Å frata er ikke det samme som å oppdra – gi barna skarpe kniver.

 

 

Jeg leste en artikkel på Mammanett.no for noen dager siden om barn og husarbeid, og hva man kan forvente at barna kan og vil være med på i ulike aldre.

Les artikkelen: “Husarbeid – Dette kan du forvente at barnet klarer i ulike aldre”

Artikkelen tar for seg at barn mer enn gjerne kan iverksettes med husarbeid, selv fra de er veldig små, og det er jeg absolutt helt enig i. Det jeg derimot reagerer på er følgende avsnitt om hva 2-3-åringer kan hjelpe til med:

“Barnet kan hjelpe til med å tømme bestikkholderen i oppvaskmaskinen (selvsagt etter at du har fjernet eventuelle skarpe kniver)”.

Selvsagt? Hvorfor det? Er det virkelig selvsagt? Gitt fullt oppsyn fra foreldrene, hvorfor skal ikke små barn lære seg å hanskes skarpe kniver med omhu?

Jeg er jo ikke helt kjøttløk så jeg skjønner tanken bak, men hvorfor må vi “selvsagt” skjerme barna våre for skarpe gjenstander? 2-åringer kan ikke forventes å forstå en instruks om skarpe kniver og andre kniver, men 3-åringer er langt mer tilsnakkenes og kan jo faktisk læres opp fremfor å bare skjermes mot.

Det er noe med den retorikken jeg ikke liker, dette at vi selvsagt skal skåne barna våre for alt som kan være potensielt farlig.

 

OBS OBS: Skarpe kanter! Denne skal du være jæsklig forsiktig med!

 

Noe av det beste jeg vet er dager som i dag, når plutten kommer hjem fra barnehagen og forteller at de har vært på tur i skogen. For da hender det i blant at de får lov til å spikke litt. Spikke! Med kniv!

Jeg har ingen anelse hvor skarpe kniver det er snakk om, men jeg vet at det er voksne til stede og jeg vet at det har hjulpet med å få plutten til å lære å respektere kniver.

Og det er jeg veldig glad for, for hvis man kun lærer barn å bruke sløve plastkniver som nærmest ikke kutter gjennom smør, vil de ikke da potensielt kunne lære seg at kniver ikke er så veldig farlig og dermed behandle dem med manglende respekt?

For kniver er farlige, men de er også nyttige! Hvorfor ikke oppdra fremfor å frata?

Da jeg var ung lærte jeg masse om kniver, om deres bruksområder og farer. Jeg kuttet meg mang en gang, men jeg lærte litt for hver gang og i dag kan jeg kutte mine egne brødskiver. Er ikke det en del av oppveksten da?

For hvis vi selvsagt gjemmer bort alle de skarpe knivene for å skape et sikrere hjem, blir ikke dette som å skjære ned alle trærne i barnehagen i frykt for at barna skal falle ned?

Er det virkelig god oppdragelse? Å oppdra en generasjon med barn som verken kan klatre i trær eller bruke annet enn skje og gaffel?

Sist helg satt jeg meg ned med plutten for å lage tørket frukt. Først kutte, så tørke i maskin. Det gledet meg å se at han tok oppgaven seriøst og behandlet kniven med største mulige respekt. Selv med klønete små hender jobbet han fokusert og skar frukten som en sushikokk.

 

De blir kanskje ikke perfekt, men fortsatt helt perfekt.

 

I all ærlighet skal det sies at han i et uoppmerksomt øyeblikk kuttet seg i fingeren. Men fordi han var varsom i bruken, ble det bare et lite kutt som raskt lot seg kurere med en rask blåse-på, et fargefullt plaster og en klapp på skulderen. Vipps så var han tilbake på jobb.

Og sånn synes jeg det skal være. Vi må oppdra barn til å bli folk, ikke blankpolerte nikkedukker som frykter alt annet enn kosebamser. La nå barna få lære seg at kniv er kniv, trær er trær og at verden er et sted som ikke utelukkende er laget av bobleplast.

