Med barn i hus kan små situasjoner fort blusse opp til store krangler hvis man håndterer dem feil. Spesielt i den herlige tiden vi kaller trassalderen. Du vet, den tiden da barnet oppfører seg som en obsternasig besserwisser som kan alt om alt og ikke tar dritt fra noen.

I sånne situasjoner blir man fort til “Dumme pappa” eller “Bæsjemamma”. Da er det lett å bli litt irritert og svare i affekt, som ofte gjør lite for å bedre situasjonen.

Men hva svarer man når barna kaller deg dum? Løsningen er like enkel som den er genial.

 

Dumme pappa!

 

Mange vil nok takle dette forskjellig, men jeg har tatt i bruk et eldgammelt prinsipp som ser ut til å fungere hver eneste gang. For jeg har aldri vært noen tilhenger av å si ting som “Når du sier, det blir pappa lei seg”. Jeg synes ikke barna skal bære på ansvaret for de voksnes følelser, samtidig som jeg ikke tror et barn egentlig klarer å ta noe sånt innover seg. Dessuten mener han jo ikke at jeg er dum, han er bare irritert fordi han ikke kan få godteri til frokost eller lignende.

Da synes jeg det er både enklere og bedre å besvare ild med ild og angripe apeinstinktet. Derfor er jeg tro til den gode gamle regla som fungerer like godt i dag, som i 1985: De som sier at andre er dumme, de er dumme selv.

Så når 3-åringen sier “Dumme pappa”, svarer jeg bare lett og rolig: “Jaha, da er du dum også”.

Ikke overraskende svarer han: “Neeeei!”, hvorpå jeg følger opp med: “Jo, for de som sier at andre er dumme, de er dumme selv. Så hvis du kaller meg dum, er du dum også”.

Og uansett hva han kontrer med etter det, kan jeg i ro og mak bare svare med: “Jaha, da er du en bæsj også”. Da gir det seg relativt fort 😉

Søren, den må jeg tenke litt over…

 

Jeg har tenkt litt over hvorfor dette funker så bra, og funnet ut at det kommer av en ganske genial to-trinns-rakett. I første fase lanserer man konseptet “De som sier at andre er dumme, de er dumme selv” som en opplest og vedtatt sannhet. Og det aksepterer barna. Det er liksom ikke noen diskusjon rundt akkurat det, sånn er det bare.

Og når først har etablert det premisset, er det ingen vei tilbake, for uansett hva du kaller andre, ender du bare opp med å bli det selv. Så enten det er dum, bæsj, tiss eller promp, må du regne med å få det tilbake rett i fleisen. Og den stille anerkjennelsen av at han selv kommer til å ende opp som det han kaller meg, biter ham raskt og effektivt i rumpa. Og vips, ikke fullt så morsomt lenger.

Jeg vet ikke om det er god eller dårlig pedagogikk, men det funker som bare pokker, og det låter som god pedagogikk i mine ører 😉

 

Sjakk matt 😉

 

/ Det enkle er ofte det beste.

* Følg Prompehjerte på Facebook *

Hvis ikke dette videoklippet får deg til å skvette både her og der, nei da skjønner jeg ingenting 🙂

 

Så her er greia: Jeg er en dust. Jeg vet det. Men siden jeg først er smertelig klar over det, kan jeg like gjerne omfavne det og gjøre det aller beste ut av situasjonen.

Så i går, akkurat i det frua på elskverdig vis tilbød seg å snekre en utsøkt smooothie til lunsj, fant jeg ut at det var på tide å finne på no hyss.

På hennes bekostning selvfølgelig.

Og legge det ut på Snapchat (pappahjerte). Selvfølgelig.

Resultatet ble en videosnutt som er så morsom at jeg helt sikkert har sett den 100 ganger på repeat. Problemet er at den bare varer i 3 sekunder, så jeg har tatt meg friheten til å snekre sammen en liten remix av klippet. Og resultatet?

VELDIG høy tisse-på-seg-faktor 🙂

Enjoy!

 

Litt treig start på uka?

Behandler mandagen deg som en gammel tyggis?

Vel, min venn, da har du kommet til rett sted! Klikk på videoen under og se om ikke det kan hjelpe på humøret 🙂

 

 

/ Woop woop!

* Følg Hermehjerte på Facebook *

Jeg hadde ikke mer enn såvidt rukket å pakke ned macen og sprette ned trappen, før det begynte:

– “Kan vi dra i akebakken?”

