I alle mine år som barnløs ungkar er det én ting jeg har fryktet mer enn noe annet: Bleieskift. Tanken på bleier som stinker av grevlingrap og bajs fra gulv til tak. Jeg overdriver ikke hvis jeg sier at jeg har vært livredd for det. Selv ved fylte 30 år var jeg overbevist om at bleieskift fikk bli mors oppgave og ikke noe jeg noensinne ville omgås.

Stå der med bajs i håret mens en utakknemlig unge bare bajser videre og tar null hensyn til fatterns vemmelse? Flere ganger om dagen inntylle meg i lukter så ille at de kan få malingen til å flasse av veggene? Nei takk.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Men så går det noen år …

Og i dag innså jeg noe rart. For når barna en dag er tørre og helt ferdige med bleier kommer jeg til å savne det. Skikkelig. For der jeg før så frykt ser jeg nå kos.

Det er noe lunt og hyggelig med et bleieskift. Gleden av å utføre det ultimate innen personlig service, sette på en tørr og god bleie, slenge på nye klær over og se smilet til den lille tassen på stellebordet som smiler fornøyd som en stor takk for hjelpen.

Det er litt kosestund over det hele. Det hadde jeg aldri trodd. Og jeg kommer til å savne det.

Så er spørsmålet: Er det rart eller bare helt normalt?

/ hilsen bleieskiftarbeidet

* Følg Bleiehjerte på Facebook *

Aj aj aj, det var nære på!

Kåringen til Mammanett.no av årets beste mamma- og pappablogger har akkurat blitt avduket og det holdt. Nesten!

Tusen takk til alle som har stemt på meg i denne konkuransen, men til slutt var det ingen ringere enn Superpapsen som trakk det lengste strået. Congratulini!

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Men men, ingen grunn til å gråte over spilt melk.

Det er ikke som at jeg er skuffa liksom.

Neida. Joda.

Sist jeg tapte en slik konkurranse endte det opp med et nakenbilde i dusjen, men denne gangen akter jeg ikke å gråte over spilt melk.

Man kan jo ikke være best i alt heller. Jeg får bare jobbe hardere, skrive mer og by mer på meg sjæl.

Men én ting kan ingen ta fra meg: Jeg er muligens ikke Norges beste pappablogger, men INGEN kan slå meg når det kommer til velfylte tacotårn.

Onsdag..

Fredag 😉

Men men, mye godt kan komme ut av å være en god nummer to også. Se bare på Margaret Berger.

Nå vet jeg hvordan du har det Margaret, men se på deg nå. Jeg skal følge i dine fotspor jeg, det er akkurat det jeg skal gjøre, så kanskje en vakker dag vil det bli min tur også.

Men for nå vil jeg bare si én ting:

Tusen tusen hjertelig takk til alle dere som har stemt og heiet på meg gjennom denne konkurransen! Det gjør meg stolt, glad og rørt. Og akkurat som hu Margaret vil jeg bare få si: Fra meg, til deg, kjære leser:

I feed you my love <3

(bilde: wiwibloggs.com)

/ hilsen Norges nest beste pappablogger

* Følg Pappahjerte på Facebook *

I dag har vi en viktig avtale. Hele familien skal være med og vi må være ute i god tid. Bommer vi på denne timen blir det lenge til neste gang og det kan vi ikke risikere.

Derfor sov vi begge med doble vekkerklokker i natt. Her skal det ikke slumres.

Vi må ha glemt at vi er småbarnsforeldre …

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

I skrivende stund har vi rukket å dusje, spise frokost, drukket kaffe, lekt litt, sett på Masha & Mishka, fått god fyr på peisen, vært ute med hunden og nå sitter jeg her og blogger.

… og alarmen har fortsatt ikke ringt.

For med to små i huset, hvem trenger vel vekkerklokke?

/ God, men trøtt, fredag 😉

* Følg Kaffehjerte på Facebook *

Iblant bekymrer jeg meg over hvordan de eldre barna i barnehagen behandler småttisene. Er de store og skumle eller er de egentlig ganske ålreite?

I går opplevde jeg noe i barnehagen som virkelig varmet hjertet <3

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Jeg satt på gulvet i mellomgangen og ventet på deg mens du løp frem og tilbake og showet for pappa. Å kle på deg jakke, hals eller lue kom ikke på tale, du var altfor opptatt med å løpe på deg hull i sokkene.

