nyte livet i lange drag på den lune takterrassen for en dobbeldate med muttern og fattern 🙂

/ Good fight, good night 🙂

* Følg Datehjerte på Facebook *

Vi hadde egentlig tenkt til å ta flyet hjem på onsdag, men nå er jeg ikke så sikker lenger…

For jeg har blitt forelsket. Joda, jeg er fortsatt glad i Christina altså, bare ikke på den måten. For dette… dette er noe helt annet. Jeg får sommerfugler i magen, det kiler i nakken og jeg rødmer i kinnene, bare jeg tenker på deg. Min kjære lille kokos-is <3

Altså, hvor skal jeg starte? Se for deg Sølvguttene rullet inn en tacolefse, gratinert med ost og englehår. Tenk duften av en enhjørning marinert i stemmen til Sissel Kyrkjebø. Og det er bare fornavnet.

Takk og lov for at isen er veggisvennlig, for det gir oss flere dager til å nyte vår nyvunne kjærlighet. Men likevel vet jeg ikke om det er nok, for det er nå bare få dager igjen til avreise. Hvem vet når vi kommer tilbake? Bare tanken på å reise fra min søte ferieforelskelse gir meg kjærlighetssorg. Og det passer jo fint, for da kan jeg gå og trøstespise is 😉

/ I´m in love with the coco <3

* Følg Kokoshjerte på Facebook *

Samtidig som jeg var på filmpremiere i forrige uke, skjedde det noe stort på et aldershjem i Elverum 🙂

/ sponset innlegg

(skjermbilder fra youtube)

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For forrige fredag hadde jeg blitt invitert på førpremiere av den fantastiske norske storfilmen Kongens Nei. Invitasjonen fikk jeg av Freia og Filmsjokoladen M, som er stolt sponsor av den historisk viktige storfilmen.

Med fattern ved min side, storkoste jeg meg glugg i hjel gjennom hele filmen og ga den full pott på terningen. Hva annet kan man vel gjøre med en film som gir deg massiv gåsehud hele veien gjennom og får deg til å gå rundt i en slags ammetåke flere dager etterpå.

Men det var likevel ikke det største som skjedde den kvelden. For samtidig som det var storstilt førpremiere i Oslo Konserthus, var det også rigget til for filmkveld på Moen aldershjem i Elverum. Men gjestene på “Den andre premieren” var ikke fasjonable kjendiser eller fisefine reklamefolk, men de som faktisk opplevde krigen. De som var her da tyskerne invaderte landet. De som kjenner historien bedre enn noen andre, fordi de var en del av den selv. Dagens eldre, landets ekte helter.

Og parallelt med at filmen ble vist i Oslo, ble den også avspilt på eldresenteret, med en direkteoverføring av inntrykkene underveis. Og det var stort å se. Hvordan de som faktisk opplevde krigen, opplevde det å plutselig være tilbake igjen. Jeg kan ikke engang begynne å forestille meg hvordan det må ha vært for dem, verken den gangen eller nå.

Men den lille filmsnutten gir et veldig godt inntrykk:

Hele ferien har jeg gått og tenkt: Stakkars disse folka som må jobbe i denne varmen. Tenk det, hele året i trykkende varme. Stekende varmt og de bare jobber på i skjorte og bukse, og later som ingenting. Hvordan i all verden klarer de det?

Det var ikke før i går at det slo meg: Hva i all verden må de tro om oss? Et halvt år i nærmest totalt mørke, temperaturer ned mot 20-30 minus, metervis med snø og ingen muligheter for å dyrke noe som helst? Det er jo faktisk vi forfrosne fjellaper som er raringene her.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men allikevel, i går kjørte vi forbi et esel som jeg bare måtte stoppe og ta et bilde av. Jeg kunne ikke annet enn å synes synd på ham, der han sto midt i solsteika og glodde tomt ut i luften.

Men igjen… han sto jo helt fritt, på et område på størrelse med Arendal og han kunne gjøre nøyaktig hva han ville. Alt han trengte for et langt og ålreit liv, ikke en snøskuffe i sikte. Ingen bås, ingen minusgrader, ingen problem. Tror derimot ikke han hadde trivdes spesielt godt i Larvik i desember 😉

Og en annen ting. Er man på stranda til litt utpå dagen, skjer samme ting hver dag. Idet vi er i ferd med å pakke oss hjemover etter en lang formiddag på stranden, dukker det opp hester og biler med feststemte spanjoler som skal ned på stranden for et kveldsbad. Så sitter de der og koser seg og feirer arbeidsdagens slutt med gode venner og et forfriskende dypp i havet.

