Live fra “Hver gang vi møtes” – Christels kveld

Nok en gang er det duket for liveblogg og Hver gang vi møtes! Vel møtt 🙂

* Blogginnlegget oppdateres kontinuerlig utover kvelden *

20.02: Vi er i gang!

20.09: Enig med Hans Petter. Jeg kunne også funnet på å gråte under en opera. Hvis jeg satt fast i tyggegummi og ikke kom meg ut døra fort nok… #jesuistrommehinne
 

20.17: Låt 1, Tone Damli – Come back to me
Næmmen jøss, er dette Tone? Synes verken stemmen eller komposisjonen minner stort om Tones komfortsone. Og jeg digger det! Dette funker skikkelig for meg, med akkurat passe countryknekk i stemmen på refrenget og med et umiskjennelig hint av “landeplage på radioen mens du kjører Norges på tvers i cabriolet”-faktoren som etter hvert har blitt Tones signaturtrekk.
Terningkast: 4.

20.18: En som ikke aner at en godbit er nært forestående:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

20.20: Må være rart for Christel å late som om alle disse tingene fra barndommen faktisk har skjedd, når alle vet at hun har vokst opp i et romskip. For den stemmen er utenomjordisk og helt klart ikke fra en liten plass i Nord-Norge. Nord-Mars, muligens.
 

20.24: Låt 2, Silya – Please say
Silyas stemme er faktisk helt på høyde med Christel i utenomjordisk-faktor, men på litt ulik måte. Kanskje bare ulike planeter. Men fy søren for en formidlingsevne. Det er så ektefølt at det kjennes rett gjennom skjermen. Når det er sagt… Må dessverre meddele at jeg synes det ble litt kjedelig i dag. Rørende stemme til tross, det gir meg liksom ikke så mye mer.
Terningkast: 3.

20.26: Lurer på hvor Silya kjøper klær hen.

20.31: Dentastix-party på gang 🙂

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

20.34: Noterer meg at selv i ung alder var Christel igang med å klappe den usynlige katten som til stadighet ligger foran henne x-)
 

20.42: Låt 3, Hans Petter – Come on
Sorry altså, men dette ble altfor nasalt og ugreit for øret. Liker ikke den skarpe soundet av skramlerock og føler at denne versjonen kunne trengt en Nei-mann i studio til å ta den tøffe samtalen med Hans Petter underveis. Ikke meningen å være surmus, men dette er med ganske god margin den sangen jeg liker dårligst så langt i år.
Terningkast: 1.

20.57: DEL 1 SLUTT. Synes det har vært lite å hoppe i taket for så langt, men håper del 2 inneholder like mange godbiter som en nystekt rosinbolle.

21:45: DEL 2 – endelig i gang! Herregud, man rekker jo å male to strøk på hele fasaden i løpet av den pausen der. Gud bedre. Men men, nå blir det show!
 

21.48: Låt 4, Claudia Scott – Finding gold
Jeg visste at det bare var snakk om tid før Claudia og jeg skulle klaffe som to hjerteklaffer, og den kvelden ble i kveld. Jeg kommer ikke til å gå fra Christina riktig enda, men dette er et godt steg i riktig retning for Claudia og meg. Mer trøkk og særpreg og uten den kjipe bismaken av samlebåndscountry som før. Hennes beste til nå for min del.
Terningkast: 4.
 

21.56: Låt 5, Tshawe – Milestone
En tydelig emosjonell Tshawe med afrikanske rytmer og hjerte på utsiden – dette er elsk. Altså virkelig. Ble bare sittende som Tor Endresen og riste anerkjennende på hodet med øynene igjen og nyte. Ingen tvil, dette var ekte. Jeg kjøper at han dedikerer dette til faren og det kjennes som et slags verdig farvel fra en sønn med en historie å fortelle. Nei Tshawe, du får ta denne hatten her – den er din.
Terningkast: 6.
 

22.04: Låt 6, Tor Endresen – Conquer
Ingen tvil: Det er bra stemme på den mannen! Og synes han er utrolig flink til å komme opp med nye, ulike versjoner hver gang. Litt sånn touch av 80-powerballade i dag og det er ikke feil. Absolutt ikke feil. Må være moro å være Tor og kunne dra låter akkurat dit han vil, mannen dekker jo hele spekteret med letthet. God rack, bra rock, flink Tor.
Terningkast: 4.
 

