I dag er det bare én måned igjen til Vixen Influencer Awards og det fikk meg plutselig til å tenke: Hvordan i all verden havnet jeg her? Jeg som for bare noen få år siden hatet barn, var lykkelig singel og synes pappablogging hørtes utrolig teit ut.
For jeg gjorde det i starten. Ideen om å starte en pappablogg kom faktisk fra mamma, slik mange gode ideer gjør. Du som elsker å skrive, sa hun, du burde jo skrive om livet som pappa. Pappablogg, sa jeg, hvem i all verden leser noe sånt?
Men det var før jeg skrev mine første ord til min sønn. Teksten som skulle forandre mitt liv for alltid. For da jeg skrev “Min Historie”, en tekst som egentlig var ment som et innslag til en konkurranse for å vinne en kaffemaskin som Christina hadde siklet på, skjedde det noe. Noe stort.
Det høres kanskje veldig narsissistisk ut, men mens skrev den teksten satt jeg og gråt. Og da jeg leste over den etterpå, gråt jeg enda mer. Frem til da hadde jeg nesten aldri grått. Jeg var alltid en sånn fyr, skjønner du. En sånn som aldri gråt. Var litt stolt av det faktisk. Det var før jeg fikk barn.
Nå gråter jeg nesten hele tiden. Det er helt latterlig. Kan ikke se en rørende snutt på youtube uten at det begynner å dugge på brillene.
Men verst var det altså da jeg selv så hva jeg hadde skrevet om tiden da Plutten kom til verden, for frem til da hadde jeg ikke selv innsett hvor vanvittig sterke følelser jeg hadde for ham. Og siden den gang har jeg ikke sluttet å skrive. Til ham. For ham. For meg selv. For dere.
Og sånn ble bloggen født. Med et barn i armene og en pappablogg i vekst ble livet plutselig snudd på hodet. Brått gikk jeg fra å føle at livet var en anelse meningsløst til å innse at livet som fattern var meningen med livet. I hvert fall for meg. Drit i alt annet, vær den beste pappaen du kan være, nå og for alltid.
Og midt oppi alt dette en pappablogg som har hjulpet meg gjennom gleder og sorger. Som har latt meg dele mine historier og få deres tilbake. Som har gitt meg så uendelig mye inspirasjon, spesielt dere lesere som jeg ikke kan få takket nok for at dere deler deres historier og kommer tilbake dag etter dag for å lese mine rare skriblerier, og gjør det mulig for meg å leve dette rare livet jeg lever.
Som er fantastisk, men også helt surrealistisk. For å leve av blogg er én ting, noe helt annet er å få bloggen nominert til Vixen Influencer Awards. Det hadde jeg ikke trodd, der jeg satt på en hytte for seks og et halvt år siden og tøffet meg med at jeg absolutt ikke var klar for barn og hele den greia der.
Lykkelig uvitende om at Christina allerede var et par uker på vei <3
❤️
