Det ble som jeg mistenkte da Christina og jeg dro på shopping etter fliser i dag. Skjønte det med én gang jeg kom inn i flisbutikken: Her har jeg ikke mye jeg skulle ha sagt.
Prøvde å komme med noen forslag, men det tok ikke lang tid før Christina og flisemannen rottet seg sammen.
Jeg prøvde å imponere med at jeg klarte å ta flisedimensjonen på øyemål, men selv ikke mine “Jasså, snakker vi femogførr femogførr?” var til stor hjelp da jeg prøvde å sette sammen fargekombinasjoner som gikk sammen som sennep og nugatti.
Så da gjorde jeg som jeg ofte gjør: Spilte dum. Inntok rollen som passiv nikkedukke, forsynte meg grådig av gratiskaffen og lot ekspertene ta seg av beslutningene.
De pratet frem og tilbake og fant frem en myriade av ulike fliser som ville matche våtromsplatene vi skal ha på veggene, mens jeg bare nikket og var mer sånn: “Lysegrå, mørkegrå eller svartgrå? Æh, flisespikking” (badumtss)
Til slutt hadde Christina og flisemannen funnet en gulvflis de likte. Jeg likte en annen. Men det var visst ikke så farlig.
Så de gikk for å sjekke lagerbeholdningen. Tomt gitt. Tomt i Sandefjord også. Og tomt i Oslo. Men den kunne bestilles. Leveringstid… tidligst 14. desember. Tidligst!
Flisa som han rare fyren som hang etter kona si som et slips likte? På lager. Også så veldig på lager! 130 kvadratmeter minst!
Det er ikke fordi Christina er en salty bitch, nei jeg har rett og slett ikke øye for sånt. Jeg ser ikke hvilke farger som går overens, hva som kræsjer og spesielt ikke hva som funker.
Som et slags bevis: Her er en vase/pyntegjenstad/fallos jeg fant på gjenvinningsstasjonen og tok med hjem.
Kanskje litt kitchy, men kul den vel?!
Kort oppsummert: Christina var IKKE enig x-)
Så i dag blir det å henge etter frua som et slips. Som jo også har sine fordeler.
Da slipper jeg å måtte ha en mening om absolutt alle fliser vi ser, og kan heller bare skyte inn som en slags Harald Rønneberg-sidekick når jeg ser noe jeg liker.
Så er det selvfølgelig stor sjanse for at både Christina Numme og publikum kommer til å bue meg ut, men hvem vet. Jeg har truffet før.
Én gang med en liten blå skål jeg kjøpte for typ 3 år siden, en annen gang da jeg valgte farge til gjesterommet i sommer.
Nå går det fremover her! I dag ble det første rommet i huset klappet og klart 🙂
Valget falt på den store kjellerstua, som i første omgang vil bli brukt som egen suite for overnattingsgjester. Senere vil den fungere som ungdomsavdeling for barna, der de kan henge, se på TV, slappe av og kose seg.
Men for nå satt jeg bare opp den ene sofaen der nede og ryddet rommet rent for rot. Digg!
For jeg ryddet vel ikke bort rotet, bare samlet det. Jeg blir nemlig gal av at det er flyttekaos i absolutt hele huset! Derfor tenkte jeg at vi heller bare samler ting på ett sted, så kan vi heller leve som normalt i resten av huset.
Og når vi har tid til å rydde ut flere greier, kan vi bare gå ned i kjellerstua og hente en boks eller pose. Resten av tiden står det gjemt og glemt i kjelleren.
For der sto jeg. I kassa på. Skulle bare kjøpe noe småtteri og nye arbeidshansker. Igjen. Ja, for det viser seg at å pigge gulvet er en jobb som regelrett SPISER hansker!
Ikke selve piggingen, men å kvitte seg med stein og betong. For det blir mange tunge steiner med skarpe kanter som må løftes, bæres og kastes ut av huset.
Denne prosessen er tung, tidkrevende og veldig hard på hanskene. Jeg har vel aldri klart å slite i stykker et par med arbeidshansker før, men i denne prosessen har jeg jobbet meg gjennom tre par allerede!
