Trikset med gode tradisjoner er å starte med lave forventninger 🙂
Det er rart det der med barndomsminner og tradisjoner. For jeg tenker alltid at ting vi finner på med barna umiddelbart kommer til å falle i smak og bli en tradisjon over natta. Men ofte blir det ikke som pappa forventer. Barna er bare sånn middels interessert og gir kanskje ikke den responsen man hadde sett for seg.
Og det er selvfølgelig greit, men man kan jo ikke gi seg av den grunn. Trikset er å holde på tradisjonen og gjenta den igjen. Og igjen, helt til det blir en tradisjon. For er det ikke det tradisjoner er da – gode minner gjentatt over tid og arvet videre? Så har man jo ingen garanti for at alle tradisjonene vil sitte, kanskje vil de aldri bli glad i det du liker, men man kan jo ikke gi seg på første forsøk. Trikset er å ha lave forventninger, for det kan ta tid å bygge opp gode tradisjoner.
Slik som i dag.
Jeg hadde stått opp tidlig for å få med meg en av mine viktigste tradisjoner fra min barndoms jul: Luciamorgen. Stå opp tidlig for å se på svenske barnekor synge dagen inn på tv, mens man spiser lussekatter og drikker kakao med krem. I mitt hode har jeg alltid elsket det, men kanskje ikke? Kanskje jeg synes lussekatter smakte rart og heller ville sove de første årene? Men med tider og stunder, ble det noe av det kjæreste jeg har. Sitte benket klokken null syv null null med søvnrusk i øyet og mumse boller, mens kremete kakao fylte kroppen med glede. Og det ønsker jeg å sende videre til mine barn.
Det er ikke med det sagt at jeg synes tradisjoner må være helt like fra år til år. Jeg tror ikke man skal bli for slavisk opptatt av at alt skal være likt, men heller la tradisjonene leve og fornye seg. Enten det er luciamorgen eller sommeren på hytta, det viktigste er vel at man prøver å skape gode minner som gir trygge hjørnesteiner å ha med seg videre i livet. For et juletre kan like gjerne være av plast og pynten kan godt henge skjevt, det viktigste er at man prøver. Og prøver igjen. Og vips er det blitt en tradisjon 🙂
Slik som med min luciamorgen. Jeg vil jo helst at hele familien skal sitte benket og få med seg alt, men for to år siden var det bare plutten og jeg som deltok på feiringen, mens jentene lå oppe og purket. I fjor husker jeg ikke riktig hva som skjedde, og i år var jeg helt alene. Alene med kaffekoppen og en lussekatt – og jeg koste meg glugg!
Så snart de andre kom ned, satt jeg bare på opptaket fra start, varmet opp kakaoen og fisket kremen ut av kjøleskapet. Barna tok én bit av hver sin lussekatt og så en halv sang på tv, før lillesnupp ropte “Bæsjeklatt!” og så løp videre.
Men det er en start. Neste år kanskje de tar to biter. Neste år kanskje tre. Og om 30 år er det de som pisker opp sine barn for å dele sitt kjæreste barndomsminne 😉
/ Peter var en stalledräng
