Det er klart jeg angrer, men det som er gjort er gjort. Jeg kan ikke gå tilbake på det nå. Det er ikke som om vi kan spole tiden tilbake og late som om det aldri har skjedd. Det har skjedd.

Nå må vi se fremover og komme oss videre. Sammen. Det var bare én gang, jeg lover, det skal aldri skje igjen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Sorry!

Men du aner ikke hvor kjedelig det kan være, du! Sitte og stirre inn i en dataskjerm hele dagen lang. Drikke kaffe, sjekke mail, skrive, ta en brødskive. I blant trenger jeg mer! For det er faktisk ganske kjedelig å være voksen, spesielt på jobb. Men så stikker man innom kjøkkenet da, mest for å se egentlig. Gløtte litt på skapdørene og myse inn i fryseren. Man vet jo aldri.

Som oftest blir det bare en kaffe, men i dag ble det mer.. Den bare lyste mot meg, hva skulle jeg gjøre? Jeg forventer ikke at du forstår og jeg skjønner at det virker ganske ubetydelig akkurat nå, men jeg var sulten, trøtt og sårbar. Og uansett: Jeg visste jo ikke at det bare var én igjen!

Hvordan i all verden skulle jeg vite at mamma hadde lovet dere kinderegg til kvelds?

Så beklager da, men det ser visst ut til at vi er tomme for kinderegg. Samme det vel, du kan få velge hva du vil fra godteskapet og der har vi jo fortsatt massevis av…

Oj, der var det ikke stort igjen. Pappa var visst fysen i går også. Og i forgårs..

Men du kan alltids få… tja… Halslinser? Med eucalyptus?

Sant det, det er jo det aller verste du vet. Hupps! Unnskyld da.

/ Spist er spist 😉

* Følg Kinderegghjerte på Facebook *

Med den nært forestående 2-årsdagen, kom jeg plutselig på et innlegg jeg skrev da plutten fylte to år i februar 2014.

Det handlet om nettopp dette med 2-årsdagen, for det er ikke bare en hvilken som helst bursdag, men en stor stor merkedag, i hvert fall for meg. 2-årsdagen er nemlig det jeg liker å kalle “Bikkedagen”, for det er rundt da det bikker over fra å være mer arbeid enn kos, og virkelig begynner å bli gøy å leke med barna.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For spør du meg, så er det å ha barn en evig balansegang mellom arbeid og kos. I starten er det veldig mye arbeid, selvfølgelig også mye kos, men i mine øyne mest arbeid. Selvfølgelig er det trivelig med en liten bebis, men så er det også veldig mye grining, gulping, bæsj og kaos.

En liten bylt som ligger og sover på brystkassa er jo selvfølgelig noe av det triveligste som finnes, men enda veier mengden arbeid tyngre enn mengden kos.

Men etter hvert som tiden går, skifter balansen gradvis. Færre bleieskifter, våkenetter og gulpekluter, mer tid til kos, lek og moro. Og ganske nøyaktig på 2-årsdagen bikker det over til å være mer kos enn arbeid. Derav navnet “Bikkedagen” 🙂

Det husker jeg veldig godt med førstemann og jeg merker det nå, for tross mye fint og mange rørende øyeblikk, så er jeg ikke sånn superflink med babyer og har vel bare innsett at de to første årene ikke er helt mitt element. Men så, når barna begynner å vokse til og er klar for nye utfordringer, ja se da kommer far til sin rett!

Ballspill, klatring, sykling, herjing – jeg er klar for alt! For som jeg skrev allerede for 2,5 år siden: Det er først når barna bikker 2 år at det faktisk begynner å bli oppriktig gøy å leke med dem. Frem til da, er man mest som en ballvegg og/eller puslespillrobot 😉

Og det er en ganske fantastisk tanke, for selv med alt det morsomme vi har gjort de to siste årene, så vet jeg med meg selv at det er nå det bikker. Det er nå det virkelig begynner å bli gøy, den beste tiden ligger enda foran oss 🙂

/ Hipp hurra for Bikkedagen!

