Denne uken handler kun om blogging og i den anledning har jeg endelig byttet toppbilde 🙂

Men først: La oss snakke litt om toppbildet som tema.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Toppbildet er det første man ser når man kommer inn på en blogg og sånn sett kanskje det viktigste, mest toneangivende signalet om hva leserne kan forvente seg. Litt som etiketten på et produkt. Er det trutmunn og kjempepupper? Er det barnevogn og strekkmerker? Symaskin? Hest? Elefant? Kort og godt: Toppbildet er kjempeviktig.

Noen velger å ha et kjempefint bilde av seg selv der hår, klær og sminke gløder som 9 millioner dollar, mens andre går for en litt mer hverdagslig tilnærming. Noen velger kanskje puppeglipp og glitter, andre tenker å gå for noe litt mer jordnært.

Selv har jeg et ganske tilfeldig forhold til toppbildet. Jeg bytter det når jeg føler det er på tide å fornye seg eller når jeg blir lei det gamle. Det skjer sånn ca. 1 gang i året. Til nå har jeg gått gjennom 5 ulike toppbilder og gleder meg veldig til å pusse opp bloggen med et nytt.

Det virker kanskje ikke som en stor greie, men det er noe skummelt over å bytte toppbilde, for endring er alltid litt skummelt. Tenk om Coca Cola plutselig hadde fått gule etiketter med en helt annen skrifttype og et bilde av Erna Solberg på. Du ville jo fått et litt annet inntrykk av brusen da. Bedre? Dårligere? Det vet man liksom ikke før man prøver.

Likevel må det til, for blogg er ferskvare. Ingen skriver i dag om det de skrev om for et år siden, ikke ser de ut som de gjorde den gang heller, og inntrykket fra toppbildet bør reflektere det du kan forvente av bloggen for øvrig. Det høres kanskje litt teknisk ut, men hvis etiketten viser appelsiner og brusen smaker bringebær, vil du jo begynne å lure 😉

“Deilig smak av lutefisk, det var brusen sin, det” (Licensed from: zittto / yayimages.com)
 

Men før vi går til mitt nye toppbilde, kommer jeg vel ikke unna å kommentere en liten ting. For tidligere hadde jeg alltid med barna på toppbildet, men med tiden har jeg faset dem ut. Hvorfor? Rett og slett fordi jeg ikke ønsker å overeksponere dem.

Det høres kanskje bakvendt ut for en pappablogger, men jeg mener det må være mulig å gjøre begge. For jeg ønsker jo egentlig ikke at denne bloggen skal handle om meg, mitt liv og mine barn, men like mye om deg, ditt liv og dine barn.

Barna kan godt dukke opp på bloggen fra tid til annen, såpass er vel bare naturlig, men jeg ønsker ikke at deres ansikter skal være det første du ser hver gang du kommer inn på bloggen. Enkelt og greit 🙂

Og med det sagt: Over til nytt toppbilde!

Ingen dypere analyse er lagt til grunn for valg av bilde, det ble bare tatt i forbifarten for å sende til en journalist, men så ble det ikke så verst likevel. Og plutselig ble det toppbilde. Så ikke forvent tekster om verken planter, plakater eller sofaputer i fremtiden, for ikke alle toppbloggere sjekker sminken før de står opp om mårran. Jeg var bare klar for noe nytt 🙂

/ Vi blogges! XOXO, koz oxo klemmz <3

Det er faktisk en ganske fin historie om livets mange tilfeldigheter 🙂

(Teksten under er hentet fra boka mi “Pappahjerte – fra ungkar til far”)
 

Det hele startet med at frøkna i huset ønsket seg en ny kaffemaskin. På en av mammasidene hun ofte stakk innom på nettet ble det arrangert ukentlige skrivekonkurranser der vinneren stakk av med en flott premie. Min kjære hadde mange ideer til tekster på lager og ventet bare på den rette anledningen. Etter flere uker med premier som sminkeprodukter og andre ting hun ikke ønsket seg, dukket den endelig opp. Kaffemaskinen som hun hadde siklet på.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

I konkurransen etterlyste de historier fra fødselen og hvordan man opplevde å bli forelder. Selv om frua tenkte å sende inn sitt eget bidrag fikk hun en idé om at jeg burde skrive min egen versjon av hvordan jeg opplevde å bli far. Det måtte jo være ting jeg kunne skrive om med tanke på hvor mange følelser som hadde veltet ut av meg på så kort tid. Siden jeg tross alt jobbet som tekstforfatter la hun sin lit i at min historie kunne slå an.