Derfor stakk jeg innom en butikk for å se hva de hadde å by på. Det har blitt en greie det der. Å stikke innom ulike butikker for å se på utvalget av arbeidshansker. Clas Ohlson, Jula, Biltema, Felleskjøpet, Coop Obs Bygg, you name it. Prøver liksom å finne meg et fast par jeg kan kjøpe ørten av, sånn at jeg har til senere.
Grunnet plutselig vinter, måtte jeg ha noen godt isolerte hansker, samt et par tynne med godt grep. Så fant jeg noen andre jeg likte og gikk til kassa med tre nye par.
Mannen i kassa begynte å pipe inn varene. Noen vaskekluter, et par pappesker, en lighter og tre par arbeidshansker.
Det var ubehagelig stille i butikken, så jeg følte et plutselig behov for å hive inn litt small talk. Ikke noe jeg vanligvis gjør, men hvorfor ikke.
– “Hehe ja, det ble tre par hansker gitt. Det går hardt utover hanskene når man pigger gulv og jobber med stein hele dagen“
Da så han på meg.
Jeg kom rett fra en tur på gjenvinningsstasjonen og hadde på meg en støvete caps med et støvete headset, en sliten flanellskjorte stappet inn i en værbitt jakke og arbeidsbukser som bar preg av en tøff kamp.
Og det hadde han tydeligvis lagt merke til.
– “Vet du” sa han “jeg beundrer dere som klarer å jobbe ute hele dagen. Selv om vinteren! Uansett vær, dere klager liksom aldri. Ja, jeg kunne ikke klart det, men jeg synes dere er noen skikkelige tøffinger“
Han trodde jeg var håndverker! Jeg skulle akkurat til å poengtere at han ikke kunne tatt mer feil. At hendene mine er skjøre som bibelark og at jeg har jobbet like mye utendørs som dronningen av England, men så slo det meg:
Hvor ofte skjer dette? Hvor ofte blir jeg sett på som en barsk og karslig mann? Aldri!
De fleste tror bare at jeg er en puslete rosablogger som drikker te og sminker meg hele dagen. Endelig en fyr som pratet til meg som folk! Og det gjorde meg stolt. Såpass stolt at jeg nesten glemte at det hele var en stor og hårete løgn.
For jeg er ingen håndverker. Ikke på langt nær. Jeg er like lite håndverker som en chihuahua er en ulv.
Men jeg likte å kunne gå i deres sko, bare denne ene gangen.
Så jeg spilte med.
La stemmen enda bredere, slo ut kassa og løftet den ene munnviken til et selvsikkert snerr:
– “Æh, du veit, kulda blir du fort vant til. Og du holder deg uansett varm når du jobber med stein. Kommer det ned mot en 12-15 blå, da begynner vi å snakke, men nå om da´n er det jo så varmt at man kan kaste jakka, hø hø”
Han nikket anerkjennende, så betalte jeg og gikk. Bredbeint. Og smilte fra øre til øre.
Så kjøpte jeg meg et billig et billig kneippbrød og tubeost, som jeg spiste i bilen mens jeg hørte på Radio Rock, og følte meg som en fullblods håndverker.
Så ringte plutselig Christina og lurte på hvor jeg hadde lagt kameraet etter at jeg tok bilder til bloggen av meg selv med nisselue i dag tidlig.
Jeg får ofte litt panikk og tror jeg har våknet på et sykehus eller i en parallell verden som jeg ikke helt forstår. Men så rister man av seg den tyngste søvnen og verden begynner å ta form. Man gjenkjenner ting på veggene og rommet virker kjent. Dumme meg, jeg er jo hjemme.
Den følelsen kan gjerne oppstå når man er på ferie eller akkurat har kommet hjem igjen. Ting virker så ukjent, og de første 30 sekundene etter man våkner forstår man verken opp eller ned på noe som helst.
