Noe så deilig! Bare ligge på sofaen og slurpe kaffe mens vaskekona tar vegger, gulv og tak.
Ikke er det spesielt dyrt heller. Vi tar det selvfølgelig svart og slipper da unna både skatter og avgifter. Men det skal sies, man får jo det man betaler for.
Hun er ikke spesielt grundig og langt unna utlært i faget. Hun glemmer å rengjøre store flater og roter egentlig mer enn hun rydder. Dessuten er hun unøyaktig og bruker kjempelang tid.
Jeg titter på klokka, den er 06.30. Jeg hører unger, to av dem. Og Christina. Vi er visst i ferd med å stå opp. Å gud, hvorfor ble jeg sittende oppe til langt på natt?
Jeg tar mine første par blunk og det kjennes som sand under øyelokkene. Idiot. Denne dagen er ødelagt allerede før den starter.
– “Nei barn, nå tar vi en time til a”, sier jeg spøkefullt og panisk før jeg kaster meg ned igjen og ruller meg inn i dyna.
I dag, mens vi labbet langs brygga i Grebbestad og kjente lukten av sjø, så frem til å fika på en lokal kneipe og gledet oss til taco til kvelds, slo det meg: Påske uten ski på beina er faktisk ganske ålreit.
For langrenn på fjellet er fint det altså, bevare meg vel, jeg er da nordmann tross alt, men her vi sitter på en stuga, ikke langt fra havet, men kjempelangt fra fjell og appelsiner, må jeg bare innse at jeg lever ganske fint uten det også. Veldig fint faktisk.
Viser seg at det går an å ha det minst like fint rundt 6 meter over havet. Så her kommer en liten bildespesial fra den lengste fredagen i året, en dag som har vært fattig på høyfjell, men derimot rik på det som tross alt er langt viktigere: Familie.
I hele dag har jeg gått rundt og følt meg som en råtten agurk, uten helt å skjønne hvorfor. For jeg er jo frisk og fin, jeg har drukket kaffe, solen stråler og livet smiler, så hvorfor føler jeg meg så ræva?
Vi skal jo på ferie i morgen. Over hele kalenderen min står det skrevet: HUSK Å PAKKE BAGEN!!
Og der var det. Pakking. Det aller, aller verste jeg vet. Planlegge hvilke klær man skal ha med, finne frem toalettsaker, pakke ned mobil-lader og alt man trenger. Ha akkurat nok av alt, men ikke for mye. Og med to små barn er det mye man trenger. Skift til ditt, skift til datt og gjerne et reserveskift bare sånn i tilfelle.
Kanskje en vogn? Egen reiseseng? Niste til kjøreturen, mat og drikke, ja også må vi fylle kjøleskapet FØR vi reiser, fordi det er stengt i flere dager når vi kommer tilbake. Ja, også må vi ha med mac, kamera, eksterndisk, headset og ladere til alt.
Også sengetøy, må vite. Laken, dynetrekk og putevar til alle. Kanskje ta med et par barnedyner til småttisene også. Så da må vi ha dynetrekk til det også.
Og klær. Gud så mye klær. Inneklær, uteklær, penklær, slækkeklær, joggeklær, båtklær og klær meg i hue og ræva. Og regntøy! Og hvis vi først skal ta med regntøy, kan vi like gjerne ta med støvler også.
Og det verste er at når man endelig har fått pakket og forflyttet halvparten av alt man eier ned i fullstappede bager, så er det ikke mange dager før det hele skal pakkes ut og tilbake igjen. Og det er, om mulig, enda verre.
Og derfor, kjære Peter, føler du deg som en brukt sokk i dag. Godt å vite hvorfor, men det hjelper jo egentlig ikke. For bagen pakker ikke seg selv, og på blikket til Christina vet jeg hva som venter hvis jeg venter med å pakke til 5 minutter før avreise. Et saftig spark i nøttene og en skulder så kald at den kan fryse lava til is.
Blir her litt, jeg..
/ Noen som har en pakkerobot til salgs? Send meg en PM. Asap.
Det er grusomt å måtte forholde seg til slike problemstillinger, men mye verre om det noensinne skulle skje og man ikke vet hva man skal gjøre.
For det er ting man kan gjøre. Viktige ting som kanskje kan redde liv! Dine egne barns eller andres. Men hva? Det er derimot ikke like godt å vite. Og akkurat derfor er det helt genialt å ta et førstehjelpskurs. Ikke fordi man skal lære å gassbinde en hval, men for å få en viss pekepinn på hva man faktisk kan gjøre om uhellet skulle være ute. Kunnskaper og ferdigheter som en dag kan redde liv.
I forrige uke var vi på et førstehjelpskurs arrangert av barnehagen, og i løpet av bare to små timer lærte vi så utrolig mye!
Vet du hvordan du utfører Hjerte-Lunge-redning? Det trodde jeg at jeg gjorde. Jeg tok feil.
30-2, 30-2 til ambulansen kommer.
Man blir ikke utlært lege over natten, men et førstehjelpskurs gir deg i hvert fall noen grunnleggende ferdigheter som en vakker dag kan redde liv. Og det er som sagt bare snakk om én kveld. Et par små timer med småprat og øvelser.
