På en båt, med en kaffe og bare oss to – kan det være kjærlighet?

Det er egentlig ganske lenge siden jeg har skrevet om den enkle, rare hverdagskjærligheten, i hvert fall med tanke på hvor mye den betyr for meg.

For det er så fint å ha det bra, når det egentlig ikke skjer stort. Når man bare er sammen i stillhet. I en bil på vei et sted, i en sofa på vei mot ingenting. Bare kjenne på kroppen at det er godt å være sammen. Trenger ikke være mer enn det egentlig. Bare være nær.

Jeg merket det faktisk i går kveld da jeg sto på kjøkkenet for å rydde litt. Christina var oppe, jeg var nede og plutselig kjente jeg at jeg savnet det lille ospeløvet. Gledet meg til å se henne igjen.

Det er ikke verst når man ser hverandre stort sett dagen lang. Bor sammen, lever sammen, jobber sammen. Likevel blir det visst ikke nok. Det må være et godt tegn 🙂

Misforstå meg rett, vi er ikke sånne klisjékvalme folk som kaller hverandre sussebass og tegner hjerter til hverandre dagen lang. Vi krangler og klager og tisser med døra åpen.

Noen ganger har jeg bare lyst til å kaste henne ut etter buksehempa, andre ganger kjenner jeg selv at jeg er en plagsomt irriterende drittfyr, men vi har noe ekte. Noe som stikker langt dypere enn tomme doruller og størknet grøt i kjelen.

Vi liker å være sammen. Sammen om barna, sammen om livet, sammen om å være sammen. Og det er fint det. Det er godt å være sammen. Trenger ikke være så mye mer enn det.

Må ikke hoppe hånd i hånd i fallskjerm eller gifte oss på toppen av Eiffeltårnet. Kan også bare være en stille stund uten en eneste baguette i sikte. En liten tur i skogen uten niste.

Et lunt smil, et kjærlig blikk, en felles forståelse. En varmende kopp, en liten vits, et kjærestepar i gamledager på vei over fjorden på Bastøyfergen.

/ Det er fint det <3