Som mann må man av en eller annen grunn veie opp det feminine man gjør med noe maskulint. Det er bare sånn det er. En mannegreie.
Hvis man tar et varmt bad med hvalmusikk og badesalt, må man liksom kjøre en runde med bicepscurls og pushups etterpå. Skulle man komme til skade for å synge med til en ABBA-låt, er man nærmest mannsforpliktet til å spille litt gangster rap i løpet av halvtimen.
Det er ganske barnslig egentlig, men jeg tror det ligger i genene våre. Som menn. Som de hårete apene som beskytter familien. Disse machogreiene har jo alltid vært der, men de litt mykere verdiene er noe nytt som får kropp og hjerne til å kjempe mot seg selv.
Og denne helgen må det virkelig kompenseres. Drastisk. For på fredag hadde jeg en dag som fikk svigerfar til å rynke på nesa. Først brukte jeg opp gavekortet jeg fikk til bursdagen og nøt min aller første fotbehandling!
Én time med filing og klipping og fotbad og småprat. Jeg har aldri gjort noe annet for tærne enn å dusje dem i ny og ne, så dette trengte krokodilleføttene sårt. Nydelig!
Men ikke spesielt macho..
Rett etter det hoppet jeg likeså godt på en time med hudpleie!
Dette prøvde jeg første gang i fjor, da jeg fikk det i gavekort fra Christina. Skeptisk og med et murrende snerr fra urmannen i meg. Men det er 2018, vi lever ikke i huler lenger og det er bare å innrømme: Hudpleie er magisk!
Ligge på en benk og kjenne ansiktet blir skrubbet, massert, satt inn i yoghurt og andre remedier, mens rolig, meditativ musikk setter deg i en slags velvære-transe.. Den moderne mannen i meg jubler. Apemannen kan bare gå og legge seg 😉
Men TO slike aktiviteter på én dag, må selvfølgelig kompenseres for, så i dag skal jeg på skytebanen og være macho. Fyre av skudd etter skudd mot intetanende leirduer og brøle som en gorilla når jeg treffer. Krutt, brøl og våpen, nå snakker vi.
Og hvis det er noen der som har lyst til å prøve seg i håndbak, så skal de jaggu få smake, de også.
Sånn, da burde det være balanse i regnskapet 😉
(salongrifle, ikke hagle, kun til illustrasjon)
/ God søndag! Hilsen det glatteste fjeset i skytebod 2 :o)
Vis meg hva du perler og jeg skal si deg hvem du er.
Etter at den siste puslespillbrikken ble lagt tidlig på nyåret, har familien Klonk vært på jakt etter en ny dille. Ganske raskt ble det klart at valget falt på perling. Små plastrør i alle regnbuens farger som kan settes sammen til å bli stort sett hva som helst.
Og akkurat det er litt interessant, for man kan si mye om folk bare ved å gi kreativiteten fritt spillerom og la dem sysle i vei. Det er så moro at to barn gitt det nøyaktig samme utgangspunktet, vil ende opp med å lage to helt forskjellige ting.
I hvert fall her i huset, for her har vi for lengst etablert at vi har én av hver. Én systematiker og én rotefrans. En som mamma, en som pappa. Dette ser vi igjen og igjen om det så gjelder klær, mat eller leker. Den ene vil gjerne følge en slags mal og sette ting i system, den andre vil ha det hulter til bulter. Oppdratt helt likt. Fascinerende.
Så da er det kanskje ikke så overraskende at når perlebrettene kommer frem, følger den ene oppskriften slavisk, mens den andre improviserer mer og tar sine egne kunstneriske valg.
I går sto for eksempel rotefransen og lagde et brett med rette streker i den samme fargen. Én farge per linje, ny farge per linje. Så ut til å bli et overraskende ryddig system. Men så, halvveis ut i mønsteret, endret man plutselig taktikk og la en sløyfe rundt resten av brettet og og la de resterende linjene inni der. Kunstnerisk frihet.
