Yiiiiiiiha!!! I dag ble finalistene i årets Vixen Blog Awards annonsert og … hold deg fast …
Pappahjerte er i finalen i TO ulike kategorier!!!!
Å herre min gode skaper, ved Odins skjegg, sveisen til Eli Hagen, Fantorangen og alt annet som er hellig, jeg er så hoppende glad at jeg bare … jeg bare må … Hoppe!
Tusen hjertelig takk til alle dere fantastiske godtfolk som har stemt på denne bloggen og synes den fortjener prisen som Årets Nykommer OG Årets Livsstilsblogg. Det gjør meg så glad, stolt og rørt at jeg har nesten ikke ord. Så da sier jeg bare takk. Tusen tusen hjertelig takk!
Finalen i Vixen Blog Awards går av stabelen 28. januar og da vil altså yours truly være der, kledd i sin fjongeste fjas for å prøve så godt han kan å rappe til seg en pris eller to rett foran schnasen på de usannsynlige moteriktige og smellvakre bloggerne som forventer å finne. Tenk så gøy det hadde vært. Sett de sitte der og gape målløst som sultne fisker mens en uraffinert og skjeggete kis som meg tar hjem edelt metall.
Dette er ikke stort bare for meg, men for alle oss småbarnsforeldre. Jeg synes det er helt rått at vi sammen har klart å bygge opp dette og vise at blogging såvisst ikke bare er extensions, silikonpupper, lavkarbo og cup cakes. Det er også babygulp, joggebukser, bæsjebleier, rørte tårer og store øyeblikk fra små kropper. Å være småbarnsforeldre er så absolutt en livsstil og det håper jeg at vi har bevist en gang for alle nå.
Jaddaaaaa!!!
Så er spørsmålet hva man skal ha på seg. Joggebukse med gulpeflekker eller joggebukse med yoghurtflekker. Tøft valg. Vurderer også å kontakte Storm Pedersen og spørre om vi skal leke en dag og kjøre en “bli ny”-dag, slik at jeg i det hele tatt slipper inn dørene til prisutdelingen ;-). Kunne vært interessant. Lurer på hvordan jeg ville sett ut med klær tiltenkt de kule og überhippe. Sikkert som en fisk på taket..
Men samma kan det værra, mer om det senere, for nå er det meeeeer enn nok å bare hoppe av glede!!
We´re going to Oslo, baby!! 🙂 🙂
/ High five og tusen hjertelig takk til alle som har stemt!!!!
Som nevnt før, så har vi gjort det enkelt her i huset etter at Fersken kom til verden. Peter og jeg har ansvaret for et barn hver, og dette gjør det veldig praktisk på nattestid (i hvert fall for far i huset) siden Fersken og jeg ligger på eget rom. På den måten unngår vi å vekke gutta i huset når vi skal skifte bleie eller ta oss ei litta påtår.
I starten var jeg litt oppgitt og slang kanskje et lite banneord mot den lukkede soveromsdøra til Peter når klokka var halv tre midt på svarteste natta og Fersken og jeg fortsatt var våkne.. Men det fine med denne ordningen er at Fersken og jeg kan ligge lenge om morgenen, mens Plutten og Peter gjør seg klare for barnehagen. I tillegg får jeg masse kred fra Peter, som er veldig takknemlig for at jeg gjør jobben om natta. Kred er bra. Veldig bra.
Dette opplegget gikk knirkefritt helt til Plutten rett før nyttår dro på seg en stygg forkjølelse, og hostet seg våken på nattestid. Da måtte papsen skride til verket, og mangelen på søvn ble snart et faktum. Den fjerde natta hadde Plutten i tillegg klart å smitte sin stakkars far, så det var et hostekor av dimensjoner samtidig som snørrfillene fløt i alle rom.
Vi holdt Plutten hjemme fra barnehagen et par dager selv om han egentlig var på beina igjen, det eneste som hang igjen var en snørrete nese – hvilket jeg mistenker er en kronisk tilstand gjennom hele året hos barnehagebarn.. Formen ellers var tipp topp, noe fotballsparking innendørs og hoppekonkurranse i sofaen ofte er fine indikatorer på.
Men siden disse forkjølelsesvirusene har en tendens til å variere i intensitet fra dag til dag, spør jeg alltid om det samme hver morgen:
“Hvordan har morgenen gått da, gikk det greit å levere i barnehagen i dag?”