For hvis vi filer vekk alle skarpe kanter, sitter vi til slutt igjen med verdens tryggeste bjørnetjeneste.

 

Lite dramatikk, mye frukt 🙂

 

/ Oppdra, ikke frata

* Følg Knivhjerte på Facebook *

Jeg husker så godt din siste dag i barnehagen før sommeren. Den samme gamle rutinen hver eneste morgen. Når du er på plass, og jeg skal til å dra, teller du til 10, mens jeg løper i vei, vinker hele veien ned til bilen, vinker fra bilen, tuter kanskje på gode dager og kjører i vei. Men ikke den dagen.

Det var første gangen jeg satt meg inn i bilen og så opp mot et tomt vindu.

Jeg så bare ryggen av deg når du løp av gårde med et stort smil og armer som viftet viltert. For travel med gleden til å vente på pappa, for opptatt med leken til å bry deg om rutiner. Og jeg husker jeg ble litt glad, men også litt trist. Veldig glad for deg, som endelig var blitt for stor for pappa, men også litt vemodig for meg, fordi du endelig var blitt for stor for pappa.

Men i dag var den første ordentlige høstdagen igjen. Alle barna tilbake, tempoet høyt, stemningen høyere. Men du var liksom ikke helt der. Vi hadde brukt så lang tid på å sykle til barnehagen, kost oss hele veien, ledd og tatt oss god tid. Såpass god tid at vi ble litt for sene. 

 

 

Og da vi endelig kom frem til barnehagen var det rett ut på tur. Det kom nok litt for brått på og plutselig var det litt skummelt med barnehagen likevel. Pappa derimot, pappa var god å ha. En trygg arm å sitte på, en kjent kropp å kose med.

Og da jeg dro fra deg hørte jeg et halvkvalt lite hikst og øyne som lengtet tilbake til pappa. Men jeg vet jo at du har det som plommen i egget så snart jeg har gått og så bruker du resten av dagen på å fortelle om alt det spennende dere har gjort, men likevel er det jo litt trist akkurat der og da.

… men også litt godt for pappa som endelig får føle seg litt som helten igjen 🙂

 

 

/ Barnehagestart og store følelser

* Følg Barnehagehjerte på Facebook *

Lei av å lete etter telefonen din? Nå kan du leke gjemsel med den!

/sponset innlegg

Aha, fant deg!

 

Jeg har akkurat oppdaget verdens kuleste og kanskje mest nyttige ekstrafunksjon på telefonen min. Spesielt for meg som har en 3-åring i hus som elsker å gjemme bort telefonen til pappa.

For jeg er ganske lei av å lete etter telefonen dagen lang og finne den først etter en lang og kjedsommelig jakt, men nå kan det hele være over. For jeg har gjort en utrolig kul oppdagelse!

Er du også lei av å lete etter telefonen din? Sjekk videoen under 🙂

 

Våknet opp med en dårlig vibb i dag, tror nemlig det har vært en tøff natt for ammepuppen og hennes eneste kunde. Og ganske riktig, etter bare få minutter smalt det…

Du vet at frua har sovet dårlig når du rett etter frokost hører henne rope i fullt alvor fra kjøkkenet:

– “Jaha… Nå har DU satt inn begge(!) ostehøvlene i oppvaskmaskinen, bare så du veit det, så da blir det ikke mer ost i dag!”

På sånne dager er det egentlig bare å dra på seg sitt peneste smil,

rygge bakover til man treffer utgangsdøra,

åpne den og løpe så fort man kan mot skogen.

… og bli der over natta 😉

 

 

/ Gleder meg til lunsj 😛

* Følg Ostehjerte på Facebook *

I går skjedde det meg noe rart. Forståelig og hyggelig, men også potensielt provoserende. Hvordan ville du reagert i denne situasjonen?

For i går var jeg ute og gjorde ærender med lillesnuppa. Armert med både bæresele og handleliste svisjet vi innom den ene butikken etter den andre inntil lista var tom.