Les teksten fra da plutten fylte 2 år –> “Når blir det gøy å leke med barn?”

* Følg Bikkehjerte på Facebook *

Tenk det – på søndag blir lilletuppa 2 år. 2 år! Det høres kanskje lite ut, for hvis man snakker om et byggeprosjekt er ikke to år stort, men når man snakker om 2-årsdagen er to år hele livet. Det er så rart å tenke på, det.

Jeg husker fortsatt veldig godt den gangen Christina og jeg satt i bilen og pratet, noen få uker før termin. Magen hennes sto som en spinnaker og blokkerte sikten. Jeg husker nøyaktig hvor vi var, da tanken slo meg om at enda hadde vi faktisk ikke møtt det som ville bli en av de aller viktigste personene i livet vårt for alltid.

For det glemmer man jo å tenke på mens man går gravid. Eller glemmer… Man har selvfølgelig ikke forutsetninger for å se for seg noe sånt. At den lille kulen som ligger og dytter mot navlen fra innsiden, skal bli en av de aller viktigste personene i livet.

Ikke alle man har kjent og møtt tidligere, ikke venner gjennom flere tiår, ikke kolleger eller sjefen, ikke Barack Obama eller Gro Harlem Brundtland, men den ufødte kladden som får deg til å måtte tisse hele tiden. Er det ikke rart? Tenk hvilket ansvar å tilskrives allerede før man er født!

Og slik ting går, selv om jeg for to år siden ikke kunne se for meg hvordan livet ville bli med henne, kan jeg nå ikke se for meg hvordan livet ville vært uten. Lille, bestemte bøllefrø. Mitt lille bøllefrø. Og på søndag blir hun 2 år. Kanskje ikke så mye for et byggeprosjekt, men mye når det er et helt liv.

I den anledning må jeg bare dele dette herlige bildet av den lille tutta. Rotete og ikke spesielt bra sånn “fototeknisk”, men absolutt et av mine favorittbilder. Det er noe med den lille jenta og de altfor lange sokkene som gjør kål på hjertet mitt hver eneste gang jeg ser det 😀

/ Hipp hipp, nå skal det bakes 🙂

* Følg Bøllefrøhjerte på Facebook *

I går skrev jeg et ektefølt og rørende innlegg om min kjærlighet for Christina. En hyllest til den store lykken i livet og et ønske om å røre ved hennes sjel.

I dag delte hun dette…

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

(@umulius82)

Sånn atte… Jeg elsker deg også 😉

/ Men det er sant da <3

* Følg Fartheart på Facebook *

Tenk at det var her det skjedde. Akkurat her for snart seks år siden. Denne fotgjengerovergangen, dette krysset og det herlige smilet ditt som lyste opp hele byen.

Du med din lille kropp og altfor store sekk. Jeg med min store kropp og lille forstand for at noe stort var på gang. For der sto du og jeg skjønte det med en gang. Trengte ikke si hei engang, kunne egentlig bare ta deg med hjem og gi deg plass på badet, for det ville bli oss to uansett.

Det er rart med sånne øyeblikk når man bare vet. Det skjer ikke så ofte, men når det skjer tar magen aldri feil. Den vet. Om det så er bare sekundet før hodet, du vet det når du kjenner det i magen. Som sommerfugler. Den følelsen som sier at her er det noe bra på gang. Noe er riktig, en brikke har falt på plass.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Og da, mer enn noensinne, kjente jeg det.

Jeg vet ikke, det var bare noe ved deg. Hvordan den gigantiske sekken var så altfor stor for en liten kropp som din. Hvordan det var å møte deg for aller første gang og føle at jeg kom hjem. Og hvordan den bitende vinterkulden plutselig ble som dugg for solen ved synet av ditt smil. Det skal ikke så mye mer til enn det, før man vet. Og jeg visste. Og nå er vi her.