Jeg kom ned trappen med Fersken i armene rundt klokka 10 i morges, og Peter var godt i gang på sitt hjemmekontor. Med nesespray og snørrpapir innen rekkevidde så klart.
“Ååh, nei, jeg trodde ikke det skulle gå i dag asså“, svarte Peter oppgitt.
“Hva skjedde?“, spurte jeg bekymret, “Hadde han blitt verre i løpet av natta?“
“Ja, det var helt krise da alarmen ringte i morges. Helt krise.“
“Åneeei! Ikke syk igjen?! Fortell da, hva skjedde?“
“Nei, da jeg lå i senga, så tenkte jeg først at han fikk bli hjemme i dag. Det kom bare ikke til å gå. No way lissom, det bare …“
“Oi, var dere oppe i natt? Har han blitt sykere i løpet av natta?“, avbrøt jeg.
“Nei, sykere … Det tror jeg ikke.“
“Klaget han over vondt i øret igjen? Kanskje han har ørebetennelse?“
“Nei.. Øret? Nei.. Ikke som jeg fikk med meg..“
“Eh okei?“
“Nei altså, jeg sovna igjen da jeg hadde skrudd av alarmen. Jeg var helt ødelagt lissom. Hadde seriøst ikke sjans i havet til å komme meg opp av senga, og..“
“Men hvordan gikk det med Gustav?! Burde han blitt hjemme fra barnehagen i dag da, eller? “
“Hæ? Neida.. Jeg har blitt så mye verre av forkjølelsen bare. Helt skutt. Som sagt, jeg tenkte at det ikke kom til å bli noe barnehage i dag heller. Men så var han så i farta i morges at jeg fant ut at jeg bare fikk kjøre ham likevel. Selv om jeg var altfor dårlig og sikkert burde holdt senga.“
Det er ikke lett å bli tobarnspappa, i hvert fall ikke når det er sykdom i hus. Nå krysser både Plutten og jeg fingrene for at far blir frisk i en fei, og at det i hvert fall ikke er “Man Flu” han lider av.. Da tror jeg denne bloggen går en dyster tid i møte. For når pappa er (små)syk, ja da settes hele verden på pause 😉
Nå som plutten nærmer seg sin tredje bursdag har livet gått fra å være forfriskende enkelt til å bli et forvirrende virvar av nye rutiner. Kjære trassalder, hvorfor må du gjøre ting så komplisert?
– Nei nei, sorry, ikke rop da. Sukk … hva med nå da?
– JA! Nå pappa komme.
– Supert, da kommer jeg!
Jeg vet ikke om det er ham eller alderen jeg skal skylde på, men noe er det. Nye rutiner dukker opp hver eneste dag og de virker like tilfeldig som de er blodig alvor. Hvis jeg skal stå og vente på toppen av trappa til han har kommet seg ned så må jeg gjøre det. Ellers faller hele verden sammen.
– Prrrim!
Så kan man jo selvfølgelig prøve å kjempe imot og si at sånn gjør vi det ikke her i huset, her er det fattern som bestemmer, men det er ofte så veldig lite verdt det. Som den dagen jeg kjørte ned bakken til venstre for huset, isteden for opp bakken til høyre som plutten ville. Raskt oppsummert: Da var den dagen ødelagt.
Jeg trodde bare han ville være muggen i noen få sekunder, men neida. Man skulle trodd jeg hadde kastet favorittbamsen hans på bålet. Hele veien til kjøpesenteret ble en veldig merkelig duett av ABBAs “Super trouper” på radioen og frustrert guttebråk i baksetet. Jeg tenkte det ville gå over, så farlig kan det ikke være at jeg kjørte “feil”. Joda. Det var helt krise faktisk.
Og den kampen er det vel egentlig ikke noe poeng å ta. Jeg vet at man ikke skal skjemme bort barna altså, men jeg vet også at det ikke lar seg gjøre å forklare en to-åring på en rasjonell måte at veien ned til venstre er akkurat like bra som veien opp til høyre. For det er den ikke. Ikke på noen som helst måte.
