Jeg blir ofte spurt om hva som er det verste ved å ha barn. Jeg tenker da f.eks på journalister som sier ting som:
– “Du skriver ofte om hvor fint og flott det er å ha barn, men hva er egentlig det verste ved å ha barn?”
Til nå har jeg egentlig aldri hatt noe godt svar på det, men det var inntil i dag. Nå har jeg endelig funnet ut hva det er.
Det verste ved å ha barn er å ha syke barn når man selv er syk.
Til min barnløse svoger prøvde jeg tidligere i dag å forklare det på følgende måte: Se for deg at du er så fyllesjuk som du aldri før har vært. Altså, den virkelig ille typen med full fylleangst, kvalme, kaldsvette, dundrende hodepine, oppkast, tom lommebok og cheeseburger i lomma.
Og så: Legg til en graverende mangel på søvn og to syke, misfornøyde og hylende barn oppå det. Ja nemlig. Ikke spesielt kult.
Og det mest frustrerende er at med et barn i barnehagen skjer dette om igjen og om igjen hele tiden! Jeg vet at det er helt naturlig altså og at barnehagen han går i er et fantastisk sted å være, men det går jo ikke TO uker på rappen uten at han kommer hjem med en ny cocktail basilusker som gjerne slår ut resten av familien også.
Før plutten begynte i barnehagen var han aldri syk, nå er han stort sett aldri frisk.
Og det er så frustrerende.
Og DET er i mine øyne det verste med å ha barn. Det er sikkert mange ting jeg kunne sagt som stikker dypere, slik som å oppdra barn i en verden full av krig og urettferdighet, men neida. Syke barn når man selv er syk, det er vinneren i min bok.
Eller taperen da, teknisk sett. Så veldig veldig taperen.
/ Hilsen drittlei
* Følg Pappahjerte på Facebook *