Kantarell – skogens gull. Skogbunnens gullkledde dronning. Det er ikke til å stikke under en stol at kantarell er noe av det aller gjeveste man kan finne i de norske skoger, kanskje med unntak av nedgravd ransutbytte, en tam bjørn eller Lars Monsen.
Men etter at jeg flyttet til Vestfold for et par år siden har jeg av en eller annen grunn ikke kommet meg noe særlig ut på jakt. Jeg har rett og slett ikke hatt trua på Larvik som godt jaktterreng. Men siden mitt beste kantarellsted til nå ligger i nærheten av hytta, ca. 25 mil unna, og det har klødd noe veldig i soppfingeren i det siste (æsj), tok jeg et lite rådslagningsmøte med lillesnupp i dag tidlig.
Solen skinner, været er på topp, soppsesongen er her og skogen ligger ikke mer enn to halvhjertede steinkast unna. Dessuten har jeg pappaperm. La gå, vi prøver. Kanskje er det gull å finne?
Men hvor begynner man? Hvor går man? Hva leter man etter? Jeg prøver bevisst å ikke lese meg opp så altfor mye på kantarellens vandringer, for jeg synes alltid at jo mer man vet, dess mindre oppnår man. Også er det noe helt eget med å skyte gullfuglen mens man vaser rundt i blinde 😉
På med bæresele, oppi med seg, smoothie i sekken, gode sko på tottelotten – her skal det jaktes!
Og her kommer et stalltips: Støvler. Det innså jeg etter ganske nøyaktig 5 minutter. Høst = ruskevær = våt skogbunn = ikke spesielt joggesko-vennlig. Nå vet jeg det 😉 #våtesokkær
Men kanskje var det skjebnens måte å geleide meg ut fra de våte sumper opp til litt barere skog? Kanskje var det en slags spirituell inngripen for å vise vei, for ikke lenge etter at jeg hadde staket ut ny kurs…
BLÆM!
Og derfra og ut var det bare en eneste stor triumfferd. Vi løp rundt som sporhunder og fant sopp både her og der. Først sleit jeg litt med å se forskjell på soppen, men så innså jeg fort: Har du først sett en kantarell, så vet du. Den gylne, deilige lille soppetoppen skiller seg fra alt annet og plutselig står den ut på skogbunnen som en gullfugl i en dueflokk.
En liten time senere var vi tilbake på kjøkkenet med en pen liten samling sopp. Alle fikk de lide samme skjebne: Rense, steke, løk, fløte, soya, pepper, brødskive ? farvel. Faaaaantastisk! Og til helgen er det pluttens tur, for nå har pappa fått sopp på tann og jeg gir meg ikke før hele skogen er tom for i år 😉
Men hvor vi var? Nei, det får ingen vite 😉
/ Hysj hysj, ingen kantareller her 😉
* Følg Sopphjerte på Facebook *
