Julemat er godt. Veldig godt. Men det kommer et metningspunkt, og før eller siden vil kroppen stoppe opp og si: “Peter, nå er det nok. Jeg skjønner at du har gledet deg i hele år, men nå klarer jeg ikke mer.”
For selv om julemat smaker som englevinger, er det bare så mye julepølser, surkål, pinnekjøtt og ribbe en kropp kan klare før den blir mettet til bristepunktet. Og det kan komme brått. Plutselig får du bare den følelsen, og da vet du at det er på tide å bytte beite. Den dagen kom plutselig i går.
Jeg våknet bare og tenkte: Nei, nå må jeg ha noe annet. Og det passet egentlig fint, for enda er det romjul og fortsatt lov å spise hva man vil. Ikke som den kjipe starten på året der alle flyr rundt og mauler cottage cheese til den store gullmedaljen.
Så i går kveld, for første gang på år og dag, ble det kebab!
Og ikke noe sånn fancy schmanzy hjemmelaget kebab med grønnkål og surdeigs-pita heller. Å nei du! Bare 100 % transfett, palmeolje, grevlingkjøtt og full elendighet. Men det smakte himmelsk!
For jeg mener, er det ikke det som det forferdelige ordtaket sier: “Det er ikke det du spiser mellom jul og nyttår som er viktig, men det du spiser mellom nyttår og jul”… så da gjelder det å smi mens jernet er varmt 😉
Jeg hadde akkurat satt meg ned for å skrive, da det plutselig ringte på døra…
Umiddelbart fikk jeg bange anelser. For det er ikke så ofte folk kommer på uanmeldt besøk til hverandre lenger. Ikke med mindre de har en støvsuger å selge, en trailer full av fisk eller en religiøs sekt å melde deg inn i.
Derfor har jeg fått en slags automatisk negativ reaksjon når det ringer på døra, spesielt når vi akkurat har lagt barn og jeg sitter dypt konsentrert og skriver. Så 99% sikker på hva jeg hadde i vente og derfor allerede ganske irritert, og med en bjeffende hund rundt beina, gikk jeg mot døra. Dette bør best være bra, tenkte jeg og låste opp.
Men det som møtte meg var verken to dresskledde vitner på misjonsreise, en nordlending med fisketrailer eller en sleip svenske med støvsugersmil…
For der sto tre små nisser! Med lue på hodet og prikker i kinnene 🙂 Og jeg rakk ikke så mye som å gløtte på døra, før de med usikre stemmer, stemte i de første trallene fra “O jul med din glede”.
Julebukk i 2016, hva gir du meg? Noe så utrolig trivelig! Jeg har veldig gode minner fra da jeg selv gikk julebukk som barn, men jeg trodde den tradisjonen var spist opp av Halloween for lenge siden. For si hva du vil om Halloween, men jeg liker det ikke, jeg.
Det var aldri en del av min verden da jeg var yngre, og for meg fremstår det mest som en grotesk godterifestival uten noen mening utover å grafse til seg mest mulig godteri. I USA har feiringen kanskje en dypere mening, men i Norge handler det utelukkende om å få true til seg sin egen kroppsvekt i godteri. Jeg vet at mange ikke gjør dette lenger, men det er jo faktisk det tradisjonen springer ut av. Trick og treat. Knask eller knep. Gi oss godteri, ellers…
Julebukk er derimot en stolt gammel tradisjon som går mange generasjoner bakover. Skikken har faktisk røtter tilbake til middelalderen, men i dag kjenner vi den mest som en tradisjon der små barn går fra dør til dør og synger julesanger for godteri. Og det er så utrolig mye triveligere enn blodige vampyrer og døde sykepleiere.
Men skikken har liksom dødd ut litt de seneste årene, så å se tre små barn på en god gammeldags julebukk, gjorde meg skikkelig glad! Jaggu svingte de seg i kretsen, også. Når de var ferdige, kunne jeg selvfølgelig ikke finne frem godteriet fort nok. Jeg hadde lyst til å gi dem alt vi hadde i godteskapet, men 4-åringen fører regnskap over hver eneste pastill, så jeg måtte velge med omhu 😉
Deretter takket de for seg og tasset videre med kurven sin. Og den kurven håper jeg blir fylt til bristepunktet med julesnop og godsaker, for vi trenger seriøst å få julebukk tilbake. Det er tross alt litt triveligere med tre søte små nisser enn 300 grådige vampyrer 😉
I 2016 har jeg egentlig vært ganske dårlig på å lese bøker. Det er synd, for det er jo så utrolig trivelig å være bokgira!
Du vet, den følelsen når du har en skikkelig bok du gleder deg til å komme tilbake til. Som du sniker med deg på do eller leser på sengekanten til øynene verker.
Men 2016 har vært et travelt år og altfor ofte har jeg enten bare kræsjet ned i senga med nesa først eller nytt et hjernedødt avbrekk med netflix eller youtube før jeg har sjekket ut for dagen. Men nå som det er romjul, boken og bladenes høytid, har jeg endelig kommet i gang med en skikkelig god bok igjen, og det er så gøy!
Akkurat nå leser jeg “Kalypso” av Ingar Johnsrud, som er oppfølgeren til “Wienerbrorskapet”, og den er så fantastisk bra! Jeg trodde egentlig at jeg var litt mettet på krim, men når en bok er så velskrevet som dette, kunne den egentlig handlet om hva som helst.
Og jeg kjenner at jeg har savnet følelsen av å lese en skikkelig god bok, så mer av det i 2017! For i 2016 har det vært skikkelig tynt..
Ja, med mindre man teller barnebøker da. I så fall ligger jeg godt over landsgjennomsnittet 😉
For i kveld leste lillesnuppa sin første bok! Hun var så søt der hun satt i pysjen, oppå magen til pappa og bablet i vei med pipelyder og vokaler. Bladde side for side og hadde engasjert høytlesning fra start til slutt. Riktignok bare tullelyder og babbel, men samme det: Lest er lest 😉
Ganske stolt av den lille tuppa, knipset jeg et par bilder med mobilen. Så smilte jeg kry for meg selv og gledet meg til å fortelle Christina om det.
Da det endelig var min tur rakk jeg bare å lese de to første sidene, før hun kveilet seg over på siden og begynte å glippe med øynene. For hvem trenger vel pappa når man kan lese sine egne godnatthistorier? 😉
Og dette gjorde meg bare så glad, for det er alltid artig å oppleve noe nytt for første gang. Det første smilet, de første ordene, de første skrittene. Det er noe helt spesielt med den overraskende gleden, viten om at det aldri har skjedd før og at ting går fremover. Hun utvikler seg foran øynene på meg. Magisk.
Så skulle jeg bare reise meg opp for å lempe henne over i ribbesenga, men med et litt klønete bevegelse klarte jeg å smelle kneet i bakhodet på henne. Ikke kjempehardt, men nok til at det ble ganske dårlig stemning. Furting, surmunn og tilløp til gråt. Jeg beklaget, klappet og koste alt jeg var god for, og heldigvis fungerte det. Vel, til dels.
Jeg trodde først at saken var ute av verden og at alt var tilgitt, men lillesnuppa var tydeligvis ikke enig. Jeg skrudde av den siste strimen med lys fra taket og tok en liten bonusrunde i det bekmørke rommet for å berolige den lille bylten i armene. Så ble det stille og jeg la henne ned forsiktig. Stille. Hadde hun sovnet allerede? Men da hørte jeg plutselig en snurt liten jentestemme bryte gjennom stillheten og mørket, en stemme som som tydeligvis ikke var fornøyd før hun fikk siste ord:
– “Dumme pappa”.
Deretter sovnet hun tvert.
Så, som sagt: Det er alltidnesten alltid artig å oppleve noe nytt for første gang 😉
Jeg har alltid ment at første juledag er årets verste dag. Magien er brutt og verden er som nedtråkket konfetti.
Men jo eldre jeg blir, dess mer liker jeg dette litt rare antiklimakset av en dag. En dag skrevet i julegledens navn. En dag der verden tar pause og alle leker finnes frem 🙂
Selges høystbydende over “tusen femti hundre kroner”
Usikker på hva boka handler om, men ser ut som noen har smuglet noe ulvolig x-)
En dag der klokkene tikker sakte og veldig stille. Ikke et hint av stress fra morgen til kveld, bare subbe rundt i pysjen og nyte et lite hvileskjær fra hverdagen. Leke litt her, rydde litt der og bare være sammen. Og for en dag å gjøre det på, for i gangen bugner det av leker og nye gleder.