Gang den følelsen med 10 og du har følelsen av å våkne i nytt hus 😉
For da jeg sto opp i dag, skjønte jeg først ingenting. Et tomt skap? En stabel med tomme skuffer? Ingenting annet..? Hva er dette for et sted egentlig?!
Men så kjente jeg et barn som dro meg i tåa og lurte på om det var morgen. Så gikk døra opp og lyset fra gangen traff meg som et søkelys.
Alt føltes ukjent, rart og på feil plass. Tannbørsten sto ikke der den pleier, selv doen var på feil sted.
Men så kom jeg meg ut på kjøkkenet.
Fikk i gang litt grøt, strakk litt på tottene og så ut av vinduet. Helt ny utsikt. Frisk, blå himmel. Ny dag, nye horisonter.
Jeg snur meg rundt. Kaos. Et kaotisk hus fylt med kaos. Men selv nå som vi må hoppe mellom esker og rot som fjellgeiter, føles det riktig. Helt helt riktig.
Enda er det et kaotisk virrvarr av eske på ekse med ting, skuffer og kommoder fra gulv til tak, men det kommer seg. Hvor i all verden kommer alle disse tingene fra?!
Vi har altså så mange ting, at jeg for lengst har mistet troen på at vi noensinne blir helt ferdig. Men på fredag fikk vi i hvert fall endelig flyttet inn i vårt nye hus. Det er ikke sånn at det på mirakuløst vis har blitt rent og ryddig her altså, man må klatre over rot og kaos for å komme seg fra ett rom til et annet. Og nåde den som går ned i den overfylte kjellerstua uten sherpa og lavinehund.
Men det kommer seg. Uten fantastisk hjelp fra gode venner og familie, ville det dog vært helt umulig. Da kunne vi bare satt opp en sperretape og stengt av området, for uten den utrolige hjelpen vi har fått denne uken, hadde vi vært sjanseløse. Så tuuusen takk til Mamma, Pappa, Svigermor, Svigerfar, Tante Tess, Onkel Steffen, Trond Erik, Øyvind og alle som har hjulpet oss.
Lettere forvirret hund x-)
Jeg skal innrømme at jeg faktisk begynte å miste troen underveis, men nå bor vi her. Tror jeg. Jeg klarer ikke helt å innse det selv, men 97% av eiendelene våre har kommet seg over og i morgen våkner vi til en ny uke i et helt nytt hus. Og det er bare så fantastisk.
For nå gleder vi oss til å komme i gang med vårt nye liv. Flytteprosessen har vært lang og seiglivet, og nesten uten ende, så nå skal det bli fantastisk fint å endelig kunne begynne å se fremover igjen. Glede seg til å virkelig sette barndomshjemmet. Fyre i peisen, tenne på lys, spille musikk, lage middag, spise frokost, se på film, spise popcorn, drikke sjokolademelk, lese bøker, leke, le og leve. Det skal bli så fantastisk 🙂
Jeg prøvde å kjempe imot, men det var nytteløst x-)
For jeg prøvde å kjempe imot, jeg gjorde virkelig det. Med nebb og klør! Jeg stilte til og med opp på God Morgen Norge i fjor for å vise min forakt for denne idiotiske dagen.
Halloween.. pøh! En tullete amerikansk tradisjon prakket på oss av kommersielle aktører for å selge mer dritt. Helt uten røtter og tradisjoner, bare en overflødig sukkerfestival. Møl. Ræl. Driiit.
Men så har man barn da. Barn som går på skole og snakker med andre barn. Om hva de skal kle seg ut som og hvor de skal gå for å lete etter godteri.
Jeg skal være Ninjago.
Jeg skal være vampyr.
Jeg skal være en skummel zombie.
Det blir gøy!
Og så gleder de seg. Planlegger hvem de skal gå sammen med og drømmer om alt godteriet de skal få. Ser for seg hvor fantastisk det skal bli og snakker nesten ikke om annet. I ukesvis. Pappa pappa, halloween ditt, halloween datt. Kan vi kjøpe sånn kostyme, kan vi banke på hos de, kan jeg gå sammen med han, kan vi gjøre sånn og sånn? Konstant.