Det morsomme er at systematikeren så dette og friket nesten ut. Nei, sånn skal det jo ikke være! Det er jo ikke systemet! Hallo, det der går jo ikke! Selv var systematikeren travelt opptatt med å følge en perleoppskrift til punkt og prikke, men tok seg en pause fra sin travle agenda for å prøve å redde verden fra det regelløse perle-anarkiet som var i ferd med å utfolde seg.
Perleanarki
Selv lager jeg for det meste is og pizza for tiden, som bare kan bety én ting: Januar, abstinenser og bort med julespekket 😉
Pinsett, for proffer og folk med pølsefingre 😉
Ved nærmere ettertanke burde jo store bedrifter benytte seg av dette ved jobbintervjuer. Dropp de teite tullespørsmålene om hvilket dyr man ville vært og hva vennene ville sagt om en selv. Gi dem en bøtte med perler og en time til disp, så skal du se at du rekker rett inn i sjela på vedkommende på rekordtid 😉
/ God hælj!
OBS! Bare to dager igjen å stemme frem dine favoritter til finalen i Vixen Influencer Awards. Plis plis plis :-* (Gullpenn, Livsstil, Folkets Favoritt)
Jeg husker tiden før jeg fikk egne barn. Tiden da jeg baserte mine kunnskaper om foreldrerollen på mine fordommer for andre. Da jeg visste alt uten å egentlig vite en dritt. Tiden før “sykt barn”.
* Dette innlegget ble først postet for nøyaktig ett år siden, men deles igjen fordi det er akkurat like aktuelt i dag :o)
Tiden da jeg satt på jobb og undret når småbarnsforeldre var borte med “sykt barn” nok en gang. I etterkant skal jeg ærlig innrømme at jeg tenkte mitt. Så ofte kan ikke de hersens barna være syke, hva er det de folka driver med egentlig? Har de andre jobber? Har de egentlig et dobbeltliv og “sykt barn” er deres måte snike seg unna?
Tror de virkelig ikke at de vil bli oppdaget?! Ingen har så mye fravær uten at det blir lagt merke til. De folka er ferdig, bare vent og se..
På den tiden tenkte jeg at man hadde altfor mange sykedager per person, for hvem trenger vel så mange sykedager? Jeg husker jeg hørte småbarnsforeldre klage over nok en uke med syke barn og som sagt, jeg tenkte mitt.
Nå i etterkant tenker jeg mer sånn: Hvordan i all verden er det forventet at småbarnsforeldre skal klare å holde på en vanlig jobb uten flere sykedager? Hver eneste dag burde være en potensiell sykedag, så får man heller overtid og avspasering hvis man faktisk klarer å komme seg på jobb.
Eller, drit i sykedager: Hele foreldrepermisjonen burde egentlig bare vært et eneste langt strekke fra fødeavdelingen til russetiden. 18 år med sykedager, vær så god.
For nå, som du kanskje skjønner, har det gått i ett. Syk meg her og syk meg der. Den ene får det den andre har hatt, og når de endelig kommer tilbake i barnehagen, får de et oppsamlingsheat av det de har gått glipp av mens de var borte. Og sånn går no dagan.
Og på samme tid er man frisk som en fisk selv. Ikke at jeg skal klage over det altså, for jeg vet at det selvfølgelig er mest synd på barna. Men fasan heller: Det er dager da det har slått meg at det kunne vært fint å pådra seg ei litta snue og bare forkaste alt ansvar. Nekte å løfte en finger, bare gi totalt eff, bo i joggebuksa og se syv timer med Masha & Mishka i strekk.
Men det er sikkert ikke lov til å si høyt, så da får vi heller bite tenna sammen og ta ansvar. Så nå: Ned på kjøkkenet for å hente mer løk, her skal du motstand finne, du standhaftige hoste-fant!