Næh.

– “Kom igjen, tenk så gøy! Ja, jeg vil ake!”

Fortsatt ingenting. Jeg tittet ut vinduet og verden strålte tilbake. Snøen blinket som diamanter i det gnistrende lyset fra solen, på et bakteppe av nydelig himmelblått. Da begynte masingen igjen:

– “Jo, kom igjen da, se ute da! Det er jo perfekt! Kom igjen, jeg vil ake!”

Som å prate til en vegg. Så ble det stille, men ikke lenge. 10 sekunder senere var det på´n igjen:

– “Ake? Kom igjen, a! Ake? Hallo?! Ake?”

Det begynte å virke nytteløst. Uansett hvor mange ganger det ble mast, mast og mere mast, var svaret det samme. Næh, ikke i dag. Puslespill.

 

Og det var ikke før jeg slo meg ned på gulvet sammen med pluttisen og tok del i puslespillingen at jeg innså at det var rett så trivelig det også. Ake kan vi gjøre i morgen. Eller på tirsdag. Eller til helgen.

Noen ganger har barna bare lyst til å gjøre noe annet. Trenger ikke ha dårlig samvittighet for det. Noen ganger, i den febrilske jakten etter å være perfekte foreldre, tror jeg faktisk vi voksne kan mase høl i huet på ungene våre.

Selvfølgelig er det bra å oppfordre barna til å leke ute i guds frie, men det er ingenting som sier at det ikke blir folk av de som ønsker å ta det piano en dag og heller slappe av med litt rolig hjernetrim. Snarere tvert imot. Etter fem intense dager i barnehagen kan jeg lett forstå at det er deilig med en Gro-dag 😉

Så da dro jeg på meg tøflene, sluttet å mase, fylte kaffekoppen og fant frem et litt vanskeligere puslespill. Ikke kjempevanskelig, bare akkurat såpass at han ville komme til å trenge hjelp. Ake kan vi gjøre i morgen.

 

 

/ +20 er helt greit det også 🙂

* Følg Puslehjerte på Facebook *

Søndag morgen, 10 blå på termometeret og ingen store planer. Da er det lett å skru ned tempoet til rolig krabbegir og ta det helt piano. På sånne dager passer det perfekt å starte dagen med en skikkelig søndagsfrokost, og for sånt er det bare én ting som gjelder: Ferske rundstykker!

 

Takk til Christina for stunthånd 😉

 

Hvis noen tidligere i livet hadde fortalt meg hvor latterlig enkelt det er å lage kjempegode rundstykker, ville jeg antakeligvis gjort det hver eneste helg. For lite kan danke ut følelsen og smaken av å knase seg gjennom skorpa på et nybakt rundstykke med smør og brunost mens kaffen kiler i nesa og søndagsmysepysen leker i luften.

Det finnes sikkert ørten tusen måter å gjøre dette på, men jeg ønsket den raskeste og enkleste. Derfor gikk jeg for eltefrie rundstykker som man raskt kaster sammen kvelden før og lar stå over natten. Da er det bare å stå opp, skru på ovnen, sette over kaffen og gjøre seg klar for en harmonisk symfoni av dufter. Raskt, enkelt og helt perfekt.

Sjekk oppskrift–> Eltefrie rundstykker av spelt

 

Deigen setter du på 1-2-3 kvelden i forveien, gjerne med en god hjelper på laget.

 

Dagen etter våkner du til dette. Klar for neste fase.

 

Smikk smakk, klar for ovnen!

 

Mens du venter, gjør du dette. Rundstykker + kaffe = Bæstevænna <3

 

Å, kom igjen a!

 

Og DER var søndagen i boks 😀

 

Og nå som dagen endelig er godt i gang og kroppen full av spring, er det vel bare å sæla på og komme seg ut i akebakken! Da er det jo fint at man har fått særs usexy, men veldig effektiv, termodress av kona til jul, haha!

Men kaldt blir det okke som, så sannsynligheten for at det blir kakao om et par timer er veldig veldig høy 😉

Ha en super søndag, folks!

 

/ Sistemann ned er en råtten banan!

*Følg (B)akehjerte på Facebook *

Dagens gullkorn er et populært innslag her på bloggen, men denne gangen kom gullkornet fra litt uventet hold…

 

 

Vi freser rundt på Rema, det er lørdag, det er middagstid. Vogna er full og listen er tom. Alt som gjenstår er en liten mengde lørdagsgodteri, så er det straka vägen.