Jeg var vel ikke helt overbevist, men hadde litt ledig tid kvelden før konkurransen ble avsluttet og skrev ned akkurat hvordan jeg opplevde å bli far. Om hvordan jeg gikk fra barnehater til puddingmyk pappa av verste sort. Etter hvert som ordene falt ned på arket så jeg at det bare ble mer og mer følelsesladet, åpent og ærlig. Jeg la sjela mi i den teksten og alt som ble skrevet kom rett fra hjertet. Jeg leverte teksten over til min kjære som tok den med seg i sofakroken for å lese.

10 minutter senere kom hun tilbake med tårer og verdens største stjerner i øynene. Hun mente det var det beste hun hadde lest noensinne. Hun var dessuten hellig overbevist om at kaffemaskinen var bænkers.

Jeg har alltid vært min egen verste kritiker og var ikke helt overbevist, men jeg sendte inn teksten morgenen etter, bare minutter før fristen gikk ut. Det tok ikke lang tid før jeg fikk svar. Redaktøren mente det var noe av det beste hun hadde lest på lenge og kåret den umiddelbart til vinner av konkurransen. Kaffemaskinen var i boks! Men det skulle vise seg at kaffemaskinen vi vant kom helt i skyggen av noe annet. Responsen.

Da teksten ble lagt ut på nettet skjedde noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle få oppleve. Viral spredning av dimensjoner. I løpet av få timer haglet det inn tusenvis av anbefalinger, kommentarer, lovord og meldinger om tårer som rant i strie strømmer. Der og da gikk jeg inn i en slags euforisk lykkerus som jeg ikke forsto stort av. For hver gang jeg gikk inn og sjekket teksten på nettet hadde det dukket opp enda flere rørte tårer og anbefalinger.

Responsen tok meg helt på senga og jeg gikk bare rundt og smilte fra øre til øre. Jeg klarte ikke helt å forstå hva som foregikk, men likevel innså jeg at jeg muligens hadde noe. Redaktøren for mammasiden lurte på om jeg ville begynne å blogge for dem og meldinger fra gamle bekjente ramlet inn på sosiale medier og mail.

Alle de som trodde at jeg bare var en oppmerksomhetssyk klovn hadde sett at det var mer til hunden enn bare hårene. Smilene satt løst, lovordene likeså. Dette fikk meg til å innse at det var som min mor hadde sagt: Det fantes få pappabloggere der ute. Det er ikke så mange menn som tar til orde for papparollen i det offentlige rom og tør å by på myke sider ved seg selv.

Det er liksom noe feminint over det. Menn flest skyr slikt som pesten, man vil jo ikke fremstå som sårbar og svak. Huff, Gud forby. Det fikk meg også til å innse at mange trenger å høre hvordan det oppleves for oss menn å bli pappa for første gang.

Vi menn har en tendens til å holde følelsene stengt på innsiden og slike ting blir sjelden pratet om. Vi har ofte sterkere følelser enn vi forteller om til våre kjærester, venner og familie, men det er så vanskelig å få det ut. Det betyr at det sitter mange kvinner der ute som kanskje ikke vet hva mannen egentlig føler eller om han føler noe i det hele tatt etter at han ble far.

Det gjelder selvfølgelig ikke for alle, men som en generell hovedregel så er nok menn mer følelsesløse utad enn kvinner. Man trenger vel ikke å være noen ekspert for å komme med en sånn hypotese.

Plutselig hadde jeg åpnet opp en dør jeg ikke visste at fantes og på den andre siden ventet en helt ny verden. Jeg skjønte raskt at noen trengte å gi den moderne mannen en stemme. Noen måtte gi dagens fedre en stemme. Noen måtte gripe mikrofonen og snakke fatterns sak, fortelle om våre tanker, følelser, gleder og frustrasjoner. Noen måtte ta ansvar for de mennene som ikke tør å åpne seg for verden. Noen trengte å fortelle nybakte mødre der ute hvordan vi menn opplever tilværelsen som nybakte småbarnsforeldre fra en manns perspektiv. Og den noen så ut til å være meg.

Få dager etter at kaffemaskinen kom i hus, dro vi på sydenferie. Hele uken gikk med til å diskutere tanker og ideer om pappabloggen frem og tilbake. Jeg snakket hull i hodet på min stakkars kjæreste som hadde mer enn nok med å overleve i den grancanariske varmen. Vi rullet rundt på den lille pjokken vår gjemt under solskjermer og solkrem mens vi pratet om hva bloggen skulle hete, hva den skulle handle om og så videre.

Jeg skrev side opp og side ned med notater og ideer. Det begynte å gå opp for meg at jeg muligens hadde noe å fortelle verden tross min egen initiale skepsis. Alt jeg nå manglet var et passende navn. Så jeg gikk tilbake til teksten som hadde startet det hele, teksten som hadde vunnet oss en kaffemaskin og sparket i gang drømmen om en pappablogg. Og der fant jeg det. Ordet som definerte alle mine tanker, ideer og følelser i ett eneste ord.

