Etter en lang sommer med nei-mat og kos var dagen endelig kommet for å få livet tilbake på rett kjøl igjen. 01. august. En ny måned, en ny start.
Nå blir det å rulle dessertvogna ut på vaskerommet og plukke opp nye rutiner. Ikke en godtebit skal lure seg forbi tanngarden på minst en måned. Og joggeskoa? Ja, de skal få kjørt seg. Nu jävlar!
Og det gikk helt strålende det, helt til vi pakket med oss barna og dro på kaffeslaberas til lystige oldeforeldre.
Aks og blomster står langs veien og heier på en helt ny start 🙂
Teo på smulejakt.
Og så mange moreller man bare orker! (red. anm. buu til regnet som får dem til å sprekke)
Bare noen minutter uti og vipps så var kaffen i koppen og hjemmebaksten servert. Hupps, hva gjør vi nå? Fryktelig uhøflig å avslå da. Og stakkars sitronkake, stå her ute i sola og svette seg tørr?
Jeg så på frua, hun så på meg. Jeg sjekket klokka igjen. Puh, det var flaks, jeg hadde bare sett feil.
Det er så rart med de store øyeblikkene. Man går og venter hver eneste dag på at det skal skje, men så skjer det liksom aldri. Og for hver dag vokser spenningen. Vil i dag være dagen? Nei vel, okei da. Kanskje i morgen da.