/ Et hus fullt av leker og kuponger på yoghurt <3

Les mer om første gangen vi møttes:
– Kjærlighet på et busstopp, Christinas versjon
– Kjærlighet på et busstopp, min versjon

* Følg Christinahjerte på Facebook *

Da jeg skrudde av lysene for å gå til sengs i går kveld, tok jeg en siste titt på hjørnet der kofferten og sekken min har ligget siden onsdag. Der de har ligget og skapt rot og dårlig stemning. Men nå: Helt rent. Jeg smilte fornøyd og tenkte ikke mer over det. Flinke mannen.

Det var ikke før jeg sto opp i morges, fikk meg en kopp kaffe, tasset ut i stua, satt meg i sofaen for å se litt barne-tv med barna og sjekke snapchat-storien til frua at det gikk opp for meg…

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

(fra @umulius82 på Snapchat)

Og der lå de fortsatt!! Altså, er det mulig? Kjære hjerne, er du seriøs?!

For da jeg skrev innlegget om at kofferten var i ferd med å smelte inn i omgivelsene, måtte jeg flytte på sekken og kofferten for å få photoshoppet et bilde av gangen. Derfor slang jeg dem bare ut i stua, for jeg skulle jo ta det med én gang uansett.

Meeeen, så gjør man ditt, så gjør man datt og vips så var kofferten blitt en del av stua! Hahaha!

Det verste er at jeg helt seriøst ikke tenkte på det ÉN eneste gang i hele går, selv om jeg var hjemme stort sett hele dagen og helt sikkert har måttet tråkke over kofferten ved flere anledninger.

Om ikke annet, så har dette i hvert fall fått meg til å innse at “Smeltende koffert”-syndromet faktisk er et problem. Enten det eller så tror jeg kanskje jeg må gå barneskolen om igjen, for selv om dette bekrefter teorien om at ting kan smelte inn i omgivelsene, så kan jeg ikke annet enn å begynner å betvile egen intelligens 😉

/ Skjerpings hjerne, skjerpings

Les det første innlegget: “Når kofferten smelter inn i omgivelsene”

* Følg Kofferthjerte på Facebook *

Du tror kanskje at jeg tuller, men bare la meg snakke ferdig: Ting som ikke blir ryddet bort, vil før eller senere smelte inn i omgivelsene. Det er sant, jeg har sett det skje en million ganger.

Kofferten som før var en stor og brysom klump midt på gulvet, vil i løpet av få dager bli en naturlig del av gangen. Hjernen min aksepterer bare at sånn har det blitt, og så går livet videre. Ikke lenger rot, ikke lenger problem. Bare litt mindre gulv å gå på.

Du tror kanskje at jeg tuller, men for meg så er det faktisk sånn. Christina kommer aldri til å forstå, kanskje ikke du heller, så la meg heller vise deg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Her ser du kofferten slik den ligger nå:

Men så går det litt tid så glir den sakte men sikkert over til å bli dette:

Og så, noen dager senere, har det som før var en brysom og irriterende klump midt på gulvet, blitt til dette:

Og når kofferten først har blitt til en forhøyning i gulvet, ja så aksepterer hjernen min det og beveger seg videre. Ikke noe rot, ikke noe problem.

Det samme gjelder for alt annet også, enten det er en stabel med klær i trappa eller den røde lille plastdingsen som ligger på den hvite stolen i hjørnet. Nå som den har ligger der en stund, har det som før var “den hvite stolen med rot på” på magisk vis blitt til “den hvite stolen med røde detaljer”. Ikke lenger rot, ikke lenger problem.  Kanskje litt irriterende at man ikke lenger kan sitte i den, men sånn er det bare. Intet system er perfekt.

