Så har det altså skjedd. Vi har blitt sånne fotballforeldre! Som står på sidelinjen og heier mens vår lille sønn går i krigen. Med leggskinn, knottesko og egen drikkeflaske.
Tenk det. Vår lille plutt! Ikke lenger en liten fjott i en vippestol, men en stor og fryktet fotballspiller.
I går spilte han sin første cup etter bare fire fotballtreninger og jeg kunne ikke vært stoltere. Det er vel mer sauegjeting enn det er idrett inntil videre, men likevel.
I siste kampen sto til og med noen av jentene fra barnehagen og heiet på sidelinjen. DET var stas det. Altså, hvem bryr seg om pappa når jentene plutselig møter opp? Da ble det plutselig litt ekstra fart utpå der 😉
Jeg husker den tiden så utrolig godt selv. Være med på turneringer, gi alt i kampene, fly etter jentene og bare ha det ball. En fantastisk tid jeg for alltid vil savne. Nå er den endelig i gang for vår eldste kriger og jeg gleder meg til å følge hvert skritt på veien.
For er det én ting som er klart etter i går, så er det at vi skal være sånne folk som er med. På trening, på kamper, på turer.
For jeg husker selv hvor stort det var når mamma eller pappa fulgte med mens jeg løp rundt på håndballbanen. Det ga en glede og energiboost lik 20 liter Red bull.
Det er viktig med foreldre som stiller opp. Som heier på laget og klapper for dommeren. Som er en del av idretten og heier den frem. For laget, for gutta, for sporten og moralen 🙂
Man kan servere så mange dampede tapirlår man vil, men det kan aldri slå en enkel brødskive. Barn vil ha det enkelt.
Mang en gang har vi brukt timevis på kjøkkenet med å lage retter så kompliserte og til de grader fra scratch at vi nærmest spikket stekepannen selv, bare for å ende opp med å varme en wiener i mikroen. Barn vil ha det enkelt.
Så også med fisk. For barn liker fisk, det trenger bare ikke være så fryktelig komplisert.
Fiskekaker på brødskiva er en sikker vinner og fiskepinner til middag er en udødelig klassiker 🙂
Men hva liker de best av enkle fiskeretter? Det tenkte vi å finne ut, så i samarbeid med Norges sjømatråd og kampanjen “3 i uka”, utfordret jeg Christina til fiskeduell. Hvem kan raskt og enkelt lage den fiskeretten som vil slå an best hos barna?
Det er ikke til å stikke under at tid også er en viktig faktor i en travel småbarnshverdag. Derfor brukte vi det samme tilbehøret og valgte heller hver vår hovedrett.
Tilbehøret ble ovnsbakte rotgrønnsaker og revet gulrot. Enkelt og greit.
Og mens rotgrønnsakene baker i ovnen, kan man jo ta seg en tur på trampolina 🙂
Hoppe.
Hoppe!
Ferdig.
Christina gikk for fiskeboller i karrisaus, mens jeg… jukset litt. Jeg stakk nemlig innom den lokale fiskebutikken og kjøpte deres absolutt beste koljekaker.
Og det må jeg bare si: Koljekaker høres kanskje ikke spesielt spennende ut, men fy søren så godt! Fløyelsmyk tekstur og en dempet fiskesmak, som gir en veldig barnevennlig rett man virkelig kan forspise seg på.
Og det gjorde vi!
Noen liker saus og masse staffasje, andre vil ha den plain 😉
Kuttet i små biter eller..
Rett på gaffelen 🙂
Men hvem vant?
Jeg tror faktisk vi må si at det ble uavgjort. Ett barn likte fiskebollene best, det andre glefset nedpå koljekaker i store jafs.
Selv spiste jeg litt for mange av konkurrentens fiskeboller til å klare å holde meg partisk, haha!
Tommel opp 🙂
Tommel opp 🙂
Bueno 😉
/ For inspirerende og barnevennlige fiskeoppskrifter, sjekk ut –> “3 i uka”
Sitte på hver sin side av kjøkkenbordet som om det var et politiavhør og prøve å komme opp med middager og innkjøp for en hel uke. Jeg vet det er fornuftig og jeg vet det er lurt, jeg takler det bare ikke. Får helt jernteppe og kommer ikke på annet enn “pølser og lomper, også taco på fredag”.
