Nå er det bare å sparke av seg skoene og vente på hjemmelaget guacamole 🙂
For i dag har jeg endelig tatt det store steget: Jeg har plantet min lille avocadostein i jord! Jeg kaller ham Avocadulf og jeg er uendelig stolt av ham. Ikke bare fordi han vokser og spirer som en superhelt, men også fordi Christina sine fortsatt tror det er påske og står på stedet hvil. Avocadulf derimot, har begynt å bygge i høyden!
Og som det usportslige konkurransemennesket jeg er, gjør jo det alt selvfølgelig rundt 3-4000 ganger bedre.
Go, lille plante, go!
For etter noen utrolig kjedelige uker der avocadosteinen oppførte seg mest som en gråstein, skjedde det plutselig ting – og siden da har det gått raskt! Og takket være en kommentar på Christinas blogg, innså jeg at det var på tide med et taktskifte. For Avocadulf var plassert på toppen av et laaangt glass og den stakkars spiren har lett etter bunn i ukesvis nå.
Og da vi våknet i dag, var det varmt og solrikt som i Mexico, og da innså jeg at det var på tide å ta forholdet vårt til det neste nivået. Så nå, mine damer og herrer, har jeg for første gang i verdenshistorien plantet noe selvskapt i jord. Med mindre vi teller karse fra barnehagen, der var jeg god. Siden da har jeg for det meste tatt livet av korianderplanter og druknet kaktuser i 30 år, men nå, NÅ, er jeg offisielt avocadobonde!
Muhahaha, Larviksk avocado skal ta over verden!
Jeg har riktignok lest at det kan ta rundt 10-15 år før man ser snurten av en frukt, noe som i seg selv er ganske usannsynlig, men det er bedre enn ingenting. Dessuten ligger Avocadoulf og jeg rundt halvannen måned foran Christina og vi har ikke tenkt til å gi oss nå.
Så da er det bare å slenge beina på bordet og begynne å glede seg! For dette lukter gullrekka og tacofredag med hjemmelaget guacamole!
… en gang i løpet av 2032 😉
/ Larvik + Avocado = Larvocado! (copyright) (eller vent.. det navnet funker ikke) (godt vi har 15 år på oss til å komme opp med noe bedre) (#avocadomåsvare)
Jeg vet ikke helt hvorfor, for det er jo egentlig helt forferdelig. Reke gatelangs mens slimet renner og kroppen skriker etter å gi opp. Ikke er jeg bygget for det heller, firkantet og pluggete som jeg er. Dessuten har jeg dårlige knær etter et par kneoperasjoner (takk til deg, håndball).
Men hjernen elsker det! Det er en kreativitetsboost uten like, og for hver løpetur jeg tar, kommer jeg tilbake med 5 nye blogginnlegg og et hode som fosskoker av ideer. Og så er det en fantastisk måte å bli kvitt slagg. Du vet, det kjipe stresset man aldri helt blir kvitt. Det som blir spesielt fremtredende hvis man blir gående litt for lenge inne med overgira barn på en regnfylt langhelg. Da er det deilig å spenne på seg skoene og bare løpe i vei når småttisene snorker. La slagget fare og tankene komme. Nydelig.
Og bare så det er sagt: Jeg hadde virkelig ingen planer om å blogge om trening igjen etter at det overambisiøse treningsprosjektet mitt “Sofagrisprosjektet” (hvis noen husker det) gikk på en real kræsjlanding for rundt 2 år siden.
Jeg har ikke tenkt til å piske deg opp av sofaen eller gi deg dårlig samvittighet for å hate å jogge, for den er jeg helt med på. Kanskje er det også derfor jeg er så gira. Jeg gjør ikke dette for deg, for sommerkroppen, for familie eller venner, jeg gjør det rett og slett fordi jeg heier på meg selv.
Og jeg tror jeg kan takke min kjære svoger Håvard for å tenne joggeflammen. For han har løpt seg i superform denne våren og fortalte meg hemmeligheten forrige helg. Du må løpe i all slags vær. Det er bare å bestemme seg og gå for det.
