Nå som jeg endelig hadde noe jeg skulle skryte av…
For i kveld leste lillesnuppa sin første bok! Hun var så søt der hun satt i pysjen, oppå magen til pappa og bablet i vei med pipelyder og vokaler. Bladde side for side og hadde engasjert høytlesning fra start til slutt. Riktignok bare tullelyder og babbel, men samme det: Lest er lest 😉
Ganske stolt av den lille tuppa, knipset jeg et par bilder med mobilen. Så smilte jeg kry for meg selv og gledet meg til å fortelle Christina om det.
Da det endelig var min tur rakk jeg bare å lese de to første sidene, før hun kveilet seg over på siden og begynte å glippe med øynene. For hvem trenger vel pappa når man kan lese sine egne godnatthistorier? 😉
Og dette gjorde meg bare så glad, for det er alltid artig å oppleve noe nytt for første gang. Det første smilet, de første ordene, de første skrittene. Det er noe helt spesielt med den overraskende gleden, viten om at det aldri har skjedd før og at ting går fremover. Hun utvikler seg foran øynene på meg. Magisk.
Så skulle jeg bare reise meg opp for å lempe henne over i ribbesenga, men med et litt klønete bevegelse klarte jeg å smelle kneet i bakhodet på henne. Ikke kjempehardt, men nok til at det ble ganske dårlig stemning. Furting, surmunn og tilløp til gråt. Jeg beklaget, klappet og koste alt jeg var god for, og heldigvis fungerte det. Vel, til dels.
Jeg trodde først at saken var ute av verden og at alt var tilgitt, men lillesnuppa var tydeligvis ikke enig. Jeg skrudde av den siste strimen med lys fra taket og tok en liten bonusrunde i det bekmørke rommet for å berolige den lille bylten i armene. Så ble det stille og jeg la henne ned forsiktig. Stille. Hadde hun sovnet allerede? Men da hørte jeg plutselig en snurt liten jentestemme bryte gjennom stillheten og mørket, en stemme som som tydeligvis ikke var fornøyd før hun fikk siste ord:
– “Dumme pappa”.
Deretter sovnet hun tvert.
Så, som sagt: Det er alltid nesten alltid artig å oppleve noe nytt for første gang 😉
