Jeg lurte først på om det var litt i overkant å skrive et helt innlegg om en matteapp her for noen dager siden, men da jeg våknet i dag fikk jeg bekreftelsen på at det absolutt var på sin plass.
Jeg gløtter på øynene, det er mørkt, men urovekkende aktivt. I det lille halvsekundet det tar meg å våkne ser jeg en skikkelse bevege seg rundt meg. Jeg forstår ingenting. Blunker et par ganger, prøver å kickstarte hjernen – denne dagen startet litt for fort.
Jeg befinner meg på gulvet på rommet til plutten. En urolig natt er over og til slutt la jeg meg bare der. Like greit det. Koselig å høre den lille pusten kose seg gjennom natten. Men den er visst over nå, for han som pleier å ligge så fredfullt å sove til disse tider, har allerede begynt å patruljere rommet som en gardist.
Han kunne jo bare gått på do om han måtte, han kunne jo bare vekket meg om det var noe som hastet. Han må ha ventet tålmodig på at jeg skulle våkne.
Jeg reiser meg halvveis opp på en albue og skal akkurat til å spørre ham om hva i all verden han holder på med, da han oppdager at jeg er våken. Han snur seg raskt mot meg og setter opp et stort smil. Han må ha ventet lenge. Så sier han med all verdens iver, glede og engasjement i stemmen:
– “Pappa, kan vi stå opp nå? Jeg vil spille mattespillet!”
Men så hører du plutselig små føtter som løper utenfor døren. Ut fra soverommet og rett mot badet, i et raskt og hastig tempo. De små tottelottene høres ut som muselabber der de tripper av sted. Så fyker døren opp og verdens største smil møter deg, slår ut med armene og roper så høyt at naboene hører det:
– “DET ER LØRDAG I DAG!!”
Så styrter han ned trappen, klar som et egg og du vet det vil bli en dag full av moro, latter, tull og tøys.
For i dag skal jeg inn til Oslo for et veldig viktig møte. Såpass viktig at jeg faktisk må stæsje meg opp, pusse tennene og prøve å se litt ålriet ut. Jeg har klipt meg og tatt skjegget, det burde egentlig si nok. Dessverre kan jeg ikke si mer enn det, for alt annet rundt møtet er hemmelig. Men når gamle Pete tar på seg penskjorte, vet du at det er noe på gang.
Så sjelden jeg stæsjer meg opp at frua må snappe hver gang det skjer 😉
Så derfor var jeg avhengig av alt alt klaffet i dag. Barna måtte oppføre seg, frokosten måtte gå som smurt og bussen inn til Oslo måtte komme når den skulle. Det startet bra. Overraskende bra faktisk. Litt for bra…
Litt for god start på dagen til at vi kan fortsette i samme flyten.. 😉 (pluttens tallerken)
Frokosten gikk ned på høykant, plutten lot seg levere i barnehagen uten klager og alt så ut til å gå som smurt. Og for én gangs skyld klarte jeg faktisk å forlate huset i god tid!
Så da sto jeg der da. Nydusjet, striglet, klar for eventyr. Men ingen buss. Og det blåste surt. Tiden gikk. Ingen buss.
Så endelig kom bussen. Jeg hoppet på og ble så glad for at han kom at jeg nærmest ropte da jeg skulle kjøpe billett:
– Oslo!
Han så på meg og ga meg et dumt blikk, som om jeg hadde bestilt pølse i brød i en klesbutikk:
– “Øøh, dette er en lokalbuss…”
– “Hæ? Men jeg skal jo til Oslo?”
– “Gåkke til Oslo.”
– “Jaha… men, er det neste buss da eller?”
– “Veit jeg ikke. Jeg gåkke til Oslo.”
Og innen nå hadde stort sett alle på bussen fått med seg oppstusset. Jeg kjente blikkene deres brenne. De ble forsinket på grunn av meg. Denne oppspjåkede innflytteren som ikke forsto seg på busstabeller. Så da hoppet jeg av bussen, forfordelt og spak. Idet døren lukket seg og lokalbussen feis videre, snudde meg vekk i skam for å ikke vise ansiktet.
Og igjen sto jeg der. Ventet.