/ God bedring til alle småbarnsforeldre og apekatter 😉
Tenk å vite at det skjer, men ikke gjøre noe med det. Tro, ane og føle, men la det bli med det.
Tenk å vite at det skjer med deg, men ikke tørre å gjøre noe med det. Bare leve med det i frykt for hva som kan skje. En uutholdelig sannhet, men en frykt for konsekvenser som overgår selv den verste smerte.
Tenk å vite at det skjer med deg, men ikke vite at det er feil. Å tro det er normalt. Å vite innerst inne at noe er alvorlig galt, men være så redd at du lurer deg selv til å tro noe annet. Å bli truet, manipulert eller banket til stillhet.
Alt som skulle til var at noen hørte. At noen så. At noen reagerte.
Det jævligste er at dette er hverdagen for så utrolig mange. Nøyaktig hvor mange er litt vanskelig å si, men tall viser at inntil 10 % av norske barn lever i en hverdag preget av vold og overgrep. 10 prosent!
Et estimat sier også at så mye som 100 000 norske barn lever med vold i nære relasjoner, og Kripos meldte i 2016 om en voldsom økning i saker med seksuelle overgrep mot barn. Seksuelle overgrep mot barn!
Det er langt forbi ethvert dekkende ord for trist å vite at det skjer. Hver eneste dag.
Vi kan åpne øynene til realiteten. Notere det bak øret og være våkne. Jeg sier ikke at man skal løpe rundt og lete etter overgripere, for de feige jævlene gjemmer seg i skyggene, men følg med på barna. Plukk opp signaler.
Hvis du har den minste tvil og noe i magen forteller deg at her er det noe som kanskje ikke er riktig: Si ifra. Det er faktisk din fordømte plikt å melde fra om forhold som kan være til skade for barnet.
Ring Politiet (tlf. 02800), Alarmtelefonen for barn og unge (tlf. 116 111) eller kontakt Stine Sofies Stiftelse. Dette er mennesker som jobber med vold og overgrep mot barn hver eneste dag og som garantert kan hjelpe deg med hva enn du måtte lure på.
For som voksne har vi et særegent ansvar for å beskytte barna. Ikke bare våre egne, men også andres. For vi vet, vi ser, vi kan. Vi må beskytte de små som ikke kan beskytte seg selv.
Kanskje har de ikke språk til å forklare seg, kanskje blir de truet til stillhet, kanskje vet de ikke engang at det som blir gjort mot dem er feil. De vet bare at det er vondt. Kanskje skylder de på seg selv. Kanskje blir de fortalt at hvis noen får vite det, så kommer pappa i fengsel og det vil vi vel ikke? Kanskje blir de truet på livet.
Og bare tenk… det skjer hver eneste dag. Hver eneste jævla dag. Det er ikke noe jeg sier for dramatisk effekt, det skjer. Akkurat nå mens du leser dette.
Så hvis du noensinne skulle befinne deg i en situasjon hvor du tenker at du muligens kan gjøre noe: Gjør det. Meld ifra, rop ut, ta ansvar. Alternativet er at et lite liv kan bli ødelagt for alltid. Et liv du kunne reddet.
Det startet bra. Kjempebra! Dra et nedhysjet problem frem i lyset og eksponer monsteret ved sitt sanne navn. Kvinner som har blitt tvunget til stillhet, kvinner som ikke har blitt trodd, kvinner som har måttet leve med sannheter som ingen vil høre, endelig kom deres tid. Ut av skyggene og ned fra høye stoler ble de dratt frem en etter en.
Menn med fete barter som hadde misbrukt sin makt. Dra dem ned, spark dem ut. Bra! Men det handler selvfølgelig ikke bare om de spektakulære enkeltsakene. Dette er bare ledende eksempler som går i bresjen for kampanjens suksess.