Det er i det hele tatt en ganske underholdende og noe frustrerende prosess å knekke disse kodene for nye rutiner. En dag er det plutselig helt feil å servere yoghurtbegeret på kjøkkenbenken og han har nye krav og ønsker. Mendet er jo ikke alltid han helt vet hva han vil selv eller har ordene på plass som kreves. Så er man i gang med en skikkelig gjettelek for å finne ut hva som ønskes. Det blir en slags 20-spørsmål-prosess med en bestemt Knut Borge som nekter å gi fra seg et eneste hint.
Slik som her for noen dager siden. Jeg visste at han ville ha mat, men ikke hva. Så da lukket jeg bare opp kjøleskapet, pekte på en og en ting helt til jeg traff blink:
– Skal vi seee.. hva er det vi har for noe godt her inne da.. Hva vil du ha da?
– Den! sa han og pekte inn i kjøleskapet fra avstand.
– Jaha ja, sylte?
– Nei, den.
– Røkelaks?
– Nei, den.
– Seterrømme?
– Nei, den.
– Åååh, du mener yoghurten?
– Nei, den.
– Hva da, den?
– Den der.
– Primen?
– Ja, prim!
– Oookei prim ja. Vil du ha en brødskive med prim?
– Nei, ikke brødskive.
– Nehei nei … knekkebrød?
– Ja, knekkebrød!
– Supert! Det var ikke så vanskelig. Kom da, så kan du få den på kjøkkenbenken.
– Nei, ikke.
– Men du sa jo …
– Nei, ikke.
– Åååh, ikke kjøkkenbenken. Spisebordet?
– Nei, ikke.
– Stua?
– Ja! Prim i stua!
Og så løper han smilende i vei inn til stuebordet, klar for å bli servert sin nye rutine. Med prim denne gangen. Neste gang kan det bli røkelaks. Eller sylteagurk. Eller hva som helst annet, gjerne noe vi ikke har i kjøleskapet for å gjøre det ekstra utfordrende.
I går: Røkelaks i stua. I dag: Peanøttsmør, prim, syltetøy og banan på kjøkkenbenken.
Men så er det også ekstra gøy at han faktisk begynner å ta sine egne valg, få sine preferanser og stå for det. Og stå for det, ja det gjør han med brask og bram.
Som sagt så vet jeg ikke om dette er begynnende tegn på trassalder eller bare hans personlighet, men jeg liker å tro det er en god miks av begge. Spennende er det uansett, for jeg vet aldri når jeg tråkker rett ut i et minefelt. Det gir meg også muligheten til å få litt hjernetrim ved å knekke nye koder hver eneste dag.
Og det kommer godt med, for etter snart tre år med barne-tv, Drømmehagen og Lille Jack har hjernen min blitt til gugge og senket intellektet med minst tre-fire hakk. Før leste jeg sofistikerte bøker og var et oppegående menneske, nå ser jeg på Ullared og ler hjertelig av prompehumor. Så i takt med at plutten blir smartere for hver dag, blir jeg bare dummere.
Så takk, kjære trassalder, takk for at du drar meg opp av søla og tvinger meg til å tenke. Selv om jeg frykter at vi nå har kommet til krysningspunktet der plutten nå er smartere enn meg, så hjelper du til med å holde meg på et nivå der jeg i hvert fall slipper å leve i frykt for at jeg en dag låser meg inn på badet og må ha hjelp for å åpne opp døra igjen.
Nei vettu hva, nå er det faktisk nok! Jeg kan ikke ha det sånn her. Jeg er faktisk en mann, ikke en liten jente, men en voksen mann.
Det må da være mulig å være bare LITT tøff og cool bare en sjelden gang? Det skal da være mulig å være litt mandig i hverdagen selv etter man har fått barn også eller har det toget reist? Må jeg virkelig få tårer i øynene av absolutt ALT?!
Grunnen til min store frustrasjon er selvfølgelig at jeg satt på “kontoret” i går kveld og leste Pondus. Det var et spesialnummer der man følger Jokkes jakt på sin biologiske far. På et tidspunkt blir Jokke overrasket over at noen har ringt på døra og lagt igjen en julepakke uten avsender. Det er hans far som han ikke vet at lever.
Og DET var nok til at jeg fikk tårer i øynene! Hallo … jeg er 33 år gammel og skjeggete. Da tar det seg ikke ut å sitte på potta og sippe.
Så derfor, kjære kropp, jeg krever å få følelsene mine tilbake på rett kjøl. Dette går ikke lenger.
