Det første jeg kjente da jeg våknet i dag, var et kyss på kinnet. Jeg vet ikke hvorfor, men plutselig var det bare der.
Før jeg rakk å få opp øynene, og helt spontant. Et lite suss på kinnet. Fra 4-åringen. Uvisst hvorfor, men han må vel bare ha vært glad og fornøyd og klar for en ny dag. Jeg så på klokka, den var 09.00…
09.00!! Nesten 9 timers søvn og en suss på kinnet, hvorfor kan ikke hver dag starte sånn?
Vi har fortsatt ingen plan for hva vi skal finne på i dag, men med en start som dette, må det både lommetyver og tordenvær til for at ikke denne dagen skal bli bra. Og jeg vet om en som skal få en stooor is til lunsj
/ Ha ein strålande dag, med eller uten suss på kinnet
I dag har jeg sett det rareste jeg har sett på mange år
For det er en merkelig greie her nede som jeg aldri har sett noe annet sted. En mann som kjører rundt i gatene på en moped mens han spiller på en fløyte. Høyt. Akkurat som isbilen, bare høyere og mer irriterende. Men dette er ikke isbilen, for dette er: Knivslipemannen!
Jepp, det stemmer, knivslipemannen. På sin lille knallert, prutter han rundt fra morgen til kveld for å sjekke om det ikke skulle være noen som tilfeldigvis skulle ha behov for å få slipt en kniv eller to. Og det er det jo sjeldent. Men er man først nordmann på tur og ramler over noe sånt, så må man jo prøve!
Så da han endelig kom forbi oss, etter endeløse runder med passiv fløyte i nabogatene, vinket vi ham til siden og ga ham en kniv. Skal sies at det var en ganske impulsiv beslutning, så vi måtte bare raske med oss den første og beste kniven vi fant mens han sto der og ventet, som selvfølgelig også viste seg å være kjøkkenets desidert skarpeste. Men knivslipemannen så ikke ut til å la seg affisere og satt i gang sitt merkverdige rituale.
For bak på bagasjebrettet hadde han en liten boks som han fisket frem saker og ting fra, og plutselig hadde han forvandlet hele mopeden til en knivslipemaskin! Reimer og bånd festet sammen hjul og slipesteiner, og mens motoren sto der og brølte og spant på tomgang, sto han bak og slipte en allerede sylskarp kniv. Herlig.
Vi humret selvfølgelig godt i skjegget av dette merkelige opptøyet av en mann, men best lo han til sist. For det er nærmest ikke turister her i området, men der han plutselig sto overfor en blekfet turist som ville vite prisen på å kvesse en allerede sylskarp ikea-kniv, må han ha sett sitt snitt til skrive regningen med gaffel. Og det gjorde han
Og sånn ble det at vi til prisen av minst 10 nye kniver, fikk kvesset en allerede sylskarp kniv, før han pakket sakene, hoppet på knallerten og pruttet i vei for nok en lang dag med kniver og fløytespill.
Noe sier meg at den knivslipende herremannen må ha skjønt at den sylskarpe knivens eier, ikke akkurat var den skarpeste kniven i skuffen
/ Men dæven steike, i morgen skal det kuttes tomater!
Med fare for å fornærme hele den norske tomatindustrien: Det er noe med spansk sol
Jeg vet ikke hvorfor, men en av de tingene jeg alltid gleder meg til når jeg skal på ferie til varmere strøk, er å sette tenna i en kortreist tomat. Født og oppvokst i stekende sol, klasket på en skive loff, dandert med et pepperdryss og rett i fleisen. Fantastisk
Så ja, endelig er vi tilbake der tomatene danser i munnene og barna får muffins til frokost. For vi rakk ikke engang å stå opp før plutten hadde tatt på seg skoene og var klar for en tur til bakeren nedi gata som selger bittesmå muffins. Av alle de tingene han husker fra sist ferie, tror jeg kanskje det er det sterkeste minnet. Rart det der
Kan for øvrig melde om at flyturen i går gikk veldig mye bedre enn forventet. Takket være en god strategisk plan om å kjedefôre barna med mat og snop, klarte vi å få tiden til å gå, til tross for at lillesnuppa ikke sov et sekund!
På sånne turer gjør man liksom alt man kan for å kjøpe seg tid, og på et tidspunkt ga Christina en fruktstang til lillesnuppa uten å ta av papiret, bare for å kjøpe seg et ekstra halvminutt Småbarnsforeldre vil forstå
Pluttelutten tok seg faktisk en times cowboystrekk underveis, men lillesnuppa stemplet ikke ut før vi brummet av gårde langs motorveien, sånn 01-ish på natten. Trøtt som en rumpepinne, men for sta til å sovne.