 

Henger ut med fattern 🙂

 

På hjemveien bestemte vi oss for å ta et raskt bonusstopp innom en blomsterforretning for å kjøpe roser til a mor. Det har hun fortjent.

Men denne gangen tok jeg ikke med bæreselen og der oppsto problemet. For det var selvbetjening på innpakking av blomster og det hadde jo ikke jeg regnet med. Jeg hadde latt bæresælen ligge i bilen, og vips var jeg minst én hånd i manko. What to do? Legge fra meg lillesnuppa rett på det snuskete betonggulvet, balansere henne på selvbetjeningsbenken eller bare droppe hele greia?

Og mens jeg sto der og vurderte situasjonen, hørte jeg plutselig:

– “Trenger du hjelp?”

Bak meg sto to godt voksne damer og før jeg visste ordet av det kom selv hun som jobbet i kassa bort til meg, strøk meg på skulderen og sa:

– “Det er noe med en enslig mann og en baby, vet du …”

Stakkarslig pappa i nød, garvede kvinner kommer til unnsetning – hvordan skulle jeg reagere?

Jeg kunne gått for den nærtagende, hårsåre varianten – jeg kunne latt meg provosere.

For jeg er tross alt en erfaren tobarnsfar, jeg trenger for pokker ingen hjelp! Hvis jeg har klart å komme meg på butikken med en baby i armene, så har jeg vel sannsynligvis klart å iberegne hvordan jeg skal klare å frakte blomstene ut av butikken? Ikke snakk til meg som om jeg har et handikapp bare fordi jeg er mann! Hva skjedde med likestilling, hæ? Tror dere ikke pappa klarer like bra som mamma, er det det som er saken? Sier dere at kvinner er bedre skikket for foreldrerollen enn menn? Skal dere liksom komme her og lære meg, stakkars mannen, hvordan det skal gjøres? Fuck dere! Skam på seg for å dytte pappa ned i søla som en undersått!

 

“Jeg kan bære mine egne fordømte blomster!”

 

… eller jeg kunne gjøre som jeg gjorde. Jeg sa ja. Med et stort smil.

Og responsen lot ikke vente på seg, for de klarte rett og slett ikke styre seg for hvor mye de ønsket å hjelpe til. Alle tre kom stormende til og hjalp til som best de kunne. Blomsterstilkene fikk et omslag av vått papir, deretter ble de pakket inn i plast, surret inn med mer plast og sirlig pakket sammen for min bekvemmelighet. Det var som å ha en egen tjenerstab. Hele veien gjennom ble jeg ødslet med lovord, lillesnuppa likeså. Smilene ville ingen enda ta, hjelpsomheten okke som.

Og alt, fordi jeg takket ja til litt hjelp. Som jeg trengte. Dessuten fikk de gleden av å få hjelpe til. Jeg kunne sikkert klart meg på egen hånd, jeg trenger ingen gamle damer til å hjelpe meg for å komme gjennom dagen, men akkurat der og da var det kjærkomment.

Ja vel, så fikk jeg ikke avkreftet deres stereotypiske holdninger om at pappa er litt klønete, men akkurat der og da så var jo pappa litt klønete. Ingen skam i det, ingen grunn til å dra på seg rustningen. Mamma er også klønete iblant.

Det gjør meg ikke til noen dårlig pappa, det gjør ikke dem til dømmende beist. Det gjør oss bare til medmennesker som gjør hverandre gode.

Og når både blomster og takksigelser hadde vekslet hender var vi klare for hjemreisen. De gamle damene kunne gå hjem med et pulserende morsinstinkt i beste velgående og jeg kunne glede meg over flotte blomster, en smilende datter og en finfin påminnelse om at det fortsatt finnes håp for menneskeheten.

 

…og frua? Jo, hun ble fornøyd hun også 🙂

 

/ God helg!

* Følg Blomsterhjerte på Facebook *

Innlegget om norske småbarnsforeldres kafévaner engasjerte kanskje litt mer enn jeg tenkte da jeg skrev innlegget “Kafeen som hater barn”. Aldri har jeg sett maken til engasjement!