KONKLUSJON: Synes DEL 1 var litt treig i dag, men DEL 2 leverte. Likte faktisk alt i del 2, men ingen over og ingen ved siden, sant og si ingen egentlig i nærheten av Tshawe i dag. Fy flate.

Teo var mest fornøyd med Dentastix i dag og far må tilbake til å bake en bursdagskake som på ingen måte baker seg selv. Så håper jeg marispan og konditorfarge oppfører seg, ellers blir det å døgne på kjøkkenet 😉

/ Tjolahopp tjolahei – takk for følget i kveld! 🙂

Sovne alene, våkne sammen


 

Du smyger deg inntil meg og jeg kjenner du fryser. Du er kald, men jeg er varm, dette fikser vi.

Jeg drar deg inn i store, trygge armer og brer dyna over deg. Ruller oss sammen som to pølser i lompe. I tussmørket ser jeg du smiler.

Rommet er kaldt, mørkt og blålig, men under dyna er det trygt og varmt. Gnikker oss nærmere, som pingviner i en snøstorm. Og det virker.

Ganske snart tiner du og smilet går over i harmonisk snork. Jeg som smiler nå. Det koseligste jeg vet om.

Sovne alene, men våkne sammen.

Og sove litt til 🙂

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vi to på TV og kakebake Pokémon

Pip ? pip ? pip ? pip! Alarmen uler som kåt katt i parringstiden. Vi sperrer opp øynene og ser på hverandre. To timer til sending!

En rask dusj, en økologisk frokost, en svipp gjennom Oslos gater og plutselig står man der. Ansikt til ansikt med Finn Schjøll. Fy flate for en pen mann.

Et venterom fullt av spennende mennesker og jeg tør ikke prate med noen av dem. Ikke i dag. Jeg har mer enn nok med ospeløvet ved min side. Rolig som gjedda i sivet på overflaten, men under topplokket er hun som gelé i stiv kuling.

Jeg hilser på Christel Alsos. Tør egentlig ikke, men hun la igjen en kommentar på Instagrammen min for noen uker siden, så tør litt likevel. Viser seg at hun er like hyggelig i levende live som stemmen er magisk.

Plutselig sitter jeg halvannet skjerf unna Lissie. Lissie! Jeg var på konserten hennes i går, har hørt så utrolig mye på musikk, har så veldig mye på hjertet. Tør ikke si et ord. Ikke så fryktelig glad i smalltalk, og enda mindre på engelsk. Så jeg kjedeslurper kaffe til vi blir vinket inn. Gjedda virker iskald.

Og det går så bra! Jeg babler i vei som vanlig og lar munnen gå mens hjernen tar en pause, men passer på å dytte Christina ut på glatta også. Hun får ikke lov til å gå fra studioet med bare énstavelses-svar. Ikke søren.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Pønta sæ!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ospeløvet rigger seg til med sin nye favoritt-Peter x-)
 

Og plutselig står man på gata igjen. Festen er slutt nesten før den er over, og ute er alt som vanlig. Folk sklir på glatta, prater med utestemme i telefonen, fyrer opp røyken før de kommer seg av bussen.

Det slår meg alltid hvor rart det er at livet går sin vante gang når man er midt oppi noe veldig spesielt selv. Som om hele verden burde stoppet opp og holdt pusten sammen med deg. Men de gjør ikke det. Ikke en fjert blir holdt igjen.

Og plutselig er man hjemme igjen. I sofaen. Med Paw Patrol på volum 12 og barna på volum 25 😉

Men men, det blir ikke akkurat noen vanlig helg uansett. Ikke på noen måte. Spesielt ikke fordi jeg selvfølgelig har tatt meg vann over hodet på kakefronten.

For på søndag er det voksenbursdag for El Pluttador og jeg har sett meg ut en Pokémon-kake som skal til pers. Problemet er bare at man selvfølgelig ikke har alle de kaketingene tilgjengelig som hun polske snuppa på youtube har, så her blir det å eksperimentere seg frem til et resultat som overlever en nybakt 6-årings kritiske sans.

