Rart hvordan ting forandrer seg…

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I starten av et forhold er man nyforelsket til langt oppetter øra. Alt man ser er sin elskedes ansikt, gjerne svevende på en rosa sky. Og ganske raskt begynner man å prate irriterende søtt til hverandre. Du vet, sånn man prater til kaniner, valper og tigertøfler:

– “Åh søte lille søtenøte sæsten min, hvem er den fineste, koseligste kosemose-sæsten i hele verden? Det er du det, søteste beste koseklumpepusen.”

I starten kalte Christina meg faktisk for Supermann. Jeg likte det. Et navn som ikke levner noen tvil om hvilket nivå det ligger på. Supermann. Han som kan løfte hus og redde verden. Det er meg, det.

Den første gaven jeg fikk av henne, var faktisk en bok om Radioresepsjonen med signert hilsen til “Supermann Peter”:

Men så går det litt tid da..

Nyforelskelsen legger seg og går over til etablert kjærlighet. Ting faller på plass og man begynner å ta det litt mer med ro. Slutter å prøve å imponere hele tiden, senker guarden, finner frem joggebuksa og tisser med døra på gløtt.

Og så, en vakker dag mens man går der og føler seg som supermann, sjekker man telefonen, bare for å bli møtt av dette:

Men det er greit, det. Heller en godt etablert Ronkefrans, enn en nyforelsket Supermann, for selv så banalt det måtte virke, så liker jeg det bedre. For alle kan være supermann en uke eller to, men å gå på sitt sjette år som ronkefrans, da vet du at det kommer til å vare 😀

/ Hverdagskjærlighet <3

* Følg Fransehjerte på Facebook *

Jeg hadde jo tenkt til å gå for den vanlige greia, du vet: Spise sunnere, trene mer, gå ned noen kilo, lese flere bøker og hele den suppa der. Men under festen i går, dukket det brått opp en helt ny målsetting.

For i går feiret vi fatterns 70-årsdag med hele familien. Tanken var at barna skulle få være med så lenge de holdt ut, men at de helt sikkert ville være i seng lenge før midnatt. Derfor hadde vi ganske tidlig en liten session med fyrverkeri for de ivrigste små. Bare noen små futter og snurrer for å la dem smake litt på hva det går i. Det var vel allerede da jeg la merke til det.

4-åringen ble så gira, så veldig veldig gira! Kanskje.. litt for gira. Hoppet og danset og jublet som om det regnet penger fra himmelen.

Etterpå var det tilbake for litt rolig nedtrapping frem mot kvelden, men barna ble liksom aldri trøtte. Først skjønte jeg liksom ikke helt hvorfor, men så kom jeg på det: Fyrverkeri. Vi hadde jo fortalt barna at de fikk sitt eget lille barnefyrverkeri, så kunne vi heller fyre av de skikkelig saftige sakene etter at de hadde lagt seg.

Viste seg at det var en kjempetabbe, for da ble jo barna bare overgira og slukte hver eneste gjesp i mils omkrets. Og det fungerte. Slik ble det at da klokka slo 00.00, var det bare lillesnuppa fra hele den store flokken som hadde lagt inn årene for kvelden.

Plutten og hans to jevngamle fettere utgjorde et fyrverkerielskende trekløver. De løp rundt og hoiet, jublet og hoppet rundt som om de hadde vunnet Champions League. Og da jeg så den entusiasmen, gleden og vanvittige kjærligheten de viste for ild, smell, krutt, røyk og store eksplosjoner, slo det meg..

Nyttårsforsett for 2017: Sørg for at 4-åringen ikke brenner ned barnehagen. Drit i om badeshortsen ikke passer, bare sørg for at ikke taket en dag plutselig blåser av huset og guttungen står der med hånda på avtrekkeren og gliser 😉

/ Hilsen han hvis tidligere største drøm var å kjøpe alt fyrverkeri i hele verden og sette det av på likt 😉

I dag har en av Norges barnsligste menn bursdag 🙂

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er veldig rart å skrive det, men du blir liksom 70 år i dag. 70? Det høres så gammelt ut, så mye eldre enn du er. Jo da, når du sitter der med ullsokker teipet sammen med gaffateip og klager på nyhetene, og når du legger i vei med en lang tirade om opphavet til et ord jeg aldri har spurt om, da nærmer du deg kanskje 70.

