Når du har ordnet til dette …
Og sett frem til dette …
Og i lang tid gledet deg til dette…
Er det litt trist å slå på babycallen for å se hva som tar så lang tid og bli møtt av dette …
/ Ost og oliven for én, da.
Frokosttur og ferieglede
Noe av det jeg liker best ved å være på ferie, er de små tingene som skiller ferielivet fra hverdagen hjemme.
Slik som å spenne på seg sandalene tidlig om morgenen og tasse ned til butikken for å kjøpe ferske baguetter, grønnsaker og appelsinjuice til frokost.
Plutten setter akkurat like stor pris på dette som far sin og småløper hele veien ned mens han blidt hilser og sier “´ola!” til alle han møter på sin vei.
Plutselig ringer det tre ganger i kirkeklokkene, som indikerer at klokka er kvart på. Kvart på hva? Tja, det er ikke så farlig. Kvart på frokost, om noe.
Så tasser vi opp til huset igjen, hilser på den meget sindige gamle mannen som sitter på sin vante plass i den grønne plaststolen og ser utover havet time etter time.
Vi har ikke fullt så god tid. Plutten har blitt lovet sjokolademelk til frokost, dessuten bærer han en boks pastiller han gjerne vil ta en nærmere titt på.
Pastiller og sjokolademelk til frokost, det hadde aldri vært innafor hjemme. Men nå er vi på ferie, og ferie er tiden for små unntak.
… sa han og tok seg en liten bit sjokolade 😉 #yolo
/ God helg!
Språkproblemer
Å bestille mat på spansk er fortsatt en ørliten utfordring. Selv med mams og paps på slep, som hevder å skulle kunne litt, ryker vi på en liten smell fra tid til annen.
Så da vi i dag bestilte en liten barnehamburger til plutten fikk vi en monsterkladd verdig en fullvoksen okse.
Den selvutnevnte språkeksperten selv var en anelse usikker på hva han bestilte, men så frem til en slags kjøttrett.
… og endte opp med en tallerken full av friterte sardiner.
Men annet enn det er det tipp topp tommel opp 😉
/ Biff eller sardin – same same
Feriemodus og våkenetter
Det er lett å la seg lure av feriemodus. Man tenker at kommer man seg først på ferie er man fritatt alle vanlige regler.
Jeg trodde for eksempel at feriemodus skulle medføre at alle gikk inn i et tempo med late dager og laaange netter. Men neida.
Klokken.. tja.. hva kan den ha vært? 03-noe, våknet jeg av en lyd og gløttet motvillig til siden. Der sto plutten og strålte som en sol, klar for en ny dag. Eller i hvert fall en liten matbit. Så da ble det, veldig mot vilje, å karre seg opp av senga og finne veien til kjøleskapet i halvblinde.
Youtube, kokosyoghurt, kos og stryk og vipps var en time passert mens fattern satt med evighetsblikket i veggen og ventet på at pluttemann skulle bli trøtt.
Og som ved et guds mirakel ble han heldigvis det til slutt, så mens resten av Spania begynte å våkne til live kom vi oss tilbake i seng igjen..
For første gang noensinne sovnet han inntil meg mens vi lå og pjusket på hverandre og småpratet helt til vi begge veltet inn i drømmeland med støvlene på.
Noen timer senere knirket vi oss ned til frokostbordet, der resten av gjengen ventet. Og det må jeg si: Etter en litt brokete natt er det få ting som smaker bedre enn en stooor kopp kaffe og frokost servert i bakhagen med sitroner fra eget tre og kortreist alt. Plutselig er det ikke så ille å være trøtt som en rumpepinne.
Og vipps var dagen i dag.
Turer planlegges, ting ryddes, lillesnupp tar seg en cowboystrekk og gartneren er på plass for å gjøre unna dagens arbeidsoppgaver i sine nyinnkjøpte arbeidsstøvler.
/ Buenos dias
Flytende spansk og eplejuice
I dag har vi vært så mye her og der at jeg rett og slett aldri fikk somlet meg til å skrive et morgeninnlegg, så beklager for det. Nei, jeg mener: Lo siento 😉
Og nå er jaggu kvelden i ferd med å sette inn og på tide å logge av, for det er ikke lenge igjen til første delfinale av Eurovision kommer på boksen og jeg vil ikke gå glipp av ett sekund! Det går riktignok på spansk tv, men det burde gå fint. For … ja … ikke for å skryte altså, men noen har brukt tiden godt og allerede blitt tilnærmet flytende i spansk. Typ.
