Lesestund med dumme pappa

Nå som jeg endelig hadde noe jeg skulle skryte av…

 

 

For i kveld leste lillesnuppa sin første bok! Hun var så søt der hun satt i pysjen, oppå magen til pappa og bablet i vei med pipelyder og vokaler. Bladde side for side og hadde engasjert høytlesning fra start til slutt. Riktignok bare tullelyder og babbel, men samme det: Lest er lest 😉

Ganske stolt av den lille tuppa, knipset jeg et par bilder med mobilen. Så smilte jeg kry for meg selv og gledet meg til å fortelle Christina om det.

Da det endelig var min tur rakk jeg bare å lese de to første sidene, før hun kveilet seg over på siden og begynte å glippe med øynene. For hvem trenger vel pappa når man kan lese sine egne godnatthistorier? 😉

 

 

Og dette gjorde meg bare så glad, for det er alltid artig å oppleve noe nytt for første gang. Det første smilet, de første ordene, de første skrittene. Det er noe helt spesielt med den overraskende gleden, viten om at det aldri har skjedd før og at ting går fremover. Hun utvikler seg foran øynene på meg. Magisk.

Så skulle jeg bare reise meg opp for å lempe henne over i ribbesenga, men med et litt klønete bevegelse klarte jeg å smelle kneet i bakhodet på henne. Ikke kjempehardt, men nok til at det ble ganske dårlig stemning. Furting, surmunn og tilløp til gråt. Jeg beklaget, klappet og koste alt jeg var god for, og heldigvis fungerte det. Vel, til dels.

Jeg trodde først at saken var ute av verden og at alt var tilgitt, men lillesnuppa var tydeligvis ikke enig. Jeg skrudde av den siste strimen med lys fra taket og tok en liten bonusrunde i det bekmørke rommet for å berolige den lille bylten i armene. Så ble det stille og jeg la henne ned forsiktig. Stille. Hadde hun sovnet allerede? Men da hørte jeg plutselig en snurt liten jentestemme bryte gjennom stillheten og mørket, en stemme som som tydeligvis ikke var fornøyd før hun fikk siste ord:

– “Dumme pappa”.

 

Deretter sovnet hun tvert.

Så, som sagt: Det er alltid nesten alltid artig å oppleve noe nytt for første gang 😉

 

 

* Følg Dummehjerte på Facebook *

Ullpledd, sokkær og sushi

Jeg har alltid ment at første juledag er årets verste dag. Magien er brutt og verden er som nedtråkket konfetti.

Men jo eldre jeg blir, dess mer liker jeg dette litt rare antiklimakset av en dag. En dag skrevet i julegledens navn. En dag der verden tar pause og alle leker finnes frem 🙂

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Selges høystbydende over “tusen femti hundre kroner”

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Usikker på hva boka handler om, men ser ut som noen har smuglet noe ulvolig x-)

 

En dag der klokkene tikker sakte og veldig stille. Ikke et hint av stress fra morgen til kveld, bare subbe rundt i pysjen og nyte et lite hvileskjær fra hverdagen. Leke litt her, rydde litt der og bare være sammen. Og for en dag å gjøre det på, for i gangen bugner det av leker og nye gleder.

Så mens a mor lå på sofaen og hooket med det nye ullpleddet sitt, sto far på kjøkkenet og forelsket seg i den nye potetskrelleren, mens barna spiste godteri-sushi og lekte med lekesand.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hei sand, Taj Mahal, jo!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

A mor nede for å fjerne sand for ni hundrede gang for dagen 😉

 

Og sånn har det vært i hele dag, bare kos og slaraffenliv 🙂 Vel.. med unntak av timene som gikk med til å sortere den vanvittige mengden med arveklær som hadde tatt over store deler av andre-etasjen. Det viste seg å være en mye større jobb enn først antatt, men fy fasan så å bli ferdig!

Dette ble for øvrig året da jeg for første gang ble oppriktig glad for ullsokker! Så skulle det altså gå 35 år.. For det var jo det aller kjipeste man kunne få da man var yngre, men da jeg pakket opp de håndlagde herlighetene og snek dem på meg i går kveld, var det ingen tvil: Tottelottene var i himmærn! 😀

Men nå skal jeg tilbake på kjøkkenet for å skrelle gulrøtter. Ikke at jeg har lyst på gulrøtter, jeg må bare skrelle et eller annet, for fatterns nye potetskreller er seriøst det beste som har hendt verden siden vannklosettet kom til byen.

