Siden vi er så godt i gang med ny spalte, tar jeg én til 🙂
Denne kommentaren fikk jeg for noen uker siden og det er flere som har etterspurt at jeg svarer på denne, men jeg har ikke hatt tid. Frem til nå. Kommentaren kommer fra en som heter Anders. Den var ganske lang og delt i tre, derfor gjengir jeg den i sin helhet, men svarer på hver del underveis.
Anders sier (del 1): “Vettu det pappahjerte. Følger din blogg fordi det fascinerer meg at du på magiskvis begynte å like unger, altså da du fikk dine egne. Liker du andre sine unger?”
Peter svarer (del 1): Det synes jeg også er fascinerende, for egentlig hatet jeg barn. Det er jo også mye av det denne bloggen handler om, altså den magiske reisen fra mann til far. For det skjer noe helt spesielt når man blir fattern. Tanker, valg og prioriteringer endrer seg over natta. Man går fra å tro man visste alt til å innse at man har så utrolig mye å lære.
Men om jeg liker andres unger? Både ja og nei. Det er som muttern pleier å si: “Egne barn, andres unger”. For det er en forskjell der. Før likte jeg ingen unger og fant ingen glede i dem, kun irritasjon.
Men så får man barn og begynner å forstå seg på dem. At de ikke gråter for å være kjipe mot deg. At de ikke slår seg vrang fordi de synes det er så utrolig moro. Og man begynner å forstå andre småbarnsforeldre. At de som oftest gjør så godt de kan, og at det lille man ser er en liten del av et stort bilde. Dessuten blir man litt mer tolerant overfor høye lyder og spetakkel når man har stått i kaos til knærne i en årrekke selv.
Det blir som med jazz. Det er ikke det at jeg hater jazz, jeg bare forstår det ikke. Barn har jeg derimot lært meg å forstå, og nå liker jeg barn. Både egne og andres. Men ikke jazz 😉
Anders sier (del 2): “Jeg synes unger er oppskrytt, ofte støyende, utakknemlig og storforlangende. Sjelden jeg møter behagelige og sympatiske unger”.
Peter svarer (del 2): Selv om det du skriver ikke ser spesielt pent ut på trykk, så kan jeg faktisk forstå deg. Dette er nesten ordrett det samme jeg mente før jeg fikk barn. For er man ikke spesielt glad i barn, føles de mest som uregjerlige apekatter. Les “Min Historie, så skal du se at vi var ganske like før.
Anders sier (del 3): “Har venner med unger. Holder mitt syn for meg selv men observerer kampene foreldrene ofte har med sitt avkom. 4 åringen dasker t moren mitt i ett middagsselskap, jeg var spent på reaksjonen. Bare godsnakking og forklaring på rett og galt. Ungen har heldt elektrisk og hadde mamma og pappa filter. Jeg kokte inni meg. Jeg er 37 år og har bestemt meg for ikke å få barn. Ønsker dere lykke til. Osten skal f.eks ikke være på hodet!!!”
Peter svarer (del 3): Beklager å måtte si dette, men her synes jeg faktisk du er feig. Hvis du har så sterke meninger: Gjør noe med det, da vel! Snakk med foreldrene, ikke bare sitt der og klag som en ufordragelig unge.
Problemet er at du aner ikke hva du snakker om, men prater som om du har alle svarene. Jeg skjønner godt frustrasjonen over foreldre som ikke virker strenge nok, men samtidig: Hvem er du? Du sier du har bestemt deg for å ikke få barn, men like fullt sitter du stille som en østers i hjørnet og dømmer andre foreldre. Hva i all verden vet du om å ha barn?
Hva vet du om de 100 situasjonene du ikke så som ledet opp til den ene du så? Og hvordan kan du være så sikker på at din løsning ville vært noe bedre? Jeg sier ikke at foreldrene håndterte situasjonen korrekt, det har jeg ingen anelse om, men tror du virkelig ikke at barnets foreldre vet litt bedre enn deg hvordan de skal håndtere sitt eget barn?
Jeg beklager å måtte si det Anders, og jeg vet at du kommer til å hate å høre dette, men du har faktisk ingen anelse om hva du prater om. Det blir som om jeg skulle kommentert en fotballkamp.
Du tror du vet hva du snakker om, men inntil du har fått dine egne barn og gått gjennom år etter år med prøving, feiling, trening, læring, gråting, kjefting, krangler, trass og kjærlighet, har du faktisk ikke stemmerett.
Det høres kanskje rart ut, men noen ganger skal faktisk osten være på hodet 😉
Gjør som Anders: * Følg Pappahjerte på Facebook *
P.S. Noe du lurer på? Sleng igjen en kommentar.
