Det er rart hva man kan finne i et spann med maling. Kjærlighet, for eksempel.
Jeg hadde egentlig gruet meg til å male. Litt fordi det er ganske kjedelig, litt fordi vi akkurat har malt de veggene. Men veggene maler ikke seg selv, og så lenge gangen vår oser av “mensenrødt” (beklager ordet, men det er bare det vi kaller fargen for tiden), så må vi ta tak.
Så i helgen fikk barna noen timer med is og lek hos mormor og bestefar (tusen takk!), mens herr og fru Klonk spratt det første malingsspannet.
Og det tok ikke mange strøkene før jeg kjente det. En slags indre ro. En merkelig følelse av velvære og glede. For det er noe meditativt over å male. Bare sitte i ro og varsomt påføre farger på vegg. Strøk på strøk mens veggen sakte men sikkert endrer farge.
Alene kan det være ganske kjedelig, men sammen er det noe helt annet. For sammen går det over dobbelt så fort. Arbeidet blir morsommere og mye mer inspirerende, for hver gang man snur seg og ser så har den andre kommet et stykke videre. Et stykke vegg man slipper å male selv. Det er en god følelse.
Så skrur man på litt musikk som står og går i bakgrunnen, mens man prater litt om løst og fast. Rykter og planer, tanker og drømmer. Man ler litt og koser seg og glemmer litt at man jobber.
Og for hver vegg som kles i kliss ny drakt, stiger humøret enda et hakk. Helt til det punktet hvor man føler en oppløftende glede som totalt overskygger den litt kjipe følelsen man hadde før start.
Og jeg vet ikke om det skyldes den forløsende følelsen av å få ting gjort eller om det skyldes løsemidler i malingen, men plutselig oppsto det en liten gnist nedi malingsspannet. Vi kjente det begge to. Så godt å få litt tid sammen, uten ørten andre ting i hodet. Bare male og prate og være sammen om et prosjekt.
Brått ble musikken litt søtere, fnisene flere og smilene varmere. Ikke bare to malende kamerater på et kjedelig oppdrag, men kjærestepar i gamledager på vei mot noe finere. Sammen.
Det er rart det der, hvordan parforhold fungerer. Noen ganger er man oppe, andre ganger er man nede. I blant er det fest, men for det aller meste hverdag. Og midt blant oppvask og hverdager kan man plutselig finne kjærligheten i bunnen av et spann med maling <3
Min lille malekost ❤️