Alle de andre skal og i morgen kommer de til å prate om alt de fikk i bøtta og hvor moro det var. Om de andre barna de møtte på veien, om alle de kule kostymene og all den kule pynten. Om skjelett i hager og voksne som åpnet døra utkledd som hekser og troll. Og de er så oppspilt og oppjaget at de ikke kan sitte stille. Det er jul og bursdag på samme dag.
Og da, må man som pappa, ta et valg. Skal jeg virkelig være han fyren? Han ene kjipe som sier: “Nei, fordi sånn var det ikke da jeg var barn og Halloween er uansett bare noe amerikansk tullball. Vi holder oss innendørs og slår av lyset.”
Nei. Sjanseløst. Selvfølgelig vil jeg ikke være han fyren. Da barna var yngre var det ikke så farlig med Halloween, men jeg ser jo nå hvor stort det er for dem. Det er massivt.
Så kan man selvfølgelig klamre seg til den gubbete argumentasjonsrekken om at Halloween bare er en amerikansk tulletradisjon drevet av kommersielle aktører for å selge mer drit, men vet du hvem som virkelig ikke bryr seg om sånt? 6-åringer.
Og hvor lenge kan man klamre seg til det argumentet uansett? Jeg mener, det kan man jo si om alt! Taco har heller ingen lange, historiske røtter i Norge, men ingen bryr seg vel lenger om det? Skal vi boikotte sushi fordi det bare er noe japansk tull for å selge mer fisk og ris? Nei, en eller annen gang må man bare bite i det sure eplet og innse at visse ting har kommet for å bli. Slik som brunsneglen. Og Halloween.
Jeg må innrømme at jeg hadde gruet meg litt til å følge guttungen rundt på Halloween for første gang, men sjeldent har jeg blitt mer gledelig overrasket. Folk åpnet dørene med store smil og var så hyggelige mot barna. Barn vi møtte på vår vei var i fyr og flamme, og vi foreldrene fikk mange anledninger til å slå av en prat mens barna løp og banket på dører.
Og med bøtta full av godsaker, vendte vi snuten hjem. Der møtte vi en lillesøster som hadde så utrolig mye å fortelle, for hun hadde vært hjemme og delt ut godteri sammen med mamma. Til hekser og vampyrer og spøkelser og kaniner og ninjaer også videre også videre.
Så slo de seg ned for å dele på historier og godteri. Han i spøkelseskostyme, hun i Minnie Mus-kjole. På gulvet. Sammen. Lykkelige.
Og jeg innså der og da, enn så mye jeg har prøvd å nekte for det før: Halloween er årets nye høydepunkt.
Når det knirker i gulvet, er det noen som er på vei.
Jeg skvetter til hver eneste gang, forventer alltid å se en tyv. Men neida. Bare et lite bustehode som kommer tuslende. Kald, trøtt og kontaktsøkende. Midt i natten.
Ser så vidt den lille nøtta over kanten på senga, der jeg ligger godt forankret i varme dyner og dype drømmer.
Som tok oss litt på senga, for det gikk liksom fra høst til vinter på én natt.
Ingen lang og seig overgang, bare høst, høst, høst, VINTER!
Og i dag hadde jeg en kort og konsis samtale med en nabo, som på veldig få ord oppsummerte akkurat hva vi begge tenkte om situasjonen.
For der møttes vi.
Et sted mellom hjem og skole.
Jeg hadde fulgt min sønn på skolen, han var på vei til skolen med sin. Snøen var i ferd med å bli til slafsete slaps. Den typen som gjør tørre sko til en badestamp.
Det blåste småsurt og det regnet. Den fine hvite snøen til gråsvart slaps. Hodet stappet godt ned i jakka, skuldrene trukket høyt opp.
I det vi passerte hverandre hadde vi tidenes korteste og mest treffsikre samtale. Aldri har færre ord blitt sløst bort på unødvendig small talk.
Trengte ikke det, for 5 ord var alt som skulle til for at vi begge fikk satt ord på hva vi følte. Der vi banet oss vei gjennom slaps og søle.