Plutten fiser rett mot godteriland og stopper ved smågodtet, mens beina fortsetter å trippe engasjert. Vi har en vinner.

Jeg slenger ham opp på armen, fisker frem en pose og gir ham en spade. Go for it, lille dude.

Den første boksen han angriper er full av sure, gule munner. Jeg er litt usikker på om han egentlig vet hva han har valgt seg ut, for akkurat de bitene kjenner jeg godt, og de er sure som et regnskapsår. Så derfor stiller jeg et raskt kontrollspørsmål:

– “Du vet at de der er skikkelig sure eller?”

Han svarer raskt og kontant:

– “Jeg elsker sure ting!”

Og før jeg egentlig rekker å tenke meg om, svarer jeg tilbake:

– “Aha, så det er derfor du er så glad i mamma!”

Boooom!

 

P.S. Ja da, jeg vet. Når frua leser dette… Men ingen fare, jeg har allerede lagt klar både sovepose og termodress ute i garasjen 😉

 

/ Detta blir kaldt.. fortsatt verdt det 😉

* Følg Godtehjerte på Facebook *

Ja ja, så ble det ingen pris under Vixen Blog Awards i går. Helt greit det, jeg hadde det mer enn moro nok med å ha snapchat-maraton og henge ut med frua, uten barn!

Du vet det er for lenge siden man har funnet på noe, når bilturen inn til Oslo ble som en langhelg i Paris 😀

 

 

Men i dag er det uansett litt dagen derpå-stemning, for man blir jo tross alt ganske sliten av å stresse rundt med alt som skal orges for å komme seg på fest, kjøre ørten mil hver vei og henger ut på klein kjendisfest i mange timer.

 

 

Her kommer for øvrig et triks jeg lærte i går: På sånne fester, si alltid: “Takk for sist” når du møter nye fjes. For selv om du ikke har den fjerneste anelse om hvem du prater med, så har du i hvert fall ikke fornærmet vedkommende ved å si “Æææh, trukke jeg har hilst på deg før?” – og det er jo selvfølgelig det verste sånne folk vet 😉

Og tro meg, den revesaksa har jeg tråkket rett i en rekke ganger. Kanskje ikke så rart, for på sånne fester sminker damene seg noe så inn i hampen mye at du ikke har nubbsjanse til å kjenne dem igjen med mindre du er moren deres. Og selv da kan du trenge et forsøk eller to 😉

Selv gjorde jeg ikke annet enn å ta meg en dusj og bytte ut tøfler med caps, så kanskje ikke rart det holdt hele veien inn.

 

Mr. Hilton og meg med en ærlig reaksjon på årets priser 😛

 

Eller, det er ikke helt riktig, for da jeg våknet opp i dag og sjekket Snapchat, viste det seg at jeg faktisk hadde vunnet den kanskje aller gjeveste prisen av alle i går!

 

<3 <3 <3

 

Andre tanker jeg gjorde meg i går: Hun dama som var ansvarlig for å hanke inn folk til å bli tatt bilder av ved presseveggen, leser helt innlysende ikke pappablogger. Det tok meg 20 minutter og rundt 50 blikk av typen “Hvem eeer du egentlig?” før jeg forsto. Innen jeg var ferdig var de tom for velkomstdrinker. Men men, jeg skulle kjøre hjem likevel, så det fikset seg jo bra.

 

(bilde: vixen.no)

Noe av det triveligste med gårsdagen var å bli bedre kjent med nye og utrolige hyggelige folk som Fitfocuse, Rockstar Charlie og Tine Monsen, og selvfølgelig henge ut med gamle favoritter som Ingeborg Heldal, Espen Hilton og StyleConnection!

 

 

1. Se på Christina som har sneket seg med a 🙂 2. Mobilen min… #snapchat Haha! (bilde: vixen.no)

 

Dessuten veldig kult å se Ørjan Burøe stikke av med prisen for årets nykommer, for vi trenger flere menn i bloggtoppen!

Og Casa Kaos som Årets Gullpenn – foreldrebloggere lenge leve!

Og selvfølgelig SuperSophie Elise som både Folkets Favoritt og Årets Blogger. Helt rått og så utrolig velfortjent!

 

Kjedet meg i pausen.. 😛

 

Men det var i går, i dag er det tilbake til normalen. Og helt ærlig? Ganske deilig.