Så det skal jeg. Gå for det. Så nå, klokken 22 på en søndag kveld, skal jeg ut og løpe. Jeg er trøtt, sliten, drittlei og har på ingen måte lyst til å løpe. Men jeg vet at kroppen min kommer til å takke meg. Kanskje ikke med én gang, men på sikt. Og hjernen gleder seg allerede.
Og til høsten blir det halvmaraton! Jeg er ikke i nærheten av å klare å gjennomføre noe sånt nå, jeg vet bare at til høsten skal det skje. Ikke fordi jeg hater å løpe, skal tvinge kroppen ned i vekt eller se deilig ut på panseret av en bil, men fordi jeg har bestemt meg. Og heier på meg selv.
Hvis man aldri har sett det med egne øyne, kan det være vanskelig å tro de nærmest guddommelige kreftene som gjemmer seg i et helt vanlig donald-plaster.
Det som først høres ut som en tur til legevakten, er plutselig som dugg for solen. I det ene øyeblikket roper barna som om beinet har falt av, i det neste er alt glemt. Og alt som skulle til var et ørlite plaster.
Lillesnuppa kan snuble, treffe bakken hardt og sette i et operaskrall som får vinduene til å vibrere. Vi kaster oss opp fra stolen og det er like før jeg ringer etter luftambulanse, men så, klok av skade, prøver jeg meg:
– Plaster?
Da nikkes det bifallende og like brått som smerten oppsto, er den borte. Såret også. Ja, for det trenger jo ikke være sår for å trenge plaster. Plaster kan også brukes forebyggende, for man vet jo aldri når man plutselig skulle finne på å slå seg og da er det greit å være godt forberedt 😉
Men det mest fantastiske med plaster er faktisk at det ikke engang trenger å sitte på riktig sted for å funke. Jeg har flere ganger satt plasteret på feil bein og oppnådd nøyaktig samme effekt. Gråten stilner og smerten forsvinner. For det er ikke så viktig akkurat hvor det er plassert; plaster er plaster 😉
Jeg er egentlig en ganske tøff mann. Jeg vet at det kan være vanskelig å tro, men jeg er det. Ser på blodig kampsport uten å blunke, gråter ikke i begravelser, drikker melka rett fra kartongen. Men det er én ting jeg ikke takler: Rørende overraskelser på tv.
Det er mitt kryptonitt i livet, og så fort jeg ser noe som er bare på kanten av fint eller rørende, er jeg solgt. Det verste er auditions på talentkonkurranser.
Å se noen skjelve nervøst på scenen, for så å ta hele salen med storm, før alle bryter ut i trampeklapp, vill jubel og halleluja-stemning. Jeg kan prøve å kjempe imot så mye jeg vil, men da kommer tårene.
Spesielt hvis det er barn på scenen, selvfølgelig. Da kommer pappatårene frem og plutselig sitter jeg der med røde øyne, rennende nese og en strøm av rørte tårer. Og det burde jeg kanskje tenkt over før jeg tok med meg headset og telefon ut for å gå morgentur med Teo i dag.
En venn av meg hadde delt et klipp på facebook som jeg tenkte jeg skulle se, og hva tror du skjedde? En kjempesøt jente som leverte en opptreden som blåste hatten av meg. Og vipps: Grinetryne.
Og det hadde sikkert gått fint det altså, hadde det ikke vært for at akkurat i det videoen var over og ansiktet mitt var som et vått håndkle, kom plutselig en nabo kjørende forbi meg. Og stoppet. Og der sto jeg. I joggebuksa, rødsprengte øyne og en pose hundebajs i klypa.
Jeg prøvde å late som ingenting og snakket iherdig om været. Så meg litt rundt, unngikk øyekontakt og la i vei om været som om det skulle vært det største som har skjedd siden vannklosettet.
Jeg tenkte jeg kunne skylde på pollen (ikke at jeg er allergisk altså), men like brått som han kom, kjørte han videre. Han må ha enset at noe var galt. Hva i all verden han må ha trodd det feilet meg, vet jeg ikke. Subbe gråtende og gatelangs i joggebuksa kl. 10 om morgenen på en helt vanlig lørdag? Noe sier meg at vi får blomster på døra i dag 😉
Det er siste gang jeg ser på America´s got talent utenfor husets fire vegger i hvert fall 😀
/ God laurdag!