Brett opp ermene, her skarre bakes!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Goooooood freddan!

* Følg Kakehjerte på Facebook *

“Bare på tur når jeg gruer meg”

På vei mot hotellet med hamburger i pose. Bare frua og jeg. Ingen barn. To hansker hånd i hånd. Det kunne vært så utrolig koselig, men jeg kjenner nervøsitet gjennom hanskeskinnet. Hun smiler ikke med øynene. Ikke enda.

Ikke før i morgen når alt er overstått og unnagjort.

For hun er nervøs, den lille. Veldig nervøs for morgendagen. God Morgen Norge i beste sendetid. Det er rart med det, for jeg tenker jo ikke stort over det. Hun tenker ikke på stort annet.

Kameraer og sminkesjekk, live-TV og sceneskrekk. For i morgen tidlig trosser hun frykten og drister seg frem fra under steinen og ut i lyset.

Og samtidig som jeg er veldig stolt av henne, så får jeg litt vondt av henne også. For jeg vet hvordan det er å grue seg. Som en tannlegetime for å trekke en visdomstann eller et sprøytestikk med litt sprøyteangst.

Du får liksom ikke konsentrert deg helt om andre ting før det er gjort. Bare går og gruer deg og kjenner på den ugne følelsen i magen som du ikke klarer å glemme.

Og jeg hadde vel egentlig glemt det litt, frem til vi stoppet opp for å ta et bilde. Snøen lavet ned i store kjerringer og plutselig var julestemningen tilbake. Og det var så fint og vi hadde et øyeblikk og vi kjente det, men så kom realiteten og nappet Christina i beinet igjen. Som for å si: Ikke stå der og kos deg, glem ikke hva du skal i morgen.

– “Ååh, vi reiser bare på tur når jeg gruer meg” sier hun. Litt sånn mollstemt.

Og det stemmer jo faktisk. Vixen, radio, TV eller eventer, vi reiser stort sett bare på tur når det er noe Christina gruer seg til.

Men neste gang, lille ospeløv, neste gang skal vi reise bare du og meg og ingen bekymringer i verden :-*

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ ❤️

Spennende tider på gang!

Fra å gå fra en lang periode med mye sykdom og joggebukse, har livet nå plutselig eksplodert. Nå skal liksom alt skje på likt!

I skrivende stund sitter jeg på toget inn til Oslo for å møte en samarbeidspartner jeg gleder meg veldig til å spille ball med. Deretter skal jeg unne meg en time på kafé for å slurpe brygg og knatre på tastatur i urbane omgivelser, før jeg skal på date med lillesøsteren til Christina.

Hvorfor skal jeg det? Fordi Christina og jeg har blitt invitert til en eksklusiv minikonsert med Lissie i dag, men Christina kommer ikke til byen før litt senere på kvelden. Så da passer det jo perfekt å ta med en annen stor Lissie-fan 🙂

Og hvorfor kommer Christina til Oslo, sier du? Fordi vi skal på God Morgen Norge i morgen tidlig! Så da blir det jaggu meg hotellnatt og barnevakt igjen! Fy flate. Fænx, svigers 🙂

Jeg gleder meg veldig til kaffeslaberas i GMN-sofaen, men Christina er selvfølgelig livredd som dagen er lang. Jeg tror derimot hun kommer til å kjempeglad når sendingen er over og frykten er beseiret.

Så husk å svinge innom TV2 fra ca. 08.30 i morgen, hvis du vil se Christina kjempe mot panikkangsten x-)

Etter TV-opptreden skal jeg innom et forlag for å pitche en bokidé jeg har jobbet med og krysser fingrene for god stemning. Så blir det hjem til tacofredag med påfølgende bursdagshelg for El Pluttolini.

Han far lurer litt på om ikke han skal prøve å gjenta suksessen fra lillesnuppas bursdag i fjor og gi seg i kast med en overambisiøs kake. I så fall lukter det Pokemon-tema lang vei.

Men så, etter en bursdagshelg med tre-dagers fest til ende, skjer det..