Den siste uken har hodet vært en stor bøtte med bomull og alt har handlet om Vixen, så nå skal det bli deilig å lande i Larvik igjen. Og det startet bra, for det er virkelig ingenting som slår å våkne opp med de to beste barna i hele verden, spesielt når de er i knallhumør og starter dagen med et stort smil 🙂

 

 

 

Pippi og søskenkos <3

 

Og i dag er det bare 364 dager igjen til neste gang, så på tide å komme seg rett opp på hesten igjen, for neste år er det min tur! Eller rettere sagt: Vår tur, for allerede nå setter jeg 50 polske zloty på Konatil.blogg.no som Årets Nykommer 2016 🙂

 

Milady <3

 

/ Sees neste år, men nå: Langstrømpe og pannekaker 🙂

* Følg Festehjerte på Facebook *

I dag skal det skje. I dag skal det endelig skje! Landets beste bloggere skal kåres under Vixen Blog Awards og jeg er nominert i den gjeveste kategorien!

På Snapchat hagler det nå med videosnutter fra toppbloggere som løper fra selvbruning til negldesign til manipedi og jeg vet ikke hva. Og her sitter jeg i joggebukse og tøfler, med kaffekoppen i hånda og ser på jodlevideoer på youtube. Forskjell på folk, si!

 

 

Og det rare er: I kveld kan jeg bli Årets Blogger! Jeg! En mann som både i vekt og alder er rundt dobbelt så stor som mine konkurrenter 😉

Jeg er i det hele tatt usikker på hva det sier om verden at to av finalistene til Årets Blogger er voksne menn, men det gjør meg stolt. Jeg regner så absolutt ikke med å vinne, men jeg er i hvert fall blant topp fem og det er helt rått. Heeeeelt rått!!!

I dag har jeg vært på tråden med både Nrk, Tv2 og lokalavisa (ØP represent!), og stemningen er så absolutt i ferd med å bygge seg opp noe kraftig i forkant av kvelden.

Det er helt merkelig å tenke at jeg er en av de fem som kjemper om kveldens kanskje gjeveste pris, men som sagt: Det gjør meg stolt. Såpass stolt, glad og nervøs at jeg ikke klarer å skrive skikkelig, så dette innlegget tror jeg bare blir vrøvl og pølsevev.

 

Kort om dagen: Mens de andre finalistene nå sikkert er inne for sin femte skjønnhetsbehandling for dagen og sikkert har brent av flerfoldige tusen for å se superduperfreshe ut for kvelden, har jeg ladet opp med to dårlige netter på rad, med en liten snupp som savner pupp. Jeg har ikke brukt en krone på verken kropp eller klær, og hva gjelder skjønnet… Det skipet har seilt for mange år siden.

Så alt jeg kan gjøre nå er å få klipt det verste ragget (gjør det sjæl), stusse skjegget og ta meg et glovarmt bad etter lunsj, så er jeg klar.

Klar for å suse inn til storbyen og snappe gullmedaljen fra rett under nesa på de usannsynlig vakre og moteriktige. Det hadde vært så hensynsløst rått at jeg har ikke ord.

Men nå, altså: Legge seg til å marinere i et glovarmt bad og øve på takketale. Jeg holder vel en knapp på Sophie Elise, men det må da være lov å drømme.

Ønsk meg lykke til!!

 

Og du: Vil du være med på Vixen-festen?!

Jeg kommer til å kjøre Snapchat-maraton i hele dag og snappe meg gjennom eksklusive finalist-vorspiel, møte med andre toppbloggere, prisutdeling etc etc, så hvis du er klar for å bli med på fest fra sofakroken:

Følg Pappahjerte på Snapchat!

 

 

/ Hørte jeg Ååårets blogger??

* Følg Optimisthjerte på Facebook *

Drit i nyttårsforsetter og annet tullball, skal du få noe gjort i år er det ETT spørsmål du må stille deg.

 

 

For man sier jo ofte at for å få til noe, må du bare ville det nok. Altså virkelig virkelig. Men det er jo bare fjas! Jeg vil lære meg å spille gitar. Virkelig virkelig. Men like fullt, her er jeg, 34 år gammel og fortsatt ikke kommet meg forbi Bæ bæ lille lam. Og det er ikke fordi jeg ikke ønsker å lære meg å spille gitar, det er rett og slett fordi jeg ikke er villig til å legge inn innsatsen som kreves for å få meg dit.