Ha en fortsatt knakende fin jul, folkens! 🙂

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

På julejakt i påsane med arveklær 🙂

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hva er målgruppen for domino-brikker egentlig? 4-åringer eller… 35-åringer? 😀

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

The chosen one! <3

 

/ Alderdomstegn eller ikke, ullsokker er undervurdert 😉

* Følg Ullsokkhjerte på Facebook *

Årets beste julegave

Man kan ønske seg mye rart til jul, men som småbarnsfattern er det én gave som topper alt. Og den fikk vi i går.

Pakket inn i en spesiallaget boks eller pose. Klønete satt sammen av to små hender. Pakket inn i mengder med papir, gjerne pyntet med teip, maling og hjerter overalt.

Laget i all hemmelighet av to små hender med ambisjoner, sjel og kjærlighet. Med hjelp fra voksne og hender som ser et mesterverk der andre bare ser emballasje. Et rømmebeger med maling, en dorull med fjær, en ispinne med glitter. Barnas egne gaver fra barnehagen <3

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Håndskrevet kort <3

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hvilke hemmeligheter skjuler du, herr julepose?

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Nissemor er her!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Klarer ikke vente!

 

/ Hjertet smelter som smør <3

* Følg Pakkehjerte på Facebook *

100 nonstop per pepperkake

I år tenkte vi det kunne være moro å la barna pynte pepperkakene. Viste seg at det var en middels god idé.. 😉

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Mens barna pynter pepperkaker, tar fattern ansvar for pepperkakehuset 🙂

 

For når barna selv fikk ta hånd om glasur, nonstop, seigmenn og diverse andre godsaker, pøste de selvfølgelig på med alt de hadde, helt til det gikk tomt. Og det gjorde det overraskende fort. Så gikk det med endel til “svinn” også da… 😉

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Én på pepperkaka, to i munn 😉

 

Så nå sitter vi her med et lite parti pepperkaker som er overlesset med godsaker og glasur i størrelsesforhold 30 % pepperkake og 70 % pynt, mens den resterende brorparten er “au naturell”, uten så mye som en nonstop. Men samme det: Pynta er pynta 🙂

Det er uansett ikke så farlig, for som alle vet: Pepperkaker smaker aller best før de stekes 😉 #visomelskerpepperkakedeig

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Stort hjerte, her er det bare å måke på!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Sånn ja, det var bedre.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hey, du bommet på en flekk!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

More is more 😉

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Fatterns “hundekabel-kake” totalt nedlesset i seigmenn og glasur. Kanskje like greit 😉

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ser mer ut som et åsted enn et pepperkakeverksted 😀

 

/ Fritt for å velge først 😉

Pssst: Har du 2 sekunder? Stem på oss i Vixen Blog Awards 🙂

Årets GullpennÅrets LivsstilsbloggFolkets FavorittÅrets Stjerneskudd (Kona til)

(Du kan stemme hver 12. time i alle kategorier frem til nyttårsaften. Tusen takk!)

Se denne og del. Hvis du tør..

I disse glade juletider er det lett å tenke at alle har det bra, men for 1 av 7 barn ble julen ødelagt for lenge siden.

 

Portrait of sad child

 

Vi kan velge å snu oss bort og late som ingenting, eller vi kan prøve å gjøre en forskjell.

Jeg ber deg ikke om mer enn å se den lille snutten under, og dele den videre – for 1 av 7 er 1 av 7 for mange.

Mobil:

Pc/Mac:

 

</3

–> Følg Stine Sofie-stiftelsen på Facebook

5 år med hemoroider og smilefjes <3

Jeg tror kanskje jeg hadde en annen forventning til kvinner, frem til jeg møtte deg. Tenkte vel at damer skulle være litt sarte og feminine. Litt svake til og med, ja kanskje litt kjedelige. Sett i etterkant, så var jeg vel litt mannssjåvinist, men så hadde jeg jo ikke møtt deg enda.

Du som kan være sterk, vakker og flott, selv mens du tisser med døra åpen. Du som kan våkne etter nok en urolig natt, den syvende på rappen og fortsatt tvinge frem et smil. Det søteste smilet jeg vet om. Kvinnen i mitt liv.