Men for det aller meste er du minst like barnslig og rar som meg. Ofte mer. Og det er en fantastisk egenskap, for det er så lett å avskrive godt voksne mennesker. Så lett å tenke at når man når en viss alder så blir man voksen, kjedelig og seriøs. Men du kommer visst aldri dit, og det digger jeg. Du har fortsatt den ungdommelige gleden og humoren, smaken for hårreisende ordspill og dessuten er du irriterende sprek.

“Én gang sprellemann, alltid sprellemann” – sitat, fattern 🙂

Paps med to eldre brødre, rundt 10 år før jeg så dagens lys 🙂

Jeg husker godt den perioden da du var håndballtreneren min. Du startet treningene med å dra hele laget ut på en fryktet joggetur, men som et insentiv sa du at om noen klarte å slå deg på sluttspurten, skulle de få 100 kroner. Det skjedde aldri.

Men jeg husker fortsatt at jeg tenkte at jeg en vakker dag skulle bli raskere enn deg. Det skjer visst aldri det heller, for du nekter rett og slett å bli gammel. Det kjente jeg godt da vi syklet i Spania i sommer. Jeg skal liksom være han og unge og spreke, men så fort det kom et pust av motvind, ble det raskt klart hvem som var okse og kalv 😉

(fra venstre: Okse – kalv)

For du er noe så rart som en godt voksen mann det aldri blir riktig å kalle gammel. Du er bare deg selv, alder ingen hindring.

70 år. Det klinger liksom ikke riktig. Jeg vet du synes det selv også, for i hodet er du fortsatt rundt 50. Andre dager 15. Og det digger jeg. Aldri slutt med det.

Gratulerer med dagen, pappa <3

Hallelujah, vi har funnet snø! På østlandet! Sånt blir det akedag av 😉

For denne vinteren har det vært enklere å finne Snøfall enn snø på store deler av Østlandet. Men i dag fant vi det. Mengder av det! Så da ble det å hive på seg vinterklær og akebrett og komme seg ut i bakken.

Snøen har selvfølgelig ikke har kommet seg hit på naturlig vis, sånt har vi tydeligvis sluttet med i 2016. Men der værgudene svikter, har skiklubben i Oppegård heldigvis steppet inn og tatt ansvar 🙂

Tror faktisk dette er den første skikkelige akedagen vi har hatt med begge barna, og man kan vel mildt sagt si at de koste seg. Jeg må faktisk le av hvor tøff lillesnuppa er. Jeg glemmer helt at hun er en pitteliten jente i blant, for hun var selvfølgelig førstemann ned bakken. Jeg trodde kanskje hun kom til å bli litt redd, for i de bratte partiene gikk det jaggu unna, men hun bare lo som en gal professor og koste seg halvt i hjel 🙂

Som seg hør og bør, ble selvfølgelig pappa overgira og endte selv med å suse ned skråninger og rulle i smeltet isvann, selv om han på ingen måte var kledd for sånt. Men å gi akebrett til en barnslig pappa, blir som å legge en fotball foran Ronaldo. Han kommer til å sparke den 😉

Etter en sånn dag smaker det ekstra godt å synke ned i sofaen for julemorgen på opptak og nissegrøt i skåla 🙂 Og noe sier meg at de to slappe skinnfellene kommer til å bli ganske enkle å legge i kveld 😉

/ Unna veeeei! 🙂

OBS! Siste mulighet for å stemme på meg og frua til Vixen Blog Awards! Så hvis du har 2 sekunder til overs, pliiis klikk på linkene og stem på oss 🙂

Årets Gullpenn – Årets Livsstilsblogg – Folkets Favoritt – Årets Stjerneskudd (Kona til)

I dag våknet jeg på kanskje verst tenkelig vis..

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For vi kan vel alle være enige om at klovner er ganske skumle. Ikke når de spretter rundt og lager ballongdyr, men sånn ellers. Se for deg å gå ned en mørk bakgate og plutselig møte en klovn. Ja nemlig.

Men er det én ting som er skumlere, så er det dukker. Små, livløse babyer med iskalde øyne som stirrer ut i evigheten. Kanskje ikke så skumle når de blir dullet med på høylys dag, men når de ligger helt stille, gjerne i mørket og stirrer på deg som en rusa psykopat, er saken en helt annen.

Og sånn våknet jeg i dag. For ingen hadde fortalt meg at lillesnupp hadde dratt frem alle de gamle dukkene her i huset i går. Og når man har hatt fire barn og ti barnebarn, så har man gjerne en del dukker. Gamle dukker. Skumle dukker.