Den virkelige suksessen er å bryte ned denne ukulturen i alle samfunnslag. På jobben, på julebord, på ferie, i hverdagen. Få slutt på den helvetes ukulturen der menn står nærmest fritt til å seksuelt trakassere kvinner slik det behager dem. Kvinnene blir sjeldent hørt eller trodd uansett.
Altfor lenge har det vært en slags stille aksept for at sånn er det, og selv om det ikke er greit, så er det vel bare sånn. Det mønsteret, som for alt jeg vet strekker seg tilbake til tidenes morgen, ser det nå endelig ut til at det kan bli en slutt på. Om ikke slutt, så i hvert fall begynnelsen på et kulturelt paradigmeskifte. Metoo, der har dere lykkes. Stort. Verden er i endring.
Men så bikker det over da. Når alt plutselig er Metoo. Når ei litta høne blir til ti høns. Når det nærmer seg hysteriske tilstander og alle ser spøkelser overalt. Plutselig er ingenting greit, alle skal tas og nyansene blir uklare i blodtåka. Menn er noen perverse svinelabber og kommer er stor nok til å gre over alle mann. Eller i hvert fall føles det sånn. Og det er da kontra-bevegelsen setter inn.
Man begynner å latterliggjøre Metoo-kampanjen fordi det har gått for langt. Begynner å komme med spekulative eksempler om hvordan dette vil ødelegge for forholdet mellom den almenne mann og kvinne. Det som først ble tatt alvorlig, har plutselig blitt en betent grobunn for spekulasjon. Og det hører jeg mye av for tiden.
– “Åssen skal det bli nå liksom? Må man ha med søknadspapirer på byen for å få lov til å prate med en dame?”
– “Tør nesten ikke hilse på Linda på kontoret lenger jeg, kan jo faen meg bli Metoo av sånt”
– “Kan ikke spørre kona om litt fredaskos lenger vettu, for da ender du plutselig opp på forsiden av VG”
Og plutselig har det som startet som et viktig initiativ for å få slutt på urettferdighet og ukultur, blitt til en slags middel for splid og distansering.
Men la oss ikke glemme hva denne saken egentlig handler om. Det handler ikke om at menn og kvinner plutselig skal leve på to forskjellige planeter og aldri ta på hverandre i frykt for overgrep og anklager. Det handler om rettferdighet og å få slutt på en jævla ukultur som skulle vært røsket opp med rota for lengst.
Det handler om menn (hovedsaklig) i høye posisjoner som misbruker sin makt, det handler om seksuell trakassering i alle samfunnslag og en kultur som har holdt ørene lukket for å høre kvinners rop om hjelp. La oss ikke gjøre dette til noe helt annet enn det det er. Har du intet å skjule, har du intet å frykte.
Men det er lett å miste fokus. Senest i dag leste jeg om franske kjendiskvinner som har skrevet under på et åpent brev der de forsvarer menns rett til å prøve å sjekke opp kvinner. Og da ser man at motkulturen faktisk har kommet et godt stykke på vei.
Det er da for faen ikke snakk om at menn ikke lenger skal kunne sjekke opp kvinner. Det er snakk om at seksuelle tilnærminger skal foregå på begges premisser med begges samtykke, og dersom det ikke gjør det skal det være en kultur for å si ifra. Ikke en kultur for å holde kjeft.
Men jeg synes det er greit å bite seg merke i at det foreligger et visst nivå av hysteri rundt dette akkurat nå. Om en kjendis dukker opp på forsiden av en nettavis anklaget for seksuell trakassering, er han forhåndsdømt på flekken. Men som det heter i god rettspraksis: Enhver er uskyldig inntil det motsatte er bevist. La oss ikke glemme det. La ikke dette bli til en heksejakt der alle som pekes på umiddelbart blir kastet på bålet.
For kvinner og menn skal leve sammen enda en stund til, og da hadde det vært fint om vi hadde klart å se denne saken for hva den er og holde tunga rett i munnen. Og i rett munn. Til enhver tid.
