For helt siden i høst har jeg gått og gledet meg, og i dag var dagen endelig her! Dagen da vi stikker bortom Christinas besteforeldre for kaffe og kaker, men blir møtt med skiltet på døra. Skiltet som bare sier: “Vi er på verandaen”. For da vet jeg hva som venter.
To lune sjeler som møter oss der de sitter bak huset og nyter livet i solveggen. Isolert fra verden i en liten boble av paradis. Årets første utekaffe og sitronkake i bare t-skjorta. Barn som løper rundt og leker med planter. Saftstasjon og iskrem i klypa.
Den første varme vårdagen som kommer som sommerens sendebud. Den første anledningen til å synke ned i en oppvarmet stolrygg og kjenne solen massere sjelen. Sovne i stolen til lyden av bokfink, svarttrost og alle skogens fugler som jubler høyt om at sommeren er på vei.
Livet som leker, påfyll med kaffe og et stykke sitronkake til.
Sent i går kveld ble vi ferdige med å male stua oppe, og det ble utrolig fint! Men allerede før siste strøk var tatt, begynte Christina å gnåle om nye rom og farger hun var keen på. Og det fikk meg til å innse en ting: Hun kommer til å få oss til å male hele huset. Kanskje ikke i morgen, men de kommende ukene og månedene.
For en målrettet Christina er ikke så lett å stoppe, men basert på hvor lang tid det tar henne å bestemme seg for farge på malingen, kan det fort ta lang tid til vi får malt de rommene jeg faktisk ønsker å male.
For først vil hun helst ta gangen nede. Så har hun mumlet noe om å male om stua nede, før vi skal opp på gjesterommet og deretter til kontoret som skal bli til soverom. Men før det vil hun også male om rommet til lillesnupp og den lille doen nede.
Som også fikk meg til å innse en annen ting: Det eneste rommet jeg faktisk bryr meg litt om, er kontoret som skal bli til soverom. For der inne har jeg sittet så vanvittig mange timer og skrevet og skrevet og irritert meg over den grusomme fargen på tapetet. Den er liksom blass babyblå med innslag av kjipe striper.
Men jeg elsker bildet som mormor har malt <3
Jeg har gledet meg så veldig lenge til å bli kvitt de babyblå veggene og få på noe freshe farger, men med Christinas mange prosjekter og beslutningsvegring hva gjelder fargevalg, kan det jo ta en evighet før vi kommer så langt!
Hvis ikke…
Hmm…
Oh yes. Jeg har det!
For Christina er kanskje sta og bestemt. Hun er kanskje ambisiøs og malelysten. Hun har kanskje en plan for hvordan ting skal gjøres og i hvilken rekkefølge, men det er én ting hun ikke har…
Noe jeg derimot har.
Et hemmelig våpen.
Et ess i ermet.
Et skittent, men høyst effektivt triks…
Så derfor:
Sorry Christina, men jeg må bare..
Ei litta klatt testmaling, takk skarru ha.
Skal me sjååå..
Ferdig! Også så fint som det ble 🙂
/ Tenker vi tar kontoret først, jeg 😉
Les også –> “Se min penis” (om sist gang trikset ble tatt i bruk med stor suksess)