Så mens a mor lå på sofaen og hooket med det nye ullpleddet sitt, sto far på kjøkkenet og forelsket seg i den nye potetskrelleren, mens barna spiste godteri-sushi og lekte med lekesand.
Hei sand, Taj Mahal, jo!
A mor nede for å fjerne sand for ni hundrede gang for dagen 😉
Og sånn har det vært i hele dag, bare kos og slaraffenliv 🙂 Vel.. med unntak av timene som gikk med til å sortere den vanvittige mengden med arveklær som hadde tatt over store deler av andre-etasjen. Det viste seg å være en mye større jobb enn først antatt, men fy fasan så å bli ferdig!
Dette ble for øvrig året da jeg for første gang ble oppriktig glad for ullsokker! Så skulle det altså gå 35 år.. For det var jo det aller kjipeste man kunne få da man var yngre, men da jeg pakket opp de håndlagde herlighetene og snek dem på meg i går kveld, var det ingen tvil: Tottelottene var i himmærn! 😀
Men nå skal jeg tilbake på kjøkkenet for å skrelle gulrøtter. Ikke at jeg har lyst på gulrøtter, jeg må bare skrelle et eller annet, for fatterns nye potetskreller er seriøst det beste som har hendt verden siden vannklosettet kom til byen.
Ha en fortsatt knakende fin jul, folkens! 🙂
På julejakt i påsane med arveklær 🙂
Hva er målgruppen for domino-brikker egentlig? 4-åringer eller… 35-åringer? 😀
The chosen one! <3
/ Alderdomstegn eller ikke, ullsokker er undervurdert 😉
Så er det altså over. Tidenes beste julekalender. Og for en avslutning! I dag lot jeg bare rustningen falle, og tørket tårer fra første bollebit til den fantastiske avslutningen etter rulleteksten.
Ja vel, så ble det ikke noe mer snakk om Grandtante Torbjørg, Albin, han kjipe fyren i klassen til Selma eller portalen i Antikvariatet, men vet du hva? Det er ikke så farlig, for bedre avslutning kunne jeg ikke bedt om.
Når Ruth pakket opp den røde genseren, når Håkon kalte Kjell for pappa, sledeturen over jordkloden, møtet mellom Selma og Ruth og bare alt sammen egentlig. Det var bare… perfekt.
Og nå vet jeg ikke lenger hvem jeg er mest glad i. Om det er veslevoksne Håkon, superpappa Kjell eller restaurerte Ruth. Nissens beste reinsdyr / hemmelige venn Trixter, godhjertede Hjerterud, lærlingen Pil, søte Selma, klukkende Julius eller tilgitte Winter. For med et trylleslag fikk jeg plutselig et slags Stockholm-syndrom for Winter, og brått var han inne på både min og nissens gaveliste igjen. Mannen ville jo bare bli sett. Innbyggerne i Snøfall hadde helt sikkert godt av et par dagers bollefri uansett 😉
Og nå er det egentlig ikke så mye mer å si i. For når en serie kan klare å få alle i sofakroken mellom 4 og 35 år til å ta til tårene, ja da kan vi definitivt kalle det et verdig punktum. Har jeg en hemmelig drøm om “Snøfall 2 – The return of Albin”, “Snøfall The Movie – Pil comes to town” eller reality-showet: “The apprentice – 50 years a lærling”? Ja. Veldig. Men det får bli opp til skjebnen, høyere makter og Thor Gjermund Eriksen.
Men det får bli i morgen. Nå er det jul og på tide å legge ned sladderblokka og nyte tiden med venner og familie. Men før det, er det en siste lille ting som må sies:
Tusen tusen takk til alle dere som har fulgt med på denne merkelige reisen med spekulasjoner og sladder. Jeg er så ufattelig glad for alt engasjementet dere har vist og alle kommentarene dere har lagt igjen. Dere har gjort dette til en magisk førjulstid! Så tusen takk til alle dere og til Snøfall, for en fantastisk oppladning til denne store dagen når hele verden har bursdag 🙂
Og med det takker jeg for reisen og klir på meg dressen for å feire julen her i VU 😉
God jul til alle mine fantastiske lesere! <3
/ “Gledelig jul, Ruth”
Pssst: Har du 2 sekunder å avse til å gi oss en rask stemme i Vixen Blog Awards? Bedre julegave kan ikke en blogger få 😀
Først av alt: La meg bare si at jeg er utrolig imponert over Julius. Gå rett fra å våkne etter to ukers sammenhengende søvn, til å løpe halvmaraton gjennom skogen i vinterfrakk og støvler. Ikke verst for en mann på +/- 250 år. Og nå som han først er våken, har han kjempedårlig tid!