P.S. Her er klippet jeg så på forresten. OBS: Høy grinefaktor for lettrørte småbarnsforeldre 😉
I dag er det faktisk tre uker siden Christina sikret seg drømmemannen og i den anledning unner vi oss en liten bildespesial fra den store bryllupshelgen 🙂
Det finnes mange gode grunner til å bake en kake. Enten det er bursdag, til gjester, som en gave, eller bare fordi kake er kake og kake er godt. Dessuten er det kjempemoro å lage!
Jeg har alltid vært glad i å prøve meg frem på kjøkkenet og mye av det er takket være mamma og pappa som lot meg holde på, men også en helt spesiell kokebok for barn. Jeg elsket den boka. Tenk at det fantes oppskrifter som var ment for barn!
En gang i blant dro jeg frem boka og spurte om jeg ikke værsåvæærsåsnill kunne få lage noe fra den. Selv om boken selvfølgelig inneholder ørten oppskrifter på alt fra middager og supper til desserter, landet jeg stort sett alltid på det samme. Kake. For det er noe magisk over å kunne blande sammen noen få ingredienser, som bare minutter senere har forvandlet seg til en deilig, saftig kake!
Den magien og gleden ønsker jeg å videreføre til mine barn, og derfor har vi bakt kaken som for meg er selve symbolet på kjøkkenkos og glede: “Den store stygge ulvens sjokoladekake” 🙂
Viktig å studere oppskriften nøye.
Når man baker med barn, er det lurt å sette frem ingrediensene i forkant.
Når smør og sjokolade skal blandes og smeltes, må man regne med ganske mye svinn 😉
Til kakebakingen brukte vi Freia Dronningsjokolade. For skikkelige kaker fortjener de beste råvarer! Og med to barn på kjøkkenbenken kan det fort bli både eggeskall i røra og mel i håret, men med Freia Dronningsjokolade er man i hvert fall sikret at sjokoladesmaken er god som gull 🙂
Viktig å prøvesmake råvarene underveis.. 😉
My name is Dosis. Egge dosis.
Bare sånn midt-på-treet klare.
Oh baby! #cakeporn
BAK EN KAKE – VINN KJØKKENMASKIN!
Kribler det litt i kakeklypa? Bra! Freia har nemlig lyst til å utfordre alle mine lesere til en artig bake-utfordring! Bak deres favorittkake “Freia Dronningkake med bringebær” og bli med i trekningen av en KitchenAid-maskin til 4999 kroner!
Når din tolkning av “Freia Dronningkake med bringebær” er ferdig, ta et bilde av mesterverket og del det på Instagram med hashtag #smakensomteller – eller på konkurranse-siden på facebook.
Vinner av konkurransen kåres 05. juni og kontaktes direkte.
Og husk: Det er ikke den flotteste eller vakreste kaken som vinner, men den mest sjarmerende. Så kos dere, bak i vei og lykke til! 🙂
Nystekt sjokoladekake med et dryss raspet Freia Dronningsjokolade = Himmærn <3
I helgen fikk vi oss en veldig ubehagelig overraskelse og nå har jeg en viktig oppfordring til alle: Vær så snill og følg nøye med i sommer!
For man tror jo at man får med seg alt, og det er lett å tenke at barn som faller i vannet vil plaske og sprute og lage et helsikes leven, men virkeligheten er ikke alltid som på film..
Det er fredag og hele familien er samlet på hytta. En kladd med voksne, en haug med barn.
Noen er på brygga, noen spiller kubb, andre er på kanotur. Nede ved brygga sitter to voksne og småprater, mens de følger med på barna som veksler mellom å leke i sandkassen og den lille brygga. Alle øynene er på barna og alt er kontroll.
Trodde vi. Men i det ene øyeblikket alle ser bort, skjer det.