Så da blir det å handle litt her og litt der stort sett hver eneste dag. Handlelapper med 5 ting på. Som jo selvfølgelig er både dyrere, dummere og langt mer tidkrevende enn å bare sette seg ned og skrive en skikkelig liste.
Men jeg får meg bare ikke til å gjøre det. Jeg vet jeg burde, men jeg orker ikke. Til Christinas store frustrasjon. Vi må ha snakket om å komme i gang med ukeshandling en million ganger, men like jævlig klarer jeg å lure meg unna hver eneste gang.
For hver gang vi skal sette oss ned for å skrive liste, søndag kveld som avtalt, er det plutselig noe annet jeg må. Noe superviktig, noe som ikke kan vente. Skru i en lyspære, gå ut med søpla, lufte Teo eller ringe muttern. Du vet, ting som absolutt IKKE kan vente.. 😉
Og det er faktisk utrolig frustrerende. Det er litt som å ta tran: Jeg vet jeg burde, men jeg kommer liksom ikke i gang.
Men til helgen har Christina bursdag, så kanskje jeg bare kan legge bort tankene om en rådyr diamantring og heller gi henne 20 gavekort på “Planlegging og ukeshandling”.
For som alle vet; veien til en kvinnes hjerte går gjennom husarbeid 😉
(Det første bildet jeg sendte av meg selv til Christina 😅✌️)
For til helgen skjer det ting. Ikke bare har frua bursdag, men vi har også vårt første jubileum som mann og kone! 1 år som ektepar i gamledager og sånt må jo feires! 🎉
Derfor reiser vi bort noen dager. Ikke langt og ikke lenge, men bort. For denne helgen markerer også at det har gått et helt år siden vi gjorde noe uten barna på slep.
For med unntak av en rask overnatting i Oslo i ny og ne i forbindelse med møter o.l. har vi faktisk ikke gjort noe uten barna på evigheter.
Og vet du, det trenger man faktisk. Trenger å reise bort og bare være to. Trenger ikke være 4 uker på Maldivene, et par dager hvor som helst er egentlig mer enn godt nok.
Bare et par dager vekk fra hverdagen for å feire kjærligheten. Glemme de der hjemme og kjenne litt på savnet. Gjenoppdage gnisten og bare være sammen.
Ikke ett barn i hvert buksebein og yoghurt i håret, bare du og jeg og vi to på tur. Holde i hånda og ligge i skje. Bestille frokost på rommet og leve i en boble.
Det føles som i går at vi skiftet bleier på dem. Gråting og gulpekluter, vippestol og gråt.
I dag var vi på sykkeltur og koste fletta av oss.
Ikke akkurat Tour de France, men et godt stykke likevel. Og det er utrolig å se hva barn får til bare de har virkelig lyst!
For lukter det av mat de ikke har veldig lyst på fra kjøkkenet, kan det ta det et årsverk i tid og energi bare å få dem fra stua til spisebordet. Men spenn på dem en sykkelhjelm og ta med noe godt i sekken, så skal du se de sykler baklengs opp Mount Everest x-)
Og sånn cirka det gjorde vi i dag. La ut på en god sykkeltur, før vi tasset noen meter inn i skogen for å slå oss ned på en rasteplass og nyte skogens ro. Og litt medbrakt 🙂
Det er så fint å legge ut på sånne små turer med barna, for da får man brent av masser av både tid og energi. Barna kan løpe rundt i skogen og finne på haraball, mens vi voksne kan ligge som slanger på en stein i sola og bare ta det inn. Lukten av skog, en fornemmelse av ro, litt tid til å bare være sammen.
For hjemme kan det ofte bli litt stress på sånne dager. Hvis man ikke kommer seg ut, blir man utrolig huslei og kjenner at veggene kryper innpå deg. Til slutt får man helt klaus. Må ut, må finne på noe, må bruke kroppen, og ute i Guds frie kan man puste fritt 🙂
Så det har vi gjort i dag. Kost oss ute og hatt det som plommen. Og det beste av alt: Etter en sånn dag, med sykling og sol og herjing og lek, blir barna helt utslitt og veldig enkle å legge.