Okei, kanskje ikke flytende da, men jeg klarte i hvert fall å bestille eplejuice til plutten på en strandbar i dag og jeg er ikke så rent lite stolt av det.
Det ble selvfølgelig ikke en lang og komplett setning av typen: “God dag min herre, jeg skulle så ærbødigst bedt dem om et glass av deres fineste eplejuice til min sønn”. Nei, da gikk jeg heller for kortvarianten.
– “Zumo de manzana. Uhm.. Please.”
Eplejuice, kort og godt. Med noen engelske høflighetsfraser attåt. Ikke akkurat på morsmålnivå enda, men det er en start.
Jeg vurderer faktisk seriøst å begynne å lære meg spansk, for det virker jo ikke så himla vanskelig. Det ligger jo ikke så fryktelig langt unna engelsk, fransk og norsk i oppbygning, uttale og forståelse.
Etter bare en liten halvtime med Duolingo på mobilen har jeg lært mer spansk enn jeg gjorde med ørten års franskundervisning på skolen eller det halvåret jeg prøvde å forstå foran og bak på det japanske språk.
Men okei, nå må jeg faktisk løpe. Muttern har kokkelert ved grytene og nå står middagen klar på takterrassen mens solen sørmodig synger seg i seng. Kyllingsalat med masse spennende tilbehør og en duggfrisk attåt, da kan man ikke klage. Jeg skal ikke rulle meg i hovmodighet altså, men som tidligere nevnt:
Jeg har hatt det verre.
/ Tu comes una manzana. Så vet du det 😉
Konesalg og handletur
Grunnet gårsdagens sene ankomst gikk første halvdel av dagen i dag med til å ikke gjøre det spøtt.
Heldigvis fikk dagen raskt en interessant vending da “Carlos”, nabolagets kjekkas og mannen med mest dametekke øst for Malaga, kom innom for å prøve å kjøpe Christina.
Jeg er jo klar over at dette er slikt som kan forekomme i utlandet og var derfor på vakt. Ganske tidlig fikk jeg fornemmelsen at jeg var i ferd med å bli lurt, for en kjæreste i tipp topp stand burde være verdt langt mer enn skarve 3 euro?!
Jeg prøvde å forklare at jeg selv hadde betalt hele ti euro for henne, men det trodde han ikke noe på og dermed ble det full stans i forhandlingene.
For å slikke sårene tok vi derfor en rundtur i lokalområdet med lett guiding av typen “Der er bakern, der er banken, der er det tapasstedet vi fortsatt ikke har prøvd og der er butikken hvor broren til kona til naboen jobber”.
Den lille mannen og havet.
Vi fikk oss en lang og fin spasertur langs strandpromenaden, plutten fikk prøvd kastarmen nede ved vannkanten og fattern fikk prøvd seg på sine aller første spanske ord noensinne.
Og hvilke ord var det, mon tro?
– “Hola. Cerveza sin alk-åll, på… pårr… æhm… Thank you.”
Rart å tenke på at lillesnpp nå har hatt sin aller første dag i utlandet (verdens største land både i folketall og areal)
Plutten har for øvrig vist samme usunne interesse som far sin for å handle i nye og ukjente butikker. Jeg vet ikke hva det er med butikker i utlandet, men det er så utrolig spennende å gå på oppdagelsesferd i dem og komme til kassa med rariteter man aldri ellers får tak i. Og den interessen ser plutten ut til å ha arvet.
Spesielt rundt godterihylla 😉
Lillesnupp følger spent med fra bilsetet.
Deretter var det hjem til huset for en runde veldig merkelig og spesielt uforståelig spansk barne-tv og grøt, før barna gikk til køys fulle av inntrykk og røde kinn.
Når begge barna så endelig sovnet, fyrte vi av en runde kaffe, slo oss ned på takterrassen og nøt utsikten mot havet mens solen rolig avsluttet dagens ferd bak horisonten. Jeg er ikke en fyr som liker å snikskryte og i hvert fall ikke skrive ting som “Æsj, nå har vi det fælt” med dårlig skjult ironi, så jeg får vel heller bare si det med en rolig underdrivelse:
Jeg har hatt det verre.
/ Yaca con.. nei, vent.. Vamos a la pl.. nei.. Æh, glem det.
Barndomsminner – på sittepute gjennom Europa
“Da er vi på vei da dere” pleide fattern altlid å si. Med de ordene startet sommerferien og en lang, kriblende kjøretur ventet oss. Frankrike var målet, men turen dit var en sann reise i seg, og kjøreturene til sommervarmen vil jeg aldri glemme.