En av de eldre guttene passerte oss og gikk ut i det ytterste påkledningsrommet, klar for å dra for dagen. Du løp ut etter ham, ropte på ham, spurte om dere skulle løpe om kapp til bilen. Så kom du tilbake til meg. Jeg hørte ikke svaret, men det var blitt stille der ute.

Ja ja, han måtte vel dra for dagen, ingen fare det. Pappa kan løpe om kapp med deg. Du må forstå at de store guttene ikke alltid har tid til å leke med deg, det er jo bare sånn det er. Ikke tenk mer på det.

Så fikk vi kledd på deg, kastet de blå plastsokkene til pappa i bøtte, snørt lua og dyttet opp døra. Og der sto han. Med et stort smil om munnen sto han og ventet. På deg.

Du lyste opp som en sol og sprintet mot ham, og sammen løp dere om kapp hele veien ned til gjerdet.

Og det beste av alt. Du vant. For han lot deg vinne.

Du pratet om det på veien hjem og fortalte mamma om det så fort du kom inn døra. Hele den dagen satt smilet mitt løst, holdt oppe av en indre glede. Å se de litt eldre barna ta vare på de yngre barna og vise seg som de beste rollemodeller, sånt varmer et bekymret pappahjerte.

/ rørt og litt stolt på andres vegne

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Jeg lurer ofte på hvordan du har det i barnehagen. Hvordan du oppfører deg når mamma og pappa ikke er der? Hva slags fyr er du egentlig? Er du den samme kosebamsen som hjemme eller er du et lite monster i forkledning?

I dag fikk jeg svar.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Jeg kom for å hente deg, men du var ikke helt klar. Helt greit det, pappa har tid. Vi satt sammen med de andre, lagde gullmedaljer og hang dem rundt halsen. Når tiden kom for å dra sa du ha det til alle og småløp mot utgangen. Der møtte vi et hinder.

Et av de eldre barna hadde stilt seg i veien og så ikke ut til å ville rikke seg. Med hendene slått ut, boltet fast i døråpningen var det ingen vei utenom. Han hadde en alvorlig mine, han mente det. Døren var så definitivt stengt.

Jeg lå et lite steg bak deg i løypa og lurte spent på hvordan du ville løse utfordringen. Ville du forstå? Mitt frynsete pappahjerte er jo hele tiden redd for at du skal møte slike utfordringer og gi tapt. For hva skal man vel gjøre mot en langt større gutt som har bestemt seg for at døren er stengt? Du kan jo ikke dytte ham unna. Uff, det er ting som dette du sikkert må møte dagen lang, men som jeg synes er så skummelt. Små drypp av urettferdighet og usikkerhet jeg ikke synes du fortjener.

Men like fullt, det er en naturlig del av livet, slike oppgaver må også løses, så hva gjør du? Hva slags fyr er du egentlig?

Du går rett bort til ham og ser på ham et sekund. Innser at du ikke kommer deg forbi armene som står rett ut og blokkerer døren som et gitter.

Jeg ser en hindring, men du ser noe annet. Du ser åpne armer. Så du lener deg inn og gir ham en stor, helhjertet hadet-kos. Han blir forfjamset og vet ikke helt hvor han skal gjøre av seg, men blir nødt til å slippe ned armene og gi etter for kosens kraft. Låsen sklir opp, porten er åpen.

Du er en liten smarting du, kanskje smartere enn pappa. Jeg ville aldri prøvd å åpne en steng port med åpne armer, men du ser muligheter der andre ser utfordringer. Du hilser verden varmt velkommen med et smil.

Og jeg vet. Du er en sånn fyr. En bra fyr.

/ stolt pappa

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Sulten knurrer i magen, så jeg stikker innom en butikk i nærheten. Trenger ikke stort, kanskje bare en pølse eller noe.

Ja, pølse hørtes godt ut. Kanskje ikke det sunneste alternativet, men skitt la gå. Yolo og alt det der.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Pølse? Sikker på at du ikke skal ha et dusin asparges?

Jeg finner frem det jeg skal ha og går til kassa.

Varene blir slått inn som normalt, men når jeg ser prisen på pølser får jeg så hakeslipp at kjeven klasker rett i flisene.

– Over 60 000 kroner for en pølse?! Jeg brøler i forferdelse og slår oppgitt ut med armene.

Mannen bak kassa er helt uanfektet og rolig som skjæra på tunet. Han ser på meg med en selvfølgelig mine uten å fortrekke en mine.

– Men.. men, hallo? Er du helt teit eller? Det må jo være noe alvorlig galt med kasseapparatet ditt!