Eneste ulempen.. det gjør pappa også 😉
Med vennlig hilsen, Sovnet 3 sider ut i Peppa Gris x-)
Søndag morgen og jeg sitter i sofaen. Klamrer meg til kaffekoppen som et tre i en tornado. Litt for tidlig. Gi kaffen tid til å jobbe, det blir nok en bra dag skal du se.
Men mens jeg sitter her og blunker en kort natt ut av øynene, slår det meg at jeg aldri blir helt klok på hva jeg brukte helgene til før jeg fikk barn.
Tanken om å stå opp kl. 07 på en søndag ville høres ut som ren tortur. Altså, virkelig. Alt før kl. 10 er forbeholdt arbeidsdager. Det er søndag, det er helg. Vi står da ikke opp før folk har kommet seg hjem fra kirken.
Helgene var ment for avslapping og egentid, men jeg rakk jo aldri noe. Så hva gjorde jeg? Det husker jeg faktisk ikke, men det var ikke stort. Bare laffet rundt og trodde jeg var travel.
Enda verre var det på ukedagene. Ingen tidkrevende hobbyer eller noe, men jeg husker at jeg tenkte at jeg aldri i verden ville ha tid til barn. Jeg som hadde så lite tid til overs! Når skulle jeg få tid til å trene? Henge med venner? Slappe av? Leve?
Kanskje det er derfor man står opp så gudsjammerlig tidlig i helgene, for å rekke alt man skal og enda ha en glipe av tid til seg selv.
For i dag skal vi ut på sykkeltur med familien, vi skal ha familie på besøk, leke i gata, spille fotball og ørten andre mini-prosjekter som fyller opp en dag. Og vi har all tiden i verden.
For søndag hjemme er en dag full av tid til barna. Bare gi kaffen litt tid til å jobbe 😉
Men det er et vanskelig tema å skrive om og jeg har innsett at jeg ikke kan fortsette å lesse dere ned med triste historier om grusomme skjebner hver gang jeg ønsker å hjelpe.
Det er bare så mange ganger man klarer å ta inn et grusomt budskap før man ikke orker å høre mer. Men jeg vil hjelpe! Jeg vil bruke min stemme for å støtte de som trenger det mest.
Og nå tror jeg endelig jeg har funnet den perfekte måten å gjøre det på!
I september skal det nemlig avholdes et løp som heter No Finish Line. Dette er et veldedig arrangement der hvem som helst kan delta.
Løpet foregår på Rådhusplassen i Oslo og for hver runde man løper (800 meter) donerer sponsorene av løpet hele 10 kroner til Stine Sofies Stiftelse.
Og i det løpet tenker jeg å gi ALT!
Jeg mener virkelig alt. Løpe til jeg rett og slett kollapser. Ødelegge meg helt for de som har fått livet sitt ødelagt.
Dette innebærer først og fremst at jeg må løpe meg opp noe helt vanvittig, for akkurat nå har jeg minst 10-12 uønskede kilo med pølser og lett-øl å dra på. Men jeg har også større planer!
Jeg ønsker blant annet å auksjonere bort kroppen min bit for bit til bedrifter som ønsker å støtte initiativet. Vi snakker da om reklameplasser rundt om på hele kroppen, så betales det en viss sum for hver runde jeg klarer å gjennomføre.
De får god reklameplass og et bevis på at de støtter en viktig sak, og jeg får samlet penger.
Jeg ønsker også å starte en fundraiser på facebook, der de som vil kan donere valgfritt beløp for å pushe meg videre.
Selvfølgelig håper jeg å inspirere så mange som mulig til å bli med på selve løpet, men jeg har ikke tenkt til å mase og kjefte folk opp av sofaen.
Jeg vil heller ofre hud og hår for å komme meg i tidenes løpeform og finne på mange rare sprell langs veien.
Og jeg gleder meg så sinnssykt! Så håper jeg dere vil være med på reisen og hjelpe meg med å gjøre dette til tidenes beste fundraiser 🙂
I dag hørte jeg noe sykt på radioen. Et bettingselskap har utlovet en premie på én milliard kroner(1 000 000 000 kroner!!) til den som klarer å gjette riktig resultat på alle kampene i sommerens fotball-VM.
Alle som noensinne har spilt på tipping vet hvor vanskelig det er å få 12 rett, så sjansene for å prikke inn 100% rett på 64 kamper er ganske marginale. Men likevel: Det kan skje.