Bussen skulle vært der for 10 minutter siden allerede. Faen, jeg skulle tatt toget, jeg visste det! Hva pokker i steike helskotten gjør jeg nå?! Neste buss går ikke før neste lysår og jeg bor ørten hundre mil fra Oslo. Jeg kommer ALDRI til å rekke det og den satans bussen kommer jo ikke!
Jeg vet hva jeg gjør. Jeg terroriserer Christina med sutremeldinger. Om jeg skal stå her og hate må noen få lide.
1 minutt til – ingen buss.
1 minutt til – fortsatt ingen buss.
Blir ikke noe møte, blir ikke noe penskjorte. Kan bare gå hjem og dra på joggebuksa, din idiot Peter, du har sikkert lest feil et sted. Kommer ikke noe buss her vettu, bare du som er for dum til å … BUSS!!
Og da døren skled opp var det som å møte Jesus. Eller Obama. Eller kanskje Elvis. Stort var det i hvert fall. Der satt han i sin lille stol og så på meg mens jeg steg om bord. Ut av kulden, ut av pessimismen. Men vent.. kunne dette være nok en lokalbuss??
Nervøs og spent kom jeg opp til ham, dro frem betalingskortet og stotret usikkert:
– “Oslo?”
Han hadde begynt å plotte inn noe på en skjerm, men nå stoppet han plutselig brått opp. Han løftet hodet og så rett på meg. Jeg visste ikke hvor jeg skulle se, men jeg klarte ikke å se ham inn i øynene, altfor redd for å få lokalbuss-leksa igjen. Så jeg stirret bare ut gjennom frontrute og latet som jeg speidet etter trafikken.
Og da sa han det.
Det ene magiske ordet som jeg så lenge har drømt om, men som jeg aldri trodde jeg noensinne skulle få oppleve å høre igjen:
– “Ungdom?”
Jeg trodde aldri jeg skulle si dette, men jeg elsker menn i uniform. Bussjåføruniform.
Denne dagen er offisielt reddet <3
Hjemmelekser, rusbrus, One Direction og mopedlappen – der har du meg 😉
/ En bussjåfør, en bussjfår, det er en mann som får deg i godt humør 🙂
Jeg vet ikke helt hvordan, men vi har fått oss en liten mattehjerne i familien. Helt siden han var bitteliten har plutten var over middels interessert i tall og bokstaver, og nå som han har bikket 3 ½ år er interessen så absolutt i beste velgående.
Bare litt matte til tannpussen x-)
Helt uten min hjelp klarer han å snuse seg frem til nye apper og videoer som går på tall og bokstaver. Som selvfølgelig kan være litt irriterende, for man føler seg jo ikke akkurat som noen hjernekirurg når man sitter i sofaen og diskuterer med en 3-åring:
– “Jammen, jeg vil se på Wipeout! Det er så gøy når folk faller og slår seg!”
– “Men jeg vil se abc.”
– “Ååh, kom igjen a, vi ser jo på det hele tiden, kan vi ikke se på geiter som skriker eller noen søte katter eller kanskje sånne russiske dashbord-kameragreier?”
– “Pappa, abc-sangen, vær så sniiiill?”
Men all honnør til ham for å plukke opp en interesse for tall og bokstaver som tok meg godt og vel 22 år, så da er det bare å fyre oppunder og prise seg lykkelig for at man har barn som ser ut til å ha sunnere interesser enn en selv 😉
Spillet byr på enkle små matteoppgaver som på en artig måte stimulerer til læring. Spillet er nok ment for litt eldre barn, så det er ikke alt som sitter, men har man barn som synes det er gøy å leke og lære med tall, så er dette absolutt en app som er verdt å sjekke ut. Kan lastes ned gratis eller kjøpes for en billig penge.
Topp underholdning for kids som ønsker å lære litt attåt 🙂
Ett eple og fire pærer..? Jeg vet, jeg vet!
Og hvis man er skikkelig flink, får man en hatt. Virker kanskje banalt, men plutten er strålende fornøyd 😀
P.S. Ref. innlegget fra tidligere i dag, så vet jeg at dette hørtes ut som snikskryt på vegne av min sønn, men det var egentlig bare ment som et hyggelig apptips. Jeg lover 🙂
Jeg hater snikskryt – og sosiale medier er fullt av det!
Hvor enn man snur seg er det noen som snikskryter. Facebook er jo ikke stort mer enn en eneste stor portal for bursdagshilsener, ultralydbilder og flyplass-innsjekkinger. Og snikskryt. Overalt.