Men midt blant alt det morsomme, rare og konstruktive, begynte det etter hvert å skli ut og dreie seg om en fellesnevner som innlegget ikke på noen måte egentlig handlet om.

Offentlig amming. Nærmere bestemt menns holdning til offentlig amming.

Så slo det meg: Hei, vent nå litt, jeg er mann. Jeg har også en holdning til offentlig amming. Og dette virker som det perfekte tidspunktet for å si nøyaktig hva jeg mener:

 

 

Kjære menn,

Hva skjer a?!

Jeg vet at alt likestillingspratet kan gå litt til hodet på oss til tider, men jeg trodde virkelig at holdninger som “Ta din blodårebefengte pupp og gjør det hjemme!” hørte det forrige århundret til. Eller det forrige før det igjen.

Men okei, i all ærlighet var ikke jeg spesielt glad i offentlig amming jeg heller. Inntil jeg fikk egne barn. Det gjør noe med perspektivet. Jeg ser jo nå at den “blodårebefengte puppen” ikke er noe man slenger ut og vifter med i all offentlighet bare som en slags gallionsfigur på den stadig fremadstormende kvinnekampen og et emblem på triumferende feminisme. Det er mat og livsnødvendig næring. Det er ikke noe de gjør på dritt, bare for å plage deg.

Ikke bare det, men for de kvinnene som faktisk får til å amme så er det den absolutt BESTE næringen barnet kan få. Og du vet hva det betyr? God mat gir glade barn og glade barn skriker mindre. Så ved å åpne opp for litt smakelig amming, kanskje det faktisk er bedre odds for at du får nyte din kanelbolle i fred.

Og vær så snill, ikke kontre kvinners argument om at det er helt naturlig med “Øøøh ja, det er helt naturlig å drite også, jeg gjør det ikke midt i kafeen for det!”. Det blir bare spekulativt og teit. Det er en viss forskjell mellom å barbere seg og å skjære av seg hodet. La oss ikke late som at det er helt det samme. Eller.. for all del, hvis du føler det er helt på sin plass å legge en kabel midt i kafeen, vær så god. Men da tror jeg at jeg ville bedt om kaffen “to go” 😉

Det er dessuten vanvittig hyklersk å være glad i puppen som leketøy for egen glede, men kalle den stygg, frastøtende og motbydelig når den er på jobb! For puppen er ikke der først og fremst for å glede deg, men for å avle opp kommende generasjoner. Amming er pupp i sitt naturlige habitat, det er pupp i aksjon, pupp som brukes til det den egentlig skal brukes til. Så ikke vær en kødd, la puppen få jobbe i fred.

Men hvis ammingen plager deg så fælt: Se bort da vel! Kom så, ikke vær så vanskelig. Det er ørten andre ting du kan se på på en kafé (telefonen din, en avis, en bok etc), men hvis ikke det heller er godt nok er det ingen som tvinger deg til å bli.

Men for all del.. La oss prøve å se ting fra begge sider før vi gjør oss opp en mening. Så derfor..

 

 

Kjære kvinner,

Hvis dere skjærer bort all mannssjåvinismen, den kjipe retorikken, den fordømmende holdningen og de latterlige sammenligningene (“like naturlig å bæsje” etc): Dere kan vel se en liten spire av et poeng her?

Jeg er helt enig i at det er fullstendig naturlig med amming og jeg mener ikke at man skal gjemme seg bort, men jeg synes, gitt de holdningene man vet at mange har til offentlig amming, at det burde være mulig å møtes litt på midten. Bare en gang i blant?

La oss si at 9 av 10 ganger er det topp stemning for full pupp, ingen diskresjon, gjør som du vil og føl deg som hjemme. Men den siste gangen, når dere føler at stemningen for amming midt i kafeen er bare sånn midt-på-treet, kan dere gå med på et hint av forståelse og dekke til puppen bare litt? Kanskje til og med finne et rolig hjørne der barnet vil få litt matro?

