I dag kom nissen med en skikkelig godbit. Grøt! Midt i arbeidstiden!
Grøt i arbeidstiden altså, sjeldent har julegleden på hjemmekontoret stått høyere i kurs.
Hendelsesforløp: Frua ammer, blir fysen, lager seg noe snop i overdrevne mengder. Grøt. Masse grøt. Et større restpari blir stående ubevoktet på benken mens frua forlater kjøkkenet. Den forsvarsløse grøten blir raskt snappet opp av en sulten gribb (les: meg) som har sirklet rundt grøten helt siden han kjente lukten som putret fra gryta.
Etter noen minutter kommer frua tilbake for litt påfyll, men ingen grøt er å se. Sporløst forsvunnet. Rart det der.
Bak luke nummer 2 gjemmer det seg en artig overraskelse som jeg altfor lenge har utsatt å gjøre noe med.
For her satt jeg nemlig og skrev så det digitale blekket sprutet, da det plutselig ringte på døren.
– “Kan det være nissen?” tenkte jeg. Som man jo gjør i desember.
Men det var bare svigerfattern. Han kom innom fordi han helt uten videre hadde ordnet nytt takstativ til bilen vår, slik at vi får på plass til skiboksen som har stått i garasjen i en halv evighet. Det betyr at vi faktisk atter igjen kan kjøre på tur med familien uten å måtte ha et bein ut av vinduet og henge bagasjen etter på slep.
Så deilig å få dette i boks! Ikke at jeg ikke kunne fikset det selv, det ville bare tatt meg en evighet. Jeg elsker nemlig å utsette ting, men svigerfattern er en klassisk “doer”. Han får ting gjort og vipps så blir det plass til både julegaver, barn, voksne og luft i bilen til helgen.
Så takk til nissen for en knallfin gave bak luke nummer to. Litt mer skjeggete enn gårsdagens gave, men så våknet jeg heller ikke ved siden av ham på puta. Heldigvis.
I dag våknet jeg opp med en nysgjerrig mine. Det er 1. desember, men jeg har jo plutselig blitt en voksen mann, så vanker det egentlig noen julekalender på meg i år?
Da jeg gløttet på øynene og så meg rundt i rommet, så jeg først ingenting. Ingen kalender med 24 godteposer, ingen sokk med klementiner i. Ingenting. Jo vent litt.
På puta ved siden av meg lå det noe. Et bustete lite guttehode med et trøtt blikk og et stort smil. Rett etter at jeg la meg i går hadde plutten våknet av en stygg hoste og han fikk ikke sove igjen. Så da han ropte usikkert på pappa var det bare én ting å gjøre: Bære ham opp i senga mi, legge ham tett inntil meg, bre over dyna og småprate til vi begge sovnet igjen.
Og sånn våknet vi. Begge gutta på samme pute. Det første jeg så da jeg våknet var det smilende blikket hans som så forventningsfullt på meg. Han var allerede våken, klar og nysgjerrig på en helt ny dag.
Så tok jeg ham på armen, bar ham ned trappa, fant frem kalenderen hans og fisket frem en liten sjokoladebit. Mens han smattet fornøyd og glad innså jeg at selv om det ikke ser ut til at det blir noen pakkekalender på meg i år, så startet desember på best mulig måte likevel, for å våkne med et lite pluttehode på puta overgår all sjokoladen i verden 🙂
P.S. I hele desember kommer jeg til å kjøre min egen variant av en julekalender, der det bak hver luke gjemmer seg noe dagsaktuelt fra heimen. Slik som et lite pluttehode på senga 🙂