“Sjukt trøtt! Vært oppe hele natta med hu her…” #pulesveis
Folk som later som de klager bare for å pakke inn litt skryt i diskret forkledning. Det finnes faktisk en formel på det: Du ønsker å skryte av X, derfor introduserer du klagen Y, som henleder oppmerksomheten i retning X.
Slik som for eksempel:
– “Så utrolig sliten etter å ha bakt kaker til barnedåpen i hele dag.”
– “FML! Kom for seint til et møte på jobben i dag! Måtte hjelpe en dement, gammel dame å finne veien hjem igjen.”
– “Blæh, junkfood til frokost! Håper vi får noe annet å spise når vi ankommer Barcelona.”
– “Æsj, rakk ikke trening i dag. Ble sittende å lese forskningsartikler om Higgs-bosonet til langt på natt.”
Mang en gang har jeg tenkt at jeg heldigvis ikke snikskryter, men det var først da jeg la ut dette bildet på Snap i går at det slo meg…
Jeg er en snikskryter!
Det var ikke bevisst, jeg ville jo bare.. ja, altså.. jeg ville jo bare vise at.. søren. Jeg innser jo nå at jeg egentlig bare ville snikskryte. Se som han koser seg mens jeg klipper gresset. Hvorfor ellers skulle jeg postet bildet? Noe så teit. Men sånn har det blitt, man kan liksom ikke klippe gresset engang uten å snike inn litt skryt. Usj.
Det verste er jo at snikskryt også fungerer som en slags motivasjon til å gjøre noe. Slik som å stable all veden som ligger strødd ute i boden. Jeg kan tenke at jeg verken orker eller gidder, men så slår det meg plutselig: “Hei vent, hva med å legge ut et bilde av all veden og skrive: Æsj, her har du min kveld da!” – da vil jo folk se hvor flink jeg er. Perfekt!
Det er utrolig trist å innrømme dette og jeg har egentlig aldri skjønt det før nå, men here goes: Mitt navn er Peter og jeg snikskryter.
Okei, puh, det var godt å få det ut i det åpne. Nå kan jeg gå videre med livet og jeg lover å aldri snikskryte igjen! Makan til teit opplegg.
Forskning viser også at snikskryt faktisk ikke fungerer. Folk ser gjennom det. Så hvis man ønsker å skryte: Skryt! Ikke pakk det inn som en klage.
Men nå må jeg seriøst stikke, for denne teksten har tatt altfor lang tid å skrive og nå må jeg løpe hvis jeg både skal rekke å ta med lillesnuppa på trilletur og bake en eplekake før svigerfar kommer på besøk.
Kantarell – skogens gull. Skogbunnens gullkledde dronning. Det er ikke til å stikke under en stol at kantarell er noe av det aller gjeveste man kan finne i de norske skoger, kanskje med unntak av nedgravd ransutbytte, en tam bjørn eller Lars Monsen.
Men etter at jeg flyttet til Vestfold for et par år siden har jeg av en eller annen grunn ikke kommet meg noe særlig ut på jakt. Jeg har rett og slett ikke hatt trua på Larvik som godt jaktterreng. Men siden mitt beste kantarellsted til nå ligger i nærheten av hytta, ca. 25 mil unna, og det har klødd noe veldig i soppfingeren i det siste (æsj), tok jeg et lite rådslagningsmøte med lillesnupp i dag tidlig.
Solen skinner, været er på topp, soppsesongen er her og skogen ligger ikke mer enn to halvhjertede steinkast unna. Dessuten har jeg pappaperm. La gå, vi prøver. Kanskje er det gull å finne?
Men hvor begynner man? Hvor går man? Hva leter man etter? Jeg prøver bevisst å ikke lese meg opp så altfor mye på kantarellens vandringer, for jeg synes alltid at jo mer man vet, dess mindre oppnår man. Også er det noe helt eget med å skyte gullfuglen mens man vaser rundt i blinde 😉
På med bæresele, oppi med seg, smoothie i sekken, gode sko på tottelotten – her skal det jaktes!