Pappahjerte.

(mitt gamle toppbilde, hihi)
 

/ … og resten er historie 🙂

OBS: Teksten som omtales her og som ble startskuddet for denne bloggen, finner du her –> Min Historie

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Her er et par ting å huske på.

Licensed from: Ikostudio / yayimages.com
 

Mange tror at blogging er en jobb så latterlig enkel at den kunne vært utført av en apekatt med leppestift og selvutløser. Så la oss bare starte med det grunnleggende: Blogg er jobb.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg vet at det høres ut som en avslappende hverdag der man blåser tyggisbobler og leker med håret sitt dagen lang, men realiteten er at blogging faktisk er overraskende mye jobb. Jeg klager ikke, for jeg elsker jobben min, men jeg tenker at det kan være greit å få en oppklaring rundt hva blogg faktisk er.

Om jeg skulle satt et tall på det, vil jeg si at 60 % av tiden fremstår blogging som en ganske alminnelig kontorjobb. Det er mailer som skal besvares, telefoner å ta, møter å ha og deadlines på tekster som skal til kunder. Resterende 40 % av tiden går derimot med til rare ting som å ta bilder av seg selv i dusjen, filme at man leker med dukkehus, ta bilder av sponsede produkter i skogen, drikke eplemost på boklanseringer og lage snapstories om frokosten sin.

Men også dette tar tid! Mye mer tid enn man skulle tro. Jeg har hatt tre faste kontorjobber før jeg ble blogger og kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har jobbet mer, vært mer stressa eller sovet dårligere enn etter at jeg ble blogger. Det er lite kjendisfester og mye filterkaffe.

Ja vel, så leverer jeg kanskje litt senere i barnehagen, men så sitter jeg også og skriver hver kveld. Sant å si er det jobb stort sett hver eneste dag. Også juleaften. For når livet ditt er jobben din, er det litt vanskelig å ta fri 😉

Eller for å være så frekk å sitere meg selv: “Det er aldri helt jobb, men heller aldri helt fri”. Man må være på 24/7, også i helger. Og i bryllup. Og på ferie. Jeg klager absolutt ikke, det er bare greit å ha i bakhodet før man kaster seg ut i blogglivet.

Ja vel, så henger du ikke over rekkverket på en oljerigg i Nordsjøen i full orkan, men det gjør ikke aksjemeglere heller. For det er en annen ting: Mange vil kanskje ikke kalle blogg for en jobb, men det skyldes nok bare at de ikke aner hvor mye jobb det er. Bare prøv selv.

Å opprette en blogg tar bare to minutter. Å skrive “Jeg er en apekatt” og publisere på bloggen tar kanskje 20 sekunder. Å lage treffende innhold som hver eneste dag er aktuelt og engasjerende nok til at tusenvis av mennesker kommer tilbake dag etter dag for å få mer, er noe helt annet. Det er det som er jobben.

Licensed from: Tawng / yayimages.com
 

Og siden vi er inne på det: Mange tror at det bare er å starte en blogg, så vil annonsørene hive penger etter deg. Realiteten kunne ikke vært mer annerledes.

Vi har rundt 300 000 registrerte blogger i Norge. Av disse er det kanskje 20-30 som kan leve av det. Det vil si ca. 1 av 10 000, altså 0,1 promille! For menn er statistikken enda verre, for så vidt jeg vet er det bare én mann i hele Norge som lever utelukkende av å blogge. Og han sitter her 😉

Men misoppfatningen om at det er så enkelt å bli toppblogger har gjort at mange starter en blogg og forventer både penger og berømmelse over natten. Realiteten er at man må forvente å jobbe hardt med bloggen hver eneste dag kanskje i flere år før man i det hele tatt ser snurten av en 50-lapp. Selv blogget jeg i et års tid før jeg ble signert av Nettavisen og begynte å tjene mine første kroner.

Som bringer oss over på hvorfor man blogger. Hvis motivasjonen er fordi man først og fremst har lyst til å tjene penger: Glem det. På samme måte som man ikke kan begynne å spille fotball bare fordi man har lyst til å bli rik. Du må elske spillet om du skal komme deg noen vei. Du må ønske å jobbe hardt og målbevisst hver eneste dag, utvikle deg, forbedre deg og sikte mot stjernene.

Det nytter ikke bare å peke på et bilde av Ronaldo eller Caroline Berg Eriksen og si: “Sånn vil jeg også være”.

Du må ville skrive og ha et brennende ønske om å engasjere, inspirere, provosere eller hva enn du vil med bloggen. Du må ha et sterkt engasjement, en lidenskap, en greie. Din greie!