Sjeldent har så mange tanker flokket til hodet samtidig. For hva i all verden svarer man til noe sånt?
Jeg husker det var en tid jeg var livredd for å bli voksen. Ikke noe dataspill, ikke barne-tv etter skolen med tre skiver brunost og honning. Ikke lekekamerater og håndballturer. Bare jobb. Også eksamen da. Og militæret. Også må man gifte seg og få regninger og sånn. Nei, voksenlivet hørtes ikke noe særlig ut.
Og helt ærlig, en lang stund synes jeg bare det var sånn midt på treet. Jobb, middag, venner, kjæreste, dra på byen, trene, se på TV og gjøre det samme neste uke. Og uka etter der. Litt repetitivt egentlig. Kanskje også litt kjedelig.
Hadde man hatt en slags Jesus å lene seg på, hadde man kanskje ikke hatt behov for noen dypere mening, men for meg som ikke-troende synes jeg rett og slett at ting var litt tamt og retningsløst.
Selvfølgelig fantastisk moro til tider, men uten en dypere mening klarte jeg ikke å rømme fra at jeg i det store og hele synes at voksenlivet som helhet smakte litt emment.
Men så fant man en å dele livet med.
Og så fikk man barn.
Og brått ble alt snudd på hodet.
Der livet før føltes litt tamt og ubestemt, hadde man plutselig meningen med livet rett i fanget. For det var sånn det føltes. Denne lille som ligger her og skriker, det er deg jeg har lett etter hele tiden. Du er meningen med livet.
Å være den beste mulige forelderen man kan. Bringe videre det ypperste man har av kunnskaper og egenskaper. Forberede de små tassene på livet som voksen. Lære dem å bli gode medmennesker, lære dem tall, farger og bokstaver. Lære dem om livet og forberede dem på det.
Brått hadde livet mer meningen enn jeg kunne håndtere alene. Enda godt vi var to ❤️
Men jeg sa jo ikke alt det til ham, der han sto med tannbørsten i munnen og ventet på svar. Jeg ga ham den tullete kortversjonen:
– “Vet du, det er et veldig godt spørsmål. Det er fint å være voksen. Man kan bestemme hva man vil spise til middag, når man vil legge seg og hva man vil se på TV. Jeg kan gjøre stort sett hva jeg vil og ingen masete, sure pappaer kan fortelle meg at jeg ikke får lov. Man kan kjøre bil og reise hvor man vil, også må man jobbe litt så man har råd til mat og kule leker. Også kan man få barn! Og da kan man se på filmer sammen og spise taco og dra i akebakken og ha det kjempemoro. Det er det beste med å være voksen.”
Han så på meg med stjerner i øynene, tydelig fornøyd med svaret. Så pusset vi ferdig, la oss på senga og leste bok. Den kvelden fikk han den lengste, varmeste kosen i norgeshistorien.
For livet som voksen er helt greit.
Helt til man får barn.
Da blir det fantastisk.
/ Fatternlivet ❤️
P.S. Siden 2018 helt sikkert fortsetter i samme krenkespor som 2017: Selvfølgelig kan livet ha mening uten barn også. Barnløse voksne kan leve fantastiske liv med sin helt egen mening. Kanskje elsker de å reise, kanskje elsker de Liverpool, hva vet jeg. Dette er bare hva voksenlivet er for meg.
I romjulen sov vi noen netter hos foreldrene mine på Kolbotn, og med fire barn og ti barnebarn som har herjet, bodd og overnattet der de siste 30 årene, kan man trygt si at det er et greit utvalg av bøker og leker der.
Og når det går mot leggetid er det alltid like stas å fråtse i spennende bøker fra det massive biblioteket av barnebøker som strekker seg flere tiår tilbake.