Årets kanskje viktigste møte for årets viktigste sak med en av Norges viktigste stiftelser for barn: Stine Sofies Stiftelse ❤️

Jeg har ikke ord for hvor mye jeg gleder meg til det møtet, som jeg håper blir startskuddet for et prosjekt jeg har tenkt på i lang tid. For hvis ting går slik jeg ønsker, kan det bli stort og bety mye for veldig veldig mange.

Men først: Kaffe, date og Lissie. Ingen dårlig forsmak på helgen det 😉
 

/ 2018 – let´s do this!

Hva gjør jeg nå? Hvor går jeg nå?

Det høres kanskje litt rart ut, men å motta juryprisen under søndagens prisutdeling var så stort for meg at jeg fortsatt sliter litt med å vite hvor jeg skal gjøre av meg.

Jeg kan jo ikke bare ta prisen under armen og late som ingenting. Det er nå jeg må vise hva jeg er laget av.

For alt oppstyret rundt Vixen Influencer Awards, rundt bloggindustrien, rundt plastiske operasjoner og dårlige forbilder, om penger og påvirkning og medier og makt – jeg føler plutselig at det taler til meg på en helt ny måte.

Nå står jeg der plutselig selv. Jeg som har snakket så varmt om at blogg-Norge er fullt av gode forbilder, det er nå jeg må ta det ansvaret jeg ubevisst har lagt på meg selv. For juryprisen er ikke bare en fjær i hatten, men en tillitserklæring med et uuttalt ansvar. Det er nå jeg må vise meg tilliten verdig.

Og det ønsker jeg selvfølgelig å gjøre, det ble bare plutselig så mye. Jeg skulle jo skrive et innlegg til en hest, jeg! Det var mine planer for de nærmeste dagene. Ta et bilde av en hest i en snøstorm og skrive et artig innlegg som viser hestens tanker der den står og synes at livet er litt dritt.

Ikke vinne en av bransjens gjeveste priser, banne på scenen, grine på Snapchat og ikke klare å gjøre annet enn å stamme i 4 dager. Det sto liksom ikke på planen.

For aldri i verden om jeg hadde trodd at en pappablogg kunne stikke av med en slik pris. Aldri i verden! Men her vi. Og jeg skjelver fortsatt. Derfor føler jeg ekstra på det. Som om prisen bringer med seg et ansvar om å gå i front for de rollene jeg representerer som foreldreblogger, småbarnspappa og mann.

For Vixen i år viste meg at det er nye tider nå. Skjønnhetstyranniet er over, tiden er inne for at vi bloggere går foran som ledende eksempler. Og det gjelder ikke bare for tradisjonelle rosabloggere med en hærskare av lettpåvirkelige tenåringsjenter som blindt følger bloggerens eksempel.

Det gjelder for alle influencere i alle segmenter i alle kanaler. Også oss voksne. Kanskje spesielt vi som skal være gode forbilder for våre barn. Vi trenger gode forbilder, vi også. Og jeg skal prøve å være et av dem.

Jeg sier ikke at jeg alltid gjør ting riktig, mange vil sikkert si at jeg gjør det aller meste feil, jeg sier bare at jeg skal gjøre mitt aller beste for å ta det ansvaret som har blitt gitt meg. For denne prisen ser jeg i alle høyeste grad på som en tillitserklæring. Ikke en pris for det jeg har gjort til nå, men en pris for det som kommer.

Jeg sier ikke med det at ting fra nå skal bli blodig alvor hele tiden, for denne bloggen har alltid vært og skal alltid være et hyggelig sted der man plutselig kan få monologer fra en hest, men jeg skal tørre å innrømme overfor meg selv at jeg faktisk har en blogg med ganske stor påvirkningskraft. Og bruke den kraften til det beste for dem som trenger det mest.

Barna ❤️


 

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Kjærlighet i en gjenbruksbutikk

Vi forventet ikke å lommene fylle, men fant kjærligheten ventende på en hylle 🙂

Det er ikke stort man forventer når man går inn dørene i gjenbruksbutikken på Kolbotn. En anonym fasade i et bortgjemt lager, kun tilkommelig for erfarne lokalfolk. Du må liksom kjenne noen som kjenner noen for å finne veien.