Tro ikke ett sekund at Sophie Elise er Sophie Elise bare på grunn av en rekke trivielle tilfeldigheter. Hun har jobbet hardt over mange år for å bygge seg opp til å bli den hun er. Å klatre til topps i bloggjungelen er ikke noe man ramler over ved en tilfeldighet, på samme måte som med fotball. Landslagssjefen ringer deg ikke i morgen bare fordi du begynner å trene i dag. Du må regne med noen timer ute i regnet først 😉

“Jeg skal bli dritrik. Må bare lære meg sånn derre fotball først”. Licensed from: diego_cervo / yayimages.com
 

Sammenligningen med fotball er litt lystig forresten, for det er en ganske vanlig sak å bedrive heksejakt på bloggere fordi de tjener penger på bloggen sin. Vi snakker da om den null komma ene promillen altså. Men hva med fotballspillere?

Lionel Messi tjener mer i løpet av en tur på do enn hele blogg-Norge vil gjøre i løpet av et helt år, hvorfor er det ingen som henger seg opp i det? Jeg tror det skyldes at mange tror at det å være toppblogger er så fryktelig enkelt. Som er en merkelig holdning.

Jeg vet ingenting om det å være rørlegger, men jeg antar at det er ganske krevende. Mange vet ikke hva det vil si å være blogger, men de antar at det er kjempelett.

Og det er kjempelett! En dag eller to.. Kanskje et par uker til og med. Men de største bloggerne, den tiendedels promillen som lever av det, legger ut 1-2 innlegg hver eneste dag, hele året rundt. Det blir ca. 5-700 innlegg hvert år. Alle de innleggene må ha det lille ekstra som pirrer interessen og får leserne til å investere tiden sin hos dem. De må lage innhold som skiller seg ut og holder høy nok kvalitet til å at andre vil dele det i sosiale medier, prate om det på jobben, svare, engasjere seg og komme tilbake dagen etter. Og dagen etter det. Og dagen etter det. Det er det som er å blogge.

Og tro meg, det krever ganske mye mer enn å bare hive ut noen ord og trykke på send. Det er en jobb.

Den kommende uka skal jeg gjøre noe som aldri har blitt gjort før!

Jeg skal nemlig skrive om kun ett tema hele uka. Og det teamet er: Blogg!

For det går ikke en dag uten at jeg får spørsmål som:

🔹 Hva er ditt aller beste bloggtips?

🔹 Hvordan kan jeg tjene penger på blogging?

🔹 Hvilke bloggere liker du?

🔹 Hvilke bloggere hater du?

🔹 Kan du lese bloggen min?

🔹 Hvordan ser en typisk bloggarbeidsdag ut?

🔹 Hvordan får jeg flere lesere?

Og hver gang tenker jeg at jeg skal svare på alt det der og mer. Men så blir det liksom aldri noe av. Og det er synd, for mange ganger har jeg tenkt at jeg helt sikkert kunne fylt en hel uke med tekster utelukkende om blogging. Hvordan komme i gang, hvordan tjener penger, ting man må gjøre, ting man absolutt ikke må gjøre etc.

Og det er akkurat det jeg har tenkt til å gjøre nå! Så derfor vil hele den kommende uken (20. – 26. november) handle utelukkende om blogging!

Jeg vet ikke om det høres superinteressant ut for deg eller ikke, men jeg lover at jeg skal gjøre mitt ytterste for at det skal bli både interessant og moro, enten du har lyst til å starte egen blogg, allerede har en blogg eller aldri i verden kunne tenkt deg å blogge.

Det blir tips, triks og teite videoer. Det blir spørsmålsrunde og en titt på andre blogger. Det blir ting du burde gjøre og ting du absolutt ikke må finne på å gjøre. Det blir alt jeg har lært i løpet av 5 år som aktiv blogger, og en mulighet til å dele din blogg og få flere lesere på flekken.

Og ikke minst, selve rosinen i pølsa: Verdenspremiere! Jepp, i løpet av uken blir det eksklusiv premiere på mini-dokumentaren: “Klikkhorene”! Det er jeg utrolig spent på og gleder meg skikkelig til å vise dere.

Så hold deg fast, en fartsfylt uke venter. Jeg aner ikke om dette kommer til å engasjere 1 eller 100 000, men som den første bloggeren i verdenshistorien har jeg bestemt meg for å vie en hel uke til temaet “Blogg”. Så håper jeg dere henger med for å lære litt, le litt og få en titt bak fasaden på det som vel kan sies å være Norges rareste yrke x-)

Tips nr. 1: Vær dritsøt på bilder. Alltid 😉
 

OBS! Har du spørsmål? Send i vei!

Jeg er veldig klar for å skrive om akkurat det du måtte lure på og tenker å lage egne innlegg basert på hva dere lurer på. Så blir det også en egen spørsmålsrunde utover uka. Så hva enn du måtte lure på: Legg igjen en kommentar 🙂

/ Vi blogges :-*