Men sist vi var der ble El Pluttolini helt opphengt i spesielt én bok: Kasper scorer mål. Boken handler kort og godt om Kasper som elsker å spille fotball. Og Plutten ble helt frelst. Vi leste boka opp og ned og frem og tilbake hver eneste kveld.
Da vi kom hjem igjen, snakket han om den ustanselig og savnet den fælt, nå som den plutselig var 12 mil unna.
Men boken var gammel og jeg la helt vekk muligheten for at den var å oppdrive lenger. Ting går jo ut av hyllene før du rekker å blunke, så en barnebok som kan ha vært fra nitten pil-og-bue, er det nok ikke mye håp for.
Trodde jeg.
Men det var frem til vi stakk en tur innom biblioteket i helgen. Jeg hadde nesten glemt stakkars Kasper, helt til det plutselig slo meg: Biblioteket ja! Kanskje de har boka her..?
Spent gikk jeg til hylla. Jørn Jensen, skavvi seeeee… Je.. Jeeee.. Jensen. Og DER, helt ut av det blå, som en luftspeiling i ørkenen, spratt de opp. Ikke én, ikke to, ikke tre, men tjue!
20 bøker om Kasper som scorer mål, bruker hodet, filmer, bytter trener, blir skadet osv. En helt vanlig leksikon-serie av Kasper-bøker og Plutten ble i ekstase! Hvilken fantastisk lykke!
Og mens jeg sto der, med flere Kasper-bøker enn jeg kunne bære, slo det meg nok en gang hvilken fantastisk ressurs biblioteket er. Et gigantisk lager med bøker, kunnskap og glede som bare står og venter på deg. Helt gratis!
Så skal man selvfølgelig støtte favorittforfatterne sine ved å kjøpe bøker også, men små barn sluker bøker som rovdyr, og skulle man kjøpt alt nytt ville man endt opp på Luksusfellen innen månedsskiftet.
Så ta det fra meg: Bruk biblioteket. Plutselig går du fra en dramatisk manko på Kasper til å ha så mye Kasper at det tyter ut av øra.
Bare én uke ut i nyttårsforsettet har det skjedd noe fantastisk!
For i år har jeg bare ett nyttårsforsett: Legg vekk den bedritnesatanshelsikes mobilen på sengekanten. Den stjeler nattesøvn som en rev i hønsehuset og burde vært anmeldt for lengst!
Verst er de kveldene jeg legger meg tidlig, for da har jeg jo ekstra mye tid til å scrolle. Bare halv elleve, tenker jeg. Nice, da snakker vi Youtube, Netflix OG Instagram. Så våkner man dagen etter og føler seg som en brukt festivaldass.
Det siste halvåret har det eskalert noe voldsomt, til det punkt der jeg rett og slett har fått litt angst av å skulle legge meg.
Jeg innser først nå at det må ha vært en slags mobil-avhengighet, men for meg føltes det som redsel for å bli liggende i stillhet med altfor store tanker. Hjertet som banker, evighetens uendelighet og universets uhåndgripelige størrelser. Du vet, ting som får hjernen til å gå bananer.
Derfor har jeg heller tafset på mobilen til det svir i øynene, for så å sovne med musikk på ørene. Som en slags avledningsmanøver for hjernen.
Men da kroppen til slutt knakk sammen på tampen av året, innså jeg at det måtte ta slutt. Derfor satt jeg meg bare ett nyttårsforsett for 2018: Legg vekk mobilen, din kjøttløk!
Og allerede nå, bare én uke ut i prosjektet, kan jeg med hånden på hjertet si: Årre heite for en forskjell!!
Fra å hele tiden føle at jeg ligger et halvt skritt bak, begynner jeg endelig å finne rytmen. Fra å være konstant trøtt som en rumpepinne, begynner jeg å se et hint av farge i ansiktet igjen. Ennå står jeg i dyp gjeld til søvnregnskapet fra 2017, men så langt har ikke mobilen funnet veien til sengekanten i 2018 og det føles helt fantastisk!