Og da jeg gikk og la meg sent i går kveld, tenkte jeg ikke over å sjekke området rundt sengen for skjulte farer. Det burde jeg gjort, da ville jeg kanskje kunne spart både hjertet og meg selv for sjokket jeg våknet til i dag.

For det første jeg så da jeg gløttet på gluggene i dag tidlig, fortsatt trøtt og litt i ørska, var dette:

Og disse..

Så ja.. Det spørs om jeg noensinne kommer til å få kontroll på hjerterytmen igjen. Jeg tviler egentlig på det.

Men heldigvis skal vi nå gå ut for å ake og leke og komme oss vekk fra huset noen timer, og det burde være mer enn nok tid for en kyndig eksorsist å rense huset før kvelden. Hvis ikke blir det å sove i garasjen i kveld 😉

/ Mvh 200 i puls

* Følg Harahjerte på Facebook *

I kveld har jeg ledd meg skakk av et innlegg Christina postet for ganske nøyaktig et år siden. Skrevet sist vi var på besøk her hos mine foreldre, og det er akkurat like aktuelt i dag som den gangen det ble skrevet.

Så derfor, til glede for nye lesere og gamle kjennere, her er en ønskereprise på et av Christinas mest populære innlegg: “Svigerfar og sokkene”. Enjoy 😀

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I dag skjedde noe så hysterisk at jeg måtte skrinlegge alle mine opprinnelige bloggplaner for kvelden. Jeg hadde egentlig tenkt til å skrive om både nissegrøt og marsipanverksted, men så kom svigerfar og kuppet det hele – uten at han visste om det selv, såklart..

Vi var godt i gang med å feste både juletrelys og stjerne i toppen av treet, da svigerfar måtte ned på alle fire for å etterjustere juletrefoten. Treet sto skjevt, og sånn kan man jo selvfølgelig ikke ha det.

“Og høøøyt i toppen.. fikser svigerfar” 🙂

Først må jeg bare få si et par ord om min svigerfar. For ikke bare er han i overkant smart, han kan litt om absolutt alt. Han er pensjonert, men ingen tenker på ham som en pensjonist. Han har aldri en dag fri, han er sporty, og han får ting gjort. I høst for eksempel, oppdaget han tilfeldigvis at begge de to verandadørene våre var nesten umulig å åpne og lukke. Sånn hadde de vært så lenge vi kunne huske, men på null komma svisj hadde svigerfar ordnet begge to. Jeg er fortsatt til dags dato helt sjokkert hver gang jeg åpner verandadørene, for jeg hadde i mitt stille sinn tenkt at vi måtte skifte dem ut begge to. Og at det kom til å koste en formue.

I tillegg til alt dette, har han en egen evne til å ordne ting – istedenfor å kaste det i søpla. Men det vi oppdaget i dag, tok liksom ting til nye høyder.

For i dag lå altså svigerfar på alle fire for å ordne juletrefoten, da Peter plutselig utbrøt:

– “Eh, fatter’n? Hva i all verden er det som skjer med sokkene dine?!“

Det ble stille i stua, mens alle prøvde å få øye på svigerfars føtter som stakk ut fra treet. Svigerfar på sin side, fortrakk ikke en mine:

– “Hva mener du?“

– “Hva jeg mener?“, fortsatte Peter, “Har du seriøst teipet sokkene dine? Med gaffateip?!“

Og ganske riktig..

Det ble rimelig lattermildt, særlig da svigermor leste tankene mine og utbrøt: “Christina! Dette skriver du ikke om på bloggen!“

Men så begynte svigerfar å forklare hvor irriterende det faktisk er at det går hull i sokkene så fort. Og at det visstnok startet med bare én teipbit, før han oppdaget at ved å teipe hele fotsålen, ville han få både tøffel og sokk i ett – og med null hull i sikte.

Er det rart jeg trives i denne familien? 🙂

/ Unnskyld svigermor, men jeg måtte 😉

* Følg Svigerdattera på Facebook *

Jeg er aldri helt forberedt på det, men det slår meg alltid hvor rart det er å komme hjem til barndomshjemmet, der minnene fortsatt lever i veggene.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Søs og bøs i skjønn forening 🙂

Der hvert rom og trappetrinn er en nostalgisk reise. Til den tiden da vi satt foran peisen og pappa klødde meg i håret mens jeg tinte kroppen etter en lang dag på skøyteisen. Til da mamma lå på senga med meg og leste hobbiten. Til den gangen jeg fikk bolebukse til jul, og første gangen jeg kom hjem full og måtte snike meg opp trappa.