Ikke en lyd, ikke et plask, ikke en dråpe. Ingenting. Bare ett barn mindre på brygga.
Så plutselig et hjerteskjærende skrik og blodet fryser til is. To små hender ligger i vannet og kaver, bare toppen av hodet stikker opp. Søsteren min kaster seg ut i vannet og drar opp den lille kroppen. Hosting, gråting, trøsting.
Men det går bra og alt er heldigvis over på sekunder. Men hadde det ikke vært for en observant storebror som reagerte på sekundet og voksne som satt tre meter unna.. Vel, la oss ikke tenke mer på det, men heller prise oss lykkelige for at vi slapp fra det med skrekken.
Så, til alle: Det høres kanskje banalt opplagt ut, men jeg sier det likevel: Ikke la små barn leke i vannkanten alene. Jeg sier ikke at man skal ha løpestreng på dem, men så lenge barna er i nærheten av vannet, må man ha voksne på vakt. Alltid. Du aner ikke hvor fort det går.
Ett sekund alene, kan være ett sekund for lenge.
/ Del med gode venner, det kan faktisk redde liv ♥
Siden vi er så godt i gang med ny spalte, tar jeg én til 🙂
Denne kommentaren fikk jeg for noen uker siden og det er flere som har etterspurt at jeg svarer på denne, men jeg har ikke hatt tid. Frem til nå. Kommentaren kommer fra en som heter Anders. Den var ganske lang og delt i tre, derfor gjengir jeg den i sin helhet, men svarer på hver del underveis.
Anders sier (del 1): “Vettu det pappahjerte. Følger din blogg fordi det fascinerer meg at du på magiskvis begynte å like unger, altså da du fikk dine egne. Liker du andre sine unger?”
Peter svarer (del 1): Det synes jeg også er fascinerende, for egentlig hatet jeg barn. Det er jo også mye av det denne bloggen handler om, altså den magiske reisen fra mann til far. For det skjer noe helt spesielt når man blir fattern. Tanker, valg og prioriteringer endrer seg over natta. Man går fra å tro man visste alt til å innse at man har så utrolig mye å lære.
Men om jeg liker andres unger? Både ja og nei. Det er som muttern pleier å si: “Egne barn, andres unger”. For det er en forskjell der. Før likte jeg ingen unger og fant ingen glede i dem, kun irritasjon.
Men så får man barn og begynner å forstå seg på dem. At de ikke gråter for å være kjipe mot deg. At de ikke slår seg vrang fordi de synes det er så utrolig moro. Og man begynner å forstå andre småbarnsforeldre. At de som oftest gjør så godt de kan, og at det lille man ser er en liten del av et stort bilde. Dessuten blir man litt mer tolerant overfor høye lyder og spetakkel når man har stått i kaos til knærne i en årrekke selv.
Det blir som med jazz. Det er ikke det at jeg hater jazz, jeg bare forstår det ikke. Barn har jeg derimot lært meg å forstå, og nå liker jeg barn. Både egne og andres. Men ikke jazz 😉
Anders sier (del 2):“Jeg synes unger er oppskrytt, ofte støyende, utakknemlig og storforlangende. Sjelden jeg møter behagelige og sympatiske unger”.
Peter svarer (del 2): Selv om det du skriver ikke ser spesielt pent ut på trykk, så kan jeg faktisk forstå deg. Dette er nesten ordrett det samme jeg mente før jeg fikk barn. For er man ikke spesielt glad i barn, føles de mest som uregjerlige apekatter. Les “Min Historie, så skal du se at vi var ganske like før.
Anders sier (del 3): “Har venner med unger. Holder mitt syn for meg selv men observerer kampene foreldrene ofte har med sitt avkom. 4 åringen dasker t moren mitt i ett middagsselskap, jeg var spent på reaksjonen. Bare godsnakking og forklaring på rett og galt. Ungen har heldt elektrisk og hadde mamma og pappa filter. Jeg kokte inni meg. Jeg er 37 år og har bestemt meg for ikke å få barn. Ønsker dere lykke til. Osten skal f.eks ikke være på hodet!!!”