 

 

Men du er ikke bare smil heller. Du er også irriterende tøff. Jeg tenker jo liksom at siden jeg er eldre, større, tyngre og minst dobbelt så sterk som deg, at jeg skal ha et slags overtak, men nei. For selv om du er liten av størrelse, kan du blåse deg opp til å bli dobbelt så stor når det trengs. Og er det én ting jeg har lært, så er det å hive seg i dekning når en liten jente får himmelen til å mørkne og fuglene til å flakse i panikk. Men du mister aldri hodet. Jeg gjør det, hele tiden, men selv da bevarer du roen. Irriterende nok.

Også klarer du alltid å finne de rette ordene! Selv når jeg ikke vet hva jeg vil høre, klarer du å si de rette tingene. Og det skjønner jeg ikke, men du er jo som kvinner flest; lik Magnus Carlsen ligger dere liksom alltid et trekk foran.

Kanskje er det derfor du er så rolig? For du har en sånn naturlig kulhet, en selvironisk selvsikkerhet som kun kan forankres i selvtillit. Jeg tror du kunne gått naken gjennom Karl Johan uten å bry deg. Så lenge du ikke hadde måttet holde en tale, da hadde det blitt verre 😉

Men sånn bortsett fra et hint av scenefrykt, er du kanskje det minst selvhøytidelige mennesket jeg kjenner. Det er samme for deg om vi skriver “Børres pølsekiosk” i gifteringene, så lenge vi er sammen.

Men viktigst av alt: Du er en fantastisk mamma for våre to små apekatter. Over natten hoppet du inn i morsrollen som om du aldri hadde gjort noe annet. At du er den søteste, teiteste og morsomste jenta jeg noensinne har møtt, er egentlig bare flaks.

Lite visste jeg om alt dette, da jeg på denne dagen for nøyaktig 5 år siden, plantet det ene kneet i parketten, så opp på din gigantiske mage og spurte om du ville være min for alltid. Og det ville du. Heldigvis. Så la oss bare være kjærester for alltid <3

 

 

 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

(forsiden av Dagsavisen, 20. des, 2011)

 

/ Og neste år blir det bryllup <3

Les alt om selve frieriet her –> “Julefrokosten” (gjesteinnlegg av Christina)

* Følg Gubben til på Facebook *

Takk

Dette er veldig rart. Akkurat nå sitter jeg på et tog på vei hjem fra Oslo. Jeg sitter på Drammen stasjon og titter ut av vinduet. Jeg har Highasakite på øret. Jeg tenker på gårsdagen, på familien, på alt egentlig. Jeg tenker også på noe jeg innså først etter pinnekjøttlaget i går.

For på sånne kvelder, der man møter gamle kompiser fra barndommen, folk man har kjent hele livet, prater man gjerne om alt. Familie, kjærester, barn, jobb og hobbyer. Om jakt, om pinnekjøtt, om giftemål og alt det resterende mellom himmel og jord.

Og om blogg selvfølgelig. For når man er den eneste i gjengen som har gått hen og blitt pappablogger, så blir det naturligvis noen spørsmål. Ganske mange egentlig.

Men midt oppi alle de vanlige spørsmålene om hvor mye jeg tjener og hvor ofte jeg får puppebilder i innboksen, var det én av gutta som stilte et spørsmål som har brent seg fast:

– “Kan du hate det i blant?”

Kanskje var det bare forfriskende å for én gangs skyld bli spurt om noe annet enn tidligere nevnte inntekt og puppebilder, men akkurat der og da så slo det meg at det er jo akkurat det som gjør blogg til jobb. For ja, jeg kan hate det iblant.

En sjelden gang, hvis Christina og jeg har bestemt oss for å ta en sjelden frikveld, men jeg ender nok en gang opp med å svare på mailer til langt på natt. Eller man blir feilsitert av en journalist og fremstår som en idiot. Eller man har skrevet et innlegg som resulterer i trusler i innboksen, eller egne hatinnlegg fra høyreekstremister (…). I sånne stunder er det lov å hate jobben litt.

Men så sitter man på et tog på vei hjem fra Oslo, tar opp macen, sjekker siste kommentarer og innser at… Vet du hva? Jeg elsker jobben min! Jeg har aldri likt å bruke det ordet om bloggen, men det er jo det. En jobb som tilfeldigvis også er min store lidenskap og hobby.

