Hva gjør man dagen før dagen? Lager marsipan og pynter pepperkaker, så klart!
Ring Harry Hole!
Dagen før dagen og i dag har vi besøkt siste arm av klanen, spist nissegrøt, laget marsipan og hatt det spas.
De er fine disse førjulsdagene, det henger liksom en magisk førjulsspenning i luften som er så tykk og kompakt at man kan ta på den. Alle går rundt og lurer i stille undring: Hva skjuler seg under treet? Hva ligger på lur?? Men det får vi ikke vite før langt utpå dagen i morgen, og før den er det mye som venter.
En koselig førjulskveld med julekake og julefilm, en ulidelig lang natt, en ulidelig lang frokost, TRE NØTTER TIL ASKEPOTT(!!!), en ulidelig lang ettermiddag, en ulidelig lang middag, men så… Hosianna!
Men før vi kommer så langt tar vi en rask bildespesial fra dagen før dagen og takker for nok en flott førjulsdag, den siste i rekken. For i morgen er det jul.
Lykke til med å få sove i kveld 😉
Lillesnupp – litt over middels begeistret for LED-lys 😉
La mandeljakten starte!
Alltid stas når fettere og kusiner kan henge ut og snu stua på hue 🙂
Mine to små juletroll 🙂
Her har fattern latt kreativiteten ta overhånd 😉
Plutten har laget munn 🙂
Ssssskjer´a?
Christina lager en nyyydelig (les: vansiret) rose.
Kamel. Typ. (kamel på syre, red. anm.)
Pluttis på jobb.
Pluttens store mesterverk for dagen.
Et spøkelseshus med seriøse mengder leppestift på gang.
Noen som heldigvis tar pyntingen litt seriøst også.
Dagen i dag startet egentlig på velig mange måter som i går. Midt i frokosten slo farfar seg på låra og så mot juletreet. Kan ikke sitte her og reke, på tide å få på litt julepynt. Og med kaffe i barten og bustete hår kastet vi oss gladelig over årets kanskje triveligste arbeidsoppgave.
Med hver en julekule vekkes gamle minner til live og historier kommer på løpende bånd. Fra julen i fjor og julen før det. Og for mange herrans år siden. Pynt som har overlevd et år, et tiår, generasjoner. Pynt som ble kjøpt på en strand i Hawaii eller i et julemarked i Riga. Og husker du den gangen tante Sigrid satt gløgg i halsen. Og hva med den julen fattern prøvde Peters hjemmelagde chilisaus og måtte kaste skjorta?
Det året vi fikk telefonsvarer, farfar sovnet i sofaen og bikkja rev ned juletreet. Historier kommer som perler på en snor, vekket fra dvale av glitrende nostalgi på en kvist.
Og plutten går i læra.
Lillesnuppa likeså 🙂
Chillin´
Norges tøffeste julepynt 🙂 (Jepp, det er en sjøstjerne)
Særs creepy type. Egentlig en “bobble head” til julebørsten i gamledager.
Warum?
Julen er tid til ettertanke <3
Heia Norge!
Mutterns favoritt – rundt 100 år gammel og bare én vinge i behold.
Kudos til plutten for å pynte amaryllisen 😀
Og når fattern setter stjerna i toppen – da er jula offisielt i gang!
For i disse dager gjør vi akkurat det man skal gjøre i slike førjulstider: Reise rundt fra klan til klan og drikke kaffe. Prate skit, mumse kaker, leke, tulle og le. Oppdatere seg på alt som har skjedd siden sist og se fremover.
Skikkelig kjernefamilieopplegg med andre ord, og vi føler oss veldig takknemlig for at vi har den muligheten. For det er jo ikke til å stikke under en stol at de første par årene med småttiser i hus, ikke nødvendigvis er den mest sosiale tiden. I hvert fall ikke når man bor minst 15 mil unna.
Og da er det så trivelig når man endelig møtes og kan hente inn tapt tid. Ungene kan leke og fjolle, mens de voksne oppdaterer seg på bygdeskvalder og byggeplaner. Alt til lyden av julemusikk og duften av julegran og klementiner i skjønn forening.
Lillesnupp i læra hos flink kusine 🙂
Jeg var så fryktelig stolt av moped-garasjen min, men hver gang jeg prøvde å ta et fint bilde…
Skjedde dette.