Jeg mener, si hva du vil om å måke snø, men det kan liksom ikke toppe en dag på stranda 😉

Så konklusjonen av dagens tankespill, på vei inn i norsk vinter og spansk “lav-sommer”: Spania 1 – Norge 0.

/ Men vi har Cecilia Brækhus da 😉

* Følg Eselhjerte på Facebook *

I dag har vi besøkt den meget kryptiske og merkverdige fjellandsbyen Comares. Selv om landsbyen i seg selv er bitteliten, har den hatt stor historisk betydning som fort og forsvarsverk gjennom mange perioder, helt siden det ble bygget av grekere og fønikere en gang rundt 700 før Kristus.

Landsbyen har rundt 1500 innbyggere, og etter dagens visitt å bedømme, ca. 9 millioner katter. Stedet er preget av trange smug og bratte stup på alle kanter, men kanskje mest av alt: Kanskje verdens rareste kirkegård.

For hva gjør man når man har slått seg ned på en liten fjellknaus der det må spares på hver eneste centimeter, men man likevel ønsker å gravlegge sine døde? Jo, man bygger i høyden!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg tror aldri jeg har blitt tatt så på senga av noe annet før. Midt blant gamle damer som drar deg i skjorta for å komme inn til dem og kjøpe frukt og grønnsaker, går man plutselig inn i noe som ser ut som en scene fra Breaking Bad. Høye vegger på rad og rekke med gigantiske settekasser, rikelig utsmykket og fulle av døde mennesker.

Hvert eneste avlukke var flott dekorert med bilder og tekst og blomster og pynt. Rørende og rart på samme tid, typisk et sånt sted som tar pusten fra deg og får deg til å innse at verden er mer enn bare Køben og London.

Men når det er sagt: Absolutt ikke det verste stedet man kan bli gravlagt. Flott utsikt over fjell og daler, på toppen av verden der det alltid er stille, intet annet enn blå himmel og svevende fugler hvor enn man snur seg. Sånn rent bortsett fra at man er død da..

/ Nærmere himmelen kommer ikke jeg i hvert fall 😉

* Følg Comareshjerte på Facebook *

Å gud hjelpe meg, nå har jeg fått en skikkelig spenstig utfordring som jeg er veldig veldig spent på! Lar det seg i det hele tatt gjøre?

/ sponset utfordring

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For i dag er det nemlig Verdens vegetardag (01. oktober), og i den anledning har både Christina og jeg blitt utfordret til å ikke spise kjøtt en hel måned! Konseptet kalles “Meatless October” og går altså ut på at man skal spise utelukkende vegetarisk kost en hel måned.

Det høres jo fint og flott ut, men spørsmålet som melder seg er selvfølgelig… Hva i all verden skal vi spise? Tidligere har vi prøvd oss på et par Kjøttfrie mandager, men jeg faller alltid tilbake til mitt kjøttspisende meg, for jeg er en kjøtteter av rang. Så denne uka har vi brukt til å ta farvel med gamle vaner og favorittretter, som for å si farvel for nå 😉

Farvel carbonara, det er slutt!

Utfordringen har vi fått av Hälsans Kök, som har produsert vegetarmat i over 25 år. De lager blant annet kjøttfrie pølser, hamburgere og kjøttdeig og legger ut mange spennende oppskrifter på vegetar-retter man enkelt lager selv. Hva med for eksempel en spennende suppe med stekt rødbet, chilistekt soyapølse og crème fraîche? Helt ærlig, så høres det jo faktisk utrolig godt ut!

Så ja, vi tar selvfølgelig utfordringen på strak arm og setter kua på gress de neste 30 dagene. Så fra nå av: Ikke mer kjøttdeig, tjukken!

Jeg slår opp, herr hamburger. Det er ikke meg, det er deg.