Hvordan man utfører hjerte-lunge-redning, hvordan man legger noen i sideleie, hva man gjør hvis noen setter noe i halsen og hva man gjør hvis barna plutselig har fått i seg noe fra medisinskapet.
Selvfølgelig håper man at noe sånt aldri skal skje, men skulle uhellet først være ute tenker jeg man er glad for at man vet hvordan man skal reagere. For man lærer man overraskende mye på et par timer og det kan bety et hav av forskjell den dagen man plutselig stirrer en akutt nødssituasjon i øyet.
For med bare sekunder på seg til å reagere, kan en kveld med småprat, twist og kaffe plutselig bety forskjellen på liv og død.
/ Gi bedre odds til dem du er glad i – Ta et førstehjelpskurs 🙂
Jeg vet at klesstørrelser kommer og går, men akkurat 92 har jeg et litt spesielt forhold til. For lenge så det ikke ut til at plutten noensinne skulle vokse forbi 92. Han spratt liksom så fort forbi 70 og 80-tallet, men så stoppet det. Stoppet på 92. Ble liksom ikke større rundt livet eller lengre i beina.
Og det var fint det, for 92 føltes stort. Mye større enn 86, som også er ganske stort. Trenger ikke større enn det, du kan være 92 hele livet, du 🙂
Men så blir det vinter og så blir det vår, og plutselig så står man der. 92 er ikke engang i nærheten.
Kanskje har det ikke passet på flere år, det har bare ikke gått opp for meg. 92 har blitt til 98, som har blitt til 104, som igjen har blitt til 110/116. 116! Det er jo sånne størrelser som de store guttene bruker det, ikke vår lille plutt?!
Alle de gangene jeg har stått i klesbutikken og irritert meg over at de kuleste klærne bare lages i store størrelser, og nå er vi her selv. Ikke lenger bare søte dyr og tullete monstre, men batman og spiderman og engelske tekster med schwung. Ikke lenger klær for barn, men klær for bittesmå ungdom.
Det er nesten til å få litt panikk av, for selv så stolt man er, så klarer jeg ikke skru av panikken som surrer i bakgrunnen over tiden som går så altfor fort. For de som sier at årene med småbarn i hus går veldig fort, de har veldig rett. Tiden flyr og jeg vet ikke om jeg liker det.
Enda godt vi har to, så kan i hvert fall lillesnuppa arve klærne til storebror og bruke 92-plaggene en god stund til.
Tenkte jeg. Før jeg innså.. de passer ikke henne lenger heller. Størrelse 92 er et ferdigskrevet kapittel og på tide å ta farvel. Og det er noe fint, men samtidig nostalgisk urovekkende over det; tiden som går og klær som blir for små. Men om ikke annet: Det er nå de kule klærne begynner 😉
Dette høres kanskje litt rart ut, men jeg har bare så veldig lyst til å takke dere. For mye egentlig, men først og fremst for den vanvittige responsen på innlegget jeg skrev i forrige uke om vold og overgrep mot barn.
For det er et så utrolig vanskelig tema. Det er nærmest umulig å skrive om uten å tråkke i ørten fallgruver, og jeg har jo ingen kompetanse. Jeg har aldri opplevd noe sånt i min barndom og jeg har egentlig ikke peiling på hva jeg skriver om. Men jeg er pappa. Og jeg har et hjerte som knuser hver gang jeg hører historier om barn som går gjennom ting barn aldri skal måtte gå gjennom.
Og selv om jeg synes det er veldig skummelt å skulle gå i bresjen for noe jeg egentlig kan fint lite om, så kjenner jeg med hele mitt hjerte at det er riktig. Riktig og så vanvittig viktig! For noen må ta denne tyren ved hornene og hvis jeg kan gjøre bare en ørliten forskjell, er det verdt all innsats i verden.
Rettelse: Jeg kan ikke utrette stort alene, det er deres engasjement som gjør hele forskjellen. Alle dere som tør å lese, tør å kommentere, tør å dele. Alle dere som har gjenfortalt deres grusomme erfaringer og delt dem med verden. Alle dere som har engasjert dere i den vanskeligste og viktigste jeg kan tenke meg.
For det er lett å bare snu seg bort og håpe at problemet forsvinner av seg selv, men det gjør det jo ikke. Det gjør det bare verre. For enn så vanskelig det er så må dette snakkes i hjel, ikke stilles i hjel. Og derfor er jeg bare så vanvittig stolt, glad og takknemlig for alle dere tusenvis av folk som har engasjert dere i denne saken!
Hadde jeg kunnet invitere dere alle på pannekaker og is så skulle jeg gjort det, men så mange asjetter har vi ikke dessverre. Så da får jeg heller bare si takk. For at dere gir meg støtte og motivasjon til å snakke ut om dette, for at dere snakker selv, for at dere ønsker å gjøre en forskjell og for at vi sammen tenner lys der det før var bare mørke – takker jeg dere av hele mitt hjerte.
For hvis jeg trenger å komme i godt humør for tiden, er Fowl Language Comics en sikker vinner. Det er noe helt fantastisk med den artige anda som lever et liv jeg så til de grader kan kjenne meg igjen i. Et par striper er alt som skal til og vips så er smilet på plass 🙂
Så derfor sparker vi i gang også denne uken med et lite knippe godbiter fra verdens kanskje mest gjenkjennelige tegneserie for oss småbarnsforeldre 😉
