*Gjesteinnlegg av Christina Mammahjerte *
I førjulstider er det fort gjort å bli litt stressa. Det er mye som skal tenkes på, mye som skal ordnes, gaver som skal kjøpes og planer for julen som skal legges. Det kan gå varmt i toppen hos selv den beste, men her i huset koker det faktisk fortsatt. Det fosskoker i topplokket til fatter’n.
Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, annet enn at det rett og slett ble litt mye med jul og nyttår og alt det der. Hjernen hans klarer liksom ikke lenger å ta imot ny informasjon, jeg ser det på blikket hans, det er som oftest helt fjernt. Stort sett svarer han på det jeg sier, han er jo et rutinert mannebein på firogtredve år. Men..
“Peter? Kan du skrive ned sitroner på handlelista?“
“Ja…“
“Peter? Gidder du å ta med søpla ut når du skal lufte hunden?“
“Ja..“
“Tar du med et glass vann til meg når du skal inn i stua?“
“Ja..“
.. han svarer, det går liksom bare ikke inn. Det kan kanskje virke som om jeg maser fælt på ham, men igjen; det er en del som liksom må gjøres når man prøver å drive en liten familie i en liten husstand. I tillegg til at det har vært jul, som Peter elsker høyere enn himmelen, så har han jo ganske nylig blitt tobarnsfar. Og overgangen fra en til to kan i mange tilfeller være størst for far, av den enkle grunn at mor i huset som oftest har gjort det meste av alt som gjøres må når man bare har hatt én unge å ta seg av.
Du kan vel trygt si at Peter har fått en god del mer ansvar siden Fersken kom til verden, og jeg mistenker at dette kan ha bidratt til at hjernekapasiteten hans nå er sprengt.
Dette bildet knipset jeg 1. juledag. Og la det rett ut på Instagram, såklart.
Men altså.. Det toppet seg i går kveld.
Peter skulle lufte hunden for kvelden, og jeg ba ham ta med babycallen og sette den i trappa. Der pleier jeg å sette ting jeg skal ha med opp for natten, slik at jeg ikke glemmer dem. Jeg tok runden og skrudde av lysene i stua og på kjøkkenet, før jeg på vei opp i 2. etasje med lille Fersken i armene får øye på babycallen. Hurra! Han hadde fått med seg beskjeden min!
Men.. ved siden av lå en pose med friterte rekechips.. Tidligere på kvelden så jeg at disse lå på kjøkkenbenken, derfor forstod jeg raskt at den stakkars hjernen til Peter nå måtte ha feilkoblet igjen. Jeg ble helt fnisete før jeg fikk fisket opp mobilen fra lomma og knipset et bildebevis:
Jeg tråkket forbi både babycallen og rekechipsen, veldig spent på om Peter kom til å oppdage hva han hadde lagt i trappen, og om han kom til å finne det like morsomt som meg.. Men da han noen minutter senere kom inn på badet mens jeg pusset tenner, nikket han bare trøtt til meg før han gikk bort til vasken og startet sin elektriske tannbørste. Innen han var ferdig med tannpussen hadde jeg glemt hele greia, og vi ble stående å prate om bleiestørrelser (…) mens jeg skiftet på lille Fersken.
Men så.. I det jeg entrer soverommet, ser jeg at babycallen lyser opp på nattbordet mitt. Og ved siden av..? Oh yes, der ligger posen med rekechips.
“Peter.. Seriøst.. Rekechips?!“, spør jeg litt oppgitt.
“Eh hæ?“, svarer han idet han kikker opp fra mobilen.
“Hvorfor har du tatt med en pose friterte rekechips opp, og hvorfor i alle dager har du lagt dem på nattbordet mitt?“
“Jammen hæ? De lå jo i trappa?! Alt som ligger i trappa om kvelden skal opp, det har du jo sagt mange ganger. Hah!“
“Ja, men det er jo DU som har lagt dem i trappa..“, sukker jeg.
“Har jeg?!“, humrer han før han legger til: “ja, jeg syns det virka littegranne tjukt av deg, skjønner du.. Rekechips som nattmat lissom..!“
Jeg må si jeg er litt bekymret for hvor lenge dette kommer til å vare.. Ikke nok med at jeg har to barn jeg må ta meg av, jeg har en stakkars mann som ikke virker lenger også.
/ Hilsen Mammahjerte, mor til 2 … 3.
* Følg Mammahjerte og gubben på Facebook *