*Gjesteinnlegg av Christina Mammahjerte*
Som de fleste har fått med seg, venter vi et nytt familiemedlem til høsten. Stor stas! Og siden dette med all sannsynlighet er siste gang jeg går gravid, prøver jeg å tenke på nettopp det så ofte jeg kan. Jeg er supertakknemlig for å kjenne liv hver dag, og det er helt fantastisk at kroppen min livnærer en liten tass eller tassinne som skal bli en del av vår lille familie.
Men…
Siden jeg er gravid for andre gang, kan jeg med rette skrive under på at alle svangerskap fortoner seg forskjellig. På tjukka i 2011 leste jeg til eksamener og følte meg i strålende form. Jeg var kanskje litt oppblåst, men jeg måtte ikke tisse hvert femte minutt og kvalmen gikk over i uke 17. Jeg hadde sett for meg at det samme ville gjenta seg denne gangen, men en liten detalj hadde jeg glemt å ta med i beregningen: nå er jeg mamma til en liten tass fra før… Og det betyr at jeg ikke kan hvile når kroppen sier fra, jeg kan ikke slenge meg på sofaen så fort jeg føler for det – og det er ikke lenger jeg som bestemmer hvor mye det skal soves hver natt.
Vi skulle ikke bare lukket øynene noen minutter da…?
For økt søvnbehov er et stikkord her. Før var det viktigste at middagen kom på bordet så fort Peter kom hjem fra jobb, nå driter jeg i maten så lenge jeg får lagt meg en times tid hver ettermiddag når han kommer hjem. Dette er selvfølgelig et lite problem siden middag er noe av det mest essensielle en arbeidende mann ønsker skal være på stell når han kommer hjem. I blant får jeg ikke sovet om ettermiddagen, så da legger jeg meg litt ned på gulvet inne hos Mr. Plutt når han tar kvelden klokka 19. Fire timer senere våkner jeg med krampe i rompe, lår og legg – og med bustete hår og usjarmerende sikkel nedover halve kinnet.
Skjønt soving var også bedre før… Mye bedre. Hvis nå endelig husets minstemann sover seg gjennom en hel natt, så må likevel jeg opp for å tisse x antall ganger, og det kan ta tid å sovne igjen. For det er ikke bare lett å finne en behagelig liggestilling. Å sove på magen er så klart umulig, men på ryggen er også totalt uaktuelt siden det finnes noe som kalles «vena cava»-syndrom. Dette syndromet oppstår når livmoren vokser seg større og tyngre, og spesielt når man ligger på ryggen vil presset på «vena cava» bli stort. Kort fortalt fører dette ofte til kvalme, svimmelhet og ubehag hos den gravide, siden vena cava frakter blod tilbake til hjertet. Jeg skal love deg at dette er reelt. Derfor må jeg ligge på siden, og det merkes godt i setemuskulaturen som får krampetendenser rett som det er. Å snu seg i senga er et kapittel for seg, magemusklene spriker i alle retninger og er ikke akkurat behjelpelige lenger… Når den perfekte stillingen er i boks og søvnen kommer krypende, så begynner selvsagt akrobatikken fra det lille fosteret. Når mor endelig har lagt seg for kvelden, da er det på tide å lage litt action!
Å kjenne spark er en helt ubeskrivelig følelse. De første gangene er man liksom ikke helt sikker… Var det et spark eller var det en luftboble eller var det bare magen som laget en romlelyd eller… nei, det kan sikkert ikke ha vært et spark..? Men etter hvert som ukene går blir romsteringen tydeligere, etter hvert er det ingen tvil, og det er som et lite livstegn hvert eneste ett. «Hei, jeg er her! Jeg hører stemmen din mamma! Det iskalde vannet du nettopp drakk, merket jeg altså!» Og du kan ikke annet enn å smile.
Men så er det sparkene som treffer rett i urinblæra. Som gjør at du må løpe til nærmeste toalett. Eller sparkene du kan se fra utsiden. Noen ganger må jeg rope tilbake; «Hallo der inne, du trenger ikke sparke det hardeste du kan!» Når papsen holder hånda på magen og får et skikkelig kick rett i håndflata, så er det sikkert en utrolig følelse og alt det der. Men å være den personen som har et voksende lite foster inni sin egen mage..? Det er så uvirkelig at man risikerer å bli tullete i hodet av å tenke noe dypere over det. Det er best å slå seg til ro med at det bare er sånn. Men jeg skjønner virkelig ikke hvordan det er mulig.
Men det herligste med å være gravid er helt klart omsorgen fra mannen! Den ene gangen i uka han husker å spørre hvordan det går med kvalmen, og grunnen til at han husker å gjøre det er fordi ansiktsfargen til den gravide går i ett med skyene på himmelen eller gresset i hagen. Når han presterer å klage over at han nesten ikke har sovet en natt fordi han hadde så mye å tenke på, og du har lyst til å si at «okei, men du snorket i alle fall da jeg var våken hver time fra klokka 02.00 og utover», men isteden tenker at «dette blir så sinnsykt den siste gangen jeg går gravid!»
Selv om Plutten syns magen er stor og veldig i veien, så skal det gå fint å ha den der en stund til. Så lenge jeg husker på å ikke bøye meg ned for å ta på skoene rett etter at jeg har drukket vann. Lukkemuskelen nederst i spiserøret fungerer visst ikke lenger når magen har nådd en viss størrelse. Og på fredag fikk jeg bevist at jeg ikke er like sprek lenger; jeg var i jordbæråkeren og plukket bær til den store gullmedaljen. Entret åkeren som en oppreist gravid, og forlot stedet noen timer senere som en krokrygget 90-åring.. Og enda er det flere måneder med ruging igjen!
Men det skal gå helt fint å fullføre svangerskapet, altså.
Så lenge jeg får lov til å klage litt i blant.
/ Takk for meg – legg gjerne igjen en kommentar hvis du nikket gjenkjennende, eller hvis du bare syns jeg er ei sytete røy
Les også:
– “Julefrokosten” av Christina Mammahjerte
– “Mamma vet alltid best” av Christina Mammahjerte