Eller dette x-)
Treet pyntes mens tegninger tegnes, bråk bråkes og slarv slarves. Kan fort bli “dette må vi gjøre oftere”-stemning av sånt. Og det er fint det, for har man først en familie burde man bli flinkere på å bruke den. Det er den eneste man har, også utenfor julen.
Det er helt fantastisk å se hvordan ungene vokser til, utvikler seg og blir eldre. Fantastisk og skremmende. For tiden flyr så altfor fort av sted. Sånt merker man veldig når man er borte litt for lenge av gangen. Det som sist var en baby, har blitt en liten gutt. Det som var en liten jente, har blitt en liten pike. Barn blir til ungdom, ungdom til voksne.
Skummelt fort går det, og man innser at man må bli flinkere til å bruke tiden sammen før den sklir ut mellom fingrene.
Og brått vokste det frem et nyttårsforsett for 2016:
Mer tid med familien <3
Tegnestue / chill-out zone.
Rånertreff.
Spell no Creedence!
Creds til syrran og gubben for cool retrostil 🙂
/ 2 down, 1 to go – denne julen tror jeg blir fin 🙂
Vi satt rundt frokostbordet og nøt vår første julefrokost i nye omgivelser. Stor kos og full harmoni i farmor og farfars lune stue med julemusikk, røkelse og nytraktet te.
Vi hadde så vidt fått i oss den siste brødblingsen, da farfar reiste seg, tittet ut vinduet og spurte seg om ikke tiden snart var moden. Plutten lyttet nysgjerrig. Farfar nikket og ga klarsignal. Det var dags. På tide å hente frem saga og legge ut på jakt. Jaken på juletreet.
Plutten lot seg ikke spørre to ganger og ytterklærne kom på i rekordfart. Og skikkelige arbeidshansker selvfølgelig. Sånt må store gutter ha når de skal ut og jakte på trær.
… og da er det jo praktisk at farmor og farfar har sånt på tomta 😉
Farfar leder an med læregutten hakk i hæl.
Aha! En egnet kandidat skimtes i det fjerne.
Jentene følger spent med fra kjøkkenvinduet 🙂
Byttet er funnet og får et ublidt møte med saga.
Juletre in the making.
Og læregutten hjelper gladelig til.
Og med litt ekstra drahjelp…
Timbeeer!
Så må det ryddes litt kvist..
Før treet skal få æren av å bli julens æresgjest 🙂
En øøørliten manipedi nå og litt justeringer (skjeve treet i pizza), så blir dette smashing!
Og med det var treet oppe og den perfekte julestemningen bare ett hakk nærmere. Nå gjenstår bare litt etterjustering fra en garvet farfar (treet står på halv tolv og stanger fortsatt i taket), men så blir det pynting, pimping, sminke og rouge. Og DA kan nissen bare komme 🙂
Oppdatering kommer 😉
/ Du skjeve, ikke fullt så glitrende tre, god dag!
For her en dag hadde jeg julegavepakkeverksted med ungene. Gaver og pakker og teip og papir overalt. Noen pakker pyntet pent, andre litt mer hasteoperert. Et par runder med bånd og en stor klatt med teip. Perfekt.
Men selv så hyggelig det er med gode hjelpere, må man ikke glemme at søte små sangfugler kvitrer både i tide og utide.
Og før jeg rakk å tenke så langt, var skaden skjedd. For da Christina kom ut i stua sto jeg på kjøkkenet, og samtalen jeg hørte forløp seg ganske nøyaktig slik:
– Mamma?
– Ja?
– Vi har pakket inn gave til deg.
– Åh?
– Ja, denne er til deg!
– Wow, så spennende! Hmm, hva kan det være, mon tro..?
I morgen reiser vi av gårde for å feire jule med min side av familien, og jeg gleder meg så veldig veldig veldig! Ikke at det ikke er hyggelig å feire jul andre steder også, men det er noe eget med å komme hjem. Hjem til der man vokste opp. Hjem til mamma og pappa. Henge ut med søsken, leke med onkelbarna, spise julekake og nyte livet i lange drag.
Men først må den store julevasken på plass, for det nytter jo ikke å trappe opp på julebesøk hvis ikke barna glitrer og skinner som nypusset sølvbestikk.