I førjulstider er det fort gjort å bli litt stressa. Det er mye som skal tenkes på, mye som skal ordnes, gaver som skal kjøpes og planer for julen som skal legges. Det kan gå varmt i toppen hos selv den beste, men her i huset koker det faktisk fortsatt. Det fosskoker i topplokket til fatter’n.
Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, annet enn at det rett og slett ble litt mye med jul og nyttår og alt det der. Hjernen hans klarer liksom ikke lenger å ta imot ny informasjon, jeg ser det på blikket hans, det er som oftest helt fjernt. Stort sett svarer han på det jeg sier, han er jo et rutinert mannebein på firogtredve år. Men..
“Peter? Kan du skrive ned sitroner på handlelista?“
“Ja…“
“Peter? Gidder du å ta med søpla ut når du skal lufte hunden?“
“Ja..“
“Tar du med et glass vann til meg når du skal inn i stua?“
“Ja..“
.. han svarer, det går liksom bare ikke inn. Det kan kanskje virke som om jeg maser fælt på ham, men igjen; det er en del som liksom må gjøres når man prøver å drive en liten familie i en liten husstand. I tillegg til at det har vært jul, som Peter elsker høyere enn himmelen, så har han jo ganske nylig blitt tobarnsfar. Og overgangen fra en til to kan i mange tilfeller være størst for far, av den enkle grunn at mor i huset som oftest har gjort det meste av alt som gjøres må når man bare har hatt én unge å ta seg av.
Du kan vel trygt si at Peter har fått en god del mer ansvar siden Fersken kom til verden, og jeg mistenker at dette kan ha bidratt til at hjernekapasiteten hans nå er sprengt.
Dette bildet knipset jeg 1. juledag. Og la det rett ut på Instagram, såklart.
Men altså.. Det toppet seg i går kveld.
Peter skulle lufte hunden for kvelden, og jeg ba ham ta med babycallen og sette den i trappa. Der pleier jeg å sette ting jeg skal ha med opp for natten, slik at jeg ikke glemmer dem. Jeg tok runden og skrudde av lysene i stua og på kjøkkenet, før jeg på vei opp i 2. etasje med lille Fersken i armene får øye på babycallen. Hurra! Han hadde fått med seg beskjeden min!
Men.. ved siden av lå en pose med friterte rekechips.. Tidligere på kvelden så jeg at disse lå på kjøkkenbenken, derfor forstod jeg raskt at den stakkars hjernen til Peter nå måtte ha feilkoblet igjen. Jeg ble helt fnisete før jeg fikk fisket opp mobilen fra lomma og knipset et bildebevis:
Jeg tråkket forbi både babycallen og rekechipsen, veldig spent på om Peter kom til å oppdage hva han hadde lagt i trappen, og om han kom til å finne det like morsomt som meg.. Men da han noen minutter senere kom inn på badet mens jeg pusset tenner, nikket han bare trøtt til meg før han gikk bort til vasken og startet sin elektriske tannbørste. Innen han var ferdig med tannpussen hadde jeg glemt hele greia, og vi ble stående å prate om bleiestørrelser (…) mens jeg skiftet på lille Fersken.
Men så.. I det jeg entrer soverommet, ser jeg at babycallen lyser opp på nattbordet mitt. Og ved siden av..? Oh yes, der ligger posen med rekechips.
“Peter.. Seriøst.. Rekechips?!“, spør jeg litt oppgitt.
“Eh hæ?“, svarer han idet han kikker opp fra mobilen.
“Hvorfor har du tatt med en pose friterte rekechips opp, og hvorfor i alle dager har du lagt dem på nattbordet mitt?“
“Jammen hæ? De lå jo i trappa?! Alt som ligger i trappa om kvelden skal opp, det har du jo sagt mange ganger. Hah!“
“Ja, men det er jo DU som har lagt dem i trappa..“, sukker jeg.
“Har jeg?!“, humrer han før han legger til: “ja, jeg syns det virka littegranne tjukt av deg, skjønner du.. Rekechips som nattmat lissom..!“
Jeg må si jeg er litt bekymret for hvor lenge dette kommer til å vare.. Ikke nok med at jeg har to barn jeg må ta meg av, jeg har en stakkars mann som ikke virker lenger også.
Plutten har alltid vært glad i tall og bokstaver og her for noen dager siden kom det første virkelig store gjennombruddet.