Ikke kantarell, men sopp i hvert fall. Det er et godt tegn 😉
Og her kommer et stalltips: Støvler. Det innså jeg etter ganske nøyaktig 5 minutter. Høst = ruskevær = våt skogbunn = ikke spesielt joggesko-vennlig. Nå vet jeg det 😉 #våtesokkær
Men kanskje var det skjebnens måte å geleide meg ut fra de våte sumper opp til litt barere skog? Kanskje var det en slags spirituell inngripen for å vise vei, for ikke lenge etter at jeg hadde staket ut ny kurs…
BLÆM!
JADDA!! 🙂 (P.S. Det ække størrelsen det kommer an på)
We´ve struck gold!
Og derfra og ut var det bare en eneste stor triumfferd. Vi løp rundt som sporhunder og fant sopp både her og der. Først sleit jeg litt med å se forskjell på soppen, men så innså jeg fort: Har du først sett en kantarell, så vet du. Den gylne, deilige lille soppetoppen skiller seg fra alt annet og plutselig står den ut på skogbunnen som en gullfugl i en dueflokk.
En liten time senere var vi tilbake på kjøkkenet med en pen liten samling sopp. Alle fikk de lide samme skjebne: Rense, steke, løk, fløte, soya, pepper, brødskive ? farvel. Faaaaantastisk! Og til helgen er det pluttens tur, for nå har pappa fått sopp på tann og jeg gir meg ikke før hele skogen er tom for i år 😉
Men hvor vi var? Nei, det får ingen vite 😉
Nå snakker vi! 🙂 (Okei da, størrelsen teller)
Vel vel vel, ser man det. Urmannen som vet å forsørge familien sin det!
Takk for at du leverte varene, du deilige skog. Vi sees igjen snart. Veldig snart.
Skulle bare rydde litt i gamle barneklær i dag. Det var ikke så lett som jeg først trodde…
For det føles som i går at jeg sto i butikken og lurte på om størrelse 68 ble litt vakent eller om det var greit å ha noe å vokse inn i. Hun er jo liten, men man må jo tenke på sesongen også. Ikke noe poeng å kjøpe kortermet som passer først i desember. Jeg trodde du kom til å vokse sakte og rolig, men du er som en perfekt temperert bolledeig med doble mengder gjær.
Og vipps så satt man her. Midt på gulvet, omringet av store stabler med klær. Klær som ikke lenger passer.
Blomsterbukser og piratskjorter, for broren din er ikke noe særlig bedre. Etter en lang periode med litt hvilepause i leddene har plutselig alle langbuksene hans blitt til kortbukser, og livvidden eser som hos en gjest i et bryllup. Og nå har det tårnet seg opp med små kleskolonier både her og der, på tide å ta et røsk.
Men det er noe sørgmodig over å brette ned gamle klær. I hvert fall når man er to, for enten det er mamma eller pappa, én av oss har alltid en historie vi knytter til plagget.
– “Ååååh, husker du denne filtjakka? Det var jo den han hadde på seg det året vi feiret jul på Kolbotn og dro på lekeplassen 1. Juledag.”
– “Ja, og hva med denne søte bamsegenseren da? Herregud, er den så liten! Han var jo så utrolig søt i den.”
– “Oh looord, bamsedressen, husker du den? Det var jo den plutten hadde på seg på vei hjem fra sykehuset!”
– “Også denne søte lille kjolen da. Brukte hun den egentlig? Hihi, ja det var jo på hytta i sommer det. Tnåååh”
– “Også denne pysjen da! Den hadde jeg helt glemt! Åh, jeg blir helt kvalm jeg..”
En sekk med gamle følelser, klar for avreise.
Så strømmer minnene på og man blir sittende med en litt ambivalent bi-smak i munnen. Det er kanskje bare gamle klær, men det som om følelsene sitter fast i fibrene. Det er jo fantastisk at barna vokser opp og bli større, og det er utrolig deilig å få ryddet unna gamle filler som tar opp plass, men likevel… kan de ikke ta det bare bittelitt rolig da?
Trenger vi å ha så forferdelig dårlig tid med å bli voksne? Det er ikke noe morsomt å bli voksen uansett. Ingen som lirer av seg hjertesmeltende gullkorn eller spiser blåbæryoghurt med hele ansiktet.
Jeg sier ikke at dere ikke skal vokse opp altså, jeg sier bare…
Hver dag, litt tøffere. Ikke helt der, men stadig modigere.