Dette systemet har fungert helt utmerket for meg i alle år, men noe litt annet blir det når man plutselig har samboer og barn, for jeg innser jo at dette helt sikkert må være ekstremt irriterende å leve med.

Så i dag har jeg tenkt til å ta affære. Kofferten skal vekk, klærne skal i skapet og kanskje jeg til og med skal kline til med en liten gulvvask. For til vanlig pleier Christina å mase om slike ting helt til jeg fikser det, men de siste par dagene har hun ikke nevnt kofferten med et ord, og det kan bare bety at det er stille før stormen. Så nå brenner det på dassen for å få fikset dette så snart som mulig, hvis ikke kommer dette:

Til å bli til dette:

/ Takk for nå, kjære koffert

* Følg Sofahjerte på Facebook *

Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å kommentere denne saken, men altfor mange har etterlyst et svar fra meg. Så here goes.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For i en tid med mye motbør, vil jeg faktisk få takke Mannegruppa Ottar for alt de har gitt meg. For at de endelig har bekreftet det jeg har gått rundt og grublet på, så altfor lenge.

For det er en rar ting det der med kommentarer og tilbakemeldinger på en blogg. På én måte så bryr man seg liksom ikke, men samtidig så gjør man jo det. Det rare er bare at hyggelige tilbakemeldinger går så fort i glemmeboka, mens de kjipe sitter i. Spesielt fra andre menn. Og blogg er liksom ikke så utbredt blant menn, så hvis jeg først hører noe pleier det å være når en sak har gått viralt og blitt spredd utenfor min vanlige leserkrets. Og da kommer det..

Jeg er ikke mann nok, jeg skriver som en kjerring, jeg er en skam for ekte mannfolk, en pingle, en dott etc etc. Du vet, hele den regla der.

Og det er jo sånt man gjerne fnyser av, men likevel, så tar man jo notis. Fremstår jeg litt for pinglete? Burde jeg skrive mer om benkpress og kampsport, og mindre om at jeg sitter når jeg tisser? Burde jeg kanskje ikke brette ut sjela og skrive sårbare tekster om min altoppslukende kjærlighet til barna? Er det ikke sånt ekte menn gjør?

Men så kommer Mannegruppa Ottar og vrir all min bekymring til bekreftelse, for nå som gruppa er eksponert i fullt dagslys har det plutselig gått opp for meg: Hei, vent nå litt, det er ikke meg, det er jo for faen deg! Du, kjære mannegruppe, som representerer alle de mannfolka som gjør skam på begrepet “mann”. Ikke meg som tør å vise meg sårbar, men deg som er blitt selve definisjonen på det utdaterte begrepet om at ekte menn er en gjeng med lavpanna rasshøl.

Utmerket voldtektvits, monsieur. Skål!

Misforstå meg rett: Jeg mener, tror og håper at blant de rundt 40 000 medlemmene er det bare er en liten elite av idioter som har ødelagt for resten. Og det er dem jeg vil takke, for nå som jeg vet hva dere faktisk er, slipper jeg å ta meg nær av det dere skriver noensinne igjen.

Men for all del, jeg er sikkert en skam for menn fortsatt altså. Jeg blogger, jeg bruker hansker når jeg jobber i hagen, jeg drikker melk fra glass og jeg går med tøfler på kalde kvelder. Jeg sitter når jeg tisser, jeg kan ingenting om bil, jeg er fortsatt litt mørkeredd og jeg elsker varme bad.

Men jeg tør å ta av meg rustningen og blottlegge mine mest sårbare sider i en blogg. Jeg tør å være meg selv og stå for den jeg er. Det er sånt ekte menn gjør. Det de derimot ikke gjør er å legge ut hevnporno, pedofilivitser og trusler om overgrep.

For ekte menn kan gjerne sitte og tisse, men de sitter derimot ikke i en lukket runkering på nettet og verbalonanerer hverandre med voldtektvitser.

/ Takk skal dere ha, karer.