Jeg satt litt tilbakelent i sofaen og dikterte mens jeg trodde han bare drodlet uforståelige kruseduller, men så kvakk han til når han innså hva han hadde gjort og så på meg med verdens stolteste smil.
Det er kanskje ikke så lett å se hva det står, s´en ser litt ut som et tre-tall og jeg ser han har arvet håndskriften til far sin, men den lille skriften er likevel så ufattelig stor. Det er en helt fantastisk følelse når man forventer å finne krusseduller, men innser at den lille pjokken har skrevet sitt eget navn for aller første gang.
I jungelen av nyttårsforsetter og store ord er det forfriskende å se noen som setter det nye året på plass 🙂
For nå som et nytt år har veltet seg over oss er det veldig mange som slenger om seg med lovnader og lovord. Endelig har året kommet da man skal bli en langt bedre person enn i fjor. 2014 var kanskje midt på treet, men nå skal alt bli så flott og fint. I år igjen, akkurat som i fjor. Og året før det.
Derfor er det så forfriskende å lese tankene til en som ser på det nye året med realistiske øyne.
I innlegget “Kjære 2015” tar Karianne Gamkinn, også kjent som Mammadamen, et oppgjør med det nye året allerede før det har startet. Hun setter det nye året på plass og gir det realistiske forventninger til hva det kan forvente av henne. I tillegg til å være gledelig velskrevet synes jeg hun gir en kjempefin og treffende beskrivelse av hvordan det føles å være småbarnsforelder.
Starten sier vel alt: – “Kjære 2015, jeg vet hva du prøver på akkurat nå! Jeg vet at du prøver å lure meg og få meg til å tro at du er annerledes”.
Jeg digger at hun legger opp til et realistisk løp uten vidløftige visjoner som aldri kommer til å innfris, slik som at hun allerede nå vet at stresset noen dager vil bli for mye for henne til å ikke ende opp med “å ryke på en trepakning med kinderegg en hverdags kveld”.
Anbefaler varmt å lese hele innlegget som sitter godt i magen for oss småbarnsforeldre 🙂
Etter nesten to uker med juleferie kjente jeg at det skar litt i kroppen da vi sto opp i dag tidlig. Ikke tid til en lang kosefrokost helt uten rutiner eller lek i sofaen med pysjen på til langt utpå dagen. I dag var det opp og hoppe, inn i bilen og tilbake til hverdagen.
Jeg hadde lurt på hvordan han ville takle å komme tilbake til barnehagen etter en lang pause. Ville vi være tilbake på scratch med gråting og hjemmelengsel eller er han akklimatisert og tilvendt for godt nå?
Svaret meldte seg fort. Etter litt nøling og hodet begravet dypt inn i armkroken til pappa, begynte han å snuse nysgjerrig rundt seg og da jeg etter få minutter spurte så høflig om pappa kunne få lov til å dra på jobb løp han bort til vinduet for å si farvel med et smil om munnen.
Samme rutinen hver gang. Ingen av de voksne får være med, bare han som skal stå i vinduskarmen og vinke til pappa. Det er vår lille greie. Han pleier ikke si noe, bare stå der, smile og vinke, mens pappa småløper ned til bilen og snur seg for å vinke tre-fire ganger underveis. Mn i dag var det litt annerledes. Da jeg kom ut døra og passerte vinduet der han sto klar sa han fra gjennom glipa i vinduet:
– Pappa?
– Ja..? svarte jeg. Kanskje med et ørlite håp om at han ville si at han savnet meg allerede og var glad i meg og ikke egentlig ville at jeg skulle gå fra ham. Men neida.
– Løp!
Litt vanskelig å løpe fra ^_^
Så da ble det å ta føttene på nakken og løpe mot bilen mens jeg hele tiden snudde meg for å se på den lille pjokken som sto i vinduet og strålte som en sol. Puh, så var han klar for barnehagestart likevel.
… men akkurat som i høst, hadde jeg helt glemt å tenke på at barnehagetilvenning ofte er kanskje verst for foreldrene. For nå har jeg jo blitt så vant til lange morgener med plastelina over hele bordet og prim til langt oppetter ørene at huset plutselig føltes veldig kaldt og tomt da jeg kom tilbake.
Da er det veldig koselig når det plutselig knirker i trappene og lillesnupp kommer ned i armene til mamma, klar for å starte dagen.