Så i helgen tappet vi vann i badekaret, kastet begge barna oppi og skrubbet dem fra topp til tå. Nå er det vel ikke nødvendigvis slik at alle barn liker å bade, men få på noe artig musikk, sleng oppi noen leker og ha en drøss med gode produkter for hånden, så går julevasken som en lek.
Det nye denne gangen var et fiffig badekritt som falt veldig i smak! Det fungerte helt utmerket for å kjøpe seg masse tid til å vaske og skrubbe, mens barna holdt seg travelt opptatt.
Badekritt = Genial oppfinnelse 🙂
Det er med bad og vask som det er med mye annet: Godt verktøy er halve jobben. Så da er det jo helt knall at Libero har en hel serie med produkter ment for akkurat dette. Enten man bare går for en liten såpeklatt eller kjører full pakke med skumbad, lotion, babyvask, sjampo, krem, olje med mer, så har Libero alt man trenger for den store julevasken 🙂
For noen uker siden fyrte jeg av en konkurranse om å vinne en stappfull stellebag med godsaker fra Libero, og den heldige vinneren er nå trukket. Og det ble: Kine!
Mail er allerede sendt, så hvis du heter Kine, men ikke har fått mail enda, så er det nok ikke deg, dessverre. Men bedre lykke neste gang! Det dukker nok opp en ny mulighet snart 🙂
Så rart å våkne opp i ensom majestet, helt stille og rolig. Ingen barn som prikker meg i panna, ingen tær som dytter meg i nesa. Ikke en lyd, ikke et kvekk. Hele natten.
Ingen lyder av tassende føtter på vilter ferd mot do. Ingen plutselig gråting eller trøstende kos. Ikke opp før hanen galer, ikke stryke på kinnet eller pjuske på ryggen. Ingenting. Bare meg. Og lyden av stillhet.
Jeg tenkte at en natt på hotell langt hjemmefra ville gjøre meg utelukkende godt. Sove godt, våkne godt, leve godt. Ikke være fattern, bare være meg.
Når sant skal sies så hadde jeg veldig godt av en fest nå. Fint å komme seg ut og møte folk, spesielt gutta. Gutta er bra å ha. Hoie litt, fjase litt, ha det ball. Slå hverandre i skulderen, high five, fortelle gamle røvere og dra hverandre i bukseselene. Være som menn er når menn møtes til fest. Akkurat passe idiot.
Men det var i går. Nå ligger jeg her.
Og det tar meg ikke mange sekunder på en ensom pute å innse at alle de tingene jeg trodde det skulle bli litt deilig å komme vekk fra, er akkurat de tingene jeg savner mest.
Jul, lørdag, kos og kaos. Pappa skal ut på tur og mamma rydder huset før svigers kommer på besøk. Pappa roter rundt i skapet på leting etter smokingskjorte og sko, mamma haster fra seng til seng og skifter sengetøy. Plutten spretter rundt på gjestesenga og lager spetakkel. Alt står på hode og ting går i et veldig tempo. Og i bare et par sekunder blir alle så opphengt i sine egne saker at ingen tenker på lillesnupp. Eller trappegrinda som står på vidt gap.
For mens jeg har funnet frem alt jeg skal pakke med meg, har jeg løpt opp og ned trappen et par ganger. Den siste gangen glemte jeg å lukke porten bak meg…
Og nå står hun der på øverste avsats og vaier. Alene. Med usikre bein som så vidt har lært seg å gå, og en nysgjerrig smak på livet. Hun har ikke den fjerneste anelse om at hun befinner seg i livsfare.
Det har ikke jeg heller, for jeg står intetanende på soverommet. Jeg har lagt ut klærne på senga og har akkurat plukket opp den krøllete skjorten for å ta den med til strykebrettet, da jeg hører plutten roper:
– “Pappa! Nora prøver å gå ned trappa!”
Jeg kaster alt jeg har i hendene og beinflyr ut i gangen. Og der står hun på det øverste trappetrinnet, klar for å ta det første skrittet. Akkurat lært seg å gå, og på ingen måte klar, men det vet jo ikke hun. Men det vet heldigvis storebror. Han holder henne i et fast grep i skulderen mens han roper på hjelp. Jeg kaster meg inn og river henne til meg.
Enda er jeg i sjokk. Det smerter i hjertet å skrive dette, for jeg tør ikke tenke på hva som kunne skjedd. I beste fall hadde hun sluppet unna med et par skrubbsår, i verste fall kunne det gått verre. Så veldig mye verre. Jeg ønsker ikke å spre skremselspropaganda, men jeg synes det er viktig å innrømme denne gedigne og potensielt fatale tabben for å advare andre med små barn i hus.
I disse travle juletider tror jeg det er spesielt viktig å ikke la alle juletanker og julestress ta overhånd, for da skjer slike feil rakt. Én liten glipp er alt som skal til, og i dag gjorde vi en veldig stor feil som i løpet av et sekund kunne endret alt.
Husk at lykke ikke er noe man kan ta for gitt, for på bare brøkdelen av et sekund kan lykke snus til evig ulykke. Alt som skal til er én liten glipp.
Tusen takk, gutten min, i dag var du vår reddende engel. Jeg tør ikke tenke på hva som kunne skjedd om ikke du skulle stå frem som verdens beste storebror <3
Endelig er det freddan og da er det lov å klaske til med noe skikkelig mums! 🙂
/sponset innlegg
Akkurat i det joggebuksa treffer sofaputa, letter føttene fra teppet og lander på stuebordet med et brak. Bakhodet deiser i sofaryggen og fjernkontrollen vippes opp fra puta. Elegant og vakkert danser den gjennom luften, gjør en trippel aksel og lander elegant i en ventende hånd.
Tacoen er fortært, ungene er lagt og Norges skjebne i håndball-VM skal avgjøres. Hipp hurra og heia Norge, endelig er det freddan.
Så i kveld blir det Nugatti! Det var kanskje det aller beste jeg visste da jeg var yngre og fortsatt MÅ jeg av og til ha meg en skive. Og på en håndballkveld som dette, passer det perfekt.
#omnomnom
Pålegget over alle pålegg skal få være min æresgjest her i kveld og geleide meg gjennom 2 x 30 minutter med brølende Bredeli. Og jeg gleder meg så veldig, for jeg spiser det ikke så altfor ofte. Det er jo ikke så veldig sunt, men så er det også helt sinnssykt godt! Og noen ganger er det det viktigste.
Jeg har for øvrig funnet ut at jeg synes det er helt innafor å gi barna sjokoladepålegg i ny og ne også, så lenge man holder seg til et par regler. Jeg sier ikke at det skal være lov å spise sjokoladepålegg hele tiden, men jeg tror det kan være fint å ha det som en liten gulrot i hverdagen (10 bonuspoeng til meg for herlig ironisk bruk av “gulrot”).
Ty på deg, pappa prøver å se på Julekongen.
Slik som til søndagsfrokosten. Eller etter grøten en fredags kveld. Eller som bonuspålegg i matboksen hvis man skal ut på tur. Eller når far blir dratt opp kl. 05.15 på en helt vanlig hverdag og er trøtt, pjusk og synes veldig synd på seg selv. Da er det veldig lov 😉
Å gud hjelpe meg så tidlig.
Jeg er jo ikke helt fremmed for å lage sjokoladepålegg selv, men hvis man først skal kose seg, synes jeg man skal gjøre det skikkelig. Og for meg er det lite som kan slå en fersk brødskive (eller tre) med et tynt lag smør og et tykt lag Nugatti. Og det er lov, siden det er håndballkveld. Det er en av reglene (jeg fant på nå).
Heia Norge! 🙂
Seier´n er vår, seier´n er vår!
Gir dere barna sjokoladepålegg, og når er det helt greit?
Dere er blant de viktigste personene i livene våre, men likevel sier vi nesten aldri takk. Alle andre får takk hele tiden. Takk for maten, takk for besøket, takk for ditt, takk for datt. Hvor er ditt takk?
Du som hver eneste dag passer på barna våre og sørger for at de får en fantastisk dag full av glede og latter? Du som store deler av dagen fungerer som min stedfortreder og gladelig tar del i jobben med å bygge oppdragelsen stein for stein. Det er et massivt ansvar det, og det tar du hver eneste dag.
Selv for all takknemligheten jeg har for deg og alle gangene jeg tenker på deg, glemmer jeg å si det. Sant å si så ville jeg ikke vart 5 minutter i dine sko. Jeg kjenner det når jeg henter og leverer. Så mange armer og bein, så mange stemmer, ønsker, krav og behov. Evnen din til å skape kontroll i et rom der kaoset råder.
Jeg synes ofte det er mer enn jeg kan bite over å ha kontroll på bare to, du er rolig som skjæra på tunet selv med flere barn rundt deg enn jeg kan telle. Hver eneste dag. Du ser hvert eneste barn og vet alltid hva du skal si til hvem. Alltid et steg foran. Du som gir barna utfordringer, opplæring, ris, ros, is og kos.
Vi sier det kanskje aldri, men vi tenker på det hele tiden. Vår bunnløse berømmelse for jobben dere gjør hver eneste dag. Ellers hadde vi ikke kommet tilbake med barna våre dag etter dag. De er det aller viktigste vi har, og vi gir dem bort til deg hver eneste dag fordi vi stoler på deg. Vi anerkjenner deg og vi vet at du vet hva du gjør. Kanskje til tider bedre enn oss, men det sier vi selvfølgelig ikke høyt. Men vi vet det.
For bak alle timene ligger det så mye jobb. Jobb med et smil! Skulle vi byttet sko for en dag ville jeg ligget krøllet sammen under spisebordet på pauserommet lenge før lunsj. Men jeg sier jo aldri det. Du får kanskje et halvhjertet “takk for i dag” på vei ut døra, med en stemme som er langt langt borte. Mentalt er jeg allerede i gang med å planlegge middag eller stresse over mailen jeg ikke rakk å sende. Eller jeg er så henrykt over å se den lille kompisen min og høre hva han har å melde at jeg helt glemmer å tenke på deg.
Sant å si så er tiden rundt henting og levering langt under optimale tider for oss foreldre. Vi er enten på vei til eller fra jobb, vi er på vei inn eller ut av jobbmodus eller andre aktiviteter, vi er ikke alltid helt mentalt til stede der og da. Noen ganger er vi trøtte, stressa, sultne eller irriterte. Og du ser kanskje ikke kjærligheten, du ser kanskje ikke egentlig oss. Og vi ser så absolutt ikke deg. Og det er trist, for jeg vet at du ikke forventer eller krever det, men du fortjener å bli sett. Kanskje mer enn noen.
Jeg lar ikke hvem som helst ta en titt under panseret på bilen, pille på macen min eller låne mobilen. Og det er bare ting – de betyr jo egentlig ingenting for meg.
Så tenk da, at jeg gladelig gir fra meg det mest dyrebare jeg har i hele verden, hver eneste dag – til deg! Jeg vet ikke om du egentlig tenker over hvilken vanvittig tillitserklæring det er, men det finnes ikke noe nivå over det. Og den tilliten viser du deg verdig hver eneste dag. 5 dager i uka hele året gjennom. Ikke en takk å få.
Men det fortjener du, kanskje mer enn noen andre. Du fortjener millionlønn, heltestatus og en statue utenfor hallen. For du er en viktig del av barnas liv, mitt liv, vårt liv.
Slik som julegavene jeg hentet i går. For meg er det årets stolteste øyeblikk og et av årets store høydepunkt, men jeg vet jo at uten deg ville det aldri skjedd. Uten at du var der for å organisere det hele og få det i stand. Det er fort gjort for oss foreldre å gi all honnør og trampeklapp til barna, men det er jo du som står bak og trekker i trådene. Du som gjør alt mulig. Du som legger til rette for å skape minner for livet, selv når jeg er på jobb.
Om du visste hvor mye disse gavene betyr for meg.
Så takk. Fra helt innerst i hjerterota: Tusen tusen hjertelig takk. Og vit at jeg så absolutt ikke står alene, for vi er mange som meg, antakeligvis alle, men vi glemmer det bare.
Men husk at for hver eneste dag vi kommer tilbake med barnet under armen, er vår tillit til deg forlenget. Nok en dag vi ønsker at du skal passe på det som betyr mest for oss i hele verden, og den tillitserklæringen er i sin stille erkjennelse egentlig den største takk vi kan gi.