I løpet av de 30 dagene skal vi prøve minst 10 ulike retter fra Hälsans Kök og deler selvfølgelig både retter og erfaringer med dere. Kjempekult hvis noen av dere også har lyst til å henge dere på eller i hvert fall ta en vegetardag eller to. Hvem vet, kanskje blir det topp stemning og god mat hele veien? Kanskje bedre enn kjøtt? 😉

Som ekte mannfolk må jeg jo si at jeg er en anelse skeptisk, men samtidig har jeg lest meg opp for å forberede meg på dette, og så langt har jeg funnet mange oppskrifter som jeg faktisk gleder stort meg til å prøve, slik som Quesedillas, gratinerte nachos og Club Schnitzel. Se bare på disse frekkasene!

Veggis-nachos!

Veganburger 🙂

Club Schnitzel (slurp!)

Dessuten gleder jeg meg veldig til å endelig(!) dele Christinas gamle superoppskrift på kjøttfri tacokjøttdeig med dere. Den er faktisk helt rå. Så ja, det er ståa til nå. Allerede har vi kommet oss gjennom vår første frokost uten så mye som en salamisnufs i nesa, så da er det bare rundt… 89 måltider igjen 😉

Hvis du også har lyst til å henge deg på eller bare sjekke ut noen overraskende fristende oppskrifter på spennende vegetarmat: Sjekk ut Hälsans Kök på nett og Følg Hälsans Kök på Facebook, for enda mer snask og alternativ helgekos 🙂

/ Let´s do this!

I kveld har jeg storkost meg med P3-dokumentaren Langt til bloggtoppen, men samtidig blir jeg nødt til å rive av meg håret i frustrasjon..

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

(skjermbilde: p3.no)

Dokumentaren følger de relativt ukjente bloggtvillingene Norwaytwins og ungdomsblogger Frederik JJ i deres blogghverdag. I det større bildet handler dokumentaren om at bloggtoppen bare består av et titalls personer, mens det jo faktisk finnes rundt 200 000 aktive bloggere i Norge. Så hva motiverer de resterende 199 990?

Mulig jeg er litt inhabil som aktiv blogger selv, men jeg synes dokumentaren var veldig interessant. Både fordi det er artig å få et innblikk i andres hverdag, men også fordi den gir et godt bilde på hva blogging faktisk handler om. For stikk i strid med stort sett hver eneste nyhetsartikkel de siste årene, så handler det ikke først og fremst om penger. Det handler om å uttrykke seg og skrive om det man brenner for.

Om det så er om barna sine, løshår, sko eller ting man har kjøpt på Charlottenberg kjøpesenter, så handler det om folk som deler historier fra sitt eget liv. Sistnevnte eksempel er for øvrig en video av Norwaytwins som jeg ble sittende og se på youtube, for det er noe kult og fascinerende over å se folk gjøre sin greie, uansett hva det måtte være. For det er ekte!

Jeg synes også det er veldig spennende å høre om folk som Frederik JJ som tør å skrive om klær, sminke og mote og være seg selv, til tross for at han får mye motbør og stygge kommentarer i prosessen. For sånn har det dessverre blitt og det er også det som er trist med dokumentaren: Virkeligheten som er Norge anno 2016.

Stikker man frem hodet sitt bare en ørliten tomme, står det ørten trollkarer klare for å hugge det av. Jeg vet ikke hva det er med oss nordmenn, men vi takler visst ikke at folk stikker seg frem og prøver å gjøre sin greie. Du skal ikke tro du er bedre enn resten, bare føy deg inn i rekken og hold kjeft, så skal dette gå bra. Hvis ikke: Gjør deg klar for et helvete.

Jeg har tidligere skrevet om at flere bloggere har valgt å gjøre moderasjoner som å stenge kommentarfeltene sine. Sist ut i rekken er mammablogger Casa Kaos som nå har besluttet at hun ikke lenger vil å poste bilder av barna ei heller skrive noe særlig mer om dem, fordi kommentarene hun får er så stygge at hun ikke orker å høre mer.

Og sånn har det faktisk blitt; trollene vinner små kamper hver eneste dag. Og skriver man om det, så er det også feil. “Å jasså, du spiller offerkortet? Mobbekortet? Så jævlig typisk bloggere, stikker du frem hodet ditt, må du tåle kritikk!”