Den kvalmende følelsen kommer snikende og kryper inn under huden før jeg rekker å reagere. Og når jeg først har tenkt tanken, så blir jeg ikke kvitt den.
Jeg ser på deg og jeg hører deg. Ser det store smilet ditt der du ligger og babler i vei og ler av ting vi tuller med. Ler så helhjertet at det fyller hjertet med sommerfugler. Du snakker til meg, jeg svarer og vi forstår hverandre. Kjenner hverandre som bestevenner. Jeg forelsker meg i øynene dine og ser et blikk fylt av ren glede. Du smiler med hele ditt vesen, slik bare et barn kan. Ingen mørke skyer som skygger for solen. Og jeg smiler tilbake. Et smil som sprer seg fra langt nede i hjerterota.
Men så slår det meg. Treffer meg i brystet som en rambukk:
Alt dette som betyr så mye for meg, alt dette som definerer hvem du er. Alle opplevelsene som gjør meg til verdens lykkeligste mann og de små øyeblikkene som får det til å blomstre i hjertet av glede. Alt dette jeg aldri vil glemme. Du vil ikke huske noe av dette du.
På et eller annet tidspunkt vil det kanskje falme for meg også, for du vil jo endre deg i takt med tiden og vokse til å bli noe annet enn du er nå. Fortsatt deg selv, men likevel ikke. Ikke dette. Og da vil jeg se på deg som den du er da, men akkurat nå er du den du er nå og den du er nå er helt perfekt.
Og jeg vil så gjerne at du skal huske disse fantastiske øyeblikkene vi har sammen. Jeg vil så gjerne at du skal kunne se deg selv fra mine øyne. Oppleve den fantastiske gleden som er deg. Ønsker så gjerne at vi kan prate om dette når du blir eldre, se tilbake på disse dagene og gjenoppleve dem sammen. Men det kommer aldri til å skje, ikke på den måten.
Vi kan se på bilder, jeg kan gjenfortelle hvordan det var, men for deg vil dette for alltid være som dugg for solen. Alt dette jeg aldri vil glemme. Jeg vil så gjerne at det ikke er sant, men samtidig så vet jeg det. Du vil ikke huske noe av dette du.
Og det skjærer meg i hjertet.
Men jeg klinger meg til et halmstrå av håp.
For alle disse tingene vi opplever nå, de er ikke bare opplevelser og kortlevde minner, de er jo også byggeklosser. Viktige deler av den du er og kommer til å bli. Din identitet, din fremtid og person bygger vi sammen her og nå, du og jeg. Den formes litt for hver dag som går, en liten bit av gangen. Og alle disse øyeblikkene av glede, latter og kjærlighet er små møbler i ditt hjertes settekasse som du vil bære med deg resten av livet.
Og det gjør meg atter glad og fyller meg med håp. For ingen kjærlighet går noensinne tapt, den lagres i hjertet og former deg som person. Du vet det kanskje ikke selv, du vil ikke huske noe av dette du, men lytt til hjertet ditt. Det vet.
Det beste jeg kan gjøre nå er å være her når det skjer, virkelig være her. Fange de små øyeblikkene som betyr så altfor mye. Ta det inn og lagre det. Og en vakker dag, når du er klar, vil jeg fortelle deg om det og du vil forstå at det var øyeblikk verdt å leve for.
Smilet du gir meg nå vil kanskje ikke vare evig, men båndet, gleden og kjærligheten vil være med deg for alltid.
Hvis det er godt nok for Charlie Chaplin er det godt nok for oss. Jeg vet ikke helt om vi skal kaste alle papirer og satse på en karriere innen stumfilm, men det er i hvert fall morsomt å se hvor mye man kan få ut av så lite.
I en verden full av elektroniske duppeditter, apper og 24-timers barne-tv frykter jeg iblant at vanlig lek skal bli for kjedelig og at barnas flyktige oppmerksomhet skal spises opp av elektronisk underholdning, men neida. Plastelina er en sikker vinner i minst en generasjon til og viser seg å være akkurat like morsomt for en 3-åring som en på 2 måneder 🙂
Fersken Bartefrans
… og selvfølgelig en barnslig 33-åring 😉
Fattern Bartefrans
Ønsker alle en strålende helg! Det er ikke så mye som skal til egentlig. En klatt plastelina og litt god til, så er mye gjort.