Det er så fantastisk, så rart og så skremmende å se hvor fort ting fyker av sted. Var det ikke i går jeg hadde deg i armene og så på deg med uforstående øyne?
Du kan ikke ha veid mer enn en pakke salami og jeg kjente deg ikke. Du var bare en klump med trolldeig som sov, gråt og spiste. Nå ser du på meg med lure blikk før du stabber usikkert i vei langs bordet med et smil så stort og stolt at det kunne dekket to hoder. Du har din egen humor, dine preferanser. Du får meg til å smile, får meg til å le. Du peker på vannet når du er tørst og dytter vekk maten når pappa ikke forstår. Du elsker å leke med storebror og dra hunden i halen. Du er i ferd med å bli deg selv.
Du er snart et år, lille du. Ett år! Det er jo ikke lenge, det er bare én runde med jul, påske, vannmelon og solkrem, høststøvler, bursdag og jul igjen. Men for deg er det hele livet. Og tenk så mye som har skjedd! Det ser jeg først nå, for det er så vanskelig å se fremover i tid med en liten en. Man tralter bare rundt i nå-tidens gleder og bekymringer, klarer ikke å skimte morgendagen. Men så ser man tilbake..
Helt underbevisst er det fortsatt en del av meg som tror jeg må holde hodet ditt oppe fordi nakken din er myk som gelé. Når jeg legger deg ned tenker jeg i blant at du blir liggende der. I hvert fall et sekund eller to. Men det gjør du jo ikke. Aldri. For du har dårlig tid, du. Bare noen uker igjen til bursdagen og da skal du gå på egne ben. Det er ikke sånn at jeg presser deg til det, du presser deg selv.
Du som i går var bare en komisk liten kladd med bollekinn, nå gjør du kvantesprang! Du reiser deg på usikre bein og holder deg til bordkanten mens du smiler. Hver dag, litt tøffere. Ikke helt der, men stadig modigere. Nysgjerrig på livet, du vil opp og frem – nå! Og det er så fantastisk å se.
Om du går til denne bursdagen eller den neste er det samme for meg, bare jeg får se det herlige lille smilet ditt hver eneste dag 🙂
Hadde ikke regnet med at jeg selv skulle dukke opp som et alternativ og riktignok, etter flere besvarte spørsmål og en dypere analyse kom testen frem til følgende:
Du er: Kristin Gjelsvik aka Styleconnection!
Du er ærlig, direkte og åpenhjertig. Du tør å si det du mener og stå for det du tror på. Du bryr deg om mote og sminke, men er ikke overfladisk. Du er opptatt av å kjempe for likestilling og for at alle kvinner skal føle seg komfortabel i egen kropp!
Haha! Nei dæven. Lite visste jeg at bak dette litt slitte, mannlige ytre, gjemmer det seg en brautende bergenser med sans for fashion og farger. Ja ja, helt greit det, Kristin er cool som katten, meeeen det fikk meg til å lure: Hvis hun tar testen… får hun opp meg da? I så fall vet jeg ikke hvem som blir mest overrasket 😉
Skulle likt å sett ansiktet hennes når dommen ble klar…
Du er: Pappahjerte!
Du er rufsete, myk og gubbete. Du snakker veldig (strek under veldig) mye om barna dine og fint lite annet. Du bryr deg mest om varme bad og bleiepriser. Du er opptatt av å kjempe for lovpålagt tacofredag og for at alle skal føle seg komfortabel i joggebukse.
Noen ganger hører man ting som kan få ørene til å krympe…
Slik som da jeg satt på toget med pluttisen på vei til Oslo forrige helg. Ikke langt unna oss satt et godt voksent fire-spann, utvilsomt på vei til ferie utenlands. Estimert alder: 70-ish. Stemningen var på topp, latteren sto i taket og jaggu så jeg også et par snapsglass bli tømt underveis på ferden.
Og det var greit, alt var fint, flott og topp, men så plutselig hører jeg fra den ene tuppa, overraskende høyt, helt uten blygsel og med et klart hint av snaps i stemmen:
– “Jeg har shavet meg, dratt på strømper og tatt blodfortynnende, så her skal det nok bli fest ja!”
Det kan jo ha vært snakk om blodpropp og det kan jo ha vært beina som var blitt barbert, men en halvtimes tid der sleit jeg veldig med hudfargen i ansiktet.