Jeg synes på ingen måte dere skal måtte akseptere drittslenging og stygge kommentarer, for amming er kanskje det aller beste dere kan gjøre for våre barn og vi burde takke dere og mange av oss gjør også det, men noen sliter litt med det. Og jeg mener: Det må jo være lov det også.

Jeg tror kanskje det er holdningen om at alle plutselig må akseptere utildekket offentlig amming til fulle alltid som kan virke irriterende. For man kan jo ikke bare endre holdning over natta heller, noen trenger visst litt mer tid. Det blir heldigvis bedre og bedre for hvert år som går, men inntil videre er vi ikke helt i mål. Og inntil da, kan vi ikke møtes et sted på halvveien?

For selv om jeg er 100 % for offentlig amming, synes jeg også at det kan foreligge en viss forståelse fra deres side om at noen kanskje synes det er litt.. rart. Selv om det er naturlig. Du skjønner hva jeg mener. Man trenger ikke å like det, men så lenge man kan akseptere at andre har slike holdninger, men at det antakeligvis er en holdning i endring, tror jeg det blir et langt bedre klima rundt det hele hvis man kan prøve å file litt på krava og finne alternative løsninger der det lar seg gjøre. 1 av 10 ganger altså.

 

Så… en slags konklusjon:

Noen menn misliker offentlig amming, noen damer har ingen forståelse for det. Jeg tror at hvis begge parter prøver å gi hverandre litt mer slækk og ikke bare dra i hver sin ende av tauet som to sta esler, vil vi raskere få aksept for hverandres syn og prøve å finne en løsning som funker for begge parter, slik at vi alle kan gå tilbake til å drikke vår kaffe latte akkurat slik vi vil ha den.

Med eller uten brystmelk.

 

/ Skål 😉

* Følg Ammehjerte på Facebook *

Spill, snacks og småprat om kvinnfolk – kan det bli bedre?

/ sponset av Polly

 

Som travel småbarnsfattern er det ikke ofte jeg verken har tid eller tar meg tid til å ta fri fra familien. Men en kveld i blant må man bare. Kan jo ikke bare sitte hjemme og prate med frua om bleiepriser heller. Må komme seg ut og gjøre andre ting, se andre folk og prate om noe annet. Ellers blir man romlei, gal og huggærn.

Og til sånne kvelder passer det perfekt å benke seg ned i en sofa og se en film, spille poker eller fiske frem et videospill. Det kan være hva som helst egentlig, så lenge det er noe karslig som kan oppta kroppen mens praten går.

Gjerne noe hjernedødt som kan holde kroppen opptatt mens kjeften går på lavt turtall. Det handler mest om å henge ut, ikke sette verdensrekord i antall ord vekslet.

Og til dette er det få ting som passer bedre enn FIFA. Jeg elsker FIFA!

 

Cracovia mot City? Fritt for å velge først 😉

 

Min kjærlighet til FIFA er egentlig litt underlig, med tanke på at jeg synes fotball er gørrkjedelig! Mange ganger har jeg prøvd å se en hel kamp, men etter ca. 14 minutter ser jeg på klokken og tenker:

– “Å herregud, skal jeg sitte her i godt over en time til? Pluss pause?! Hjælp!”

Nei, da går jeg mye heller for videospillvarianten i kombinasjon med småprat om kvinnfolk, tilbygg og fiskeplasser.

Og til slike kvelder passer det perfekt med dertil egnet snacks i bollen.

 

Spill, snacks og småprat – perfekt.

 

Polly Ovnsristet er utsøkte, smakfulle nøtter, ristet i ovn, helt uten olje. Dette gir sunnere og sprøere nøtter som smaker helt nydelig! Polly Ovnsristet kommer i fire ulike varianter: Mandler, Nøttemiks, Cashew og Nøttemiks med frukt.

Alle de fire variantene er kjempegode og perfekte snacks når man er fysen og småsulten. Men jeg må få lov til å trekke frem Ovnsristet Mandler som en personlig favoritt. Det er noe med smaken på mandlene i kombinasjon med krydderet. De er helt magiske!

