Det begynte som en spøk for mange år siden. For da jeg først hørte sangen, måtte jeg le. Hva er dette for noe?

Det hørtes ut som en samling nedsnødde pensjonister som satt og skramlet på Bøndenes Hus i et eller annet bortgjemt bygdesamfunn. Typisk en låt man forbinder med besteforeldregenerasjonen. Eller eldre.

Salhuskvintetten? Da ska´ bli andre boller når papen kjem heim..? Det kan vel ikke være noen som hører på det greiene her?

Det var det rareste jeg hadde hørt. Såpass rart at det var fascinerende. Så jeg hørte på den igjen. På tull, selvfølgelig.

Og så igjen. Et par ganger til. Men så skjedde det som ikke skulle skje: Jeg begynte å like den. Virkelig. Og plutselig var den blitt min hemmelige lille guilty pleasure i julen. Og jeg voktet den som en skatt, for jeg visste at ingen andre ville forstå. De ville bare le av meg.

Men jeg introduserte den for familien, og det var akkurat det som skjedde. Jeg ble uglesett og fordømt, og det var like før jeg mistet min plass i arverekka. Spesielt mine to eldre brødre gjorde et stort poeng av at jeg måtte være født med ører som ikke fungerte spesielt bra.

Men så gikk det en jul. Det gikk to. Og nå liker de den også. Den første julemeldingen jeg fikk fra eldstebror i år var nettopp det: Juleverksted med gløgg og Papen på øret, magisk.

Og jeg vet ikke om jeg er stolt eller gremmes, men det som startet som en merkelig kuriosa, har nå blitt en fast juletradisjon. Den rareste julesangen jeg har hørt. Men det er noe erkenorsk og koselig over hele ensemblet, og som pappa blir man jo selvfølgelig litt myk av strofer om at det skal bli andre boller når pappa kommer hjem til jul. Eller papen, om du vil.

Og Christina? Hun forsto selvfølgelig ingenting i starten. Dette var det rareste hun hadde hørt. Nei, dette var nok ikke noe for henne.

Men så gikk det en jul. Det gikk to. Det gikk tre. Og nå elsker hun den, hun også 😀
 

Hør den her. Hvis du tør.. 😉