Men det ser da i hvert fall lovende ut, nå som de er to stykker til å blåse i julekulene! For hipp hurra og hurra meg rundt – det var Pil som ble lærling! Det føltes jo lenge litt for opplagt, men nettopp derfor har man jo sittet og lurt på hvem andre det kan være, mens det faktisk var Pil hele tiden. Genialt.
Winter var det i hvert fall ikke, og nå gleder jeg meg skikkelig til gapestokk i morgen! Om jeg selv skulle få velge, ville jeg fôret Stål med rundt 250 prompeboller og deretter plassert akterspeilet hans bare millimeter unna nesegrevet til Winter og latt håret blafre gjennom en times sammenhengende bollevind.
Men det holder vel at han blir landsforvist og sendt tilbake til der han egentlig hører hjemme. I Vu, hos søsteren sin, Ruth. Ruth Winter? Jo, det kan funke. Men kommer Selma til å bli med tilbake eller ber hun bare Pil om å hilse til Ruth?
Angående Ruth… Når brevfuglen hennes kom inn vinduet, glapp det ut av meg et lite: “Å nei”, for jeg visste hva det ville føre til. Og det gjorde det. Sipp-o-rama! Jeg vet ikke hva det er med den serien, men den har totalt ødelagt min illusjon om å være en tøff og iskald mann. Jeg kan jo ikke så mye som å se på Ruth, før det begynner å dirre i underleppa. Og nå gledes det stort til å se hva som skjer i neste episode. Jeg er så spent at jeg nesten har glemt at det er Tre nøtter til Askepott i morgen!
Men forbannelsen er jo brutt, så hvorfor er Winter fortsatt ond? Burde ikke han roet ned litt på gassen etter at Dunkel var ute av kroppen hans?
Og hvor kom reinsdyra fra egentlig? Virket som de bare sto og hang ute i Hagen og var superenkle å finne. Eller dukker de først opp når det magiske nordlyset kommer og veien til Vu åpnes? I så fall: Betyr det at Trixter er et reinsdyr når det trengs og undermedisinert fargeklatt resten av året?
Og siden alle julekulene knuste, betyr det at Ruths brev kom med likevel? Og kan hun virkelig tilskreves både et Antikvariat OG Selma på samme året? I så fall ønsker jeg meg både VR-slede og sånn selvkjørende båt som de har i dammen til Orakelet. Den er rimelig sweet.
Også krever jeg å få et svar på hva som skjedde med Grandtante Torbjørg? Har hun hooket med nissefar? Vil vi noensinne få svar? For med bare én episode er det lett å få panikk, men fy søren som jeg gleder meg til avslutningen!
Og si hva du vil om Snøfall, men én ting er i hvert fall sikkert: Ingen av oss som har fulgt med på serien, vil noensinne kunne se et nordlys igjen uten å tenke: Julius er på vei.
Og det er helt greit for meg <3
P.S. Etter forespørsel fra mange av dere på facebook, kommer jeg til å se siste episode på dagen i morgen og poste innlegg tidligere enn normalt. Men det kommer til å bli spoilere, så ikke les teksten før du har sett episoden 😉
P.P.S Vinner av Geberit-konkurransen om hotellopphold på Hotell D´angleterre i København, er trukket og forsøkt kontaktet, så husk å sjekke mail 😉
Man kan ønske seg mye rart til jul, men som småbarnsfattern er det én gave som topper alt. Og den fikk vi i går.
Pakket inn i en spesiallaget boks eller pose. Klønete satt sammen av to små hender. Pakket inn i mengder med papir, gjerne pyntet med teip, maling og hjerter overalt.