Har du først åpnet posen er det helt 100 % umulig å stoppe før du sitter og slikker saltet fra innsiden av posen. Prøv selv, jeg lover.

 

Seriøst, disse mandlene er farlig gode! #omnomnom

 

Og vipps var det tomt, gitt!

 

Polly Ovnsristet fås kjøpt i de aller fleste butikker og anbefales varmt til neste gang du er litt småsulten eller fyser på en sprø og smakfull snack.

Eller får juling i FIFA…

 

Gjett hvem som akkurat har sluppet inn en avgjørende straffe…

 

Polly Ovnsristet – for smakens skyld

 

P.S. Bare så det er sagt: Alle Polly-produkter er fri for palmeolje.

 

/ Løp og kjøp, lille ekorn!

* Sjekk ut Polly på nett*

Dette slagordet…

Det er bare så.. så.. herlig kreativt og fantastisk motbydelig!

Jeg kan ikke annet enn å bøye meg i støvet og ta av meg hatten.

Og legg merke til at slagordet tilhørerer Septik & Miljøservice AS.

Septik, der altså…

Vær så god.

 

 

/ Hahahaaaaæææsj!

* Følg Septikhjerte på Facebook *

Det er lett å si at man ikke liker barn og at man ikke vil ha egne. Jeg har vært der selv.

Men før man får egne barn vet man jo ikke egentlig hva man snakker om. Man bare antar.

De skulle bare visst.

Visst hvordan det føles å ligge ved siden av en trøtt, liten 3-åring som er like ved å sovne, før han plutselig snur seg rundt i senga, ser på deg med store, ærlige øyne og sier “Du er god du, pappa” og gir deg et helhjertet kyss på kinnet, før han snur seg tilbake og sovner.

For har man først gjort det, er det ingen vei tilbake.

Da er man forelsket for alltid.

 

 

/ Fattern and luvin´ it

* Følg Pappahjerte på Facebook *

I går skrev Mammanett følgende sak: “Denne lappen provoserer barselgrupper”.

Saken handler i korte trekk om at Miso Kafe Mat og Vinhus på Røa har hengt opp en lapp som provoserer mange barselgrupper.

Lappen er denne:

 

(foto: privat)

 

En kafé som henger opp en lapp der man ber om at barselgrupper sier fra før de kommer på besøk? Noe så provoserende! Det er det frekkeste!

Eller, nei vent nå litt, selvfølgelig er det ikke det.

 

For det første:

Skal man dra 13 stykker på restaurant, så ringer man først. Det er bare helt vanlig høflighet. Det samme burde gjelde kafébesøk, spesielt når man skal besøke en liten kafé. Såpass forståelse må vi ha folkens.

Jeg vet at det har gått inflasjon i mobbebegrepet og at hårsår er den nye trenden, men kom igjen da, vi er voksne mennesker, vi må da kunne klare å se to sider av en sak og ikke alltid tolke alt i verste mulige potens.

 

For det andre:

Småbarnsforeldre – la oss nå ha litt forståelse for at små barn kan være til bryderi for andre. Det kan være lett å glemme det når man blir oppslukt i hverdagen med småbarn, men litt forståelse og en klype aksept burde ikke være for mye å be om. Selvfølgelig har vi småbarnsforeldre like mye rett til å dra på kafé eller sitte på fly som alle andre, men la oss ikke late som at vi ikke forstår at barn kan være til sjenanse for andre. Såpass ærlige kan vi vel være.

Jeg vet at vi gjerne ser på barna våre som det beste som har skjedd verden siden vannklosettet, men la oss ikke glemme at mange drar på kafé uten barn for å slappe av med en rolig rosinbolle og en kopp roiboos. På det meste rapporterte kaféeieren i saken om at han hadde talt opp 13 barnevogner utenfor.

At de andre gjestene muligens kan finne det en anelse irriterende å måtte høre på 13 småbarnsforeldre som roper over hverandre om sine 13 barn som alle roper med 13 stemmer og skiter i 13-26 bleier, burde vi ta høyde for. Jeg sier ikke med det at man ikke skal ta med barselgruppa på kafé, men det sier vel seg selv at vedkommende kanskje heller besøker en kafé som er betraktelig mindre stappet av bleier og bleieprat. Som igjen betyr tapt fortjeneste for kafeen.