Mine kanskje aller beste barndomsminner kommer fra turene til Frankrike med familien. Når fattern utbasunerte de legendariske ordene “Da er vi på vei da dere”, visste jeg at livet smilte og at sommeren var i gang for fullt. Det var det offisielle klarsignalet og verden kjente ingen bekymringer. Og sommerferier da man var barn, var ikke som sommerferier nå. Det var noe magisk over det hele. Det var ikke telling av kroner og forsiktig organisering av dager, men et stort hvitt lerret som sto klart for å fargelegges. Det var et nærmest uendelig antall solfylte dager og ustanselige mengder lykke. Høsten lå så langt unna at den ikke fantes på kartet. Alt var bare glede. Og godteri.
Følelsen av å løpe rundt på tax-free-butikken på danskebåten og sanke inn nødvendig proviant for å overleve flerfoldige uker i utlandet, er et godt minne fylt av søtlig parfymeduft og deilig, syntetisk fruktsmak. Sommerferien var også den ene gangen i året der man plutselig opplevde en veldig oppsving i de likvide midlene. Smilende besteforeldre ga velvillig en slant feriepenger til barnebarna sine og disse sørget jeg for å investere på best mulig måte, og derfor var det ofte bare lommerusk igjen da vi gikk av båten i Tyskland, kun få timer og en urolig natt etter avreise. Med magen full av skumgummi gikk ferden videre nedover Europa
Ventingen var nesten halve gleden den gangen. I to lange dager satt jeg på en gul sittepute gjennom hele Europa og ventet i spenning. Telte biler, skyer, timer og land, alt for å holde øyne på målet uten å bli tullerusk av all ventingen. I enden av den evigvarende bilturen ventet nemlig den hellige gral: Badebassenget. Vi har alltid bodd i det samme leilighetskomplekset, og badebassenget med den strenge vaktmesteren var selve karamellen. Hver sommer brukte vi time etter time på å dykke rundt i bassenget og lete etter løse mosaikkfliser, som til stadighet flasset av fra sidene av bassenget. Så samlet vi de i fargefulle hauger på balkongen og sammenlignet med resten av søskenflokken.
Jeg blir fortsatt melankolsk på grensen til det virkelig mollstemte når jeg hører sanger jeg forbinder med disse nær sagt magiske sommerferiene fra mitt barndoms paradis. De samme postkassettene gikk på repeat hele veien fra Oslo til Provence, og gjerne hele resten av ferien også, så det er kanskje ikke så rart at jeg nærmest reagerer som en av Pavlovs hunder hver gang jeg hører Kyrie Eleison, Reidar reiser snart, Sing me a song, Mr. Tambourine man og Kingston town. Det knyter seg i magen, minnene raser forbi og jeg fylles av en slags ambivalent lykkefølelse, kanskje også kjent nostalgi.
Når jeg tenker meg om, så var kanskje bilturen noe av det jeg har best minner av fra hele turen, selv om ferien i seg var et eldorado av strender, sol, arkadespill, karuseller og spennende godteri. For turen hadde den magiske spenningen ved seg. Ventingen. Løftet om at man var på vei et sted, et sted så fantastisk at man ikke klarte å beskrive det med ord. Kriblingen i magen. Gleden av å våkne opp i bilen og befinne seg i et annet land enn man sovnet i og vite at man er enda noen timer nærmere målet.
Og så, var man endelig og helt plutselig fremme. Det var nesten surrealistisk. All ventingen, alle forventningene. Og ingen følelse i verden kunne slå følelsen av å ligge i lufta og sveve over badebassenget, på vei til å plaske ned med full kraft i sommerferiens første superplask.
God sommer, godtfolk!
Fun fact: Denne teksten skulle egentlig handle om at flere ønsker forbud mot bruk av sitteputer i bil for barn. Dette kan man blant annet lese om i denne saken i VG. Så skulle jeg på en meget naturlig og fin måte heller anbefale at man anskaffer seg et skikkelig kvalitetssete, slik som f.eks dette Axkid-setet fra Jollyroom som vi nylig selv gikk til anskaffelse av. Men så ble det altså kun med en fotnote, for minnene av sommerferiene fra min glade barndom tok helt overtaket og kapret teksten. Sånn kan det gå. Men like fullt: Sørg for å sikre barna skikkelig før dere legger ut på langtur! En sittepute er kanskje et trivelig klenodie, men det gir altså ingen støtte for barnets hode eller nakke. Ønsker du flere tips til valg av bilsete, kan du sjekke ut: http://pappahjerte.no/tips-valg-av-bilsete-for-barn/
/ kyyyyrie eleisoooon