Så i dag går tiden i sakte tempo og ingenting stort er på tapetet. Bare komme seg på plass, sove litt mellom slagene og spise muffins når man kan
Mister sjokolademelk og frøken sovesveis
P.S. Hvis du har litt dårlig plass i håndbagasjen, ikke kjøp den tykkeste boka i bokhandelen på flyplassen
I dag våknet vi forsyne meg til regn og tåke, så nå pakker vi bare bagen og stikker til varmere strøk. Jeg mener, hallo, i verdens rikeste land.. Regn? Tåke? Nei, takke seg til. Da flagger vi heller ut som værflyktninger for et par ukers tid og fiser ned til una cerveza og vamos a la playa. Får vel ta med ungene også da.
Yrkesskadde bloggere som vi jo er, kommer vi selvfølgelig ikke til å klare å ta helt ferie og kommer til å holde koken oppe med ferieblogg og haraball. Lover dessuten å ikke snikskryte så altfor mye. Neida. Joda.
Så gjenstår det å se om årets ferie klarer å toppe fjorårets store høydepunkt:
Nettbrettet er fulladet, ryggsekken tettpakket, stua full av stress og rot overalt. Det må bety hjemreise.
Det er alltid noe trist over å skulle reise hjem fra ferie. Alt man har gledet seg til og det nye livet man har endelig har fått en slags rutine på, skal plutselig pakkes ned igjen og stues vekk som en gammel minkpels.
Plutselig begynner man å tenke på alt man gjerne skulle gjort så mye mer av før man suser hjemover igjen. Forfriskende bad på stranda, varme lunsjer med kald drikke, en rolig kaffe mens praten suser, baguettekjøp om morgenen, takterrassen om kvelden.
Sukk, tiden gikk så altfor fort. Igjen.
´sup?
Nydelige Frigiliana.
Baguetteraid med farmor og farfar.
Ett stykk røddig Cappuccino, takk
Men men, da er det i hvert fall fint at man skal hjem til Norge, verdens flotteste land. Tilbake til landet vi er så glad i. Til tacofredag, NRK-lisens, ostehøvel og laks. May-Britt Andersen, Kaptein Sabeltann, Jahn Teigen og Bettan.
Så takk for nå, kjære Spania, men dette er nok adios. Jeg lover å holde det gående med språkopplæring på Duolingo-appen til neste gang og lære meg mer enn bare “Hei, venn! To bæreposer og jenta spiser appelsiner, takk”.
I dag befant jeg meg plutselig i en veldig uvanlig situasjon.
For mens vi var på stranda fikk jeg helt plutselig tid for meg selv!
Helt uten verken barn eller arbeidsoppgaver! Barna var på trilletur med farfar, frua lå og purket i solen, farmor leste bok og jeg hadde glemt boka mi hjemme.
Så hva gjør man? Kan jo ikke sitte rett opp og ned og stirre tomt ut i evigheten heller. Så da ble det å underholde seg selv som best man kan. Og det kan selvfølgelig bare bety én ting: Hyss og ablegøyer.
Og sånn gikk det:
Får e ikke mer moro enn man gjør´e til sjæl, sa folk
Her gjør jeg alt jeg kan for å skli ubemerket inn i folkemengden og bli akseptert som en av de lokale.
Jeg sitter med min lille “lett å lære spansk”-app på kveldene, jeg hilser og prøver å betale for meg på spansk, jeg unngår å bruke strandsandaler, jeg sender spanske vibber og gjør i det hele tatt alt jeg kan for å virke så spansk som mulig.
Helt nonchalant triller jeg gatelangs og later som at alt jeg ser bare er helt hverdagslig.
Men hva hjelper det når vi er ute på trilletur og Christina plutselig blir borte, inntil jeg snur meg rundt og får se dette:
Wiiii, en morsom hundebæsj!
Snakk om å rive ned fasaden! Og hva er det som skjer her egentlig? Se på det smilet!
Tenk om noen satt og så på dette, kva kan de ha tenkt?
– “Okei, greit at turistene kommer hit og krever svenske kjøttboller på stranda og går rundt med sokker i sandalene og oppfører seg som brisne apekatter … Men dette? Bilder av hundebæsj?! Hvaiallverdenerdetsomforegår?!”