Jeg liker tanken på å sitte ved sengekanten og klimpre ut låter for barna, kanskje en dag dra av noen riff i godt lag og bli en sånn gitarfyr, men hva er jeg villig å gjøre for å komme dit? Tydeligvis ikke nok.

For den litt kjedelige veien som leder til resultatet jeg drømmer om, krever litt. Det koster. Det innebærer at jeg må ofre noe. Ofre tid jeg kunne brukt på andre ting. Ha en pågående dedikasjon for et mål i horisonten og legge ned time etter time med jobb og såre fingre før jeg endelig en dag er i mål. Og det viser seg at jeg ikke er villig til å gi meg i kast med den biten av drømmen. Jeg ønsker bare sluttresultatet, jeg er ikke villig til å legge inn det faktiske arbeidet som kreves eller ofre noe særlig for å komme dit.

Og det er DET det handler om: Hvor mye er du villig til å ofre?

For drømmer er billig, det er hva du er villig til å ofre for dem, som betyr noe.

 

Å komme hit krever veldig mange timer av…

 

Dette. Hardt arbeid er veien som gjør drømmer til realitet.

 

Alle kan drømme om å stå på toppen av Mount Everest og speide utover verden, men det er jo ikke selve jobben. Jobben er å planlegge reisen, legge ned år etter år med klatring og fysisk arbeid, spare mange tusen kroner til turen, planlegge, trene, tilrettelegge og vite at å stå på toppen bare er den siste mikroskopiske delen av det hele. Du må ønske resten. Du må ville klatre i fjellet, ønske risikoen, ville sette av penger, trene, trene, jobbe og slite.

Det er DET som definerer ditt egentlige ønske – ikke hva du ønsker på slutten, men hva du er villig å ofre for å komme deg dit.

Det er lett å forelske seg i sluttresultatet, men det er veien dit som er selve jobben. Hvis du ikke ønsker å gå den lange veien, vil du aldri komme i mål. For det er lett å drømme om å spille på landslaget i fotball, men hvis du ikke er villig til å sparke rundt på en fotball i 10-20 år for å komme dit, er det ikke egentlig en drøm, bare drømmen om en drøm.

Det er gøy å drømme, men om man ønsker å gjøre mer enn å bare drømme, handler det om å sæle på seg sekken og gjøre den faktiske jobben som kreves for å komme dit.  For drømmer uten innsats er som en bil uten bensin: Sikkert fint å ha, men teknisk sett ubrukelig.

 

 

For med mindre man er villig til å legge ned time etter time, år etter år på fotballbanen, er det ikke noe poeng å drømme om å spille på landslaget. Drømmer er bortkastet tid om man ikke gjør noe med dem, for drømmer krever innsats. Uten innsats er det bare en luftspeiling.

Dette gjelder jo selvfølgelig ikke bare for om man ønsker å lære seg å spille gitar eller klatre i fjell, det gjelder for alt. Alle ønsker seg høyere lønn, spørsmålet er om du er villig til å jobbe for det.

Det har blitt sagt at hvis man ønsker å bli god i noe, må man være villig til å legge minst 10 000 timer i det. Tenk på det. Du sier du har lyst til å lære å spille gitar, men er du villig til å sitte i 10 000 timer å klimpre? Hvis ikke, må du faktisk spørre deg selv om det er et ekte ønske eller bare en drøm om et sluttresultat du ikke egentlig er villig til å jobbe for. For i så fall er det bedre å finne noe du virkelig ønsker, noe du er villig til å ofre for, og gå for det.

Og det er DET det handler om: Hvor mye er du villig til å ofre? For drømmer er billig, det er hva du er villig til å ofre for dem, som betyr noe.

 

 

P.S. Denne teksten er inspirert av: Mark Manson – The most important question of your life.

/ Drømmer uten innsats er bortkastet tid

* Følg Drømmehjerte på Facebook *

Man hører jo ofte om hvordan par mister litt av gnisten når de får småbarn og glemmer å sette av tid til hverandre.

Det synes vi er noe skikkelig tullball og derfor var jeg såpass dristig å ta med meg kamera til sengs da vi følte for å ha en skikkelig romantisk kosemorgen i dag.

Se og nyt!

NB: Burde kanskje vært 18-årsgrense på dette, men la gå. Du er herved advart.