Herlig svar! Samtlige bedrevitende burde lese svaret ditt 😀
*trampeklapp* Har man ikke tilbragt mer enn 20 min med andres barn og deres foreldre kan man ganske enkelt ikke erklære seg som ekspert på hvordan en situasjon skal løses. Anders, bruk tida di på noe annet og se bort når du er i sånne settinger…
Slutte mæ t Helene, og trampeklappe så leieboeren sekkert kjæm opp å lure på ka som skjer😂😘
Fint og saklig svar, Peter!:D Man har veldig lett for å dømme foreldre alt for fort når man ser et skrikende barn på bussen o.l uten å vite konteksten!
Jeg har ikke barn selv, men jeg er barnehagelærer og tror og håper jeg forstår meg ganske bra på barn! O:)
Bra svart 😀
Og ost på hodet kan vel være kult ?
Enig med deg, Peter. Det som er greit å ha i bakhodet er at barn er mennesker, som skal bli voksne individer om mange år. De er ikke voksne i hodet når de kommer de av magen, men, nettopp, barn. Og vi har alle vært barn en gang.
Før jeg selv fikk barn så trodde jeg at et barn som hadde fått et greit ordforråd var ensbetydende med at barnet var kommet like langt i den mentale utviklingen, dvs kunne forstå ganske så mye. Det er jaggu ikke tilfelle. Noe jeg såklart har insett først nå når jeg ser mine egne barn utvikle seg.
Jeg er veldig forsiktig med å uttale meg om eldre barn enn mine egne, for det har jeg rett og slett ikke peiling på.
Hei på deg!
Skjønner dere begge. Aldri vært spesielt glad i barn, men av en grunn alltid ønsket meg fra jeg var liten.
Fikk brått en, og noen år senere en til. Som gir så mye frustrasjon og glede!
Fra å gå til å nærmest avsky disse små man tidligere ikke visste hvordan man skulle tiltale og prate med, til å faktisk elske også andres barn. Og stortrives med jobben jeg har…..ja, jeg jobber på SFO og skole🤗
Litt å snu på flisa, men som jeg elsker det!!!
Bra innlegg, men jeg bare må komme med en viktig presisering: Osten kan plasseres akkurat der man vil, så lenge det er <3 Jarlsberg <3 ! 😉
Digger svaret.
Jeg har to barn og synes andre barn som jeg ikke kjenner er irriterende. Men én ting jeg aldri gjør så er det å kommentere oppdragelse. Jeg gir kun råd når noen spør for det kan være så utrolig irriterende med disse velmenende rådene. Men selvfølgelig hadde 3 åringen vært frekk og jeg ikke fikk det med meg ville jeg jo ønsket å vite det. Jeg mener altså at en uten barn kan holde oppdragelsen for seg selv så fremst han/hun ikke har masse små søsken som bestevenninnen min som har 4 små søsken (trillinger på 4 år blant annet). Og ost skal være på hodet av og til, potet kan også ligge på nesa for at det er artig innimellom.
Jeg hiver meg forresten med på trampeklappene oppi her 👏👏👏
Hei Pappahjerte! Digger bloggen din som jeg faktisk relativt nylig startet å lese. Synes du og dama har hatt en flott reise sammen.
Det var også dette som etter litt googling fikk meg inn her tilslutt. Jeg er nemlig i en litt kinkig situasjon selv – jeg er gravid, og samboer med faren som dessverre egentlig ikke vil ha barn, men har “gått med på å gjøre det beste ut av det” siden jeg ble gravid på prevensjon og var flere uker på vei allerede.
Jeg elsker ham og har det bra ellers med sambo, men han har hatt innstillinga til barn du en gang hadde så lenge han kan huske. Han forholder seg til fakta og tar sitt ansvar nå altså. Det er bare litt kjipt at jeg ser at han ikke gleder seg. Veldig kjipt faktisk. Det gjør meg trist at vi ikke kan dele dette som noe positivt nå, samtidig føler jeg at han blir fratatt noe av å få barn, det var jo aldri hans ønske.
Jeg prater meg bort, men: Jeg leste innlegget hvor du forteller om at kjæresten din fortalte om graviditeten og at du ble sjokka. Men ikke noe mer enn det.
Var det opplagt at dere skulle beholde når du hadde det forholdet til barn som du hadde og det skjedde tidlig? Hvordan tenkte dere rundt det i så fall? Kjæresten din, hvordan taklet hun å finne ut av dette når du på forhånd hadde vært tydelig på at du faktisk hatet barn? Var aldri abort inne i bildet?
