Mannen som reddet dagen

Denne dagen holdt på å falle sønder og sammen, men så skjedde det plutselig noe veldig uventet!

 

 

For i dag skal jeg inn til Oslo for et veldig viktig møte. Såpass viktig at jeg faktisk må stæsje meg opp, pusse tennene og prøve å se litt ålriet ut. Jeg har klipt meg og tatt skjegget, det burde egentlig si nok. Dessverre kan jeg ikke si mer enn det, for alt annet rundt møtet er hemmelig. Men når gamle Pete tar på seg penskjorte, vet du at det er noe på gang.

 

Så sjelden jeg stæsjer meg opp at frua må snappe hver gang det skjer 😉

 

Så derfor var jeg avhengig av alt alt klaffet i dag. Barna måtte oppføre seg, frokosten måtte gå som smurt og bussen inn til Oslo måtte komme når den skulle. Det startet bra. Overraskende bra faktisk. Litt for bra…

 

Litt for god start på dagen til at vi kan fortsette i samme flyten.. 😉 (pluttens tallerken)

 

Frokosten gikk ned på høykant, plutten lot seg levere i barnehagen uten klager og alt så ut til å gå som smurt. Og for én gangs skyld klarte jeg faktisk å forlate huset i god tid!

Så da sto jeg der da. Nydusjet, striglet, klar for eventyr. Men ingen buss. Og det blåste surt. Tiden gikk. Ingen buss.

Så endelig kom bussen. Jeg hoppet på og ble så glad for at han kom at jeg nærmest ropte da jeg skulle kjøpe billett:

– Oslo!

Han så på meg og ga meg et dumt blikk, som om jeg hadde bestilt pølse i brød i en klesbutikk:

– “Øøh, dette er en lokalbuss…”

– “Hæ? Men jeg skal jo til Oslo?”

– “Gåkke til Oslo.”

– “Jaha… men, er det neste buss da eller?”

– “Veit jeg ikke. Jeg gåkke til Oslo.”

 

Og innen nå hadde stort sett alle på bussen fått med seg oppstusset. Jeg kjente blikkene deres brenne. De ble forsinket på grunn av meg. Denne oppspjåkede innflytteren som ikke forsto seg på busstabeller. Så da hoppet jeg av bussen, forfordelt og spak. Idet døren lukket seg og lokalbussen feis videre, snudde meg vekk i skam for å ikke vise ansiktet.

Og igjen sto jeg der. Ventet.

Bussen skulle vært der for 10 minutter siden allerede. Faen, jeg skulle tatt toget, jeg visste det! Hva pokker i steike helskotten gjør jeg nå?! Neste buss går ikke før neste lysår og jeg bor ørten hundre mil fra Oslo. Jeg kommer ALDRI til å rekke det og den satans bussen kommer jo ikke!

Jeg vet hva jeg gjør. Jeg terroriserer Christina med sutremeldinger. Om jeg skal stå her og hate må noen få lide.

1 minutt til – ingen buss.

1 minutt til – fortsatt ingen buss.

Blir ikke noe møte, blir ikke noe penskjorte. Kan bare gå hjem og dra på joggebuksa, din idiot Peter, du har sikkert lest feil et sted. Kommer ikke noe buss her vettu, bare du som er for dum til å … BUSS!!

 

 

Og da døren skled opp var det som å møte Jesus. Eller Obama. Eller kanskje Elvis. Stort var det i hvert fall. Der satt han i sin lille stol og så på meg mens jeg steg om bord. Ut av kulden, ut av pessimismen. Men vent.. kunne dette være nok en lokalbuss??

Nervøs og spent kom jeg opp til ham, dro frem betalingskortet og stotret usikkert:

– “Oslo?”

Han hadde begynt å plotte inn noe på en skjerm, men nå stoppet han plutselig brått opp. Han løftet hodet og så rett på meg. Jeg visste ikke hvor jeg skulle se, men jeg klarte ikke å se ham inn i øynene, altfor redd for å få lokalbuss-leksa igjen. Så jeg stirret bare ut gjennom frontrute og latet som jeg speidet etter trafikken.

Og da sa han det.

Det ene magiske ordet som jeg så lenge har drømt om, men som jeg aldri trodde jeg noensinne skulle få oppleve å høre igjen:

– “Ungdom?”

Jeg trodde aldri jeg skulle si dette, men jeg elsker menn i uniform. Bussjåføruniform.

Denne dagen er offisielt reddet <3

 

Hjemmelekser, rusbrus, One Direction og mopedlappen – der har du meg 😉

 

/ En bussjåfør, en bussjfår, det er en mann som får deg i godt humør 🙂

* Følg Busshjerte på Facebook *

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg