Drit i nyttårsforsetter og annet tullball, skal du få noe gjort i år er det ETT spørsmål du må stille deg.
For man sier jo ofte at for å få til noe, må du bare ville det nok. Altså virkelig virkelig. Men det er jo bare fjas! Jeg vil lære meg å spille gitar. Virkelig virkelig. Men like fullt, her er jeg, 34 år gammel og fortsatt ikke kommet meg forbi Bæ bæ lille lam. Og det er ikke fordi jeg ikke ønsker å lære meg å spille gitar, det er rett og slett fordi jeg ikke er villig til å legge inn innsatsen som kreves for å få meg dit.
Jeg liker tanken på å sitte ved sengekanten og klimpre ut låter for barna, kanskje en dag dra av noen riff i godt lag og bli en sånn gitarfyr, men hva er jeg villig å gjøre for å komme dit? Tydeligvis ikke nok.
For den litt kjedelige veien som leder til resultatet jeg drømmer om, krever litt. Det koster. Det innebærer at jeg må ofre noe. Ofre tid jeg kunne brukt på andre ting. Ha en pågående dedikasjon for et mål i horisonten og legge ned time etter time med jobb og såre fingre før jeg endelig en dag er i mål. Og det viser seg at jeg ikke er villig til å gi meg i kast med den biten av drømmen. Jeg ønsker bare sluttresultatet, jeg er ikke villig til å legge inn det faktiske arbeidet som kreves eller ofre noe særlig for å komme dit.
Og det er DET det handler om: Hvor mye er du villig til å ofre?
For drømmer er billig, det er hva du er villig til å ofre for dem, som betyr noe.
Alle kan drømme om å stå på toppen av Mount Everest og speide utover verden, men det er jo ikke selve jobben. Jobben er å planlegge reisen, legge ned år etter år med klatring og fysisk arbeid, spare mange tusen kroner til turen, planlegge, trene, tilrettelegge og vite at å stå på toppen bare er den siste mikroskopiske delen av det hele. Du må ønske resten. Du må ville klatre i fjellet, ønske risikoen, ville sette av penger, trene, trene, jobbe og slite.
Det er DET som definerer ditt egentlige ønske – ikke hva du ønsker på slutten, men hva du er villig å ofre for å komme deg dit.
Det er lett å forelske seg i sluttresultatet, men det er veien dit som er selve jobben. Hvis du ikke ønsker å gå den lange veien, vil du aldri komme i mål. For det er lett å drømme om å spille på landslaget i fotball, men hvis du ikke er villig til å sparke rundt på en fotball i 10-20 år for å komme dit, er det ikke egentlig en drøm, bare drømmen om en drøm.
Det er gøy å drømme, men om man ønsker å gjøre mer enn å bare drømme, handler det om å sæle på seg sekken og gjøre den faktiske jobben som kreves for å komme dit. For drømmer uten innsats er som en bil uten bensin: Sikkert fint å ha, men teknisk sett ubrukelig.
For med mindre man er villig til å legge ned time etter time, år etter år på fotballbanen, er det ikke noe poeng å drømme om å spille på landslaget. Drømmer er bortkastet tid om man ikke gjør noe med dem, for drømmer krever innsats. Uten innsats er det bare en luftspeiling.
Dette gjelder jo selvfølgelig ikke bare for om man ønsker å lære seg å spille gitar eller klatre i fjell, det gjelder for alt. Alle ønsker seg høyere lønn, spørsmålet er om du er villig til å jobbe for det.
Det har blitt sagt at hvis man ønsker å bli god i noe, må man være villig til å legge minst 10 000 timer i det. Tenk på det. Du sier du har lyst til å lære å spille gitar, men er du villig til å sitte i 10 000 timer å klimpre? Hvis ikke, må du faktisk spørre deg selv om det er et ekte ønske eller bare en drøm om et sluttresultat du ikke egentlig er villig til å jobbe for. For i så fall er det bedre å finne noe du virkelig ønsker, noe du er villig til å ofre for, og gå for det.
Og det er DET det handler om: Hvor mye er du villig til å ofre? For drømmer er billig, det er hva du er villig til å ofre for dem, som betyr noe.
P.S. Denne teksten er inspirert av: Mark Manson – The most important question of your life.
/ Drømmer uten innsats er bortkastet tid
* Følg Drømmehjerte på Facebook *