Laget i all hemmelighet av to små hender med ambisjoner, sjel og kjærlighet. Med hjelp fra voksne og hender som ser et mesterverk der andre bare ser emballasje. Et rømmebeger med maling, en dorull med fjær, en ispinne med glitter. Barnas egne gaver fra barnehagen <3
Tåkeprat, bollemytteri og Alfred – Dette er dagens spekulasjoner 🙂
(Grunnet besøk fra VU, måtte jeg se episoden alene etter at barna var lagt)
Ooookei. La oss bare bli enige først som sist: Dagens episode kunne lett hatt 35-årsgrense.
Jeg hadde i hvert fall harahjerte hele veien gjennom, og skvatt så jeg holdt på å fise meg opp i taket da Trekløveret gikk rett i fella. Heldigvis kom Fridas fremtidige ektemake til unnsetning, og ingen så heller ut til å ta nevneverdig skade av å falle 5 meter rett ned i bakken.
Og nå, endelig, er Julius tilbake!! Hadde aldri trodd jeg skulle si det, men fy flate jeg har savnet den joviale klukkingen hans. Og nå gleder jeg meg bare til å se ham sette Winters hode på stake.
Hva gjelder Winter, er det fint å se at hans diktatur endelig slår sprekker. Selv hans trofaste tjener IQ har endelig sett seg lei, og det var jaggu på tide. Hadde håpet på et saftig ballespark, men man tar det man får. Moro å se at hans lojalitet strakk seg helt til Hjerteruds bollekiosk, men ikke lenger.
Sånn sett er det nok best for Winter at Julius er på vei tilbake, ellers tror jeg det gryende bollemytteriet kunne blitt en stygg sak. For innbyggerne i Snøfall kan tydeligvis tåle mye rart, men hvis det går på bollene løs, ja nei da er det nok.
Angående boller og Hjerterud… Hello Alfred! Det er greit å være litt blyg altså, men hadde du virkelig trengt å vente 22 episoder før du satt inn støtet? Å sjekke opp Hjerterud må jo være verdens enkleste sak! Bare tenk så mange cheezy sjekkereplikker man kan bruke:
– Vil du være med hjem og se på grovbrødet mitt?
– Er du sulten? For du ser ut som du er klar for en bolle i ovnen.
– Du er hvete og jeg er gjær – la oss bake, baby.
Men ja, aner jeg konturene av Snøfalls neste kjendispar? I så fall.. #hjertfred
Så gjenstår det store spørsmålet da: Hva nå?? Jeg gleder meg veldig til et gjensyn med Ruth, som nå enten har sjekket inn på galehus eller innsett at det finnes mer mellom himmel og VU. Men hvordan i all verden skal de rekke alt? Det er bare TO episoder igjen!!
Hvordan skal Ruth rekke å komme seg til Snøfall? Og hva med Grandtante Torbjørg? Og hvor er de pokkers reinsdyrene? Og hva skal IQ gjøre i 2017, når FM-nettet skrus av? Må han legge om til DAB?
Og det største spørsmålet av alle: Hva i all verden skal vi gjøre når serien er over? Begynne å følge med på Drømmehagen og spekulere i hva sjåføren av Ninkynonken er rusa på??
Mer om det… i morgen.
Den følelsen når Selma leser opp brevet sitt… #sippefjes
Mens barna pynter pepperkaker, tar fattern ansvar for pepperkakehuset 🙂
For når barna selv fikk ta hånd om glasur, nonstop, seigmenn og diverse andre godsaker, pøste de selvfølgelig på med alt de hadde, helt til det gikk tomt. Og det gjorde det overraskende fort. Så gikk det med endel til “svinn” også da… 😉
Én på pepperkaka, to i munn 😉
Så nå sitter vi her med et lite parti pepperkaker som er overlesset med godsaker og glasur i størrelsesforhold 30 % pepperkake og 70 % pynt, mens den resterende brorparten er “au naturell”, uten så mye som en nonstop. Men samme det: Pynta er pynta 🙂
Det er uansett ikke så farlig, for som alle vet: Pepperkaker smaker aller best før de stekes 😉 #visomelskerpepperkakedeig
Stort hjerte, her er det bare å måke på!
Sånn ja, det var bedre.
Hey, du bommet på en flekk!
More is more 😉
Fatterns “hundekabel-kake” totalt nedlesset i seigmenn og glasur. Kanskje like greit 😉
Ser mer ut som et åsted enn et pepperkakeverksted 😀
/ Fritt for å velge først 😉
Pssst: Har du 2 sekunder? Stem på oss i Vixen Blog Awards 🙂