Men når man først kommer dit, er det en skattkiste av opplevelser og gleder. Og de ansatte gløder av stolthet!

Det er klart, er du en glatt og rynkefri milliardær i 50-årene med en bygård på Tjuvholmen og Porsche bakpå yachten, er ikke dette stedet for deg. Men for alle andre.. For deg og meg, for folk i gata, for de som sjekker bensinprisen før de fyller og panter flasker i helgene, er det en skattkiste.

Ja vel, så er det ikke alt som egner seg utenfor et sett for en NRK-serie satt til 70-tallet, men mellom slitte glass og grelle skåler, er det også juveler. Ting og tang som ikke lenger har et hjem, men som fortsatt har masse hjerte. Ting som noen før har vært glad i. Ting som noen kan bli glad i igjen.

Ting som denne grisen.

For mange kanskje bare søppel, men for meg en umiddelbar forelskelse. Bare se så tjukk og fornøyd han er! Kastet ut med badevannet, men fortsatt like blid. Og slik har han smilt til alle som har gått forbi i uanfektet optimisme om en ny fremtid, men bare grynt å få. Frem til nå.

For nå skal han stå på hylla her hjemme og spre glede, for jeg blir i litt bedre humør hver eneste gang jeg ser ham. Setter jeg ham for eksempel inne på kontoret, vil hver arbeidsdag bli fylt med mange fornøyde gledesgrynt. Det er mye gris for 20 kroner!
 

Eller hva med denne herlige familieforøkelsen?

En særs forvirret fuglegjeng på tur. Spør du meg, ser de nesten litt fyllesyke ut. Som om de akkurat har våknet opp og innsett at de forsov seg med 9 timer og skulle vært på jobb for lenge siden.

For ikke å snakke om denne herlige fisken, som fattern måtte vente med å kjøpe til vi kom tilbake til butikken uten fruene på besøk, da han veldig godt vet at mamma aldri ville godkjent kjøpet om hun var der selv.

Og hvordan vet han det..? Fordi han allerede har en fra før 😉

Men den største kjærligheten av alle? Uten sidestykke og uten tvil, er hunden. En av lillesnuppas absolutte favorittbamser, etterlatt og glemt i butikken på lørdag. Det oppdaget vi ikke før ved leggetid…

Alle som noensinne har hatt et barn som har en favorittbamse, vet hva slags krise det da er snakk om. Den verste sorten. Der hele verden raser sammen i en episk erosjon av kjærlighetssorg.

Men da vi kom tilbake morgenen etter, sto den der og ventet. På øverste hylle, litt fortumlet, men i godt selskap med Ringeren fra Notre Dame. Og da farfar og pappa kom tilbake med både favorittbamse og nystekte vafler, fikk ordet gjensynsglede en helt ny dimensjon.

Og hunden? På en eller annen måte har lillesnupp fått med seg navnet på butikken og omdøpt hunden, som en slags stille hyllest til dem for å bringe henne sammen med favorittbamsen igjen.

Så nå heter hunden bare OMA ❤️

Så ta med barna og dra på oppdagelsesferd.

En gjenbruksbutikk gir nytt liv til gammel kjærlighet for bare noen skarver kroner 🙂

* Følg Gjenbrukshjerte på Facebook *

I sjokk

Hei, kjære blogg. Hvor skal jeg starte? Jeg er i sjokk. Rett og slett. Jeg aner ikke hvordan jeg skal håndtere alt som har skjedd det siste døgnet, men jeg håper at denne teksten kanskje kan gi meg noen svar.

For hva skjedde? I det ene øyeblikket sitter man i salen, det neste øyeblikket står man på scenen. Jeg husker veldig godt at jeg satt på setet mitt og ante fred og ingen fare. Juryens ærespris ja, uuuuh, spennende. Mon tro hvem som vinner den i år?

Jeg tenker Kristin Gjelsvik. Er det noen som fortjener det, så er det virkelig henne. Eller kanskje er det noen fra bransjen? Ingeborg Heldal, Thomas Moen eller kanskje Gunnar Stavrum? Jeg aner ikke, men jeg er spent.