Jeg kan nesten ikke tro det, men jeg har faktisk lest ferdig en bok! Etter at plutten kom til verden har mengden boklesing sunket drastisk og etter at jeg ble tobarnsfattern har det blitt enda verre.
Hver eneste bok jeg begynner på kjemper en håpløs kamp om min oppmerksomhet, og i konkurranse med barn, tv, trening, soving og andre sysler, har samtlige bøker kommet til kort.
Det begynner så fint, men så blir det litt for mange kvelder der jeg prioriterer noe fornuftig som soving eller noe ufornuftig som sosiale medier på sengekanten, og vipps er all magien ute av boka. Så er den glemt.
Men nå, endelig, etter mange avbrutte forsøk, har jeg endelig klart det!
Helge Ingstad – Pelsjegerliv, en fantastisk beretning fra en beintøff virkelighet. Anbefales!
Blir dette litt som å skryte av at man har besteget det høyeste fjellet i Danmark? Ja jo, på mange måter, men samme kan det være. Jeg er tilbake i gamet og det føles bra Alt som skulle til var noen feriedager uten et eneste forståelig ord på tv og noen rolige stunder mellom slagene.
Så kjære Helge, takk for følget, det har vært fantastisk. Men nå går turen fra den iskalde tundraen nord i Canada til en liten by i Frankrike midt under krigens dager.
Vel vel, Anthony, klarer du å vinne kampen om oppmerksomheten, mon tro?
Så spørs det da. En ny bok, kan det virkelig gå? Når ferieboblen sprekker og hverdagen innhenter meg, vil jeg noensinne se slutten?
Stakkars Anthony vet ikke hvilke odds han er oppe mot. Noe sier meg at “Alt lyset vi ikke ser” fort kan bli liggende på nattbordet til et godt stykke ut i 2016, da jeg finner det for godt å pakke den ned og heller begynne på en kortere, mer lettlest variant.
Min egen bok for eksempel, for den, tro det eller ei, har jeg faktisk ikke lest ferdig enda! #livetsironi
Okei, det er kanskje litt rart å si “Å herregud, har du sett noe så søtt?!” om sitt eget barn, men da jeg kom over dette bildet som frua hadde knipset i går …
Ja jeg beklager altså, men jeg må bare få si det:
Å herregud, har du sett noe så søtt?!
Nyter livet i Spania. I kjøkkenvasken <3
Og jeg vet at det er helt utafor å snakke høyt om hvor søte man synes sine egne barn er …
Og alle vet jo hvor utrolig irriterende det er med småbarnsforeldre som er helt forhekset av sine egne barn …
Og jeg alltid vært fast bestemt på at jeg i hvert fall ALDRI skal bli en sånn!
… men fasan heller, et lite bilde er alt som skal til.
Samme kan det være med prinsipper, etikette, uskrevne regler og jantelov.
Når man sitter der helt kvalm av kjærlighet betyr alt annet fint lite.
Det er ingen tvil om at det er stor stemning å kose seg på stranda, men som det skulle vise seg så har nok frua og jeg to vidt forskjellige definisjoner av hva det vil si å kose seg på stranda.
For mens jeg var travelt opptatt av å storkose meg på stranda, var frua langt mer opptatt av å dokumentere alt som foregikk “bak kulissene”. Og dette delte hun gladelig på sin Snapchat-story med sine drøyt 3000 følgere. Og det fikk ikke jeg med meg selvfølgelig.
Så da jeg kastet meg hodestups ut i bølgene eller la meg ned for å slappe av på stranden etterpå, var jeg lykkelig uvitende om den lille paparazzien som jobbet i det skjulte.
Og da hjelper det jo lite om jeg prøver å legge ut et snikskryteinnlegg med bilder av typen:
Koser oss på stranda.
Fattern ute og koser seg mæxx på bøljan blå!
Når frua allerede har revet ned fasaden med bilder som dette:
Neida så …
Joda så ...
Se her ja … #sovehjerte
Spesielt mye bedre ble det ikke da jeg kom hjem fra stranden og skulle legge ut på sykkeltur med fattern.
Jeg knipset selvfølgelig flere bilder som jeg tenkte å briefe med i etterkant, men det faller liksom litt til marken når frua allerede har vært ute med denne:
Ordrett sitat faktisk… #kleint
Så neida så.. Skakke værra så lett å snikskryte, si!
Det er som det gamle jungelbrølet går: “Når frua snapper får fattern lide”.