Selvfølgelig legger barselgrupper igjen penger også, men er man i barselgruppe har man goooood tid, tar opp mye plass og dessuten har man med en hylende gratispassasjer. Det må være lov for en hardtarbeidende kaféeier å regne på dette og se at han heller vil legge noen føringer fremfor å måtte stenge på sikt. Hvis så er tilfelle. Det vet jeg selvsagt ikke, men la oss igjen ta høyde for at det kan være det. Som leder oss til…

 

For det tredje:

Dette fant sted på Røa. Det skal være mulig å finne andre kafeer i området Oslo og omegn. Hvis denne lappen provoserer deg, forlat stedet i stille verdighet og finn en annen kafé. Det er ikke Finnmarksvidda.

Er det SÅ vanskelig å forstå at kafeen kanskje ønsker en liten forvarsel slik at de rekker å dekke etterspørselen? Hva er så galt med det? Vil man ikke heller komme til en kafé som er forberedt på å ta dere i mot og kanskje til og med har holdt av bord, fremfor å buse inn og kanskje komme til fulle bord? Igjen: Hvis man etter kafébesøket hadde bestemt seg for å dra på restaurant, hadde man ikke ringt og bestilt bord først? Akkurat samme greia.

At man kan se denne lappen og umiddelbart la seg provosere, synes jeg sier veldig mye mer om norske småbarnsforeldre enn om kafeen. Det får da være måte på. En gang i blant må det være vel være mulig å ta frem forståelsespipen, ta et par puff og gi det hele 10 sekunder til å se begge sider av saken, før man går i taket. Som igjen tar oss videre til..

 

For det fjerde:

Barseltreff avtales ofte god tid i forveien, gjerne på slutten av et treff. Kunne det da ikke være mulig å si fra når man betaler at man planlegger å komme tilbake neste uke til samme tid? Og uansett, kan man ikke la tvilen komme tiltalte til gode her og tenke at han helt sikkert har sine grunner før man lar seg provosere?

 

For det femte:

Sist, men absolutt ikke minst: Kan ikke eieren av kafeen få lov til å gjøre hva pokker han vil? Ja vel, så er lappen kanskje ikke spesielt heldig formulert, men det skal være mulig å forstå hva som menes her uten å piske opp til storm i vannglasset. Hadde de skrevet noe litt mindre tvetydig og litt mer direkte, utilslørt provoserende hadde selvfølgelig saken vært en annen.

Slik som for eksempel:

 

 

Eller hvorfor ikke:

 

 

… men det gjorde de altså ikke. De ønsket bare et forvarsel. For å både kunne betjene barselgruppene på best mulig vis, samtidig som de tar vare på sine øvrige kunder. Er det for mye å be om? Nei. Er det grunn til å la seg provosere? Ikke i mine øyne. Har vi virkelig blitt så hårsåre at det ikke lenger er lov til å prikke noen på skulderen uten at det blir sett på som et personangrep? Jeg håper virkelig ikke det, men noen ganger kan man lure..

Jeg mener: Hva med deg selv? Vil ikke du ha et lite forvarsel før du får besøk? Slik at du rekker å sette over kaffen og kanskje rydde bort frokosten? Litt søkt eksempel kanskje, men du skjønner hva jeg mener. Et forvarsel er aldri feil.

 

Konklusjon:

Så, mine damer og herrer, for å konkludere: La oss se begge sider av en sak før vi går i taket. La oss ha litt forståelse og se verden med andres øyne, og ikke la oss provosere av alt. Spesielt vi småbarnsforeldre 😉

Verden blir et så utrolig mye triveligere sted å være hvis vi alle kan gi hverandre litt slækk og prøve å forstå hverandres situasjon 🙂

 

 

/ Ta deg en bolle 😉

*Følg Kaféhjerte på Facebook *