Ja, men også nei. Kritikk, ja det må man tåle. Men en gjeng med surdåser som skriver ondartede ting om utseeendet til barna dine bak anonyme pseudonymer på nett, nei det skal man ikke tåle. Det er smålige folk som det, som gjør at andre ikke tør være seg selv og krymper seg i senga. De som kritiserer andre for å være seg selv. De som moraliserer og hysjer andre til stillhet, men plasserer seg og sitt på en kjempehøy hest. Det er jantelov i praksis og det er kvalmt å se.

For enn hvor perfekt du måtte tro at du er: Du kan aldri se andres virkelighet med egne øyne. Og da er det bare så fantastisk å se folk som Norwaytwins og Frederik JJ, som gjør sin greie, tross mobbing og kritikk. Det høres kanskje lett ut, men det kan faen kreve mot å tørre å være seg selv i 2016.

Så se på denne dokumentaren hvis du vil se blogglivets kanskje mest representative ansikter, for det er de folka her. Ikke Caroline Berg Eriksen, ikke Sophie Elise, ikke meg, men de 199 997 andre. De som gjør dette hver eneste dag, kanskje helt uten publikum. De som brenner for å fortelle sin historie og dele med andre. De som tør å være seg selv i en tid der det dessverre ikke lenger er en selvfølgelighet.

Sjekk ut dokumentaren her –> Langt til bloggtoppen

/ Mer kjærleik, mindre skitprat <3

* Følg Blogghjerte på Facebook *

Jeg har alltid hørt at tapas skal være enkel fingermat, gjerne helt på gatematnivå. I Norge er det derimot lett å få et annet inntrykk, der tapas har blitt forfinet kokekunst med fisefine priser.

Derfor har tapas liksom aldri vært min greie, for jeg er en mann tross alt og når jeg først skal ut og spise, vil jeg bli mett. En stor kjøttkladd, en halv gris, den type ting. Så tanken på å betale skjorta for en skål med kjipe oliven og en tørr brødskalk høres liksom ikke ut som en helaften for meg 😉

Så da passet det bedre da fattern spurte om jeg ikke ville bli med ned på den lokale kneipa for å prøve et par småretter og prate skit. For her snakker vi 0 % finesse og bokstavelig talt gatenivå.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Her i byen er det en nemlig en liten tapasbule kalt Lara, som fattern alltid har hatt lyst til å besøke, men som han aldri har klart å dra med seg modern på. Jeg kan jo forstå det, for “restauranten” er plassert helt inntil veien der tungtransporten dundrer forbi og klientellet er i beste fall “folkelig”. Ikke helt mutterns greie, men helt i smørøyet for han far.

Og som det skulle vise seg, helt i smørøyet for meg også! For da vi slo oss ned på et bord mot veien, bestilte noen småretter og godt drikke attåt, følte vi oss med et som en naturlig del av lokalbefolkningen. Praten gikk og maten kom og alt var bare topp stemning. Skal sies at vi måtte holde på hatten hver gang en trailer kjørte forbi, som nesten dro med seg papirduken i dragsuget, men det er liksom litt av sjarmen det da 😉

Også de prisene da! 1 euro per rett, ørten ulike retter på kartet. Vi tok en råsjanse på å bestille det vi trodde vi klarte å tolke riktig, men fikk oss selvfølgelig et par uventede overraskelser. Slik som en merkelig rekeomelett, panerte småfisken og friterte blåskjell. Men bra var det, for maten var kjempegod og i akkurat passe mengder til at man kunne prøve ørten ulike. Legg for eksempel merke til min “Gambas pil pil” med hele 3, tre, reker 🙂

Desserten ble servert rett i emballasjen, uten så mye som et halvhjertet forsøk på å kamuflere at den kom rett fra butikken, haha! Og vi digget det, for som de sier: When in Rome, do as the romans. Så: When in Spain, spis ekte gatemat med tungtrafikk i fleisen 🙂

Skal det være litt dessert og lastebil?

“Mejillones tigre” viste seg å ikke være tigermedaljonger, men en type blåskjell.. x-)

Se han som ikke bryter røykeloven a 🙂

Skal det være litt fotball og en kilo skinke?

Brennevin, skinke hengende fra taket, tapas og småprat om boka til Stoltenberg 😉

Koser sæ 🙂

/ Bånn gass/appetitt 😉

* Følg Rekehjerte på Facebook *