Til alle de morsomme førjulskveldene vi satt her og lagde rare marsipanfigurer eller den gangen hele familien satt samlet rundt dette samme bordet til min konfirmasjon. Morgenene da mamma måtte dra meg ut av senga for å rekke skolen. Og selvfølgelig, alle de høylytte familiemiddagene med alle seks til stede.

Jeg kan fortsatt høre talene, stemmene, latteren og musikken, men alt er bare minner nå. En barndom full av glede og gode minner. Heldigvis bor mamma og pappa her fortsatt, og jeg elsker å komme hjem og vandre rundt i dette levende museet av barndomsminner.

Yours truly, malt av mormor <3

Samtidig som det også fyller meg med en melankolsk nostalgi. For det er jo bare minner nå. Tider som har passert fra en fantastisk tid. Barndommen og ungdomsåra, en tid da man var ung, rotløs og helt uten konsekvenser. Den herlige ungdomstiden da flørting med jenter var alt som betydde noe. Tegne peniser i timen, smugrøyke i friminuttet, fly etter jenter og henge med gutta. Tiden da jeg hatet barn og trodde jeg var kongen av verden. Good times.

Men da er det jo fint at man har det bedre nå. Det er egentlig ganske rart, for jeg trodde alltid at tiden på ungdomsskolen og videregående skulle stå seg som midt livs definitive indrefilet. Den rare, utforskende, kvisete, nysgjerrige og forelskede ungdomstiden, kan det egentlig bli bedre?

Ja, det kan det faktisk. For så langt synes jeg 30-årene slår alle de andre ti-årene ned i støvlene. Tiden med småbarn i hus. Det er en konstant motbakke med bleier, skrik, oppdragelse, rettesnorer, yoghurt i sofaen, grøt i håret og kaos luskende rundt hver eneste sving, men samtidig en fantastisk givende tid. En tid med mening.

For det er mange sterke følelser i spill når man får barn, men mest av alt, over kjærlighet, frustrasjon, gleder og bekymringer, føles det for en ikke-troende mann som meg, som selve meningen med livet.

For si hva du vil om å høre på Ace of base, skulke timer, drikke lunken Vargtass og tægge med blyant på gamle busskur, men det gir ikke så fryktelig mye mening 😉

Men det er lov å savne det litt, for det 🙂

/ Utrolig hvor mange tanker som vekkes til live i barndomshjemmet 🙂

* Følg Barndomshjerte på Facebook *

Julemat er godt. Veldig godt. Men det kommer et metningspunkt, og før eller siden vil kroppen stoppe opp og si: “Peter, nå er det nok. Jeg skjønner at du har gledet deg i hele år, men nå klarer jeg ikke mer.”

For selv om julemat smaker som englevinger, er det bare så mye julepølser, surkål, pinnekjøtt og ribbe en kropp kan klare før den blir mettet til bristepunktet. Og det kan komme brått. Plutselig får du bare den følelsen, og da vet du at det er på tide å bytte beite. Den dagen kom plutselig i går.

Jeg våknet bare og tenkte: Nei, nå må jeg ha noe annet. Og det passet egentlig fint, for enda er det romjul og fortsatt lov å spise hva man vil. Ikke som den kjipe starten på året der alle flyr rundt og mauler cottage cheese til den store gullmedaljen.

Så i går kveld, for første gang på år og dag, ble det kebab!

Og ikke noe sånn fancy schmanzy hjemmelaget kebab med grønnkål og surdeigs-pita heller. Å nei du! Bare 100 % transfett, palmeolje, grevlingkjøtt og full elendighet. Men det smakte himmelsk!

For jeg mener, er det ikke det som det forferdelige ordtaket sier: “Det er ikke det du spiser mellom jul og nyttår som er viktig, men det du spiser mellom nyttår og jul”… så da gjelder det å smi mens jernet er varmt 😉

/ God jul! Med ekstra løk og jalapeños 😉

* Følg Kebabhjerte på Facebook *

Jeg hadde akkurat satt meg ned for å skrive, da det plutselig ringte på døra…

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Umiddelbart fikk jeg bange anelser. For det er ikke så ofte folk kommer på uanmeldt besøk til hverandre lenger. Ikke med mindre de har en støvsuger å selge, en trailer full av fisk eller en religiøs sekt å melde deg inn i.