Viser seg at store tanker ikke er så skummelt likevel. Det er frykten for frykten som er verst. Når man skaper seg illusjoner og frykter tigre som ikke er der. Oftest er man uansett så trøtt etter en lang dag med jobb, barn og et kjøkken som står på hodet, at man sovner før tankene rekker å komme særlig lenger enn til ozonlaget uansett 😉
Som en ekstra bonus har jeg 5 av 7 kvelder gjort noe jeg ikke har gjort på lenge: Lest bok! Og det føles altså så utrolig mye bedre for kropp og hjerne å gå til sengs med Ken Follett på papir, enn illsinte russere som slåss i trafikken på youtube.
Så 2018, jeg kjenner deg så vidt, men jeg liker deg allerede. I morgen er det slutt på penicillin-kuren og tilbake på trening, så får vi virkelig se hva du har å rutte med, men jeg har trua. På deg, på meg, på Ken Follett. Det blir bra, det her <3
“Finn deg en hverdagsjente” har fattern alltid sagt. Og det gjorde jeg. Og vet du hva? Han hadde helt rett.
For en hverdagsjente er en sånn som er pen helt uten å mene det. En som ikke trenger dyre smykker for å føle seg vel. En som tør å være seg selv, akkurat sånn som hun er. Gjerne i joggebuksa. Eller i penklær. Ikke så farlig, egentlig.
Som er hverdagssmart og morsom uten egentlig å prøve. En med naturlig selvtillit. Ikke selvgod på noen måte, bare trygg i eget skinn.
En som kan ting. Ikke bare er en skjør porselensdukke som må stå i fred på peishylla, men som plutselig henger opp hyller i pysjbuksa når du ikke følger med.
En sånn som gjerne kan gjerne skifte dekk eller gå i penkjole. Bare ikke begge på en gang. Kunne sikkert gjort det også. En som har en beundringsverdig tosidighet og flere lag enn en løk.
En som ser livets små gleder som livets ekte gleder. Som er helt perfekt som hun er, bare ved å være.
Kanskje det ikke er definisjonen på en hverdagsjente i det hele tatt, men bare min definisjon basert på hva jeg ser i Christina. Fordi for meg er hun den perfekte hverdagsjenta.
Bryr seg lite om overflatiske ting, men setter pris på de små tingene. Fire sett med totter i sofakroken, mens to små munner knusper og knaser i frokostblanding. En rolig kveld i armkroken. En fin sang på radioen. En knusekos på kjøkkenet. Lykken i hverdagen.
Blir det bedre eller blir det bare verre? Å se på gamle bilder av barna, mener jeg. Å se de små valpene som stabber rundt på gulvet, lyse i håret og øyne som ser alt for første gang. Det er noe så utrolig nostalgisk over å se bilder fra den tiden som alltid får det til å snøre seg i magen.
Så blir jeg litt glad, så blir jeg litt trist, sånn det ofte er med fine minner. For selv om livet med barna egentlig bare blir bedre og bedre for hver dag som går, så er det liksom noe helt spesielt med den første tiden. Da de luktet som karamell og var hjemme hele tiden. Da alt var nytt og rart og spennende. Også er det jo sånn med nostalgi da, at man visker bort alt det negative og sitter bare igjen med det beste.
Man husker jo bare de gangene man var på stranden som liten. Alle dagene med regn er lengst visket ut av hukommelsen. Og sånn sett er det jo både litt fint og litt trist at man må tvinge seg selv til å huske alle bleiene, gulpeklutene og gråtenettene med barna for å ikke gå helt i kjelleren. For tiden med bittesmå barn er ikke bare en tur i parken heller.
Det er mange øyeblikk man definitivt ikke tar bilder av som faktisk kan være litt greit å huske på når man sitter nedsyltet i nostalgisk melankoli og lurer på hvor årene ble av ❤️