Han snur det bare rundt og viser meg prisen.

60212 kroner.

For en pølse.

Jeg innser at jeg ikke kommer noen vei med å argumentere, så jeg aksepterer bare prisen. Det er vel det det koster da.

Jeg slenger en grønn paprika på båndet. Han slår den inn. 3521 kroner.

Nei, nå får det være nok! Dette er bare latterlig.

Neste gang stikker jeg heller på Coop.

Svindleren i aksjon.

 Julegaven ble raskt en stor suksess og et AS ble stiftet.

Og tross stive priser fortsetter kundene å strømme inn 😉

/ God ny uke!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Hva er det med bjørnen og den lille jenta med pipestemmen som vi elsker så høyt? Hvordan har denne rare russiske tegnefilmen krøpet seg rett inn i den norske hjerterota?

Jeg trodde først jeg var den eneste som hadde falt pladask for den meget enerverende Masha og den ekstremt tålmodige bjørnen Mishka, men det var inntil jeg la ut dette bildet på Instagram i går:

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Jeg har aldri opplevd maken til kok! Til vanlig får jeg typ 5 kommentarer på et bilde på Instagram, men denne gangen var det full fres i hele går. 70 kommentarer fra hele landet, side opp og side ned om hvor mye folk elsker denne serien.

Plutten er ikke det spøtt bedre. Da han var syk her i forrige uke, var det eneste han ville å se på én spesifikk episode av “Mashka”. Så da gjorde vi det. Jeg tuller ikke om jeg sier at vi forrige onsdag så episoden “Syltetøys” kanskje 30 ganger på repeat. Den kan jeg nå utenat.

Og det er ikke bare på tv heller, neida, barna tar youtube fatt for å se enda mer bjørn og jente, gjerne også på russisk.

Og nå har hans umettelige appetitt for serien tatt en ny og merkelig vending. For her en dag kom jeg ut i stua og fant min lille plutt i sofaen, øyne store som tekopper limt til tv-skjermen der han spilte av Masha og Mishka via youtube på russisk!

Han har altså klart å lære seg å bytte kildesignal på tv-en, finne frem Masha & Mishka på youtube på telefonen og slå den over på chromecast-sending utelukkende motivert av å se enda mer Masha & Mishka. I følge kommentarene er han langt fra alene om det. Vi kommer altså til å få en generasjon med barn som er ganske stødige på russisk allerede når de begynner i 1. klasse. Hvis ikke DET smelter et iskaldt Putin-hjerte, vil ingenting gjøre det.

En rask titt på youtube kan for øvrig bekrefte at det ikke bare er vi fjellaper som har trykt denne serien til vårt bryst. Denne episoden her for eksempel.. hold deg fast.. 461 millioner visninger!

Vinterferien er i gang og det betyr afterski for hele nasjonen. Vel, nesten alle da..

Jeg sitter på gulvet som så mange ganger før. Foran meg ligger en baby på stellematten og smiler lurt med en bleie som buler. Dette kan bli stygt. Nå ryker det et årsforbruk med våtservietter her.

Før jeg skrider til verks går jeg bort i kroken og skrur opp radioen, trenger musikk om jeg noensinne skal komme i mål her.

Noen sekunder senere er jeg midt i bleieskiftet da jeg hører den, årets kanskje ultimate festlåt. “Pinne for landet – Freddy Kalas”. Jeg vet ikke hva det er med den sangen, men jeg elsker den. Begynner å rocke med, synger til versene og digger refrenget.

Så slår det meg: Dette må være nøyaktig det siste kjære Freddy har sett for seg at sangen hans skal brukes til. Han må ha sett for seg übercool snowboardungdom på Gaiastova iført det hotteste innen afterskibekledning som skåler i store vennegjenger og nyter livets konsekvensfattige partydager.

Jeg tviler sterkt på at han hadde sett for seg at sangen også skulle fungere utmerket for slitne småbarnsforeldre med poser under øynene, dramatisk ustelt hår og frynsete joggebukse med hendene fulle av lekkasjebleier og sinksalve.

Men vi ere en nasjon vi med, vi småbarnsforeldre mange. Vi som ikke nødvendigvis blir å finne på noen afterski i år, men som feirer afterbleie hver eneste dag.

