Det er utrolig hvor lite som skal til iblant. Også så uventet! Bare et lite hint av et smil, en kommentar, et vink, hva som helst kan sette det i gang. Et snøskred av følelser som plutselig bare velter innover deg.

I går var det tennis.

Vi var egentlig bare innom hytta til svigers en rask tur for å spise søndagsmiddag à la svigermor. Nystekte kjøttboller. De beste i verden.

Men på vei ned til hytta ligger det en tennisbane. Den så barna og den ville de spille på. Og vi er jo lekne konkurransemennesker og ikke spesielt vonde å be, så ikke lenge etter var vi på plass. Hvite såler og flotte shortser.

Anyone for tennish?

Og jeg vet ikke helt hva som skjedde, men det var noe. Kanskje var det fordi barna elsket det. Kanskje var det fordi det er lenge siden jeg har sett Christina så sprelsk og levende. Kanskje var det fordi hun var langt flinkere enn jeg hadde trodd og faktisk kunne tenkes å gi meg mer konkurranse i en kamp enn jeg liker å innrømme.

Men noe var det.

Som plutselig gjorde meg litt forelsket.

Du vet, hverdagen er så veldig hverdagete. Opp og stå, lage frokost, kjøre barn, jobbe, hente, middag, kveldsmat, legge, rydde, natta. På´n igjen.

Så når man endelig gjør noe helt annet, ser man liksom ting i et helt nytt lys. Og det var kanskje det som skjedde. Lenge siden jeg har sett Christina sprade rundt i en fjong shorts og smelle til den stakkars ballen som om den hadde snakket dritt om moren hennes.

Og det satt av en liten sommerfugl eller to i magen. Og det er fint, for livet som småbarnsforeldre byr jo ikke nødvendigvis på sommerfugler i overflod. Det er lett å ta ting for gitt og fokusere på alt som skal gjøres.

Så da er det litt fint å se at sommerfuglene fortsatt bare kan oppstå av seg selv, fremfor å måtte jage dem frem. Og alt som skulle til var en søndagstur på hytta.

Ingen romantisk middag med store blomster og en større diamant. Bare et uventet øyeblikk i raske shortser og brått var det både tennisballer, lukten av kjøttboller og kjærlighet i luften 🙂

❤️