I går var vi på sykkeltur med gjengen. Mamma, pappa, lillesøster, storebror. Og bamse.

Bare en liten tur for å kjenne litt på livet. Lukte på sommeren og strekke på beina. Og kjøpe is i kiosken på stranda.

For det er i hvert fall et av mange gode barndomsminner fra glovarme sommerdager. Få penger av mamma og tasse opp til kiosken. Knuse noen kongler under tærne underveis. Stå der og se på den store tavlen.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Telle penger og steke i solen. Solkrem, iskrem og lukten av pølsegryte.

Sommer.

Men da vi kom frem til kiosken på stranden i går, var den stengt! Skandale!

Ikke bare hadde vi lovet barna is, men også pappa var blitt lovet is. Og han hadde gledet seg.

Søren. Også storebror som hadde syklet seg svett hele veien dit, med lovnaden om is hengende foran seg som den ultimate gulrot.

Hva gjør vi nå?

Ja, selvfølgelig! En rask telefon. En tommel opp. Et lunt smil mellom mamma og pappa.

Det er stunder som det man minnes hvorfor man flyttet fra Oslo til Larvik. For kiosken er kanskje stengt, men oldemor er åpen 🙂

Opp på sykkelen igjen, trille noen få hundre meter og bli møtt av et kjempestort smil.

En varm klem.

En kopp med kaffe.

Boller.

Småprat.

Og båt-is.

/ Neste gang dropper vi bare kiosken og sykler rett til oldemor 🙂