Så begynner en tydelig rørt juryformann å lese fra arket sitt. Sier noe om at det har vært bare kvinnelige vinnere på scenen så langt. Legger ut et hint. Jaha, så det blir en mann i år? Spennende.

Så sier han litt til og så plutselig hører jeg ordet.

Pappablogger.

Jeg sitter på første rad og det er ingen andre pappabloggere i salen… Plutselig snur alle seg mot meg.

Etter det går alt i svart.


(foto: Astrid-Helen Holm)
 

Og for alle som har sett klippet av hva som skjedde på scenen, må jeg bare først få beklage all banningen. Det første mamma sa da jeg ringte foreldrene mine i dag var:

– “Ja.. der gikk det mye penger i bannekassa, gitt”

Og det beklager jeg. Men tro meg når jeg sier at jeg ble så sjokkert at jeg ikke visste verken opp eller ned på tid eller sted.

Plutselig står man der med lyskasterne i fleisen, hundrevis av folk i salen, mikrofonen i hånda og en forventning om å si noe lurt. Noe inspirerende, noe smart. Noe som rettferdiggjør at man akkurat har vunnet en av de gjeveste prisene man kan vinne som influencer. Og alt hjernen min klarte å si til meg var:

– “Øøøh… jeg… ehm… Jeg tar meg en fridag og den starter NÅ”

Men til slutt klarte jeg da å lire av meg noen ord og en viss prosent av disse ga til og med en slags mening. Ikke mye, men litt. Men det er ikke så farlig, for det endte ikke med den talen.

Det er nå det begynner.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Å motta denne prisen er på ingen måte en slags målstrek, snarere tvert i mot. Jeg ønsker å bruke denne prisen som en pådriver til å gjøre store ting i 2018. Jeg ønsker å vise meg prisen verdig og bevise overfor juryen, meg selv og alle at de gjorde et godt valg.

For Influencer-Norge er i endring. Det synes jeg vi fikk en god indikasjon på i går. For prisvinnerne var ikke disse “dårlige forbildene” mange dessverre tradisjonelt forbinder med blogg og influencere. Det var bare folk jeg ser på som veldig gode forbilder. Kristin Gjelsvik, Tale Maria Krohn Engvik (Helsesista), Camilla Aastorp Andersen (Treningsfrue), Marna Haugen Burøe (Komikerfrue) og mange flere.

Fantastiske mennesker med fantastiske verdier, og jeg ønsker å være en av dem.

Jeg ønsker i langt større grad enn tidligere å bruke bloggen til å ta det ansvaret som har blitt gitt meg med juryens ærespris. Jeg har brukt litt over 5 år på å gjøre meg fortjent til denne prisen, og nå ønsker jeg å bruke resten av året på å bevise at jeg fortjente den.

Tenk det. Juryens ærespris med en pappablogg. En pappablogg! Det er jo helt uhørt. Hmm, jeg ser på måten jeg skriver at jeg fortsatt er i sjokk. Og det er kanskje ikke så rart. Voksne, hårete småbarnsfedre på 35+ pleier liksom ikke å få så fryktelig mye tid i rampelyset på slike kvelder.


(Fra brorsans snapstory)
 

Så dette er ikke noe jeg tar lett på. Jeg er i sann så beæret at jeg sliter veldig med å få hjernen til å henge med på notene. Men jeg gleder meg.

For denne prisen har gitt dette året en helt ny retning. Kall det en åpenbaring. For plutselig føler jeg på et vanvittig ansvar. Både i rollen som mann, pappa og foreldreblogger. Alle de tre i ett, alle de tre hver for seg.

For med denne bloggen, som jeg inntil i går for det meste anså som en slags lystig sofakrok man kan svinge innom for litt skitprat og en kaffekopp, har jeg et langt større ansvar enn det. Bloggen vil og skal alltid være en jovial plass for hygge, men den må også være mer enn det.

For jeg kommer ikke unna hvilken vanvittig mulighet jeg har til å påvirke folks liv. Til å forme holdninger, endre holdninger og være den endringen jeg selv har etterspurt. Som pappa, mann og blogger.