Peter svarer (del 3): Beklager å måtte si dette, men her synes jeg faktisk du er feig. Hvis du har så sterke meninger: Gjør noe med det, da vel! Snakk med foreldrene, ikke bare sitt der og klag som en ufordragelig unge.
Problemet er at du aner ikke hva du snakker om, men prater som om du har alle svarene. Jeg skjønner godt frustrasjonen over foreldre som ikke virker strenge nok, men samtidig: Hvem er du? Du sier du har bestemt deg for å ikke få barn, men like fullt sitter du stille som en østers i hjørnet og dømmer andre foreldre. Hva i all verden vet du om å ha barn?
Hva vet du om de 100 situasjonene du ikke så som ledet opp til den ene du så? Og hvordan kan du være så sikker på at din løsning ville vært noe bedre? Jeg sier ikke at foreldrene håndterte situasjonen korrekt, det har jeg ingen anelse om, men tror du virkelig ikke at barnets foreldre vet litt bedre enn deg hvordan de skal håndtere sitt eget barn?
Jeg beklager å måtte si det Anders, og jeg vet at du kommer til å hate å høre dette, men du har faktisk ingen anelse om hva du prater om. Det blir som om jeg skulle kommentert en fotballkamp.
Du tror du vet hva du snakker om, men inntil du har fått dine egne barn og gått gjennom år etter år med prøving, feiling, trening, læring, gråting, kjefting, krangler, trass og kjærlighet, har du faktisk ikke stemmerett.
Det høres kanskje rart ut, men noen ganger skal faktisk osten være på hodet 😉
Jeg tenkte jeg kunne starte en semi-fast spalte fremover, der jeg svarer dere lesere på spørsmål, kommentarer eller annet som fortjener oppmerksomhet.
Og dagens kommentar kommer fra et sjarmtroll som kaller seg “Off”. Han/hun skriver:
– “Du er patetisk og kommer alltid til å vær det, fy faen du er faen meg mer patetisk enn NRK 1 og de er faen patetisk. Og du synker lavere enn en elv full av dritt og piss. Seriøst slutt å blogg og få deg et liv. Patetiske faen :)”
Jeg kunne selvfølgelig valgt å ta meg nær av dette, problemet er bare at jeg er nygift og lykkelig. Dessuten har jeg blogget aktivt i mange år. Slike kommentarer biter ikke på meg lenger.
Men vi er nok ikke så ulike som man skulle tro, vi to. Vi ønsker bare å uttrykke oss, vi ønsker å bli hørt. Bare at jeg lagde min egen blogg og har jobbet dag og natt med den siden slutten av 2012. Hver eneste dag, også julaften. Den har fulgt meg gjennom hele mitt liv som pappa, den har blitt min lidenskap, mitt levebrød, min hobby.
Sånn sett kan man si at med denne bloggen har jeg faktisk fått meg et liv. Et liv jeg bruker på å være en så god far som mulig (jeg vil si middels god+), samtidig som jeg kan underholde, motivere, engasjere og hjelpe tusenvis av mennesker der ute. I morgen skal jeg for eksempel poste et innlegg som potensielt kan redde mange(!) liv i sommer.
Ikke bare det, men bloggen min har jo faktisk også gitt deg en hobby. Er ikke det litt fint? For jeg vet jo at du har vært inne og lagt igjen tilsvarende sjarmerende kommentarer på andre innlegg tidligere. Under andre alias, selvfølgelig. Du er jo ikke dum tross alt, du vil bare bli hørt.
Så dette er min gave til deg: Jeg hører deg. Og nå som du har oppmerksomheten min, bruk den til noe fornuftig.
Du er jo helt innlysende et skarpt hode med kløktige observasjoner, så til neste gang: Kom gjerne med konstruktiv kritikk. Da blir kanskje bloggen mer fornøyelig enn en elv full av dritt og piss. For selv om du sier at denne bloggen er patetisk, så vet jeg at du leser den 😉
Og du? Bare vent til du får barn, du kommer til å være så glad for Nrk Super at du med glede ville betalt dobbel nrk-lisens.