Å kunne skrive til dere og få svar tilbake. Skrive om alt fra livet som småbarnsforeldre til dikt om edderkopper. Å kunne bruke halve desember på å spekulere i sladder om en julekalender eller ta for seg tøffere temaer for å hjelpe folk i en vanskelig situasjon. Å kunne bruke stemmen til å glede, inspirere og hjelpe andre. Det er helt fantastisk og jeg føler meg så utrolig privilegert og heldig som får lov til å gjøre det hver eneste dag. For bloggen ikke bare jobben min, det er livet mitt og jeg elsker det 🙂

 

 

P.S. Jeg har ingen anelse hva jeg prøver å si med dette innlegget. De aller fleste tekster jeg skriver, har ofte en tanke bak. En idé, en plan en agenda. Dette er ikke et av dem. Jeg ønsket bare å si akkurat hva jeg tenker, akkurat her og nå. På et tog på vei hjem fra Oslo, akkurat nå på vei inn mot Tønsberg.

Jo, jeg vet vel kanskje hva jeg prøver å si. Og jeg hadde ikke trengt å bruke over seks hundre ord på å si det. Jeg kunne også bare brukt ett.

Takk <3

 

Holiday heart on woody background

Semifinalist!!

Å herregud, jeg er videre som semifinalist i Vixen Blog Awards!!!

 

 

Denne uka ble det klart hvem som er videre til semifinalen i årets Vixen Blog Awards og jeg kan ikke tro at jeg er videre i hele 3 kategorier!!! Årets Livsstilsblogg, Årets Gullpenn og Folkets Favoritt! Og kanskje enda bedre: Christina (Kona til) er videre i kategorien Årets stjerneskudd – da vi oppdaget det var det like før Herr og Fru Klonk hoppet gjennom taket av glede 🙂

Og alt dette er takket være dere fantastiske lesere som har nominert oss! Nå gjenstår bare noen få nervepirrende uker frem mot finalen i januar, men for at vi skal komme oss helt til gullfinalen, trenger vi din hjelp igjen.

Så hvis du har et ledig sekund og har lyst til å hjelpe oss hele veien til gull og grønne skoger, hadde jeg satt umåtelig pris på om du ville stemt på oss i kategoriene under. Du kan selvfølgelig stemme på andre også, men hvis du heier på hverdagsromantikk, uperfekt lykke og grøt i håret, håper jeg du stemmer på oss 🙂

Uansett: 2 slitne småbarnsforeldre i teten med norgeseliten om edelt metall, det er faktisk helt rått. Så tusen tusen takk <3

Stem her:

Årets Gullpenn

Årets Livsstilsblogg

Folkets Favoritt

Årets Stjerneskudd

 

/ God helg – nå skal det hoppes gjennom taket! 🙂

*Følg Overlykkelighjerte på Facebook *

Hipp hurra for hverdagens helter

I dag skjedde det igjen. På vei til å levere i barnehagen innser jeg kjapt at lillesnuppa liksom ikke er helt i humør. Kanskje litt sliten, kanskje bare litt trøtt. Uansett, ikke helt der. Men så kommer vi inn, hun får sett seg litt om og så lyser hun opp. Tatt i mot med åpne armer, klar for en dag full av glede. Smilet kommer luskende. Det er her hun vil være.

 

kids eating healthy food in kindergarten or at home

 

Så går jeg for å levere 4-åringen. Men før jeg sier hadet til ham, skal jeg bare gi en rask highfive til en av ungene. Jeg later som jeg får vondt i hånda, siden han er så sterk. Dette ser selvfølgelig de andre og henger seg på. Før det har gått 10 sekunder er jeg omringet av en klan med overgira 4-5-åringer som alle dæljer løs på en forsvarsløs far. Trengt opp i hjørnet som et byttedyr, må jeg til slutt rope om hjelp. Jeg har ikke den nødvendige kompetansen til å komme meg ut av dette. Jælp!

De ansatte bare ler og fikser floken. Selvfølgelig gjør de det, de vet hvordan de roer ned en gjeng med overtente barn. Jeg har ingen aning. Jeg klarer knapt å kle på mine egne barn og hvis jeg må ta begge på likt, bruker jeg minst en halvtime. Og må ta meg lunsjpause etterpå. I barnehagen kler de av og på barna flere ganger om dagen, og de gjør det uten å blunke.