Setter pris på svar, jeg trenger innfallsvinkler til hvordan jeg kan hjelpe typen til å se positivt på dette. Greit nok at han sikkert blir glad i ungen når den er ute og alt det der. Men jeg vil at dette skal bli hans ønske etter hvert i svangerskapet også…
refleksjon regarding the pappahjerte som jeg fikk igår; der stod der ydmykt “jeg er lykkelig og nygift” og så tenkte jeg med snevet av misunnelse og tenkte kanskje ‘yeh yeh that dud is just sayin it because its expected’ men så inså jeg at faktisk at jeg må svelge min egen kamel er at ‘the pæppheart’ faktisk taler sannheten…ahh; og dette minnet meg om Aksel Lund Svindal faktisk – denne sjarmøren og kvinnebedårende dude som bare sanker ting på grunn av sitt utseende; tenkte jeg først – men så IGJEN var det snevet av misunnelse fordi duden er jo regelrett en kul og snill kar!! aaaaahhh…man har liksom lyst å ‘hate duden’ og da kanskje Pappy også men det går jo faen ikke! Det liksom svir litt fordi det er bra mennesker – og jeg må innrømme det på internettet også – atte gåran; her sitter jeg med min kopp kaffe på jobben og ser ut på en jævla motorvei og har eksistensielle tanker og vil mest bare syte om livet men så er jeg nødt til å gi kompliment to my fellow men out there that they are damn cool and niceguys and genuine and alt det der…åh gremme…men ok, jeg aksepterer og må prøve å etterligne på en måte detta her og bli mer positiv mot min vilje!! #egodeath
Jeg skjønner hvor du vil hen, men; man må ikke ha barn selv for å forstå barn. Man trenger erfaring med barn, og vettu, man kan like barn selv om man ikke har egne også.
Nå har jeg egne, men før de kom hadde jeg jobbet flere år i barnehage og forstod en hel del. Er man interessert i noe, så trenger man ikke å ha det for å forstå,
Jeg har ikke behov for at legen min har hatt alle sykdommene mine, men at han kan noe om dem og forstår, at han vet noe om meg og min situasjon i tillegg, det er fine greier.
Nå synes jeg du går i fella som mange foreldre gjør; du kan ikke forstå fordi du ikke har barn.. Oh yes, det kan man absolutt. Det er bare det at har man ikke egne krever det interesse, kunnskap og jevnlig omgang med dem.
En annen felle vi foreldre gjerne går i, er at vi er eksperter på våre egne barn. Ja, vi vet kanskje en hel del om dem, reaksjonsmønstre, behov osv, men vi er fryktelig inhabile. Veldig. Det er ikke så enkelt å se barnet i sin utilstrekkelighet med det sløret av kjærlighet man ser dem igjennom.
I tillegg kan jeg med hånden på hjertet si at jeg liker andres barn, de aller fleste. Noen elsker jeg også, noen jeg har fulgt og kjenner godt. Så er det venner av mine egne barn jeg liker kjempegodt og setter stor pris på.. Ja, det går an!
Som Ibsen sa det: Viljen frigjør – eller feller.
De som ikke liker barn vet som regel veldig lite om dem, for midt i all gørra, grininga og slitet, så er barn kjempemorsomme.
(Merknad: tenåringer er ikke alltid så gøy, hilsen hun som har 2 i hus akkurat nå og lengter etter treårstrassen).
som forelder velger man sine kamper med omhu…Man oppdager mange “aha….” opplevelser der man endelig fatter og forstår:… aha… derfor mammsen og/eller pappsen gjorde det eller det da vi var små…..
Og verre blir de opplevelsene jo større ungene blir, i tenårene blir man rett og slett vettskremt av hva de kan finne på.. Ikke for at ungene egentlig gjør noe mere galt eller feil enn vi selv gjorde, bare det at man sjøl husker og vet hva man selv gjorde i den alderen, kan skremme vettet av enhver forelder…. goes around- comes around….
Spørsmål: Følger du fortsatt med på skam?? Kan vi få en oppdatering på skamfronten og dine tolkninger og meninger om sesongen sålant?
Hei Tonje! Tusen takk for denne veldig åpne og ærlige kommentaren. Og vet du, dette fortjener et såpass røddig og forseggjort svar at jeg blir nødt til å lage et eget svar ut av det. Så “Peter svarer leserne #3” vier jeg til deg! 😀 Skal prøve å svare iløpet av over helgen, litt kaos med planleggingsdager og opplegg noen dager nå og jeg har lyst til å gi deg et skikkelig godt svar 🙂
/highfive
Åååh dette er det perfekte svar på slike kommentarer 😂 Så utrolig forfriskende med noen som faktisk klarer å svare saklig selv på slike kommentarer og som også klarere å lære noe fra konstruktive tilbakemeldinger! PappaHjerte for prezz og Konatil for frist lady sier nå jeg 🙏🏻