* Følg Mannehjerte på Facebook *

Du som fortalte meg at det var tilbud på smågodt, da jeg sa jeg var fysen på melkesjokolade. Ekte melkesjokolade.

For når man blir det, så er det jo bare melkesjokolade som gjelder. Det vet du vel. Så hvorfor måtte du nevne smågodtet?

Jeg stolte på deg og tenkte: Jeg kjøper bare en liten pose, det vil jo hjelpe. Dessuten blir det ikke så mye.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men det gjorde det. Det blir alltid det. Mye mer enn en sjokolade. Kunne du ikke bare bedt meg ta min sjokolade og gå, uten så mye som en gummikrokodille?

For jeg hadde jo egentlig ikke noe lyst på smågodt, men jeg lot meg friste og nå krymper den kjempestore posen hver gang jeg ser på den, og jeg føler jeg meg hundre ganger mer uggen enn da jeg først dro på butikken og jeg har spist så mye som jeg aldri skulle spist og jeg vil aldri hverken se eller smake smågodt noensinne igjen!

Og dessuten…

Jeg har fortsatt lyst på melkesjokolade.

/ Det er lov å la seg friste lure 😉

* Følg Krokodillehjerte på Facebook *

Er dette jorden? Hvor er jeg? Hva er jeg? Ligger jeg kanskje fortsatt og sover i Spania og alt dette bare føles virkelig? Gårsdagen må jo være et produkt av mine fantasier, for flyturen hjem fra Spania gikk rett og slett som en drøm!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Der turen nedover føltes som en evighet på boks, føltes gårsdagen som et knips av et vindkast. Men det startet ikke fullt så bra, da vi satt og koste oss med en is på flyplassen og plutselig innså at vi hadde blingset på klokka og at det var 2 minutter igjen til gaten stengte! Enda var vi eeevigheter unna gaten, så da gikk far i supermannmodus, plukket opp begge barna og løp. Langt.

Da vi endelig kom frem, innså jeg hvorfor man helst ikke skal bære tungt og løpe i nærmere 30 grader i olabukse. Å du hellige vannkran! Jeg svettet altså så voldsomt at jeg vurderte å bare hive klærne og heller sjekke inn som naturist.

Men alt etter det, gikk altfor bra til at det skal være mulig. Hele flyturen oppførte barna seg som veldresserte aper i verdensklasse, og da vi kom frem ble vi møtt av en smilende svigermor som hadde med både mat, drikke og jakker til barna. Hjemme ventet svigerfar med overraskelser på lager, for svigers og olde-svigers har hatt dugnad i huset mens vi har vært borte og gjort unna mange småjobber som har ligget på vent. Hallelujah!

Den følelsen når man ser norsk jord igjen <3

Da barna endelig kom seg til sengs, fyrte vi i peisen, tok oss en skive med brunost og sank sammen i sofakroken. Og da jeg senere var ute med kveldstur med Teo og kjente det kalde draget i luften og lukten av peiskos, merket jeg hvor deilig det er å komme hjem til gode gamle Norge igjen.

Men gårsdagen var lang, koffertene ligger fortsatt strødd og ingen kom seg i seng før lenge etter leggetid, så i dag kjører vi det helt piano i pysjen alle mann. Bare hjemmekos uten noe vi skal rekke. Lage litt muffinsbutikk, smake på litt reisegodteri, supe på en kaffe og fyre litt i peisen.

Og så sant dette da altså ikke er en meget behagelig drøm, skal jeg lage en liste og poste et innlegg i kveld med våre beste tips for en behagelig flyreise med barn. For en flyreise lik den vi hadde i går, unner jeg absolutt alle småbarnsforeldre (og med-passasjerer) 😉

Stay Cool 😉

Muffinsbutikken snart klar for business 🙂

/ Hei og hå – den brunosten var rå 🙂

* Følg Norgehjerte på Facebook *