Det er på dager som dette jeg innser hvor glad jeg er for at de ansatte i barnehagen ikke bare er vanlige folk som har tatt seg en jobb i fordi de trengte pengene. Det er folk som bryr seg, folk med store hjerter, folk med kompetanse. Men får de egentlig høre det?

Hvis besteforeldrene har passet barna for bare en kveld, er man jo så glad og takknemlig at man takker seg halvt i hjel. Men de ansatte i barnehagen, hva får de? Et halvhjertet takk for i dag i ny og ne?

Noen dager sier man kanskje ikke det engang. For det er lett å glemme, og ta ting for gitt, men fy fader så glad jeg er for at vi har barnehagen. En trygg havn der barna kan gå og bare være barn hele dagen. Der de får leke, utvikle seg og lære i trygge omgivelser. Med voksne mennesker som bryr seg og jobber dedikert for våre barns velvære og fremtid. Dag etter dag, hele året rundt.

Så dagens lille juleoppfordring fra meg til deg: Si takk. Kanskje ikke hver eneste dag, men om ikke annet, bare i dag. For nå er det jul og tiden for å gjøre andre glad.

Og hvis du har tid, lyst og råd – kanskje en pose twist til å ha på pauserommet? Eller en blomsterkvast? Det er sikkert ikke lov og de har helt sikkert regler mot å motta gaver fra foreldrene, men drit i det. Gjør det likevel.

For jeg vet kanskje ikke alt her i verden, men jeg vet at man kommer langt med et smil og en takk.

… og litt sjokolade 😉

 

Child painting in the kindergarten

 

/ Takk <3

* Følg Sjokoladehjerte på Facebook *

Gifteringer og sennepsfrø

På tide å kjøpe noe fint til jul, tenkte vi, og tenkte på to vidt forskjellige ting.. 😉

 

For i dag startet dagen friskt med en handletur med frua. Hun trengte datt, jeg trengte ditt og sammen ble vi dynamitt. På vår lille runde la vi turen innom gullsmeden, for vi har lenge vurdert om vi skal bytte ut de gamle forlovelsesringene. Nå som vi har bestemt oss for å gifte oss i løpet av neste år, ønsker vi å oppgradere ringene til noe som er litt mer “oss”.

Problemet viste seg fort å være at “oss”, kanskje er litt mer todelt enn først antatt. Jeg tenkte jo, evig optimist som jeg er, at man bare valser inn hos en gullsmed, får servert en boks med alternativer og peker seg ut en favoritt. Å nei du! Her skal 374 772 alternativer vurderes først. Sånn kant, sånn kant, sånn bøy, sånne detaljer, den fargen, hva med den formen til den fargen, inngravering etc etc. Det ble selvfølgelig altfor mye for parets mannlige halvdel, som etter hvert begynte å falle mer og mer ut av samtalen.

Midt oppi all prøvingen, la jeg merke til at jeg gjennom utstillingsvinduet kunne se en innvandrerbutikk på den andre siden av gaten. Yes, de har helt sikkert sennepsfrø, tenkte jeg. Da kan jeg endelig lage mutterns hjemmelagde julesennep, den som er så utrolig god på juleskinke! Jippi!

Og uten å tenke meg om, avbrøt jeg selvfølgelig smykkeselgeren midt i en avhandling om nyanseforskjeller på europeisk og asiatisk gull:

– Heeey, vi må huske å stikke bortom der etterpå, kanskje de har sennepsfrø. Jippi!

Jeg innså raskt at det var en tabbe og typisk en sånn ting man burde holde for seg selv, i hvert fall midt oppi en beslutning om ringer som skal følge oss resten av livet. Greia er bare at for meg så er det ikke så farlig. For min del kan det godt stå “Børres pølsekiosk” i ringene, så lenge vi begge har hver vår ring på fingeren og er enige om å holde sammen til tøflene parkeres.

Vi sa til slutt at vi trengte litt mer tenketid, men da vi kom ut fra gullsmeden visste vi begge at vi i hvert fall er enige om én ting:

Det er ikke så farlig om vi har forskjellige ringer, vi kan gjerne ha ulik farge og det kan egentlig stå hva som helst i dem, for viktigst av alt er tross alt kjærligheten.

 

…og sennep 😉

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

 

/ Heia hverdagskjærligheten <3

* Følg Ringhjerte på Facebook *