Så plukker jeg opp lille fersken, nyskiftet og fornøyd. Vi går ned på kjøkkenet og plugger i telefonen i anlegget. Nå skal det danses og feires at det er helg på gang. Vi skrur på favorittsangen vår og mens pappa slenger lillesnupp rundt i dansen synger vi med til refrenget:

– Vi tar en bleie for Hemsedal, bleie for Trysil, bleie for Hafjell, en bleie for landet.

Fersken og fattern klar for no jägerbombs

/ God helg!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

– Gi et lite pip!

Jeg lusker rundt i andreetasjen på jakt etter en bortgjemt 3-åring. Sist jeg så ham løp han vekk fra meg med et lurt smil om munnen. Nå har han gjemt seg igjen.

Vi leker gjemsel og denne gangen har hatt gjort sitt ytterste. Funnet husets beste plass hvor han vet at pappa garantert ikke vil finne ham.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Ikke så mye som et pip. Kom så, gi pappa et lite pip. Så kommer det:

– Pip!

Det kom fra soverommet til mamma og pappa. Jasså ja, så det er der han har gjemt seg. Sist jeg sjekket var det ikke mye å gjemme seg bak der inne, men ok, han har vist seg verdig denne leken før, la oss se hva han har fått til.

Jeg runder siste sving før jeg titter inn døråpningen og der inne ser jeg bare et tomt rom. Ingen plutt. Umulig å finne ham, helt bortgjemt og perfekt kamuflert av sine omgivelser.

Vel …

Nesten da.

Det beste er smilet hans når han endelig spretter frem og avslører det fantastiske gjemmestedet som for å si “Se her, jeg var her hele tiden! Er det ikke utrolig?!”

Gjemsel med en 3-åring er kanskje ikke spesielt vanskelig, men så er det også doble doser sjarmerende.

/ Den som ikke har gjemt seg nå, den må stå

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Du henger slapt på armen min, ikke helt klar for å slippe taket enda. Jeg kan ikke si at jeg ikke forstår deg. Du er fortsatt litt trøtt, fortatt litt pjusk. Ikke helt klar for å herje rundt med alle de andre, gå fra 0 til 100 og plutselig være en racerbil. Jeg forstår det, men pappa må på jobb.

Du ser på de andre barna, følger med på hva de driver med, begynner å smile, begynner å glede deg. Du vil også leke, bare gi det et lite minutt så er du klar. Du ser rundt deg, leter etter favorittlekene og hvor du skal starte i dag. Og jeg vet du er klar.

Så da går vi for den faste rutinen. Du løper bort og hopper opp i det lave vinduet mens pappa går ut. Du åpner vinduet og roper at jeg skal løpe og jeg løper. Løper, snur meg og vinker hele veien ned til bilen. Så vinker jeg litt til og sender av gårde en liten tut sånn helt på tampen.

Men ikke i dag. Vi kommer ut i gangen og der står det allerede to barn i vinduet. Du fryser til, dette var ikke planen. Jeg kjenner deg så godt, dette funker ikke for deg. Du roper ikke ut din misnøye, bare avventer og lurer på hva du skal gjøre.

Jeg gjør det samme. Hva gjør jeg nå? Jeg kjenner ikke helt min plass her, for jeg kan vel ikke jage bort de andre barna heller, kan jeg vel? Hjemme er pappa sjefen, men i barnehagen har jeg ingen makt.

Jeg tar meg et grublesekund mens du spretter opp i armene mine igjen. Mens jeg legger en slagplan, dukker plutselig en av de ansatte opp. Hun tar med seg de andre barna slik at du kan få vinduet alene. Fordi hun vet at du liker det sånn.

Jeg blir så overrasket og glad, hadde ikke tenkt at noen ville forstå hvordan du vil ha det. Jeg som tenkte det ville bli for banalt å spørre en av de voksne om litt hjelp “Fordi du skjønner at plutten liker liksom å stå i vinduet alene og vinke til meg”. Hun vet. Hun kjenner deg. Kanskje bedre enn meg noen ganger.

Med vinduet for deg selv kan pappa snøre på seg skoene og løpe til bilen. Selv om jeg slenger en takk inn i fellesrommet tror jeg ikke hun hører det, lyden av elleville barn overdøver det meste.

Så jeg ber deg takke henne. Flere ganger, bare for å være sikker.

Men bare i tilfelle plutten glemmer det.

Takk.

Takk for at dere ser og forstår barna våre.

Takk for at dere gjør en fantastisk jobb hver eneste dag og tar vare på det kjæreste vi har.

Takk for at dere jobber med hjertet.

/ Hilsen takknemlig pappa

* Følg Pappahjerte på Facebook *