Derfor har jeg fått en slags automatisk negativ reaksjon når det ringer på døra, spesielt når vi akkurat har lagt barn og jeg sitter dypt konsentrert og skriver. Så 99% sikker på hva jeg hadde i vente og derfor allerede ganske irritert, og med en bjeffende hund rundt beina, gikk jeg mot døra. Dette bør best være bra, tenkte jeg og låste opp.

Men det som møtte meg var verken to dresskledde vitner på misjonsreise, en nordlending med fisketrailer eller en sleip svenske med støvsugersmil…

For der sto tre små nisser! Med lue på hodet og prikker i kinnene 🙂 Og jeg rakk ikke så mye som å gløtte på døra, før de med usikre stemmer, stemte i de første trallene fra “O jul med din glede”.

Julebukk i 2016, hva gir du meg? Noe så utrolig trivelig! Jeg har veldig gode minner fra da jeg selv gikk julebukk som barn, men jeg trodde den tradisjonen var spist opp av Halloween for lenge siden. For si hva du vil om Halloween, men jeg liker det ikke, jeg.

Det var aldri en del av min verden da jeg var yngre, og for meg fremstår det mest som en grotesk godterifestival uten noen mening utover å grafse til seg mest mulig godteri. I USA har feiringen kanskje en dypere mening, men i Norge handler det utelukkende om å få true til seg sin egen kroppsvekt i godteri. Jeg vet at mange ikke gjør dette lenger, men det er jo faktisk det tradisjonen springer ut av. Trick og treat. Knask eller knep. Gi oss godteri, ellers…

Julebukk er derimot en stolt gammel tradisjon som går mange generasjoner bakover. Skikken har faktisk røtter tilbake til middelalderen, men i dag kjenner vi den mest som en tradisjon der små barn går fra dør til dør og synger julesanger for godteri. Og det er så utrolig mye triveligere enn blodige vampyrer og døde sykepleiere.

Men skikken har liksom dødd ut litt de seneste årene, så å se tre små barn på en god gammeldags julebukk, gjorde meg skikkelig glad! Jaggu svingte de seg i kretsen, også. Når de var ferdige, kunne jeg selvfølgelig ikke finne frem godteriet fort nok. Jeg hadde lyst til å gi dem alt vi hadde i godteskapet, men 4-åringen fører regnskap over hver eneste pastill, så jeg måtte velge med omhu 😉

Deretter takket de for seg og tasset videre med kurven sin. Og den kurven håper jeg blir fylt til bristepunktet med julesnop og godsaker, for vi trenger seriøst å få julebukk tilbake. Det er tross alt litt triveligere med tre søte små nisser enn 300 grådige vampyrer 😉

/ Hipp hurra for julebukk!

* Følg Bukkehjerte på Facebook *

I 2016 har jeg egentlig vært ganske dårlig på å lese bøker. Det er synd, for det er jo så utrolig trivelig å være bokgira!

Du vet, den følelsen når du har en skikkelig bok du gleder deg til å komme tilbake til. Som du sniker med deg på do eller leser på sengekanten til øynene verker.

Men 2016 har vært et travelt år og altfor ofte har jeg enten bare kræsjet ned i senga med nesa først eller nytt et hjernedødt avbrekk med netflix eller youtube før jeg har sjekket ut for dagen. Men nå som det er romjul, boken og bladenes høytid, har jeg endelig kommet i gang med en skikkelig god bok igjen, og det er så gøy!

Akkurat nå leser jeg “Kalypso” av Ingar Johnsrud, som er oppfølgeren til “Wienerbrorskapet”, og den er så fantastisk bra! Jeg trodde egentlig at jeg var litt mettet på krim, men når en bok er så velskrevet som dette, kunne den egentlig handlet om hva som helst.

Og jeg kjenner at jeg har savnet følelsen av å lese en skikkelig god bok, så mer av det i 2017! For i 2016 har det vært skikkelig tynt..

Ja, med mindre man teller barnebøker da. I så fall ligger jeg godt over landsgjennomsnittet 😉

Men nå: Ut på romjulstokt med familien 🙂

/ En makaløst god romjul ønskes alle!

* Følg Bokhjerte på Facebok *