Og det fikk meg til å tenke: Hva ville jeg brukt 1 milliard kroner på?
Til å begynne med høres det fantastisk ut. Jeg kan kjøpe alt. Absolutt alt! Jeg kan nedbetale lån for alle i familien, jeg kan gi penger til veldedighet og venner som trenger. Jeg kan kjøpe meg en luksusbil eller 40 om jeg vil. Båt, privatfly og bestillingspizza resten av livet.
Men så tenker man litt mer over det. Hadde jeg blitt lykkelig? Altså, virkelig: Hadde penger gjort meg lykkelig? Jeg tror ikke det. For det er som det tyske techno-bandet Scooter så vakkert sang det på slutten av 90-tallet: “The chase is better than the catch”.
Ja vel, så hadde det vært fint å aldri måtte bekymre seg for regninger igjen, men jeg tror faktisk at livet hadde blitt litt kjedeligere. Litt mettet. For det er jo jakten og sparingen for å få råd til noe som du deretter verdsetter fordi du har ofret, spinket og spart, som gjør det spennende.
Jeg husker jo hvordan det var å vaske huset for luselønn og jobbe deltid med å flippe burgere på McDonalds for å få råd til nye roller blades.
Der og da føles det kanskje ikke så spennende, men du har et prosjekt, du jobber mot et mål. Du er motivert, engasjert og gira. Ser for deg målet i det fjerne. En kliss ny sykkel, en 2-ukers til Hellas eller iPhone X9 ultra mega. S.
Med alle pengene i verden kan du kjøpe 50 sykler uten å blunke. Er det noe moro da?
Da jeg studerte på BI husker jeg en foreleser fortalte at amerikanske forskere hadde utført et eksperiment der man ga testfamilier penger for å måle lykkefølelsen. Først fikk de en sum og lykkefølelsen økte. De fikk betalt regninger, de fikk nok til mat.
Så fikk de mer penger og ble enda litt lykkeligere. Kunne kaste pengebekymringer til side og begynne å spare til bil. Så fikk de litt til og litt til, helt til det stoppet opp. Lykkefølelsen sluttet å øke. Og det lå på rundt 700 000 kr i året.
Det var altså summen der lykkefølelsen ikke ble høyere enn hvor mye penger man kastet på dem.
Og det synes jeg er litt fint å tenke på, for det betyr jo at den daglige kampen vi alle kjemper for å tjene til livets opphold er den som driver oss videre. Jakten på å få dekket våre behov. Hadde du ikke lenger hatt den gulroten som henger foran deg, holder deg sulten og jager deg videre, hadde du blitt mettet og lei.
Så skal jeg selvfølgelig ikke takke nei om milliarden tikker inn på kontoen, men jeg innser at jeg også lever godt og lykkelig uten. Og det er jo nesten bedre 🙂
Han tar de mest fantastiske bilder og det gjør meg selvfølgelig kjempemisunnelig.
Som fotografer flest vil han antakeligvis si at det ikke kommer så mye an på kameraet, som personen som holder det. Og det stemmer jo selvfølgelig, på samme måte som at man ikke blir verdens beste fotballspiller bare man kjøper dyre sko og verdens beste ball.
Men likevel har jeg spekulert i om det ikke kan ha litt med utstyret å si også. Man ser jo tross alt sjeldent proff-fotografer med engangskamera 😉
Derfor spurte jeg ydmykt om jeg kunne låne et av hans kameraer i dag og knipse noen raske bilder.
Og det har jeg gjort i dag.
Grunnet plutselig tidsnød ble jeg nødt til å nøye meg med et raskt foto-oppdrag rett borti skogen her. Og siden Christina var opptatt og barna i barnehagen, inviterte jeg med meg en av familiens mest fotogene skapninger.
En mann som ikke trenger noen introduksjon.
Med en raff frakk i fine farger og en topptrent snute for godbiter og pølsesnabber.
Teo 🙂
Så her følger en liten bildeserie fra vår lille fotoshoot i skogen.
Uten forkunnskaper og liten tid til å bli kjent med kameraet, ble det mange bomskudd og feil innstillinger, men jeg synes likevel vi fikk til ganske mye fint på veldig kort tid 🙂