Og det ansvaret ønsker jeg å ta.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Det er nå det begynner <3

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Nu jävlar, nu kör vi!

Endelig er dagen her. Barnefri, partydress, hotellrom og nerver i høyspenn – det er duket for Vixen og festkveld!

Jeg må ærlig innrømme at jeg er ekstremt spent. Man forventer selvfølgelig ikke å vinne noe på en sånn kveld, men det ble jo pris på både frua og sjølven i fjor, så det er lov å drømme og håpe og krysse fingre og tær. Uansett blir det en fantastisk kveld med fantastiske mennesker.

Og den starter om bare en halvtimes tid! For før selve festen har Vixen arrangert preparty på hotellet, der finalister og festfolk møtes. Men før det igjen, er det vors på rommet! 🙂

Så nå gjelder det bare å få dusjet og barbert leggene i en fei, før rommet fylles av bobler og brus og en gjeng med feststemte bloggfolk.

Spillelisten er klar, boblene ligger til kjøl, frua står i dusjen og dressbuksa har fått seg en runde i buksepressa til mamma og pappa. Og mer klar for fest enn kan man ikke bli.

Nu jävlar, nu kör vi 😀


 

OBS! Følg kvelden på Snapchat –> Pappahjerte

/ P.S. Ikke ring meg før kl. 08.00 i morgen. Takk 😉

Live fra “Hver gang vi møtes” – Tones kveld

Det er lørdag, det er liveblogg, det er Tone sin kveld. Nu kör vi! 🙂

* Blogginnlegget oppdateres kontinuerlig utover kvelden *

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

19.58: Blogginnlegg opprettet, på plass i joggebuksa i sofaen til mamma og pappa på Kolbotn. Har delegert min del av ansvaret for legging av barn til muttern. Det var lurt. Flink gutt, snill mamma 😉

20.01: Må innrømme at jeg ikke er veldig bevandret i Tones samlede verker. Kjenner bare til et par låter, men må innrømme at jeg er utrolig svak for “Di første jul”. Den er nydelig. Helt nydelig. Håper noen synger den, selv om julesang kanskje er litt utenfor sesong x-)

20:05: Noterer meg at jeg aldri kunne vært venn med en gjeng artister. Stemmebånd, du liksom.. Når noen utfordrer til bading, så bader vi. Tone Damli, douze points!

20.15: Låt 1, Tshawe – Stuck in my head
Etter en tolkning som traff meg som en våt klut på en kald dag i forrige uke, er Tshawe tilbake! For en entertainer og herlig fyr. Dette liker jeg. Innslaget med Vinnie funker, jeg liker at Tshawe har klart å dra låta over på sin banehalvdel og gjøre den til sin egen. Dette føles som en perfekt radio-hit.
Terningkast: 4.

20.16: Klarer ikke bestemme meg for om Tshawe fortjener 4 eller 5 på terningen. Tar gjerne imot innspill i kommentarfeltet 😀

20.22: Låt 2, Christel – The bliss song
Går det an å overtolke en låt? Vet ikke om det er et begrep, men jeg føler liksom at det ble litt rart det her. Fra det litt mørke musikalske til det melankolsk vokale i en sang som egentlig bare er sukrete søt. Det er klart, det er jo fint da og veldig flinkt, men det treffer meg liksom ikke helt. Fint å se Christel dra tolkningene et hakk videre, men jeg må dessverre innrømme at jeg likte den påfølgende reklamen for epler fra Syd-Tirol bedre.
Terningkast: 3.

20.26: Etter mye om og men, oppjusteres Tshawe til 5 og Christel til 3. Får være måte på hvor streng man skal være.

20:30: Ekstremt fascinert over den reklamen der Carsten O. Five prater og plutselig blir til en magasinforside. At man kan gå på månen er én ting, men dette! #nåharjegsettalt

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

20.38: Låt 3, Hans Petter  – Hello goodbye
Hans Petter, jeg må innrømme.. Jeg hadde mistet litt trua. Men dette.. Dette er saft på en glovarm dag. Dette er dritbra. Bedre enn originalen? Ja, det tror jeg faktisk. Sårt og litt køntripreget uten å bli for mye i noen retning. Innlevelsen virker veldig ekte og hele komposisjonen er perfekt balansert. Nei, Hans Petter, dette var bra. Enig med Tor: Hans Petter Gåsehud.
Terningkast: 5.

20.42: Stine fra kommentarfeltet setter ord på nøyaktig det jeg føler, så her kommer hennes kommentar, ord for ord:
“Noe jeg liker godt med denne programserien, er at vi liksom blir mer kjent med artister man ellers kanskje ikke hører på/ mener noe som. De er jo jammen meg folk, som oss. 🙂 Tone virker som ei sympatisk dame, alle overskrifter til tross. Også får man jo høre kjente låter i ny forkledning. “

20.47: Bergliot minner meg på at det er tid for Teos ukentlige Hver gang vi møtes-snack. Han er helt gal etter å få spise snø på balkongen til muttern og fattern, så da blir det snø på menyen i kveld 😀

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

20.49: Tredje program på rad jeg må google om han heter Tor eller Tore Endresen. Jeg er dum. Type stokk.

20.52: Låt 4, Tor Endresen – Tone (butterflies)
Hmm… La oss ta det kjempepositive først. Stemmen i refrenget sitter som Dan Børge i beste sendetid. Knall! Men jeg likte ikke helt den overgangen til å synge direkte til henne. Fikk sånn merkelig konfirmasjonsvibb / bryllupssang fra onkel følelse over det. Klarer ikke helt definere det, bare likte det ikke helt. Men stemmen var fin da. Tor er en sommerfugl.
Terningkast: 3.

* DEL 1 SLUTT – TISSEPAUSE *

21.18 (pauseblogging): Alle som måtte tro at hunder ikke kan se hva som foregår på TV, tar feil. Her følger bevis. Hver gang det kommer en hund på TV, spretter Teo ned fra sofaen og står og logrer foran skjermen 😀

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

21.35 (pauseblogging): Den pausen mellom del 1 og 2 er så ulidelig lang når man bare sitter og tvinner tomler foran peisen. Men hey, det ansiktsuttrykket her blir aldri gammelt ass x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

* START DEL 2 *

21.43: Endelig slutt på pausen. Seriøst TV2, den pausen mellom del 1 og 2 er altfor lang. Tenker dere ikke på oss som sitter her og stirrer i taket mens vi venter fortvilet og ser på sportssendinger fra idretter vi ikke bryr oss noe om? Hilsen mann som synes fotball er kjempekjedelig.

21.46: Samme det, nu kör vi!

20.52: Låt 5, Silya – Winner of a losing game
Dette gidder jeg ikke kommentere engang. Jeg grein. Endel, faktisk. Caller det bare allerede jeg: Årets TV-øyeblikk 2018 ❤️
Terningkast: 10.

22.04: Låt 6, Claudia Scott – Look back
Claudia fikk den kjipe jobben med å hoppe etter Wirkola på ryggen til en snøleopard i dag, og lander vel et sted rett over kulen, men godt bak den grønne streken for min del. Mulig det bare er Claudia og jeg som har litt dårlig kjemi, men jeg synes kanskje det blir litt tamt, jeg altså. Igjen. Kanskje bare sjangeren hun jobber i som ikke treffer meg helt i tarmtottene. Trodde egentlig jeg likte countrymusikk, men begynner å tvile litt. Litt antiklimatisk slutt i dag.
Terningkast: 3.

22.06: Konklusjon: Det er vel ikke vits å suse rundt grøten her: Silya var ni fullvoksne hestehoder foran de andre i dag. Synes Tone fremsto som en kjempesympatisk og herlig jente som tilsynelatende har ekstremt mye mer under topplokket enn tabloidene vil ha det til. Godt å ha Tshawe tilbake, ny toppnotering på Hans Petter og Silya fikk meg til å gå ned et par hundre gram i tårer. Som passer bra, for jeg har en dress å passe inn i til Vixen-festen i morgen 😉

Fin kveld. Bra kveld. Og nå er det Gullfisken! 😀

Tusen takk til alle som har fulgt med og bidratt med kommentarer. You guys :-*

/ Sees om ei uke!